Søsken som krangler hvert eneste minutt hver eneste dag

[Gjest Frustrert]

Det er søster og bror på 2 år og 4 år. Søster er veldig dominerende og tar fra boren leker bare fordi hun vil ha de samme som han.

Hun deler ikke leker med han og hun skal bestemme absolutt alt.

Han har nå blitt veldig lei dette og "svarer" tilbake med å dytte, slå, bite - ja hva som helst.

Vi bor i en liten 3-roms leilighet og de deler et soverom. Så det er veldig vanskelig å skille dem, for det går bedre og de blir begge to i bedre humør når de får være litt fra hverandre.

Jeg er alene med dem om dagen, så det er ikke bare bare å gjøre på noe med den ene av dem.

Jeg har også en liten baby i tillegg til dem. Det er ikke sjalusi i bildet enda.

Jeg har prøvd alt med dem. Det har kommet til det punktet der jeg er drittlei av å megle mellom dem og av å høre på sytingen og klagingen deres. Jeg vil ikke være med de rett og slett. De går også i en barnepark, så litt fri får jeg jo, men det er ikke nok. De har holdt på sånn i over et halvt år nå.

Jeg føler meg ikke som en kjærlig mor når jeg sier at jeg ikke orker mer av dem. Jeg får dårlig samvittighet rett og slett, men jeg orker ikke denne tilværelsen mer.

Søskenkrangel er vanlig, men tar den noensinne slutt?

Jeg trenger tips til å få stoppet denne kranglingen. Iallefall litt av den. Hvis det er noen som har hatt det på samme måte. Hva gjorde dere?

[Gjest Tex]

...sånn er det å ha barn, og særlig når du har de såpass tett og en av hvert kjønn. Slapp av om noen år har du "glemt det"

enkelt og greit

[Gjest Frustrert]

Joa, om noen år er alt glemt, men det er hardt mens det pågår.

Jeg vet liksom ikke hvor jeg skal gjøre av meg når de begynner.

Jeg vet ikke hvordan andre klarer det. F eks de som har 5-6-7 barn.... :o

Jeg holder knapt ut med de to...

Jeg har et lite håp om at denne fasen snart er over da, men det er vel litt mye å håpe på.. :-?

[Gjest care]

Det er søster og bror på 2 år og 4 år......

Jeg har prøvd alt med dem. Det har kommet til det punktet der jeg er drittlei av å megle mellom dem og av å høre på sytingen og klagingen deres. Jeg vil ikke være med de rett og slett. De går også i en barnepark, så litt fri får jeg jo, men det er ikke nok. De har holdt på sånn i over et halvt år nå.

Når barna er så pass små som de er så trenger de ikke en megler. De trenger en som setter grenser og sier i fra hvordan man vil ha det. Sett ned foten på en bestemt men omsorgsfull måte og fortell dem gang på gang hvordan du vil ha det.

Etter min mening er det du som voksen person som kan ta ansvar for hvilke atferd som er akseptabel og hva som ikke er akseptabel.

[Maetzii]

...sånn er det å ha barn, og særlig når du har de såpass tett og en av hvert kjønn. Slapp av om noen år har du "glemt det"

enkelt og greit

Tja, min far og hans søster kom aldri over det, og fremdeles er familien delt i to deler - der min bestemor tilslutt tok datterens parti slik at resten av barnebarna hennes ikke lenger har noe som helst kontakt med henne. Min mor prøver å megle, men inntil min far gir seg så har ikke jeg og mine søsken noen bestemor - og det kommer han aldri til å gjøre... Så det er best å ordne opp i det mens de er små.

[Gjest Anonymous]

de 2 minste mine er det 2 år og 8 mnd imellom. det er en gutt og en jente. Søskenkrangel er normalt,men vi foreldre har et megaansvar der.

For litt krangling må man regne med,alle er da uenige av og til ,både voksne og barn.

Vi voksne kan megle og diskutere,det kan ikke små barn. De må hjelpes igang og læres i alt.

Sett fram malesaker,tegnesaker,klosser ja hva som helst,sett deg ved kjøkkenbordet eller et annet bord,ha en unge på hver side,bli med i leken og lær dem hvordan de kan få positive erfaringer ved å leke sammen.

