12 år, bestemme bosted selv?

[AnonymBruker]

Min samboer har to barn, hvorav den eldste snart fyller 12 år. Far har fortalt at hun har gitt utrykk for å ønske å bo hos far på heltid (dette før jeg flyttet inn) fordi hos mor har hun mange søsken. Nå er situasjonen litt anderledes, da jeg har et barn fra før, og vi venter en til. 

Men uansett, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til et evt. Ønske om å være her på heltid. Far jobber turnus og hver helg barna er hos mor. Han får stort sett dagvakter når barna er her, og må "ta igjen" senvaktene når de er hos mor. Tolvåringen har aktiviteter 4 dager i uken, og stort sett kamper/skirenn hver helg. Jeg ser ikke helt hvordan far skal få dette til å gå rundt, hvis hun skal være her 100%. Det begrenser seg hvor mye jeg kan stille opp med kjøring og deltagelse, da barnet mitt legger seg før treningene er ferdig. Enda mer blir det på med når barnet kommer. Jeg gruer meg allerede til alle kveldene jeg må sitte alene med fellesbarn og mitt eget når samboer må "ta igjen" senvaktene sine.

Det er ingen konflikter mellom mor og far, og situasjonen hos mor er stabil. Tror det er mest det at far ikke har så mye regler som mor i hjemmet, her har det vært veldig "fritt". Mor bor heller ikke langt unna oss... 

Redd jeg blir stemplet som den slemme stemora her nå, men jeg tenker mye på det praktiske rundt dette og må si det stresser meg.

Anonymkode: 252c6...d7e

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min samboer har to barn, hvorav den eldste snart fyller 12 år. Far har fortalt at hun har gitt utrykk for å ønske å bo hos far på heltid (dette før jeg flyttet inn) fordi hos mor har hun mange søsken. Nå er situasjonen litt anderledes, da jeg har et barn fra før, og vi venter en til. 

Men uansett, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til et evt. Ønske om å være her på heltid. Far jobber turnus og hver helg barna er hos mor. Han får stort sett dagvakter når barna er her, og må "ta igjen" senvaktene når de er hos mor. Tolvåringen har aktiviteter 4 dager i uken, og stort sett kamper/skirenn hver helg. Jeg ser ikke helt hvordan far skal få dette til å gå rundt, hvis hun skal være her 100%. Det begrenser seg hvor mye jeg kan stille opp med kjøring og deltagelse, da barnet mitt legger seg før treningene er ferdig. Enda mer blir det på med når barnet kommer. Jeg gruer meg allerede til alle kveldene jeg må sitte alene med fellesbarn og mitt eget når samboer må "ta igjen" senvaktene sine.

Det er ingen konflikter mellom mor og far, og situasjonen hos mor er stabil. Tror det er mest det at far ikke har så mye regler som mor i hjemmet, her har det vært veldig "fritt". Mor bor heller ikke langt unna oss... 

Redd jeg blir stemplet som den slemme stemora her nå, men jeg tenker mye på det praktiske rundt dette og må si det stresser meg.

Anonymkode: 252c6...d7e

Har du snakket med mannen din om hvordan han vil løse det praktiske rundt dette da? Det sier seg selv at du ikke har mulighet til å følge henne opp om kveldene når dere har to små også som må følges opp. Evt må fritidsaktivitetene utgå eller minskes.

Anonymkode: f3254...a51

[AnonymBruker]

Hvis far skal ha datteren fulltid må han jo finne en løsning på turnus + aktiviteter som krever kjøring. Enten å avtale med andre foreldre, samt legge helgejobbing til når det ikke er kamper, evt ikke kunne bli med og se på. Eller bytte jobb. Barnevakt trenger man jo ikke til så store unger, hadde ikke du vært der så hadde hun jo fint klart seg alene hjemme den tiden. Men ang kjøring så er det fars oppgave å løse, da kan han feks. spørre deg om du vil ta på deg den jobben, og samkjøre med noen sånn at det andre barnet kan ta med jenta hans hjem igjen. 

Anonymkode: 0eb47...d9c

[AnonymBruker]

Ts her.

