Når de andre foreldrene i bhg ikke vil bli kjent med deg..

[AnonymBruker]

En liten utblåsning fra en frustrert mamma. Jeg har en 3 åring i en barnehage vi er kjempefornøyd med på alle punkter, bortsett fra én ting - og det er at de andre foreldrene er håpløst vanskelige å bli kjent med!

Jeg er i ferd med å gi opp hele greia, jeg er faktisk nesten på gråten når jeg skriver dette, fordi jeg igjen har levert barnet med et forsøk på å smalltalke med et par andre foreldre, uten å få noe særlig respons..

Det eneste som skiller meg og faren til barnet fra de andre foreldrene i barnehagen er at vi er yngst av alle foreldrene og at vi (desverre) også har gått fra hverandre. (Hittil er de andre fortsatt gift og får barn nummer to og tre i disse tider..).

Jeg syntes det er kjempetrist å føle at vi blir eksludert, selv om vi prøver. Titt og ofte overhører jeg de andre som har hatt "playdates" i helgene - en som inviterer og overser meg glatt f eks, som skravler med hverandre om alt og ingenting, men når jeg prøver å komme inn i samtalen blir de bare ganske stille og ser litt rart på meg! Herregud. 

Far har forsøkt flere ganger å ta initiativ til å møtes en søndag f eks med foreldrene til bestevennen til barnet vårt, uten at de har vært så ivrige på det. 

Blir skikkelig lei meg og begynner å lure på om det er noe galt med oss

Andre i samme situasjon eller med lignende erfaringer?:/ 

 

Anonymkode: 8330d...9be

[AnonymBruker]

Uff, det er kjipt! Jeg opplevde akkurat det samme med førstemann, var helt klart yngst av alle mødrene og også alene. Kjempefrustrerende! Det løsnet etterhvert, jeg engasjerte meg i barnehagen, var med i fau, var frivillig ved arrangementer osv. Ettersom ungene blir større er det lettere, da sier de hvem de vil leke med. Bare stå på, fortsett å være blid og pratsom. Stor klem og masse lykke til! 

Anonymkode: 4361a...37d

[BlendaSensitive]

Kanskje foreldrene kjenner hverandre fra før..?

 

Høres rart ut at foreldrene til ditt barns venn ikke er intr i at barna skal leke sammen da. Men nå er jo barna ganske små da, 3 år er ikke så mye.

 

Med den eldste hos oss så var ungene masse hos hverandre, men der kjente noen av oss hverandre fra før. I den yngste nå så har vi ingen kontakt med de andre foreldre. Men må ærlig så at jeg er ikke så intr av de heller..... Barna kan gjerne leke med hverandre, men foreldrene ønsker jeg ikke skape noen spesiell relasjon til. Ikke for at det er noe feil på de, men har nok med mine egne venner og interesser.

[AnonymBruker]

Det høres trist ut. Jeg prøver bevisst å prate litt eller i allefall si hei til de foreldrene jeg treffer ved levering. Noen er veldig hyggelige, stopper og småprater litt, noen blir vi ekstra godt kjent med og avtaler at barna treffes utenom barnehagen og andre nøyer seg med et hei og snakker ellers aldri, selv ved Luciafrokost eller andre sosiale anledninger i barnehagen. Jeg har aldri bitt meg merke i hvor gamle foreldrene er, hvorvidt de er gifte eller ikke, hvilken hudfarge de har eller annet som kunne være annerledes. De er foreldrene til mine barns venner og jeg tenker at det gagner både meg og barna å bli kjent med dem. Det er merkelig å avvise deg hvis du sier hei og prøver å snakke med dem og jeg kan ikke komme på noen god grunn for ikke å være hyggelig med andre foreldre i barnehagen. Jeg har ikke noen gode forslag til deg dessverre, men håper at det ordner seg.

Anonymkode: 96348...634

[PhilosopherSe7en]

Ikke prøv så hardt, barnet er bare 3 år.

Når de blir rundt 4,5 år så er det straks veldig populært å være med hjem til andre. Da vil disse tingene komme mer naturlig uten at du trenger å prøve så hardt. da har dere ofte med dere en ekstra unge hjem, eller deres barn er med hjem til noen andre. Da kommer en automatisk i snakk med de andre foreldrene når en skal avtale henting, levering osv. Det er da langt enklere og mer naturlig å forhøre seg om planer for helgen, spesielt om du vet om noe som skjer i nærområdet.

En annen ting som kan hjelpe er når du henter barnet og andre foreldre er der og henter også. Snakk med barnet ditt om ting dere skal den dagen/helgen. Enten det er svømming, idrettsskole, gøy med turn, åpen gård eller bare en tur dere skal gå. Da er det ikke umulig at andre foreldre overhører og blir nysgjerrig. Kanskje de også har vurdert noen av de samme tingene, og da er det fort gjort å komme i prat med dem og gjøre noen av tingene i lag.

