I takknemlige unger eller jeg som er urimelig?

[AnonymBruker]

Vi har tre små 5, 2 og 1 år og vi har akkurat flyttet til utlandet. Det har vært noen hektiske, til tider helt forferdelige ,dager med mye å gjøre og unger som selvfølgelig krever sitt. Vi har hver eneste dag gjort det beste for barna, gått på turer og kjøpt is, vært utenom lekeparken, vært ute her i svømmebasseng, dratt på stranda osv... Leil vår her er litt liten så det blir liksom ikke helt super hjemmekoselig her så får så dårlig samvittighet av å ha de inne pluss at det er veldig varmt ute.

Denne uken begynte de to eldste i bgh halve dager tre ganger i uken men det er ikke en bgh jeg er så fornøyd med (de er inne hele dagen)så det føles ikke godt å sende de dit heller, men far og jeg trenger de timene for å få hodet over vannet igjen.

Spesielt eldstemann på 5 klager og sier "jeg vil" hele tiden og får han det ikke så blir han drit sur eller griner som om han har mista en arm. Han vil hele tiden ha og ha og ha og slutter aldri å mase.

Noen ganger så klikker det for meg og jeg blir så sinna. Han sier alltid "mamma" med klagestemme og han virker aldri fornøyd. Hun mellomste kan plage og erte han eldste og idag eksploderte jeg helt og jeg tror nærmest de ble litt redde av meg. Jeg tok tak i armen på eldste og dro han med på rommer og etterpå henta jeg hun på to.

Jeg forklarte mens jeg hadde tårer i øynene at vi prøver så godt vi kan og at ikke alt handler om barna hele tiden, syns det er så forferdelig å ha det sånn. Nå i ettertid er de myke som smør og jeg føler meg som verdens mest elendige mor.

Uff....

Anonymous poster hash: 5854f...2f2

[AnonymBruker]

"Vi har hver eneste dag gjort det beste for barna, gått på turer og kjøpt is, vært utenom lekeparken, vært ute her i svømmebasseng, dratt på stranda osv..."

Dere har selv lagt opp et løp og noen forventninger på hvordan livet i utlandet skulle være. Klart at barna, som er såpass små, ikke helt klarer å henge med når dere endrer på dette uten å forklare det godt og grundig slik at barna forstår.

Anonymous poster hash: 591fe...815

[nyher]

Er foreldrene sin skyld om barna er utakknemlige.

[AnonymBruker]

Er foreldrene sin skyld om barna er utakknemlige.

Javel, var det det konstruktive du hadde å bidra med?

Anonymous poster hash: e8dea...bf4

[AnonymBruker]

"Vi har hver eneste dag gjort det beste for barna, gått på turer og kjøpt is, vært utenom lekeparken, vært ute her i svømmebasseng, dratt på stranda osv..."

Dere har selv lagt opp et løp og noen forventninger på hvordan livet i utlandet skulle være. Klart at barna, som er såpass små, ikke helt klarer å henge med når dere endrer på dette uten å forklare det godt og grundig slik at barna forstår.

Anonymous poster hash: 591fe...815

Jeg skjønner ikke helt hva du vil frem til egentlig??

Vi vet absolutt at flyttingen er en utfordring for barna som ikke har hatt et valg, derfor så gjør vi så godt vi kan for barna. Men selv om vi har tatt et valg på å flytte betyr vel ikke at barna må være i fokus hele tiden eller???

Anonymous poster hash: 5854f...2f2

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt hva du vil frem til egentlig??

Vi vet absolutt at flyttingen er en utfordring for barna som ikke har hatt et valg, derfor så gjør vi så godt vi kan for barna. Men selv om vi har tatt et valg på å flytte betyr vel ikke at barna må være i fokus hele tiden eller??? Anonymous poster hash: 5854f...2f2

Jeg syns det virker som om du/dere er litt egoistiske.

Har man valgt å få barn så er barna i fokus i veldig mange år fremover.

