Hvordan skal jeg få slutt på all elendigheten?

[AnonymBruker]

Jeg var ikke helt sikker på hvilken kategori jeg skulle plassere dette innlegget i.. Uansett, jeg er 19, snart 20, ferdig på VGS i fjor sommer, og livet mitt er et eneste stort kaos. For tre år siden fikk jeg alvorlig anoreksi, jeg sluttet å spise, og endte til slutt opp med sykehusinnleggelse. Jeg har kommet meg mye etter dette, og har ikke lenger et særlig forstyrret forhold til mat, selv om jeg fremdeles tenker på hva jeg putter i munnen og min egen vekt.

Men da reisen mot tilfriskning begynte, ble jeg plutselig rammet av kraftig angst, og fikk diagnosen panikkangst og agorafobi. Det er snart to år siden denne lidelsen inntraff, og i begynnelsen var det så ille at jeg måtte ta taxi til og fra skolen fordi jeg var så engstelig. Også dette har jeg lært å håndtere bedre, og per i dag har jeg det mye bedre, selv om det er mye jeg ikke klarer å være med på uansett hvor mye jeg har lyst.

I fjor fikk jeg min første ordentlige kjæreste, en jeg ble veldig glad i, som behandlet meg bra og som jeg satte enormt stor pris på. Det tok ikke lang tid før jeg konkluderte med at dette virkelig var drømmetypen. Men det skulle ikke ta mer enn 4 måneder før han gjorde det slutt med meg. Det var i slutten av sommeren 2015, og etter dette har jeg måttet takle flere nokså ille perioder med angst. Jeg tok det veldig tungt.

Og så da, like før jul, fikk jeg - ut av intet - enorme mengder med akne og kviser i ansiktet, noe jeg aldri aldri har slitt med tidligere. Jeg behandles per i dag med ulike antibiotikum, både oralt og lokalt, men tilstanden er fremdeles så ille at jeg gråter når jeg ser meg i speilet. Jeg vil ikke gjøre noen ting, har ikke vært ute på fest på 5 uker, orker ikke gjøre stort og vil aller helst bare ligge på sofaen. Jeg er blitt kjempedeprimert, har mørke tanker, finner svært lite glede. Dagen går for det meste til å vente på at den er omme. 

Venner har jeg heller ikke mange av lenger. De fleste har satt sine føtter utenfor det norske land, og bruker friåret på å reise og oppleve, noe jeg gjerne skulle gjort selv, men som er for krevende for meg med tanke på angsten. Dermed sitter jeg igjen her i en regnfull og trist februar måned, med en jobb som kun opptar et par-tre dager i uken. Ingenting å se frem til, ingen å være sammen med, en altomsluttende frykt for det meste og et speilbilde jeg ikke lenger orker å se på.

Jeg trenger råd rett og slett. Hva kan jeg gjøre for å glede meg selv, for å kjenne lykke, tilhørlighet, mestring. Hvordan skal jeg komme meg videre i livet?! Vet at det kanskje ikke er noe konkret fasitsvar på noe sånt, jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre lenger.

Anonymkode: c0a4a...3a9

[AnonymBruker]

Hei, jeg har selv slitt med anoreksi,  ble ikke innlagt, men nøye oppfylt av lege med ukentlige veiing.. hvis jeg hadde kommet i din situasjon så ville jeg nok konkludert at angsten kom av at jeg ga slipp på kontrollen  når jeg begynnte å spise igjen. Jeg gikk på vekten, morgen og kveld i over 1 år. Dette amen fullstendig kontroll på vekten min, veide jeg for mye en dag spiste jeg mindre neste dag... En dag bestemte jeg meg for at jeg måtte få kroppen til å fungere slik den skal igjen (mistet menstruasjonen i 9 måneder, og har ikke fått den tilbake enda!) Jeg konfronterte min største frykt; mat og begynnte å spise. Dette kan kanskje være en årsak til angsten din? Det å gi slipp på kontrollen over din egen vekt ? Men jeg skal si deg en ting som kommer av egen erfaring: det er NÅ du har kontroll, nå som du er friskere! Spiseforstyrrelser er noe som tar kontrollen over deg, slik at du ikke har kontroll.. jeg var ikke mange kg unna å ikke kunne eksistere lenger.. pga. En forstyrrelse som rotet til mitt eget selvbilde.. 

Et tips tid deg er å bare gjøre det som gjør deg redd. For hver gang du gjennomfører det jo mindre skummelt blir det . Mestring er også noe som vil gjøre at du får en lykkeligere hverdag. Stol på deg selv! det gjorde jeg og i dag er jeg mye bedre:) Skaff deg en hobby, noe du liker å drive på med kanskje treffer du noen som har samme interesser som deg, det er en god mulighet for å danne nære venner 😉 

Håper dette hjalp litt. Og mye lykke til og vær stolt over deg selv:) kvisene skal du ikke bry deg om, de kommer og går som de vil.. jeg har også opplevd skikkelig kviseutbrudd.. veldig irriterende,  men det er helt normalt og absolutt ikke noe å bry seg med. - MVH. ei jente på 18 år fra Nord-Norge og som delvis har opplevd din situasjon:)

Anonymkode: 87e44...32c

[AnonymBruker]

Beklager masse grammatiske feil ! Skriver på mobil slik at autocorrect star i høygir 😉- mvh hun som skrev kommentaren;)

Anonymkode: 87e44...32c