Jeg føler meg overveldet over hele situasjonen. Nei, hun trenger ikke barnevakt, men jeg er ikke vant til å ha Barna rundt med hele tiden (ikke mitt eget en gang, da hun også er til sin far 50%)  Jeg blir automatisk den som har ansvaret for henne når far ikke er her.

Far har ikke muligheter til å tilrettelegge mer enn det som allerede er. Han har aldri skulle hatt 50/50 i utgangspunktet spør du meg. Han har vært så avhengig av foreldre og søsken for å få de siste årene til å gå rundt. Foreldrene begynner å bli gamle, og søkenet som hjalp han mest døde i fjor, så han begynner å bli knapp på ressurser. Jeg føler jeg blir veldig belastet hvis der blir økt samvære. Far sier selv at han er fornøyd med 50/50. Men vet at barnet vil ha ett fast sted å bo etterhvert. Han kan jo ikke nekte henne heller! Så han synes dette er like vanskelig som meg, og har rett og slett ingen plan for framtiden.

Anonymkode: 252c6...d7e

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her.

Jeg føler meg overveldet over hele situasjonen. Nei, hun trenger ikke barnevakt, men jeg er ikke vant til å ha Barna rundt med hele tiden (ikke mitt eget en gang, da hun også er til sin far 50%)  Jeg blir automatisk den som har ansvaret for henne når far ikke er her.

Far har ikke muligheter til å tilrettelegge mer enn det som allerede er. Han har aldri skulle hatt 50/50 i utgangspunktet spør du meg. Han har vært så avhengig av foreldre og søsken for å få de siste årene til å gå rundt. Foreldrene begynner å bli gamle, og søkenet som hjalp han mest døde i fjor, så han begynner å bli knapp på ressurser. Jeg føler jeg blir veldig belastet hvis der blir økt samvære. Far sier selv at han er fornøyd med 50/50. Men vet at barnet vil ha ett fast sted å bo etterhvert. Han kan jo ikke nekte henne heller! Så han synes dette er like vanskelig som meg, og har rett og slett ingen plan for framtiden.

Anonymkode: 252c6...d7e

Du er mor, og han er far. Dette er den delen vi påtar oss når vi velger å få barn! At barna blir rundt dere hele tiden er noe man må forvente at kan skje. Dette må du rett og slett bare bite i deg, for det her har du faktisk ikke lov å klage over når du velger å være sammen med en mann som har barn. (Og helt vanvittig at du kan mene noe slikt om ditt eget også, jeg er mildt sagt sjokkert)

Til det andre, at ansvaret automatisk faller på den voksne som er hjemme er naturlig. Men barnet trenger faktisk ikke barnevakt, så det som skjer er at hun er tilstede mens du er der. Det er det du må takle, det er ikke mye forlangt. Samtidig må du kreve at han finner en løsning på praktiske ting, og avtaler med barnet at hun selv lager sin egen kveldsmat osv. Jeg regner med dere har et samarbeid om dette allerede, men da ift 50%, og at du er nå redd han tar for gitt at samme samarbeid skal gjelde ved fulltid hos dere. Det er noe du må ta opp med han. For barnet har all rett til å bo der, det er jo hos hennes far!

Anonymkode: 0eb47...d9c

[AnonymBruker]

Du over her, du misforstår. Jeg er ikke vant til en hverdag der jeg har 100% ansvar for barn til en hver tid. Derfor er livet mitt lagt opp til at jeg jobber mest mulig når jeg ikke har barnet mitt, og minst mulig når det er her. Jeg jobber gjerne natt og kveld når mitt barn er hos sin far. Det kan jeg ikke hvis jeg har hatt barnet 100%. Nå kommer dette til å forandre seg når vi får minstemann. Men jeg er uansett ikke "vant" til denne måten å leve på.

 

ts

Anonymkode: 252c6...d7e

[AnonymBruker]

At barn har en rett til å bli hørt angående bosted når de er 12 betyr ikke at de kan bestemme det alene. 

Anonymkode: 9674a...d6b

[AnonymBruker]

Vi har samme situasjon her, løsningen er at mor henter og kjører til aktiviteter fordi jeg er hjemme med minsten som legger seg. Nå skal det nevnes at dag er bortreist i uken og er hos meg "alene" fra onsdag til fredag kveld når far kommer hjem. Går fint det, alternativt så hadde ikke barnet fått bært m på aktiviteter. Det samme hadde vært om vi hadde et eldre barn så det har ingenting m stebarn å gjøre her i huset iallfall.