Gi hver og en masse oppmerksomhet,snakk rolig og gjør ikke forskjell.

Skryt og vennlig tone under lek er veldig viktig.

Men skal dette gå bra må du som mor som er hjemme og drittlei denne kranglingen få slutt på dette,så må du være med i leken.

Ja det blir som å være i en barnehage. Man styrer leken til noe positivt og lærer dem å leke fint med hverandre. Klyping,slåinh,biting og alt det der er nok barnet sin måte å hevde seg på,han/hun kan ikke noe annet. Du må lære det også. Dette tar tid,jobb intensivt i 6 mnd så vil du se forskjell.

Kanskje du gir minsten mer oppmerksomhet enn den største uten at du er klar over det. Men du er læreren i alt,du må megle og vise og gaide dem igjennom alt. Og når jeg sier det,så mener jeg alt,er de sinte og krangler så må du gå imellom med en vennlig stemme og forklare og fokusere på helt andre ting. Få dem igang med noe annet slik at de ikke blir så opptatt av krangelen.

Jeg har gjort sånn i mange år jeg,og idag er søskenforholdet supert. det oppstår uenigheter,men nattaklemmen får de av hverandre hver kveld,de leker godt sammen,har masse omsorg for hverandre og vet hva som er rett og galt.

Og jeg er ikke noen overskolert bokrytter,tvertimot,jeg har 2 år på videregående og kommer fra et opprevet hjem som ikke ligner grisen. Der jeg i voksen alder måtte gå til behandling og rett og slett omlæres i alt. Dette er selvlært og jeg kan bare anbefale denne oppskriften.

Lykke til i alle fall.

[Gjest Anonymous]

de 2 minste mine er det 2 år og 8 mnd imellom. det er en gutt og en jente. Søskenkrangel er normalt,men vi foreldre har et megaansvar der.

For litt krangling må man regne med,alle er da uenige av og til ,både voksne og barn.

Vi voksne kan megle og diskutere,det kan ikke små barn. De må hjelpes igang og læres i alt.

Sett fram malesaker,tegnesaker,klosser ja hva som helst,sett deg ved kjøkkenbordet eller et annet bord,ha en unge på hver side,bli med i leken og lær dem hvordan de kan få positive erfaringer ved å leke sammen.

Gi hver og en masse oppmerksomhet,snakk rolig og gjør ikke forskjell.

Skryt og vennlig tone under lek er veldig viktig.

Men skal dette gå bra må du som mor som er hjemme og drittlei denne kranglingen få slutt på dette,så må du være med i leken..

For å si det sånn......her er det ikke litt krangling. Her er det hyling og skriking som går igjennom marg og bein. Når jeg snakker om megling, så er det sånn at den ene av dem får ikke lov til å ta en leke fra den andre hvis den andre holder på med den og sånne ting.

Men av og til så hører de ikke på det og da må jeg steppe inn.

Jeg har prøvd det du foreslår. Hatt de på hver sin side av et bord og tatt fram tegnesaker, bøker osv. Men de er ikke interessert. Og er de interessert så holder det i 5 minutter før de begynner å krangle om det som er på bordet.

De klarer rett og slett ikke å leke sammen overhodet. Jeg vet ikke hvorfor.

Jeg føler selv at jeg gir like mye oppmerksomhet til begge to da.... :-?

Men jeg har prøvd alt. Absolutt alt. Til og med masse ros og skryt. Jeg tror nå at det har på en måte toppet seg for sønnen vår pga at datteren vår skal bestemme alt når de leker sammen. Han har vært skikkelig sint og hatt et enormt temperament de siste dagene når de har lekt sammen og hun har begynt med sin dominering....

Men datteren vår oppmuntrer han til å gjøre ting de ikke har lov til og. Vi har babycall på soverommet vårt og jeg hører henne når hun sier at han skal gjøre det og det......

Jeg vet at søskenkrangling er helt vanlig. Har to eldre brødre som sloss og kranglet som fy når de var mindre.

Jeg visste bare ikke at det kunne bli så "ille" og har dermed blitt litt overveldet kan man si. Og så prøver jeg masse ting da vettu og så virker det som om at ingenting av det hjelper og dermed så kommer disse følelsene fordi det går i det samme dag ut og dag inn.

