Holde sammen for barnas skyld?

[Gjest AnonymBruker]

Når ekteskapet er godt over til vennskap, intimitet, begjær og lidenskap er borte for lenge siden, skal en holde sammen for barnas skyld og for i den grad det er det mest praktiske?

Mitt ekteskap er blitt til bare hverdager, ingen krangling eller utroskap, vi er blitt mer romkamerater enn et ektepar/kjærester. Sex er snart et fremmedord, men ingen av oss tar initiativ til det heller, ikke engang han som brukte å være klar bare han så trusekanten. Jeg frykter vi er gått lei hverandre etter 20 år, snart voksne barn og det som en gang holdt oss sammen holder på å bli borte.Ingen av oss er lykkelige, men vi er vel ikke ulykkelig heller, men jeg kjenner stadig et savn etter nærhet, sex og det å være kjærester.

Hva mener dere, hvilke erfaringer har dere? Bør vi holde sammen for ungenes skyld, til de er ute av redet? Er det en plikt du har som foreldre, eller bør vi gå hver vår vei nå, mens vi enna er relativt unge?

Klem fra frustrert frue

[<CupCake>]

Er skilsmissebarn.. Når folk sier 'awww stakars deg' så pleier jeg å si:

'Det er bedre å komme fra to hjem enn et ødelagt et'

At det er ødelagt trenger ikke bety vold eller krangler, utroskap osv.. men at det ikke fungerer..

Jeg var foresten 15 og brodern var 12 og det gikk fint for begge, tror vi heller hadde syntes det var fælt om mor og far hadde holdt sammen og vært mindre lykkelig enn de kunne vært pga oss.

[Gjest Gjest]

Barn har ikke godt av å vokse opp med bare en forelder eller nesten bare hos mor. Barn trenger to foreldre.

Ja, det er bedre at dere holder sammen for barnas skyld. Det er det som er det naturlige. Mamma, pappa, barn. Kanskje kjærligheten vil våkne til live igjen etter hvert?

[giril]

hva slags eksempel setter det for barna deres hvis dere ikke prioriterer lykke??? barna deres ser jo at dere ikke har den gnisten som skal være tilstede i et ekteskap, og dere ønsker ikke at barna deres skal ta til takke med "greit nok". men har dere prøvd å finne tilbake til hverandre? alle går lei innimellom, og hvis ingen tar initiativ, blir det ikke bedre heller. anbefaler deg å bestille en romantisk ferie til dere, og hvis dere ikke klarer å kose dere sammen , og finne tilbake til lidenskapen, bør dere bryte. da har dere i allefall gjort et lite forsøk på å finne ut av det.

[Gjest Gjest]

Ikke bruk barna som unnskyldning for å skille dere fra et ekteskap dere rett og slett har latt forfalle med vilje i kjedsomhet.

For unger er et "greit nok" ekteskap bedre enn skillsmisse. Unger vet ikke at foreldrene ikke har sex eller dype samtaler. Så lenge det ikke krangles, hates, sloss og vises gretne fjes og dårlig stemning. Det er for lett å si at "barn har det bedre med lykkelige foreldre..! Den kan man jaggu trekke langt når man egentlig bare er lei sjæl.

Du vet hva problemet er. Så prøv å gjøre noe med det før dere raserer hele familien. Skillsmisse er jævlig oppskrytt en del ganger.

[Gjest AnonymBruker]

Takk for svar, det er godt å høre andres meninger når en selv bare står og stamper. Jeg har tenkt alle de tankene dere kommer med og blir vel egentlg ikke noe klokere. Det er vel derfor jeg lar det skure og gå, jeg har det jo tross alt bra. Men de signalene vi gir barna våre er ikke de jeg ønsket vi ga.

Å finne tilbake til den gnisten vi engang hadde har vi prøvd uten videre hell, selv med rådgivning. Vi fungerer bedre som venner enn som mann og kone for å si det sånn.

Takk igjen for svar

[Gjest Gjest]

Fantastisk at dere er venner. Jeg angrer meg i hel for at jeg ikke prøvde alt for å finne tilbake gnisten i ekteskapet mitt. Jeg vet at vi kunne fått det bra igjen. Ungene tok all energien vår og vi glemte hverandre. Jeg vil anbefale dere til å i det minste prøve, få hjelp. For min del er det forseint og jeg skulle gjort alt for å skrudd tiden tilbake. En dag med eventuelt ny mann kommer du mest sansynligvis til det samme pungtet.

