Utnytter jeg hennes svakhet på en dårlig måte?

[UsherSyndrom]

Heisann!
Jeg vet ikke hvor stor pris en sånn tråd blir satt på, men hensikten er å få i gang en diskusjon rundt det å utnytte andres svakheter når en ikke mener noe vondt med det.

Jeg har en kjæreste som har Usher Syndrom type 1, dette betyr at hun er født døv, og mister synet gradvis gjennom livet. Så langt har det bare kommet til at hun har litt innskrenket sidesyn (130 graders synsfelt istedetfor 180 kanskje?)

Når det er mørkt, ser hun svært lite, mindre enn det jeg gjør, og jeg utnytter dette for å snike meg rundt henne og skremme henne, hvor begge ler av dette.

Igår kveld var vi på en tegnspråkklubb. Der hadde de en lek der alle skulle stå i ring, bortsett fra en person som skulle stå i midten. Alle som sto i ring skulle KUN bruke blikket for å bytte plass med hverandre. Den i midten skulle prøve å kapre den ene ledige plassen under byttet. Den som ikke fikk plass i ringen skulle stå i midten og gjøre det samme. Vi fikk poeng ut i fra hvor mange ganger vi klarte å bytte plass. Jeg var svært aktiv, og lå som nr 5.

Jeg er en av få personer som vet hvor dårlig sidesynet hennes er. Da hun sto i midten, utnyttet jeg kunnskap om dette for å bytte plass tre ganger uten at hun la merke til det. Da vant jeg hele leken.

I ettertid har jeg gjort meg den tanken at dette er dårlig gjort. Jeg tar hensyn til synet hennes i alle andre situasjoner ellers. Hun sier selv at hun synes det er greit, men likevel synes jeg det er dårlig gjort.

Det samme gjelder dersom jeg hadde hatt en kompis på besøk med henne tilstede, da kunne jeg ha sagt noe til kompisen uten at hun hørte det. Hun er jo døv. (Jeg bruker ALLTID tegnspråk i tillegg til tale når hun er tilstede.)

Hva synes kvinneguiden?

[Ane Rikke]

Her er det vel en god dose humor med i bildet. Det er jo bare fint! Hadde hun ikke taklet det, hadde du nok fått vite det..

[Gjest Coolaid]

Kjenn etter selv. Får du en dårlig følelse så toner du det ned. Vet du at du behandler henne med respekt og slik som du selv ville ønsket å bli behandlet så er det greit.

[AnonymBruker]

Høres jo ut som hun tar det med humor, men det er klart; når det kommer til et punkt hvor du selv begynner å lure og må spørre på et forum er det kanskje greit å tone det ned:P Man skal ikke gå rundt på eggeskall fordi noen har en sykdom, men det trenger ikke gå i grøfta andre veien heller.

Anonymous poster hash: 98c3b...f98

[AnonymBruker]

Fikk du ikke nok svar på Freakforum?

http://freak.no/forum/showthread.php?p=3136194

Anonymous poster hash: a4416...acf

[AnonymBruker]

Jeg har selv et handicap (ikke det samme som det din kjæreste har) og jeg må være i et forhold hvor handicapet mitt blir litt ledd av noen ganger, selv om det egentlig ikke er morsomt.

Jeg har hatt flere kjærester, og jeg har jo sett at mitt handicap har slitt litt på dem. Ofte har artige byturer blitt avlyst fordi jeg plutselig har blitt dårlig og trengt litt pleie/selskap. Mye kjøring hit og dit for at jeg skal komme meg til avtaler (har jo egentlig rett på sykehustransport ol. men ofte så blir det mest lettvint å bare bli kjørt, særlig hvis vi har andre planer samme dag), mye papirer som må ordnes og ellers byråkrati i forbindelse med sykdom og tilrettelegging.

Såå ja. Min kjæreste er litt sånn som deg, han kan gjøre morsomme ting ift. sykdommen min. Men han kjenner meg godt og vet mine grenser. Han kan tulle mye når vi er alene eller med nære venner, men gjør det ikke blant ukjente eller i situasjoner hvor jeg er stresset. Jeg synes det er mye bedre at han kan få outet litt mens han er med meg enn om jeg hadde krevet skinnhellig alvorlighet slik at han da haddet måttet ty til venner og kompiser for å enten spøke eller whine litt for å få ut litt steam.

Dessuten så tror jeg at alle handicapede har godt av å bli behandlet som om handicapet ikke er alvorlig. Jeg gikk på en spesialskole for handicapede en periode da jeg tok vgs og der var det utrolig mange folk som var blitt behandlet som "kongelige" av foreldre og nær familie og var så bortskjemte og selvhøytidelige at de hadde problemer med å få venner. De som var mest omgjengelige var de som har foreldre som jeg - som ikke lar oss bruke diagnose som unnskyldning, som tåler litt velment humor osv. og har mye selvironi. Det betyr jo ikke at man skal late som om det er gøy å ha et handicap, men at man bare må akseptere det og innimellom le litt av det også.

Anonymous poster hash: 7f55c...43d