Vi bor i en høyblokk, så naboene må jo tro vi mishandler ungene sånn som de holder på om dagen. Jeg er faktisk litt flau :oops:

Men håper og tror at de har forståelse og liksom ikke ringer barnevernet pga det...

Jeg er iallefall glad jeg ikke er alene i denne båten.

[Gjest Anonymous]

Etter min mening er det du som voksen person som kan ta ansvar for hvilke atferd som er akseptabel og hva som ikke er akseptabel.

Og det praktiserer jeg. Jeg sier gang på gang til de at det skal være sånn og sånn og at de ikke får lov til det og det osv. Og hvis de gjør ting de ikke har lov til flere ganger på rad f eks, så blir det en timeout inne på rommet deres.

Gang på gang så repeteres det. Men det virker som om at de ikke bryr seg om det. Sønnen vår ler oss opp i ansiktet og datteren vår skriker nei og oppfører seg veslevoksent tilbake gang på gang.

Men det er vel helt naturlig det og tenker jeg.

[L@dy]

Det er søster og bror på 2 år og 4 år. Søster er veldig dominerende og tar fra boren leker bare fordi hun vil ha de samme som han.Hun deler ikke leker med han og hun skal bestemme absolutt alt.

Jeg synest det høres ut som sjalusi eller eventuelt oppmerksomhets trang hos din datter. Hun er større og sterkere enn han og da kan hun oppføre seg som hun gjør mot han.

for det går bedre og de blir begge to i bedre humør når de får være litt fra hverandre.

Du sier de går i barnepark, og jeg antar det er samme park de går i. Kan det være en løsning at de i en periode kan gå annenhver dag, sånn at de får være litt fra hverandre?

Men jeg har ingen barn, så jeg hva vet jeg?

[Gjest Madam Felle]

Lenge leve søskenkjærligheten. Har to gutter som er på samme måte, og det har de vært siden de var 2 og 3 1/2 år. Nå er de 9 og snart 11, og de er fortsatt like gale. Men men trøster meg med at det sikkert forsvinner når de blir voksne.

Men forstår frustrasjonen din, og jeg gjør det samme som du, men det hjelper lite. Jaja de er nå glad i hverandre også da, men bare så synd det er så sjeldent en ser det.

[Gjest Danielle 73]

Hei

Du kan jo ta den ene inn på ditt eget rom, samt at du kan sette opp et klistremerke skjema.

Den av det barnet som klarer å dele lekene i en viss tid du bestememer, vil få et klistremerke. Og når en eller begge ungene har oppnådd f.eks. 5 klistremerker, så gi gjerne en belønning. Som å spille, fortelle eventyr synge,leke o.l. Dette vil være med på å motivere ungene til å fortsette.

Og de vil ha noe å se frem til.

Du kan jo også når det blir som verst, skille en av ungene, og la de leke hver for seg. En på rommet til ungene og en på stuen/ditt rom.

Men hvor er faren til ungene, er ikke han med å ta ansvar?

Hva med å søke om støtte kontakt noen timer i uken?

Du kan jo også prøve å aktivisere ungene eller komme med løsninger til dem, og la dem få velge eller deltar, slik at de lærer etterhvert å innrette seg.

Lykke til!!!

[Gjest Anonymous]

Hei

Du kan jo ta den ene inn på ditt eget rom, samt at du kan sette opp et klistremerke skjema.

Den av det barnet som klarer å dele lekene i en viss tid du bestememer, vil få et klistremerke. Og når en eller begge ungene har oppnådd f.eks. 5 klistremerker, så gi gjerne en belønning. Som å spille, fortelle eventyr synge,leke o.l. Dette vil være med på å motivere ungene til å fortsette.

Og de vil ha noe å se frem til.

Du kan jo også når det blir som verst, skille en av ungene, og la de leke hver for seg. En på rommet til ungene og en på stuen/ditt rom.

Men hvor er faren til ungene, er ikke han med å ta ansvar?

Hva med å søke om støtte kontakt noen timer i uken?

Du kan jo også prøve å aktivisere ungene eller komme med løsninger til dem, og la dem få velge eller deltar, slik at de lærer etterhvert å innrette seg.

Lykke til!!!