Anonymkode: 589fd...31d

[ViljaH]

Jeg ville sagt til far at før noe endring kan skje, så må han planlegge hvordan det praktiske skal håndteres, og så forankre dette med datteren. Slik at begge to vet på forhånd evt endringer som må til. Og du får avklart din rolle og forventninger til deg i det hele. Så ville jeg latt ham tenke og finne det ut.

Dvs at han må kanskje endre på turnus, hun må kanskje kutte noen aktiviteter. Vær tydelig på hva du kan, og ikje kan, bidra med. De to kan ikke bare gjennomføre flytting, og så forvente at du fikser der det glipper, og bli sure på deg. Få med i planlegginga hvordan far skal bidra/avlaste med ny baby.

Så forteller far sin datter at hun er hjertelig velkommen, og detaljerer at slik vil livet bli hvis hun velger å flytte til ham.

[xinnia]

Dette er så vanvittig skremmende lesing! ER ikke vant til å ha barn 100% ?? 

Hvorfor i alle dager får du barn?  Hvorfor i alle dager flytter du sammen med en som allerede har barn? Det er liksom ikke en leke eller en teddybjørn du kan skufle lengst inni skapet når du er gått lei liksom.

Små barn krever nesten ikke noe - store barn krever mye mer..  små barn blir store barn og da må man faktisk ta de utfordringene som kommer... 

 Du verken  ikke eller bør nekte, ja det er ditt hjem- men det er like mye jentungen og mannen sitt-  barnas behov skal og bør komme først. DU valgte å flytte inn sammen med en mann med barn- du må svelge kameler!

[-Missi-]

uff dette hørtes vanskelig ut ts...! På en måte kan man jo si 50/50 er beste løsningen, men ser den at barnet bør bli hørt ved 12 ård alder. Tror du hun virkelig vil flytte fra mor om det til slutt ender slik? Skjønner godt jenta er lei av å bo 50/50 men ser virkelig hvor vanskelig situasjon det er både for deg/ dere og mor. Selv har jeg en sønn på 9 og jeg tror hjertet mitt hadde knust om han ville flytte til far 100%.... når skal barnet få se mor da? Egentlig føler jeg ikke barna er modne nok ved 12 års alder til å ta et sånt valg, at de fullt ut forstår konsekvensene. Nei jeg har ikke noe svar i grunn, for dette er mitt skrekk scenario, kan ikke se for meg det i grunn, heller motsatt at min sønn vil flytte hit 100% om han skulle få valget. Samtidig jeg ser det som svært viktig at barnet har god kontakt med begge sine foreldre og det kan jo vanskelig vedlikeholdes med bosted 100% hos den ene?

Uff nei, det er jo svært viktig å lytte til barnets tanker og, hvis jenta vil prøve er det jo og mulig å gå tilbake på det. Kan ikke se for meg i grunn at et barn som er vokst opp med 50/50 selv klarer å velge å kun se den ene forelderen/bo  hos. Da tar jeg selfølgelig utgangspunkt i gode relasjoner mellom barn-far og barn-mor. Nei dette var vanskelig gitt!

[tussi84]

Hvis barnet er 12 år så klarer vel hun eller han å ta buss eller lignende til disse aktivitetene noen ganger selv? Jeg kjenner barn fra 9 eller 10 års alder som tar buss til aktiviteter alene fordi foreldrene ikke har bil eller ikke kan kjøre alltid. Er aktiviteten i nærheten så kan barnet sykle eller gå også. Tror at et barn på 12 år fint klarer å komme seg fram og tilbake på egenhånd med mindre det ligger langt fra kollektivt tilbud. 

[MapleSirup]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du snakket med mannen din om hvordan han vil løse det praktiske rundt dette da? Det sier seg selv at du ikke har mulighet til å følge henne opp om kveldene når dere har to små også som må følges opp. Evt må fritidsaktivitetene utgå eller minskes.

Anonymkode: f3254...a51

Ja, det er jo far som m[ ta seg tid til dette.

