Vennepar skal ha barn, vi får ikke til

[AnonymBruker]

Vet akkurat hvordan du har det! Begynte selv å prøve i august 14, og har ikke truffet enda. Vet jeg har jevnlig eggløsning. Har startet utredning hos privat gynekolog med henvisning fra fastlege og er i gang med å ta blodprøver og mannen testes. 

Har også venninner som begynte å prøve etterpå og mange av dem ble gravid på første forsøk. Det er litt sårt, men samtidig er det jo kjempestort og viktig for dem, og jeg unner dem alt godt. 

Anbefaler deg å kreve å bli tatt på alvor med blodprøver, skylling og sædprøver. Dere er der hvor det skal være prosedyre. 

Lykke til! 

Anonymkode: 377de...805

[Gjest Sisti]

29 minutter siden, Million skrev:

Det er ingen grunn til å male fanden på veggen riktig ennå, vel? Du har prøvd i 4-5 måneder, og stresser allerede? Ingen grunn til det. Man prøver i et år, før man eventuelt tar skrittet videre for utredning.

Jeg ble gravid etter 5 måneders prøving.

Det er 16 måneder siden oktober 2014, ikke 4-5...

[Million]

6 minutter siden, Sisti skrev:

Det er 16 måneder siden oktober 2014, ikke 4-5...

Å, jeg tolket det som fjortende oktober....

[AnonymBruker]

Den ‎2‎/‎5‎/‎2016 at 23.45, fima skrev:

Dette er mest for å få lettet litt på hjertet og kanskje vite at jeg ikke er alene.. 

Jeg og samboeren min har prøvd å bli gravide siden oktober 14. Det var da jeg tok min siste p-pille. Testet eggløsningene mine i sommer og da hadde jeg fast midt mellom mensen så har ikke testet særlig mye etter det. Har vært hos gynekolog, fikk beskjed om at jeg var en meget fruktbar kvinne (hans ord) på en vanlig sjekk. Ikke tatt blodprøver eller andre prøver av noen form. Mannen har ikke testet sine greier. Vi er unge, i begynnelsen av 20-årene begge to. 

For et par uker siden fikk vi vite at et vennepar av oss skal ha barn til sommeren, og det knuste hjertet mitt. De hadde fått det til samme måned som hun sluttet på p-piller. Mannen skjønner ikke lengselen min og sårbarheten min rundt dette temaet og ble irritert på meg for at jeg ikke ble glad på deres vegne. Selvfølgelig er jeg jo det, men jeg skulle så klart ønske det var oss i den situasjonen, og ikke dem, sånn egentlig.. 

I natt drømte jeg at jeg var gravid, og skuffelsen når jeg våkent var enorm. Den har som dere kanskje skjønner ikke gitt seg enda.. 

Mann med 3 barn her.

Første graviditet brukte vi 18 mnd på. (Etter 15år på p-piller) Den andre 2-3 mnd. Siste 1 mnd.  la det gå en liten stund før panikk.

Anonymkode: 260b3...553

[Gjest Sisti]

5 minutter siden, Million skrev:

Å, jeg tolket det som fjortende oktober....

Du er den andre i tråden som gjør samme feilen.  

[fima]

Den 8. februar 2016 at 12.57, Million skrev:

Det er ingen grunn til å male fanden på veggen riktig ennå, vel? Du har prøvd i 4-5 måneder, og stresser allerede? Ingen grunn til det. Man prøver i et år, før man eventuelt tar skrittet videre for utredning.

Jeg ble gravid etter 5 måneders prøving.

Flott at dere ble gravid etter 5 mnd, men vi har prøvd i et år og 4 mnd. Du misforsto hva det sto, og jeg skjønner at det var dårlig formulert. 

Tusen takk til alle gode svar, sender en god klem tilbake til dere alle <3

[AnonymBruker]

Den 5.2.2016 at 23.45, fima skrev:

Dette er mest for å få lettet litt på hjertet og kanskje vite at jeg ikke er alene.. 

Jeg og samboeren min har prøvd å bli gravide siden oktober 14. Det var da jeg tok min siste p-pille. Testet eggløsningene mine i sommer og da hadde jeg fast midt mellom mensen så har ikke testet særlig mye etter det. Har vært hos gynekolog, fikk beskjed om at jeg var en meget fruktbar kvinne (hans ord) på en vanlig sjekk. Ikke tatt blodprøver eller andre prøver av noen form. Mannen har ikke testet sine greier. Vi er unge, i begynnelsen av 20-årene begge to. 