Har prøvd å skille dem med en på rommet og en i stuen. Det går ikke, for den som er på rommet vil ikke være alene og så blir det hyl og skrik pga det... På vårt rom kan de ikke være, for der ligger babyen.

Faren er selvfølgelig med, men han er også på jobb om dagen og det er om dagen de er som verst.

De er bittelitt roligere når han er hjemme. De går i park hver dag så de blir aktivert og rast fra seg.

Jeg har prøvd alt du foreslår, men er litt usikker på sånn klistreskjema. Jeg er litt i tvil om det vil virke, men det er vel verdt et forsøk. Kan jo bruke sånt system når det gjelder rydding, deling av leker, være snill med hverandre osv. Kanskje det virker, hvem vet?

[Gjest Frustrert]

Bare så folk ikke tror jeg avviser alt som foreslås......jeg har prøvd alt, men det har ikke hatt effekt så langt.

[Gjest Anonymous]

jeg har to attpåklatt søsken som nå er 12 og 8 år, en av hver, og de krangler hele tiden, om absolutt alt mellom himmel og jord. Dette har de gjort stort sett hele livet. Det kan være utrolig slitsomt å høre på dem iblandt. Heldigvis er de glade i hverandre for det da, og hvis de noensinne har problemer, eller en av dem gråter (ofte for noe den andre har gjort ) så trøster de hverandre (stort sett )

Ha det gøy hilsen meg

[Gjest Anonymous]

Jeg synes du er for streng,hva har så små unger på rommet å gjøre.

Tror du gjør masse feil jeg.

Tror ikke unga som er umulige av natur,dette har du lært dem.

I det du skriver så finner jeg ikke noe serlig av positive ting om ungene dine,og da lurer jeg:hvordan i all verden kan du da vært positiv mot ungene,lære dem ting,engasjere dem. Du har formet dem og du får be om hjelp til å få dem på rett spor,for dette er ikke unga sitt ansvar og du har tydelig tatt deg vann over hodet.

Deler slettet. Hege (admin)

[Gjest Frustrert]

Jeg synes du er for streng,hva har så små unger på rommet å gjøre.

Tror du gjør masse feil jeg.

Tror ikke unga som er umulige av natur,dette har du lært dem.

I det du skriver så finner jeg ikke noe serlig av positive ting om ungene dine,og da lurer jeg:hvordan i all verden kan du da vært positiv mot ungene,lære dem ting,engasjere dem. Du har formet dem og du får be om hjelp til å få dem på rett spor,for dette er ikke unga sitt ansvar og du har tydelig tatt deg vann over hodet. Sitat endret. Hege (admin)

For streng? Javel ja......Du om det. Jeg har lov og rett til å kjefte på mine egne unger når de oppfører seg umulig bare fordi de ikke får lov til den og den tingen.

Du er ikke med mine unger hele dagen og kan dermed ikke uttale deg om noe som helst egentlig. Heller ikke graviditeten. Du vet ikke om dette skjedde før, midt i eller etter graviditeten. Jeg har ikke formet dem sånn. De bare begynte sånn en dag ut av det blå. Jeg ble heller ikke planlagt gravid, og jeg valgte å beholde barnet ( vi brukte prevensjon ja ). Og bare så det er sagt så begynte de med den hersens kranglingen seg i mellom når jeg var halvveis i graviditeten. Så den begynte ETTER at jeg ble gravid, ikke før.

Det er masse positivt og si om de og. De trøster hverandre, de er kjærlige mot hverandre, de deler med hverandre og leker med hverandre ( sånn en gang i blant når det lar seg gjøre uten krangling ), de passer på hverandre.... de er gode og deilige unger med andre ord, men av og til kan det bli litt mye med kranglingen.

Jeg har overhodet ikke formet dem på noe vis når det gjelder denne kranglingen. Og ja, vi sender dem inn på rommet når de trenger seg en timeout, hvis de f eks begynner å skrike og bli helt krakilsk for ingenting ( se: bli hysterisk fordi de ikke får snop når de vil eller de ikke får alt de peker på osv osv ).

Jeg skjønner ikke hvordan du kan si at jeg har formet dem sånn. Det er ikke du som er hjemme hos oss med våre barn. Du vet overhodet ikke hvordan de er om dagen. Du vet ikke hvordan de er med hverandre.