[AnonymBruker]

I og med at moren ikke bor langt unna, kan far og mor enkelt samordne kjøring til aktiviteter. Enten kjører mor når han ikke kan, eller så må de fikse en annen løsning. Du har ikke plikt til å overta foreldreansvaret som mannen din ikke klarer selv, eller å finne en ordning som fungerer dersom mor og far ikke er i stand til å kjøre henne dit hun skal.

At jenta insisterer på å flytte til dere kan du ikke gjøre stort med, annet enn å vente og se hva som skjer. Ikke ta sorgene på forskudd. Krev at far ikke kan velge minste motstands vei mht oppdragelse og regler i hjemmet. 

Anonymkode: 01321...4b3

[AnonymBruker]

3 timer siden, xinnia skrev:

Dette er så vanvittig skremmende lesing! ER ikke vant til å ha barn 100% ?? 

Hvorfor i alle dager får du barn?  Hvorfor i alle dager flytter du sammen med en som allerede har barn? Det er liksom ikke en leke eller en teddybjørn du kan skufle lengst inni skapet når du er gått lei liksom.

Små barn krever nesten ikke noe - store barn krever mye mer..  små barn blir store barn og da må man faktisk ta de utfordringene som kommer... 

 Du verken  ikke eller bør nekte, ja det er ditt hjem- men det er like mye jentungen og mannen sitt-  barnas behov skal og bør komme først. DU valgte å flytte inn sammen med en mann med barn- du må svelge kameler!

Hva hopper du sånn i taket for? Det er det praktiske rundt stedatteren TS spør om, ikke det følelsesmessige... Selv om hun sier at hun ikke er vant til å ha barn 100% så har ikke det noe med om stebarnet er ønsket eller ikke. Det var også pga det praktiske.

Og nei, hun kan ikke nekte stedatteren å flytte inn, men hun kan kreve at mannen da tar seg av datteren sin som flytter inn. 

Og så trodde jeg det var opplest og vedtatt for lenge siden her at selv om stemor tar mannen i gode og onde dager med stebarn og hele pakka så er det mor og far som har omsorgen og foreldreretten. De som må oppdra barna sine og legge til rette for fritidsaktiviteter osv. Stemor har da vel ikke plikt til å kjøre og hente på trening og være barnevakt? 

Anonymkode: 3c06b...114

[regine]

Mye misforståelser og ansvarsfraskrivelse fra voksne her.

En 12-åring kan IKKE bestemme selv hvor hun skal bo. Det er fortsatt foreldrene som bestemmer over 12-åringen, og det gjelder også for bosted når foreldrene er skilt. Det betyr selvsagt ikke at hun ikke skal høres - men det er altså ikke hennes avgjørelse. At far har sagt at hun kan bestemme det selv når hun fyller 12, tyder på en ansvarsløs far. Han kan heller ikke alene endre en samværsordning foreldrene har blitt enige om.

Dersom 12-åringens samværsordning skal endres, så må MOR og FAR sette seg ned og bli enige om hvordan det skal gjøres. 12-åringens menig skal selvsagt høres og legges vekt på, men det er altså de voksne som skal ta ansvar for hvordan denne ordningen skal være. 12-åringen skal ikke bare diktere dette i et vakum.

Dessverre er det blitt mer og mer sånn at foreldre "abdiserer", alt skal barna får "bestemme" selv, uavhengig av konsekvenser for dem selv eller de rundt dem. Siden barn ikke er i stand til å overskue konsekvenser på samme måte som voksne, så er dette totalt forfeilet, fordi man overlater viktige avgjørelser og konsekvensene av de til noen som burde få slippe dette ansvaret.

Jeg skjønner godt at ungen vil ha et fast bosted, og dette bør selvsagt foreldrene legge til rette for. Men det må de gjøre sammen, og da må også situasjonen både hos far og mor vurderes. Dvs at skal jenta bo mest hos far så må far gjøre noe med sin arbeidssituasjon. Han kan ikke forvente at stemor skal overta hans foreldreansvar for dattera, det er HAN og HAN alene som er ansvarlig for henne. Dette handler ikke om at stemor ikke skal bestemme i eget hjem og blabla (som garantert noen kommer trekkende med) men rett og slet hvem er det som har ansvar for denne jenta. Jo det er faktisk barnets FAR og MOR. Hvis far (som TS innlegg kan tyde på) i utgangspunket sliter med å ivareta sin del av dette ansvaret når jenta er der halve tiden, hvordan skal det da gå om hun skal være der på heltid?