For et par uker siden fikk vi vite at et vennepar av oss skal ha barn til sommeren, og det knuste hjertet mitt. De hadde fått det til samme måned som hun sluttet på p-piller. Mannen skjønner ikke lengselen min og sårbarheten min rundt dette temaet og ble irritert på meg for at jeg ikke ble glad på deres vegne. Selvfølgelig er jeg jo det, men jeg skulle så klart ønske det var oss i den situasjonen, og ikke dem, sånn egentlig.. 

I natt drømte jeg at jeg var gravid, og skuffelsen når jeg våkent var enorm. Den har som dere kanskje skjønner ikke gitt seg enda.. 

Jeg forstår det veldig godt. 

Jeg og mannen min har vært prøvere siden fabruar 2013, men enda ingen lykke. Min venninne var alt gravid ca 2-3 mnd på vei da vi selv startet. Det var noe tungt i starten at det ikke hadde skjedd noe, da jeg året før hadde sluttet på p-piller for at "kroppen skulle normalisere seg" før vi begynte prøvingen. 

Ett år gikk, fremdeles ingenting. Hadde vært i kontakt med min lege, som rådet oss å forsette å prøve, gjerne med el-tester. Etter rundt 2 år, tok jeg en gynekologisk undersøkelse, mens han sendte inn sædprøve. I følge legene fine resultater på han, og alt ser normalt ut hos meg. Desperat googling på hans prøver, så finner vi ut et seighet i sædvesken. Pga personlig årsaker gikk vi ikke tilbake til legen som vi i utgangspunktet skulle. 

Nå når vi er passert år nr 3, har min venninne fått enda et barn. Supersøte snille barn. Og jeg som trodde jeg "bare" så gravide det første året med prøving? Nå ser jeg faktisk bare gravide. Jeg er oppe i over 10 personer jeg kjenner som venter barn i 2016. Og ikke minst så fikk jeg også noen på arbeidsplassen min som ble gravide. Og de er veldig gravide. Jeg prøver å snakke med de om alt de prater om, og høre på alt det spennende som skjer for de, men er det en ting jeg har tatt til meg, så er det at den dagen jeg blir gravid (forhåpentligvis), så skal jeg ikke klage uansett hvor kvalm, sliten eller trøtt jeg er. De vet om vår situasjon, men likevel slår det ikke tankene deres. Det er tungt. Jeg har lovet meg selv og ikke bli bitter, sint og lei meg for at andres lykke i livet, men vet du hva, jeg føler akkurat som du har gjort, men jeg jobber med meg selv for det er ikke en slik person jeg ønsker å være. Men det er virkelig tungt. 

Jeg hadde aldri, i min villeste fantasi tenkt tanken om at dette kunne skje oss. At noe så naturlig og vanlig skulle være så problematisk og vanskelig. Det skulle jo være en gledens tid, det skulle være gøy å prøve, et kapittel som skulle begynne med noe godt, begynne med glede, ikke stress, sorg, usikkerhet, lengsel og tårer. 

Det vanskeligste for meg er "manglende" støtte, forståelse og en som ikke bare sier "ikke stress, det skjer når dere minst vener det", "ta det med ro, dere er enda ung". 

Jeg er nå i midten av 20 årene mens min kjære nærmer seg 30 årene. Vi har vært i et langvarig forhold, og bikker snart 10 år i lag. Alt er, og har vært på plass i mange år. Det eneste som mangler er bare lillemor eller lillemann vil komme. Navn er allerede klart. 

 

Dette handlet plutselig mye om meg selv, men viktigheten oppi alt dette er å vite at ingen av oss er alene. Jeg håper det ordner seg for dere i nærmeste fremtid. Alle fortjener lykke, og vi skal være glade for at vi får hjelp i dette landet, at de er kommet langt i teknologi og vitenskap slik at vi som ikke får til på egenhånd kan får hjelp. Det er bare en himla lang, bratt og kronglete vei.

Stå på, håper ikke jeg fortalte for mye om mitt/vårt. 

