noen som har fått barn utredet for ADHD og har lyst til å fortelle om opplevelsen?

[AnonymBruker]

har akkurat bedt ppt om hjelp og tenker at det går mot utredning. hun er snart 6 og begynner på skolen til høsten. noen som vil dele erfaring med meg? hvordan blir dere møtt? opplever dere å bli forhåndsdømt pga diagnose? er du fornøyd med bup?

noen tips jeg burde ha med på veien?

 

takk for svar

Anonymkode: ba232...d03

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

har akkurat bedt ppt om hjelp og tenker at det går mot utredning. hun er snart 6 og begynner på skolen til høsten. noen som vil dele erfaring med meg? hvordan blir dere møtt? opplever dere å bli forhåndsdømt pga diagnose? er du fornøyd med bup?

noen tips jeg burde ha med på veien?

 

takk for svar

Anonymkode: ba232...d03

Hvorfor har dere bedt om hjelp? Er det noen dere selv har sett det eller barnehagen? Nå som hun begynner på skolen så tror jeg lærerne der legger merke til det.

Anonymkode: b8ca6...0a4

[AnonymBruker]

Lillesøsteren min ble utredet og fikk diagnosen ADHD. Jeg er ikke for at barn blir diagnostisert for diverse ting om det ikke er store grunner for det. Lillesøstera mi sliter veldig, og har en annen diagnose også. Og har store problemer, og da føltes det som en lettelse å kunne fortelle andre med hvorfor hun oppførte seg som hun gjorde. Og det med å si diagnosene hennes. Men diagnoser og medisiner synes ikke jeg hører hjemme hos et barn om det ikke er snakk om alvorlige problemer som går utover livet til barnet på en voldsommere måte enn bare at barnet er litt ekstra trass.

Nå vet ikke jeg situasjonen til barnet ditt. Men lillesøster har ikke vært på BUP, men et annet senter.

Anonymkode: 22ae3...1bd

[Mammatil6]

Den 9. februar 2016 at 10.42, AnonymBruker skrev:

har akkurat bedt ppt om hjelp og tenker at det går mot utredning. hun er snart 6 og begynner på skolen til høsten. noen som vil dele erfaring med meg? hvordan blir dere møtt? opplever dere å bli forhåndsdømt pga diagnose? er du fornøyd med bup?

noen tips jeg burde ha med på veien?

 

takk for svar

Anonymkode: ba232...d03

Jeg har selv ADHD, og jeg har 3 barn med diagnose, vi ble møtt med mistro, dem lurte på hvorfor vi ville ha utredning, hva vi trodde vi skulle få ut av det, men dem ser jo selv etter en stund hvordan ting fungerer, for oss har diagnosen vært en trøst, en forklaring på hvorfor livet ble som det ble, for ene dattera mi, ble det en unnskyldning for å slippe unna med mye, hun vokste opp hos sin far, som også brukte dette, man måtte jo skjønne at hun hadde ADHD, å at hun kunne jo ikke noe for det, medisiner var min redning som ga meg et liv verdt å leve, men ingen av mine 3 barn har hatt noe god effekt av medisiner, mistet matlyst, men det værste for dem, var nok at dem følte at dem mistet seg selv, kjente seg ikke igjen, så man skal tenke seg om og være bevisst på hva man sier og gjør, men det er bare foreldrene som vet hva som er riktig, det blir mye tull med barn med ADHD uten medisiner, men du verden så mye morsomt, har et barnebarn med ADHD, vi ler så tårene triller, dem har mye fantasi disse ungene, både til frustrasjon og glede. Husk ordtaket: hvorfor reparere noe som fungerer? Fungerer kanskje ikke i et A4 ark, men da får en gjøre noe med arket😉

[AnonymBruker]

Den 9.2.2016 at 22.51, AnonymBruker skrev:

Lillesøsteren min ble utredet og fikk diagnosen ADHD. Jeg er ikke for at barn blir diagnostisert for diverse ting om det ikke er store grunner for det. Lillesøstera mi sliter veldig, og har en annen diagnose også. Og har store problemer, og da føltes det som en lettelse å kunne fortelle andre med hvorfor hun oppførte seg som hun gjorde. Og det med å si diagnosene hennes. Men diagnoser og medisiner synes ikke jeg hører hjemme hos et barn om det ikke er snakk om alvorlige problemer som går utover livet til barnet på en voldsommere måte enn bare at barnet er litt ekstra trass.

Nå vet ikke jeg situasjonen til barnet ditt. Men lillesøster har ikke vært på BUP, men et annet senter.