[AnonymBruker]

Hadde samme problem. Gikk ikke på alder eller noe sånt, men alle de andre foreldrene til barn på samme alder som vårt bodde i samme gate og jobbet på samme sted. (Liten bygd.) De var en klikk og var ikke interessert i andre, heller ikke i å la barna sine besøke vårt barn, for de hadde jo lekekamerater tilgjengelig rett utenfor døren.

Vi endte med å flytte. Det er vanskelig å være innflytter også, og vi har ikke fått kontakt med så mange enda, men noen få i alle fall, og det er mye mer enn ingen. Dessuten slipper vi at ALLE barna er sammen på fritiden unntatt vårt.

Anonymkode: b9282...fe6

[AnonymBruker]

 Bor du i samme nabolag som noen av de andre foreldrene?

 Kanskje det er lettere å komme litt "innpå" de andre foreldrene på den måten?

Anonymkode: 03b45...229

[AnonymBruker]

Tenker det løsner når barna blir litt eldre jeg, og det er mer aktuelt å være med hverandre hjem fra barnehagen. Dvs når de har blitt over 4 år. At folk ikke er ivrige på å møtes i helgene skjønner jeg godt, de fleste har andre planer da.

Anonymkode: fb336...b42

[AnonymBruker]

Jeg har litt det samme problemet som deg. De andre foreldrene kan fint finne på å stå i en liten gruppe og skravle på foreldremøter og andre tilstelninger, uten å gi meg så mye som et smil. Jeg snakker mye med alle barna på avdelingen, og har en veldig god tone med de ansatte. Problemet er foreldrene, og jeg skjønner ikke hva jeg gjør galt. Jeg ser mye yngre ut enn jeg er, men kler meg voksent og pent. Jeg har en god jobb, og er veldig sosial og blid. Når vi møtes i garderoben eller andre steder enn barnehagen, hilser jeg alltid pent på både foreldre og barna. 

 

Det er kjempesynd at det er sånn, for deg hadde vært veldig hyggelig med playdates av og til...

 

Anonymkode: 952b7...175

[AnonymBruker]

Jeg har barn på samme alder og føler meg også ekskludert. Lurer på hvor mange ganger jeg har stått i garderoben mens de andre har skravlet uten å ense meg, til og med når jeg snakker med barna deres. Pga flytting begynte barnet mitt i denne barnehagen noen måneder etter de andre, så det er mulig at foreldrene kjente hverandre godt fra før. Jeg gledet meg til første foreldrekaffe for å endelig bli kjent med de andre, men endte opp med å gå derfra utrolig skuffet over hvor lite imøtekommende de var, til tross for gjentatte initiativ til kontakt fra min side.

Jeg er som deg smilende, imøtekommende og kommer godt overens med de ansatte. Blir veldig lei meg over at det er sånn, fordi nettverket tross alt er viktig for barnet mitt.

Anonymkode: 32062...a62

[FrøkenMånestråle]

Har det slik i vår barnehage og. De fleste foreldrene kjenner hverandre fra før, og de andre har så mange barn at de ikke har behov for lekekamerater utenfra og noen gidder bare ikke. Nå har jo verken jeg eller sønnen min noe behov for noe sosialt med de fra barnehagen da vi har mer enn nok å gjøre i helgene, og ukene er det for travelt til at vi rekker å gjøre noe annet enn jobb og barnehage. Men håper jo at ting endrer seg når skolen begynner, men her hvor vi bor så virker det litt som om normalen er å ikke ha så mye med hverandre å gjøre på privaten, så lenge foreldrene ikke har en relasjon

[Nixnick]

Har vært gjennom det samme. Jeg ble med i foreldreutvalget i barnehagen, og på den måten ble jeg bedre kjent med de andre foreldrene, og det ble lettere å være "på hils" med dem utenom disse møtene også. Skjønner godt at det er sårt, men som andre her har nevnt vil nok mye endre seg når barnet blir litt eldre og vil ha med seg kompiser hjem fra barnehagen osv. 

Endret 10. februar 2016 av Nixnax

[ViljaH]

Bli med i FAU, vær vennlig og hyggelig. Og så løsner det litt når de begynner med bursdagsselskaper, her begynner de ved 4 år. Da er 1 forelder med hvert barn, drikker kaffe og prater imens ungene har selskap

[AnonymBruker]

Jeg hadde dette problemet på fødselsforberedende kurs!

Jeg var yngst og første kvelden så jobbet dessverre samboeren min og jeg måtte dra alene. Noen av kvinneheksene var direkte ufine mot meg, og de gikk utifra at jeg var alene. En av de spurte om jeg var fra xxx helt ut av det blå, og når jeg kom hjem og fortalte samboeren min det så sa han at xxx er stedet i Norge hvor det bor flest alenemødre 

Det løsnet av en eller annen grunn veldig når jeg fortalte at jeg har samboer da.. 

Jeg vet ikke helt hvorfor de oppførte seg sånn, men jeg har mine innbilske teorier om at de er redd for at jeg skal stjele meg en far til barnet mitt, og at de må "forsvare" sine menn slik at jeg ikke tørr å angripe . At de rett og slett blir usikre rundt meg fordi jeg er ung og slank og bryr meg om hvordan jeg ser ut. Jada, skikkelig stygg teori, men jeg kan ikke se noen annen grunn til at det er de eldre av disse som flokker seg sammen for å "ta" meg.

