Han ukependler. Føler jeg blir sittende igjen med drittjobben mens han får helgekosen.

[Gjest Magnifiq]

Støtter også oppom flytting. Det er hverdager det er flest av, og derfor de som er viktigst.

[Peter007]

Hva er alternativer TS?

[Gjest summesumbi]

Den 2/10/2016 at 14.08, AnonymBruker skrev:

Nå er overskriften satt litt på spissen men den er nok ikke så veldig langt fra sannheten likevel. Han ukependler gjennom jobben, hjem på fredag og tilbake på jobb mandag morgen. Vi har to små på 4,5 år og 9 mnd. der alt naturlig nok faller på meg når uken kommer. Minstemann har enda ikke kommet helt i god søvnrytme og er tidvis urolig både på kveld og natt. I går kveld holdt jeg på med legging av barn fra 18.00 til 22.10 og på`n igjen da minstemann våknet blid og uthvilt klokka 03.45. Kveldsmaten i går var et voldsomt spetakkel da minsten var overtrøtt før 17.00 og eldstemann hadde sagt feil pålegg da handlelisten ble skrevet for det var visst forskjell på salami og servelat. Jeg er den som er hjemme med syke barn, jeg er den som legger, den som står opp med dem, den som henter trøtte unger hjem fra barnehagen og som må lage middag mens en maser og den andre surver og helst vi henge fast i puppen fra vi kommer hjem til han legger seg. Jeg er den som må ordne til karneval, bursdager, turdager, fli opp gjørmete klær fra dagens lekeøkt i barnehagen osv. 

Jeg er kronisk syk og derfor (desverre) stort sett hjemme og det er vel her mye av problemet ligger. Siden jeg alltid er her så føler jeg det er så utrolig mye ved det å være foreldre (gjerne det negative aspektet ved det) som han aldri trenger å forholde seg til. Han vet enda ikke hvordan det er å ha to unger samtidig lengre enn to timer i strekk. Han aner ikke hvordan det er å måtte stagge hylgråt av en unge mens man er livredd for at den andre da skal våkne for da har man plutselig to som gråter. Han har sovet sammenhengende gjennom natta siden minsten var 4 mnd og våkner ikke for hver lille ting, kontra meg som ikke har sovet en hel natt siden 2011. Og når jeg forsøker å ta dette opp med han så begynner han gjerne setningen med: jammen, det er jo bare å... 

Og det at han tydeligvis bagatelliserer min oppfatning av ting samtidig som jeg allerede sitter der med konstant dårlig samvittighet i mammahjerte fordi jeg aldri strekker til og er så sliten at jeg føler jeg når som helst kan brekke i to gjør alt så mye verre. Jeg føler meg så himla ensom i dette med å oppdra ungene, det føles ikke som våre barn lenger men mine Og helgene som skulle være ukens høydepunkt er nesten mer slitsomme enn selve uka er for da skal vi ta igjen det fortapte. Han jobber mye kveld men han er likevel godt opplagt når han kommer hjem til helgen for han har tross alt bare seg selv å tenke på 4 dager i uka. Middag spiser han gjennom jobben så det slipper han å lage. Han får sove hele natta gjennom og selve pendler-reisen er visst ganske avslappende den også. Han er helten i ungenes øyne hver fredag for mamma er jo tross alt den som har gått hjemme hele uka og sagt nei til frokostblanding tre ganger om dagen, spiderman på barne-tv og iPad både før og etter middag. Ikke har jeg energi igjen etter uka til å være den sprudlende figuren som pappan er i helgen heller og alt som skal skje i helgene gjør at jeg tyner strikken bare lengre å lengre. Ikke har jeg hjerte til å å si nei heller for jeg føler de opplever alt for ofte at mamma ikke blir med for hun er så sliten. Han har det som plommen i egget og stortrives med tilværelsen, jeg derimot er 100% sikker på at dette kommer enten til å knekke meg, forholdet vårt eller i værste fall begge deler om denne vonde sirkelen får fortsette. 

Nå har jeg klaget forferdelig mye her men rett skal være rett, han gjør en heltemodig innsats i helgene når han kommer hjem. Han er den som vasker badet, støvsuger, tar seg av matlaging og leker med ungene når han kommer hjem. Jeg vet han jobber hardt i uka, jeg vet han er flink og høster både lovord og lønn deretter. Han er den som holder oss med tak over hodet og bil siden han står for den største inntekten. Han er en fantastisk pappa, han er gavmild, snill og han ville gjort hva som helst for oss. Så på en siden føler jeg at jeg bare burde holde kjeft, bite det i meg og sette pris på det jeg har. Jeg føler meg bare så inmari ensom i hverdagen

Er det noen som har noen innspill til meg? Både et kontruktivt ta deg sammen eller klapp på hodet vil hjelpe!   

 

Anonymkode: ae356...18a

Først vil jeg bare si- Fy Søren for en bra jobb du gjør!!! Det er ikke bare-bare å ha ansvar for to unger i  den alderen alene .Men du -  Har dere familie i nærheten som kan være barnevakt og ha de på  besøk noen timer, eller en dag? Det er lurt for deg å få noen  timer avlastning i  ukedagene inniblant.

En dag hvor du bare kan sove ut, slappe av, og få tilbake barna når det nærmer  seg leggetid. Går nok bra selv om du muligens føler at minste er veldig avhengig av deg enda. Kan være litt sunt med mamma-fri...Er ikke mamma og puppen der, så er det ikke noe å surve om heller😀 Noen ganger er det bare helt nødvendig å be om hjelp selv om du ønsker å klare deg selv. Det er lov å være sliten, og om man går hjemme med kroniske plager, suger det kraften  ut av deg også. Høres ut som mannen bidrar godt når han kommer hjem. Det er bra☺ Vondt å være så  sliten hele tiden! PS du strekker til og er god nok for barna, ikke tenk på det.