Anonymkode: 22ae3...1bd

takk for at du delte erfaringen:)

Anonymkode: ba232...d03

[AnonymBruker]

Den 10.2.2016 at 12.30, Mammatil6 skrev:

taJeg har selv ADHD, og jeg har 3 barn med diagnose, vi ble møtt med mistro, dem lurte på hvorfor vi ville ha utredning, hva vi trodde vi skulle få ut av det, men dem ser jo selv etter en stund hvordan ting fungerer, for oss har diagnosen vært en trøst, en forklaring på hvorfor livet ble som det ble, for ene dattera mi, ble det en unnskyldning for å slippe unna med mye, hun vokste opp hos sin far, som også brukte dette, man måtte jo skjønne at hun hadde ADHD, å at hun kunne jo ikke noe for det, medisiner var min redning som ga meg et liv verdt å leve, men ingen av mine 3 barn har hatt noe god effekt av medisiner, mistet matlyst, men det værste for dem, var nok at dem følte at dem mistet seg selv, kjente seg ikke igjen, så man skal tenke seg om og være bevisst på hva man sier og gjør, men det er bare foreldrene som vet hva som er riktig, det blir mye tull med barn med ADHD uten medisiner, men du verden så mye morsomt, har et barnebarn med ADHD, vi ler så tårene triller, dem har mye fantasi disse ungene, både til frustrasjon og glede. Husk ordtaket: hvorfor reparere noe som fungerer? Fungerer kanskje ikke i et A4 ark, men da får en gjøre noe med arket😉

takk for at du delte dette med meg, jeg har selv fått diagnosen, og jeg kjenner igjen meg selv i datteren min. jeg er ikke bekymret for om hun vil klare seg. jeg er ikke bekymret for at hun vil gjøre det dårlig i livet eller sånn. hun er ikke høylytt og uttagerende eller sånn. jeg bekymrer meg for de strategiene jeg ser hun ofte søker for å roe seg.  hun er feks sliten og ønsker å slappe av, men greier ikke finne roen, så hun ber om mat eller bare går å finner noe å tygge på. det er deilig å roe seg ned med å sitte å spise eller drikke. for å slippe unna konsentrasjonssituasjoner i barnehagen kan hun feks klovne seg til, late som om hun faller ned fra stolen for å slippe å sitte stille. hun dummer seg gjerne ut for å få andre til å le så hun slipper å konsentrere seg.  jeg ser at hun lett blir overstimulert av inntrykkene rundt seg, og blir sliten. da blir det litt vanskelig å samhandle med andre og hun opplever ofte de som kjipe mot henne. mens det egentlig er at hun ikke orket mer, jeg ser hun fighter mot uroen og blir lei seg og bebreider seg selv for at hun ikke fikk med seg ting,, det er vondt å se på. heldigvis er ungen min utrolig gløgg, oppfinnsom og elskelig så jeg jeg ser masse muligheter for henne.

men jeg vil prøve å unngå at hun får like mye kjeft som det jeg fikk. jeg vil ikke at hun skal få unnskyldninger. men forklaringer

Anonymkode: ba232...d03

[AnonymBruker]

Den 9.2.2016 at 21.18, AnonymBruker skrev:

Hvorfor har dere bedt om hjelp? Er det noen dere selv har sett det eller barnehagen? Nå som hun begynner på skolen så tror jeg lærerne der legger merke til det.

Anonymkode: b8ca6...0a4

med så store klasser er jeg ikke overbevist om at de nødvendigvis ser det med en gang. hun er  flink til å overkompensere. for så å være utslitt etterpå. jeg har bedt om hjelp selv. den forrige barnehagen hennes sa at de så det men trodde det ville gå over. de lot henne slippe å rydde fordi det ble vanskelig for henne å konsentrere seg. de ga henne tutekopp fordi hun var urolig ved bordet og sølte. så enkle løsninger, unnskyldninger og lite innsikt. den nye barnehagen mener vi gjør det rette. men hun har kun godt der i 6 mnd, så de har ikke ett ett veldig godt grunnlag for å si så mye om det.

 jeg er ikke bekymret for om hun vil klare seg. jeg er ikke bekymret for at hun vil gjøre det dårlig i livet eller sånn. hun er ikke høylytt og uttagerende eller sånn. jeg bekymrer meg for de strategiene jeg ser hun ofte søker for å roe seg.  hun er feks sliten og ønsker å slappe av, men greier ikke finne roen, så hun ber om mat eller bare går å finner noe å tygge på. det er deilig å roe seg ned med å sitte å spise eller drikke. for å slippe unna konsentrasjonssituasjoner i barnehagen kan hun feks klovne seg til, late som om hun faller ned fra stolen for å slippe å sitte stille. hun dummer seg gjerne ut for å få andre til å le så hun slipper å konsentrere seg.  jeg ser at hun lett blir overstimulert av inntrykkene rundt seg, og blir sliten. da blir det litt vanskelig å samhandle med andre og hun opplever ofte de som kjipe mot henne. mens det egentlig er at hun ikke orket mer, jeg ser hun fighter mot uroen og blir lei seg og bebreider seg selv for at hun ikke fikk med seg ting,, det er vondt å se på. heldigvis er ungen min utrolig gløgg, oppfinnsom og elskelig så jeg jeg ser masse muligheter for henne.

men jeg vil prøve å unngå at hun får like mye kjeft som det jeg fikk. jeg vil ikke at hun skal få unnskyldninger. men forklaringer

Anonymkode: ba232...d03