Jeg tror rett og slett at mange av kvinnene som har ventet sine gode år på å bli foreldre føler de er "bedre" enn de som fikk barn tidlig. For de har jo livserfaring og masse utdannelse og hus og bil og Golden Retriver, så selvfølgelig er de bedre enn meg. Uansett hvor god jobb jeg gjør så kan jeg jo aldri måle meg med de som ventet til sekundet før overgangsalderen med å få barn. 

Anonymkode: e95e2...f60

[AnonymBruker]

Det er sikkert fordi mødrene er redd for at du som singel skal friste mennene deres. Dette mener jeg faktisk seriøst. 

Anonymkode: 7e685...4f7

[AnonymBruker]

Jeg er blant de eldre mødrene som er i forhold, og jeg ville aldri behandlet andre foreldre slik, single eller ikke. Men jeg tror de som nevner dette med single mødre og trussel for mennene, er inne på noe - har en venninne som er alenemor, og hun har opplevd likende ting, og vi har ingen annen forklaring på det. Er det rart barn ikke inkluderer når foreldre ikke tar sosial ansvar? Og veldig synd om det går ut over barn som dermed også blilr ekskludert.

Her er skolen mer proaktive(?), men hvis det er en mindre plass, eller slik at de som går i barnehagen også havner på samme skole, ville jeg tatt det opp med barnehagen når barna er 4-5 år; at barnahagen setter sosialt ansvar på agendaen slik at ikke uheldige mønstre og klikker setter seg verken hos barn eller foreldre. Rett og slett at barnehagepersonalet tar det opp i foreldremøte og også oppfordrer foreldre til å ikke danne klikker (kan si det på en fin måte uten at noen føelr seg utengt).

 

Anonymkode: 2b8be...129

[AnonymBruker]

Samme har skjedd meg. De verste sier fortsatt ikke hei engang. Selvom barna våre har gått i klasse i 6 år.

Anonymkode: 9a532...5a6

[AnonymBruker]

Opplevd selv å bli eksludert, og som deg er jeg også aleneforsørger.

Dersom det er noe trøst, det blir flere av de aleneforsørgende etterhvert som årene i bhg går :/

Da blir det lettere å komme i kontakt med foreldrene

Anonymkode: 4fb85...577

[Gjest Dollyådi]

Jeg er nok dessverre en sånn som du beskriver. Jeg har faktisk aldri kommet på at jeg skal bli venner med andre foreldre i barnehagen. Jeg snakker med de jeg faktisk kjenner fra før, altså naboer, gamle klassekamerater osv, men jeg har ikke kjent på at jeg skal bli kjent med de andre foreldrene. Vi har barnehageplass for å kunne.være i arbeid. Både ved levering og henting så fokuserer jeg på barnet mitt og snakker selvfølgelig til de andre barna om de henvender seg eller de ansatte i barnehagen. Jeg har ikke tenkt at jeg skal drive smalltalk i garderoben med andre foreldre. Men for all del, om noen snakker til meg så svarer jeg jo selvfølgelig :-)

vi har playdates som du nevner, men har aldri følt at dette er i regi av at barna går sammen i barnehagen. Det er mer på grunn av oss voksnes relasjoner som nevnt over. 

På tilstelninger i barnehagen, så som grøtfest, sommerfest osv, så sitter jeg som regel med de som er mine venner "utenfor barnehagen" 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Dollyådi skrev:

Jeg er nok dessverre en sånn som du beskriver. Jeg har faktisk aldri kommet på at jeg skal bli venner med andre foreldre i barnehagen. Jeg snakker med de jeg faktisk kjenner fra før, altså naboer, gamle klassekamerater osv, men jeg har ikke kjent på at jeg skal bli kjent med de andre foreldrene. Vi har barnehageplass for å kunne.være i arbeid. Både ved levering og henting så fokuserer jeg på barnet mitt og snakker selvfølgelig til de andre barna om de henvender seg eller de ansatte i barnehagen. Jeg har ikke tenkt at jeg skal drive smalltalk i garderoben med andre foreldre. Men for all del, om noen snakker til meg så svarer jeg jo selvfølgelig :-)

vi har playdates som du nevner, men har aldri følt at dette er i regi av at barna går sammen i barnehagen. Det er mer på grunn av oss voksnes relasjoner som nevnt over. 

På tilstelninger i barnehagen, så som grøtfest, sommerfest osv, så sitter jeg som regel med de som er mine venner "utenfor barnehagen" 

Jeg forstår at det blir sånn, men jeg skulle likevel ønske at flere kunne tenke litt på barna til oss som ikke har venner "utenfor barnehagen". Jeg vet det ikke er deres ansvar, men det er så vondt å se at ens eget barn alltid er utenfor, og det er ganske umulig å få gjort noe med det når man alltid blir avvist.

- Ikke ts, men en av de i samme situasjon -

Anonymkode: b9282...fe6