[Gjest Cupcakes]

er selv skilsmisse barn, og det kom som et stort sjokk den dagen det ble annonsert. men nå i dag, ca 11 år etter ser jeg at det var det ritige valget for mamma og pappa, nå har de hver sin samboer som vi trives godt med alle sammen, og når vi ser til bake på bardommen var det mye godt, men også end el som skurret, og ikke er det så rart siden de holdt på å skille seg 8 år før de til slutt gjorde det.

det var mye krangling og ganske stressene/spent stemmining i huset hele tiden, pappa tok ferie når ikke mamma hadde osv. da tenkte jeg ikke noe på det men i etter tid skjønner jeg jo hvorfor de gjorde som de gjorde.

alt i alt vil jeg si at jeg opplevde barndomme som possitiv før skismissen som skjedde da jeg var ca 11. rett etter skilsmissen var det mye raseri og følelser hos meg som jeg ikke fikk plassert, men nå som jeg snart runder 22 ser jeg at dette virkelig var det riktige valget for mamma og pappa, og kan godt hende de burde gjort det tidligre

til slutt vil jeg si at dere må tenke på dere selv oppi dette, og som du sier så er de snart voksne, og ser de det ikke med engang ser de det snart at dere alle vil få det bedre når alle er lykkelige, selvom det ikke er i en felles familie men to

Endret 8. juli 2010 av Cupcakes

[S@lly]

Dere fortjener å være lykkelige, og dere vet selv best om det kan reddes eller om følelsene har gått over til kun vennskap. Har dere kjørt dere fast i hverdagens kjas og mas, kan dere jo prøve samlivsterapi. Har følelsene gått over, og dere vet at det ikke er noe mer kjærlighet igjen, bør dere unne dere selv lykke, gå fra hverandre og helst i fred og fordragelighet.

Barn forstår mer enn man tror, og selv om dere har det helt greit, vil barna også få det bedre med foreldre som er lykkelige

[<CupCake>]

Hva er det dere sier? Er det noen av dere som har vært barn i en skilsmisse før?

Barn har ikke godt av at mor og far ikke er sammen? hva slags tull er det - barn har ikke godt av at foreldrene ikke har det godt skal jeg si deg. Det noe av det beste som skjedde i min barndom var at mamma og pappa skilte seg.. og det mener jeg fortsatt..

Jeg er glad for at de på et tidspunkt var sammen, ellers hadde ikke jeg vært her og heller ikke brodern, men de var.. FEIL og det gjorde meg og brodern godt når de forlot hverandre..

[Havbris]

Jeg har ingen problemer med å forstå deg TS - jeg er gift med samme mann på 19 året og begge ungene våre er snart voksne. Vi hadde en del år der vi rett og slett glemte hverandre og forholdet, vi ble spist opp av hverdagen og prioriterte ikke riktig mht forholdet vårt. Alt fungerte i hverdagen - dagene gikk rundt, vi samarbeidet bra, ingen store krangler etc men gløden i forholdet var fraværende.

Det endte, av årsaker jeg ikke skal komme inn på her, i en samlivskrise som gjorde at vi begge ble nødt til å virkelig kjenne etter hva slags betydning vi hadde for hverandre. Og den var mye større enn vi trodde begge to. Vi hadde "lagt lokk" på mye en lang stund fordi vi hadde mer enn nok med hverdagene. Krisen gjorde at vi begge ble tvunget til å virkelig kjenne etter om det fantes glør, og om det var mulig å puste liv i de.

Ja - det fantes glør som det var mulig å blåse liv i - og de glørne eksploderte når de fikk luft. Vi har det bedre enn vi har hatt det på mange år.

Vi har snakket med "barna" våre om dette. De sier at de nok skjønner mer av forholdet mellom oss enn vi tror. De "leser" stemninger, de leser kroppspråk. Samtidig er de nå så voksne at sårbarheten for familie-oppsplitting sannsynligvis er mindre enn for en del år tilbake.

Å leve med foreldre som er i krig kan umulig være godt. Å leve med foreldre som ikke har noe forhold kan heller ikke være godt. Sannsynligvis er sjansen for å oppdage krig stor gjennom hele oppveksten til barna. Muligheten for å oppdage at foreldrene ikke har noe forhold kommer mest sannsynlig når barna selv begynner å oppdage forelskelse etc. Men da er de i prinsippet voksne nok til å tåle at mor og far skiller lag.

[Eplekart]

Foreldrene mine skilte seg da jeg var tolv. Det er jeg kjempeglad for!!

Jeg vet ikke hvor gamle barna deres er? Men om de skal bo hjemme noen år til, er det viktig at dere er forsiktige med nye kjærester og samboere, begge to.

Det er ikke mamma og pappas skillsmisse som ødela for meg. Det som ga meg mest problemer (spiseforstyrrelser + depresjon) i ungdomstida var mammas nye samboer. Jeg er glad for at foreldrene mine skilte seg, for at de ikke holdt sammen for vår skyld. Jeg vil ikke være den som har vært et hinder for foreldrene mines lykke i flere år!!

De må ha det bra for at jeg skal ha det bra. Det mente jeg som tolvåring, og det mener jeg nå.

[Gjest AnonymBruker]

Kjære Eplekart, jeg synes det er trist å lese at du måtte slite med spiseforstyrrelser og psyken din pga din mors nye samboer. At vi foreldre ikke skal holde sammen kun for barnas del er en ting, men barnas lykke er vårt ansvar, uansett om en velger å holde sammen eller ikke. Familiens lykke er i allefall ikke barnas ansvar.

Dersom vi velger å gå fra hverandre så er barna og deres ve og vel det absolutt viktigste.

Håper du har det bra nå, og takk for hyggelig svar

Klem fra TS