Noen barn kommer bare i en sånn fase og noen unger bare er sånn, det vet jeg pga at mine brødre var på samme måten. Og mine foreldre gjorde ikke noe som førte til at de begynte sånn når de var små gutter. Jeg har også sett venners barn oppføre seg på samme måte mot hverandre.

Du kan bare sitte der og le du. Hvis du har barn, så hadde du faktisk skjønt en del ting ut i fra mitt innlegg og kanskje kommet med et skikkelig svar og at dette er typisk søskenkjærlighet. Men istedet så er det bare masse vissvass.

Jeg har ikke lært ungene mine å bite hverandre eller å være stygg med hverandre. Jeg har lært dem å være greie og snille med hverandre.

Men nei, i følge deg så er alt sammen min feil ja......

Kanskje du forstår hvis du hadde vært en uke i mine sko og prøvd absolutt alt for å få dem til å leke sammen i 5 minutter uten hyl og skrik om de samme lekene......

[Gjest Danielle 73]

Du sier at du forteller dem hva de ikke skal gjøre, hva med å heller fortelle dem hva dem SKAL gjøre i stede. Kanskje du kan t.o.m. bruke litt tid til å leke med dem også, men det behøver ikke bli så lenge av gangen. 10-15 minutter, det holder.

Tror også det er viktig at du roser og belønner dem positivt for noe de gjør som er bra. Alle er flink til noe, så let etter noe dem er flink til, for så å gi myyyyye ros. Ros i vilden sky, men det må være konstruktiv ros i forhold til noe positiv de har gjort.

Du kan jo også søke råd på helsestasjonen om du føler du er helt faslåst.

[Lille Rosin]

Ta ungene mer med ut!!! Gjør mye sammen med dem!

[Gjest Pjusk]

Jeg synes du er for streng,hva har så små unger på rommet å gjøre.

Tror du gjør masse feil jeg.

Tror ikke unga som er umulige av natur,dette har du lært dem.

I det du skriver så finner jeg ikke noe serlig av positive ting om ungene dine,og da lurer jeg:hvordan i all verden kan du da vært positiv mot ungene,lære dem ting,engasjere dem. Du har formet dem og du får be om hjelp til å få dem på rett spor,for dette er ikke unga sitt ansvar og du har tydelig tatt deg vann over hodet.

Dette synes jeg er urettferdig - og nedlatende skrevet!!!

Til frustrert mor:

Jeg har to gutter som også kranglet masse på den tiden pga. minsten hele tiden ødela den stores lek osv. Kjempevanskelig, og når du i tillegg har en liten baby blir du sikkert veldig sliten.

Mine er nå 4 og 6, leker mye bedre sammen og det meste har roet seg.

Har ikke noen kjemepgode råd til deg, bortsett fra det du sikkert allerede gjør: Gi klar beskjed om hva som er akseptabel og ikke akseptabel adferd, ta barna vekk fra situasjonen, ikke gjør forskjell, ros god adferd, vær KJEMPEkonsekvent (det gir virkelig resultater!), kom dere ut av leligheten og finn andre barn/voksne å være sammen med osv.

Lykke til!!!! Og stakkars deg - det er en slitsom tid!

[Carrot]

Har ikke lest alle innleggene her - men... Hva med å sette grenser?

Selv om de har samme rom betyr ikke det at søter skal regjære som hun vil.. Selvsagt tar bror igjen - det er da normalt..

Men, dersom du slutter å "megle" og setter grenser i stedenfor - ta henne og sett henne på en stol midt på gulvet og si at der får hun bli til hun oppfører seg fint mot sin bror... Og vis a versa for bror når han ikke er "greigutt" mot søsteren sin.

Man kan sette dem i hvert sitt rom om nødvendig - bare man er tydelig og ikke sinna når det skjer.. Ikke særlig oppdragende å lempe ungen inn i et rom og dra igjen døra i sinne heller...

Du vet, sjalusi er ofte det som utvikler seg til "ufordragelige" barn som igjen blir til ufordragelige voksne - grenser er greit for deg og ungene..

Men pass på at grensen er den samme hver gang og for begge to...

Dessuten - en voksen megler eller forhandler ikke med barna sine - de bestemmer.