 

Anonymkode: ffffd...228

[AnonymBruker]

Skjønner deg veldig godt! Er som jeg skulle sagt det selv.  Har to venniner som får barn om noen mnd og en som fikk for to dager siden. Jeg klarer desverre ikke være glad for det akkuratt nå.. Jeg fikk beskjed av min gynekolog etter en vanlig sjekk at jeg var veldig fruktbar, og hvis jeg sluttet på ppiller ville jeg nok bli fort gravid! .. Det skjedde ikke. Vi har prøvd i 2 år, viste seg at samboeren har dårlig kvalitet. Så vi fikk utredning og er nå igang med prøverørsbehandling. Og etter masse blodprøver viste det seg at AMH prøven min er litt lavere enn vanlig. Så det er greit å sjekke ut, da får du vartfall svar på hva det evnt kan være at du ikke har blitt gravid enda

Anonymkode: d34cc...7aa

[AnonymBruker]

Den 6.2.2016 at 9.27, AnonymBruker skrev:

Stress ifbm med prøving påvirker ikke fruktbarheten. Historien om de på ferie er bare ren tilfeldighet. Har man prøvd i årevis og slutter å stresse (for eksempel fordi man bestemmer seg for å adoptere) vil man mest sannsynlig IKKE bli gravid likevel. Men folk henger seg opp i de ekstremt få som får det til når de "gir opp". Blir som å påstå "jeg sluttet å stresse og vant i lotto, anbefaler derfor å ikke stresse, så skal du se du også vinner!". 

Du bør ikke stresse pga livskvalitet, men det vil ikke hjelpe på å bli gravid. Blir du gravid nå er det ikke pga (fravær av) stress - at man sliter med å bli gravid betyr ikke at det er helt umulig uten hjelp, så en eller annen gang kan man jo lykkes, stress eller ei. 

Anonymkode: 5acfb...bb1

Nå var det ikke det jeg mente. Altså jeg sier ikke slutt å stress så blir man bare gravid. Det er mange ting som spiller inn på om man lykkes. Grunnen til jeg tok med de som dro på ferie var fordi de hadde prøvd veldig lenge, og de hadde vært innom det meste, men de klarte å få et barn på vanlig måte til slutt. Man skal selvfølgelig få sjekket seg ordentlig hvis det går lang tid og man ikke får barn. Innlegget jeg skrev var ikke en medisinsk artikkel, men prøve å gi litt håp til de som sliter. Jeg vet hvor sårt det er fordi jeg trodde i lang tid at jeg ikke kunne få barn. Jeg måtte kjenne på mange vonde følelser. Det jeg prøver å si er at det er viktig å ikke undertrykke de følelsene som kommer, og det er viktig å bevare livskvalitet selv om man prøver. 

 

 

Anonymkode: 1aaf6...6d3

[AnonymBruker]

Leste noen skrive om stress her, og kom på et vennepar av mine foreldre De prøvde å få barn i nærmere 10 år og ga opp. De adopterte to fine barn og "bare" 6 måneder etter adopsjonen var de jaggu gravide!   Så idag har de et frisk barn på 5 pluss 2 adoptivbarn :D Lykke til

Anonymkode: b4ecd...1b2

[AnonymBruker]

Be om utredning. 

Jeg har et vennepar som var prøvere i over 3 år før de ble gravide (mens de var på en lang ferie. Mulig det er tilfeldig) I dag har de to flotte barn, nummer to klaffet med en gang. 

Jeg har også et vennepar som var prøvere i maaaange år. Først 8 år etter de giftet seg klaffet det, og da like etter de hadde blitt godkjent for adopsjon. 

Anonymkode: 5135e...fc7

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du mener. To av mine beste venninner fikk det til på pp1 og pp2, min svigersøster ble gravid samtidig med min første gradviditet (mistet i uke 15). Min tredje gode venninne fikk det til etter 1,5 år. For meg tok det 4 år og flere aborter før det satt. Det er beinhardt å se det lykkes for andre så fort. Men, samtidig, mitt barn har nå hauger av nesten jevnaldrende lekekamerater, jeg arvet masser av tøy, utstyr og erfaringer, så noe positivt var det jo. Uansett, poenget er, det kan ta tid til å lykkes, men når det først gjør det så glemmer man all den tiden det tok å komme hit.

Men du burde virkelig få startet på utredning.

Anonymkode: feb1c...856

[AnonymBruker]

Slapp av det ordner seg. Dere har bare vært prøvere i 4 måneder, gi det mere tid før du går til utredning.