Til deg TS vil jeg si at du bør ta en alvorsprat med mannen og spørre han hva han bygger sin uttalelse om at barnet kan bestemme bosted selv som 12-åring og om det er rimelig at hun tar denne avgjørelsen alene, nærmest i et vakum. Mener han virkelig at en samværsavtale, som flere parter er del i, bare kan endres ensidig av en av partene, uten diskusjon eller noen form for dialog? I tillegg bør du selvsagt utfordre han på hvordan han i praksis ser for seg hverdagen med hans jobb, ansvar for nye barn etc når hun skal være der hele tiden. Her må far faktisk på banen, det er tydelig at han hittil bare har flytt på at andre har tatt hans ansvar, ref. det du skriver om at før du kom inn i bildet var det besteforeldre/annen slekt som tok vare på barna i hans samværstid og nå at du har mye av det. Han må jo også ta ansvar for å ha en skikkelig dialog med mor, for å se hva hun mener i sakens anledning.

Og du er ingen ond stemor om du ikke bare godtar at far turer fram som han - i sin ansvarsløshet og kunnskapsløshet - vil i denne situasjone. Du kan stille krav og du bør definitivt gjøre det. Selvsagt på egne vegne, men like mye på jentas vegne.

 

[AnonymBruker]

11 timer siden, -Missi- skrev:

uff dette hørtes vanskelig ut ts...! På en måte kan man jo si 50/50 er beste løsningen, men ser den at barnet bør bli hørt ved 12 ård alder. Tror du hun virkelig vil flytte fra mor om det til slutt ender slik? Skjønner godt jenta er lei av å bo 50/50 men ser virkelig hvor vanskelig situasjon det er både for deg/ dere og mor. Selv har jeg en sønn på 9 og jeg tror hjertet mitt hadde knust om han ville flytte til far 100%.... når skal barnet få se mor da? Egentlig føler jeg ikke barna er modne nok ved 12 års alder til å ta et sånt valg, at de fullt ut forstår konsekvensene. Nei jeg har ikke noe svar i grunn, for dette er mitt skrekk scenario, kan ikke se for meg det i grunn, heller motsatt at min sønn vil flytte hit 100% om han skulle få valget. Samtidig jeg ser det som svært viktig at barnet har god kontakt med begge sine foreldre og det kan jo vanskelig vedlikeholdes med bosted 100% hos den ene?

Uff nei, det er jo svært viktig å lytte til barnets tanker og, hvis jenta vil prøve er det jo og mulig å gå tilbake på det. Kan ikke se for meg i grunn at et barn som er vokst opp med 50/50 selv klarer å velge å kun se den ene forelderen/bo  hos. Da tar jeg selfølgelig utgangspunkt i gode relasjoner mellom barn-far og barn-mor. Nei dette var vanskelig gitt!

Hvorfor det? Det beste for barna er å ha et bosted, og heller treffe den andre i helger, eller dagtid i ukedagene. Ingen barn har godt av å bo 50/50, og det ser man tydelig på hvor mange som ønsker å endre situasjonen så fort de er gamle nok. Hvorfor skal vi foreldre stå steile på å nekte dette da? Hva med alle som bare har helgesamvær? Mener du de ikke har kontakt med barna sine? 

Jeg har barnet mitt 100%, far har samvær fire dager i måneden. Hvis far hadde orket å ta en telefon til barnet sitt innimellom hadde han fortsatt hatt god kontakt med barnet. Jeg ringer jo barnet når det har ferie hos far, det er en selvfølge for meg å snakke med barnet mitt om det er borte flere dager i strekk. 

Så joda, det er en ekstra innsats ved at den voksne faktisk må ta kontakt med barnet når det bor et annet sted, men er det så mye forlangt? Hvis barnet mitt ønsker å flytte fulltid til far så får barnet prøve det da. Det er ikke verre enn å flytte tilbake igjen senere hvis det skulle ombestemme seg. 

Anonymkode: 0eb47...d9c