Anonymkode: 3bd2e...b84

[fima]

Den 12. februar 2016 at 18.43, AnonymBruker skrev:

Slapp av det ordner seg. Dere har bare vært prøvere i 4 måneder, gi det mere tid før du går til utredning.

Anonymkode: 3bd2e...b84

Nei, vi har vært prøvene i 1 år og 5 mnd nå. Så utredning begynner å bli på sin plass, men det hjelper ikke når samboeren dveler. 

[fima]

Den 10. februar 2016 at 17.06, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår det veldig godt. 

Jeg og mannen min har vært prøvere siden fabruar 2013, men enda ingen lykke. Min venninne var alt gravid ca 2-3 mnd på vei da vi selv startet. Det var noe tungt i starten at det ikke hadde skjedd noe, da jeg året før hadde sluttet på p-piller for at "kroppen skulle normalisere seg" før vi begynte prøvingen. 

Ett år gikk, fremdeles ingenting. Hadde vært i kontakt med min lege, som rådet oss å forsette å prøve, gjerne med el-tester. Etter rundt 2 år, tok jeg en gynekologisk undersøkelse, mens han sendte inn sædprøve. I følge legene fine resultater på han, og alt ser normalt ut hos meg. Desperat googling på hans prøver, så finner vi ut et seighet i sædvesken. Pga personlig årsaker gikk vi ikke tilbake til legen som vi i utgangspunktet skulle. 

Nå når vi er passert år nr 3, har min venninne fått enda et barn. Supersøte snille barn. Og jeg som trodde jeg "bare" så gravide det første året med prøving? Nå ser jeg faktisk bare gravide. Jeg er oppe i over 10 personer jeg kjenner som venter barn i 2016. Og ikke minst så fikk jeg også noen på arbeidsplassen min som ble gravide. Og de er veldig gravide. Jeg prøver å snakke med de om alt de prater om, og høre på alt det spennende som skjer for de, men er det en ting jeg har tatt til meg, så er det at den dagen jeg blir gravid (forhåpentligvis), så skal jeg ikke klage uansett hvor kvalm, sliten eller trøtt jeg er. De vet om vår situasjon, men likevel slår det ikke tankene deres. Det er tungt. Jeg har lovet meg selv og ikke bli bitter, sint og lei meg for at andres lykke i livet, men vet du hva, jeg føler akkurat som du har gjort, men jeg jobber med meg selv for det er ikke en slik person jeg ønsker å være. Men det er virkelig tungt. 

Jeg hadde aldri, i min villeste fantasi tenkt tanken om at dette kunne skje oss. At noe så naturlig og vanlig skulle være så problematisk og vanskelig. Det skulle jo være en gledens tid, det skulle være gøy å prøve, et kapittel som skulle begynne med noe godt, begynne med glede, ikke stress, sorg, usikkerhet, lengsel og tårer. 

Det vanskeligste for meg er "manglende" støtte, forståelse og en som ikke bare sier "ikke stress, det skjer når dere minst vener det", "ta det med ro, dere er enda ung". 

Jeg er nå i midten av 20 årene mens min kjære nærmer seg 30 årene. Vi har vært i et langvarig forhold, og bikker snart 10 år i lag. Alt er, og har vært på plass i mange år. Det eneste som mangler er bare lillemor eller lillemann vil komme. Navn er allerede klart. 

 

Dette handlet plutselig mye om meg selv, men viktigheten oppi alt dette er å vite at ingen av oss er alene. Jeg håper det ordner seg for dere i nærmeste fremtid. Alle fortjener lykke, og vi skal være glade for at vi får hjelp i dette landet, at de er kommet langt i teknologi og vitenskap slik at vi som ikke får til på egenhånd kan får hjelp. Det er bare en himla lang, bratt og kronglete vei.

Stå på, håper ikke jeg fortalte for mye om mitt/vårt. 

 

Anonymkode: ffffd...228

Det var veldig godt å høre om dine personlige utfordringer. Vil gi deg en god klem og la deg vite at det du skriver er akkurat sånn jeg føler det, men jeg er "heldig" i forhold til deg som ikke har så mange gravide mennesker rundt meg, det må være helt forferdelig.. 

Fullstendig enig i at folk trenger å ha mer forståelse. Det er et så utrolig sårt tema for de som går igjennom å ikke klare å få barn, den ene tingen (jeg føler) man biologisk sett er laget for. Det verste er at samboeren er så lite forståelsesfull.