Dere har valgt å flytte de fra hjemmet sitt. Fra rommene sine, vennene sine, miljøet, barnehagen osv... Og da er det ikke annet å forvente enn at de blir ekstra krevende en stund fremover til de får tilknytning der de bor nå, med nye venner og følelsen av tilhørighet.

Og du skriver selv at leiligheten er veldig liten og det bidrar jo heller ikke til rom for leking og egentid for barna.

Tror du må smøre deg med tålmodighet og legge til rette så godt du kan.

Hvorfor valgte dere å flytte?

Anonymous poster hash: 8f618...a15

[AnonymBruker]

Jeg syns det virker som om du/dere er litt egoistiske.

Har man valgt å få barn så er barna i fokus i veldig mange år fremover.

Dere har valgt å flytte de fra hjemmet sitt. Fra rommene sine, vennene sine, miljøet, barnehagen osv... Og da er det ikke annet å forvente enn at de blir ekstra krevende en stund fremover til de får tilknytning der de bor nå, med nye venner og følelsen av tilhørighet.

Og du skriver selv at leiligheten er veldig liten og det bidrar jo heller ikke til rom for leking og egentid for barna.

Tror du må smøre deg med tålmodighet og legge til rette så godt du kan.

Hvorfor valgte dere å flytte?

Anonymous poster hash: 8f618...a15

Jeg sa aldri at leil var veldig liten. Den er 80 Kvm meter pluss 30 Kvm terrasse! Men det er bare to soverom så det er litt om endte laget.

At vi er egoistiske syns jeg ikke, da kjenner du ikke oss. Egoistisk å flytte kanskje ja, men det gjør vi for å prøve å skape en økonomisk bedre fremtid enn vi kunne i Norge.

Saken er vel heller at jeg alltid får dårlig samvittighet og alltid fjor alt for barna så derfor blir man utslitt. Jeg kunne sendt barna 100 % i bgh som nesten alle andre foreldre uten å tenke på hbordan de hadde hatt det der, men det klarer ikke jeg. Da hadde jeg så klart hatt mer overskudd.

Anonymous poster hash: 5854f...2f2

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt hva du vil frem til egentlig??

Vi vet absolutt at flyttingen er en utfordring for barna som ikke har hatt et valg, derfor så gjør vi så godt vi kan for barna. Men selv om vi har tatt et valg på å flytte betyr vel ikke at barna må være i fokus hele tiden eller???

Anonymous poster hash: 5854f...2f2

Dere valgte å ha barna i fokus uten å balansere det. Da må dere også ta det på deres kappe. Barn på 5, 2 og 1 forstår ikke så dere kan ikke skylde på barna.

Når man som foreldre legger opp et løp så er det klart at barna reagerer når dette brått endrer seg.

Anonymous poster hash: 591fe...815

[AnonymBruker]

Herlighet for noen svar du har fått her TS! Den situasjonen du beskriver på slutten her kan da skje de beste. Alle mødre får noen utbrudd noen ganger. Jeg tror bare dere får ta tiden til hjelp og, tenke at dette kommer til å hå seg til... Lykke til!

Anonymous poster hash: fd228...b97

[AnonymBruker]

Herlighet for noen svar du har fått her TS! Den situasjonen du beskriver på slutten her kan da skje de beste. Alle mødre får noen utbrudd noen ganger. Jeg tror bare dere får ta tiden til hjelp og, tenke at dette kommer til å hå seg til... Lykke til!

Anonymous poster hash: fd228...b97

Klart at mødre, og fedre, kan få utbrudd. Det er både vanlig og normalt. Men hva var det som forårsaket utbruddet? Mange mødre, og fedre, må også gå i seg selv og ta ansvaret for problemer de selv har skapt.

Anonymous poster hash: 591fe...815

[AnonymBruker]

Det første du må spørre deg selv om er hvorfor du forventer takknemlighet fra barna? Hva skal de være takknemlige for? Fra ditt ståsted føler du det kanskje slik, men fra deres ståsted oppfattes det neppe slik. Det er ikke rart det er mye uro og mas, det er en konsekvens av flyttingen og alt rundt. Det vil ta tid før det stabiliserer seg. Husk det er mye nytt, mye å bearbeide og spesielt eldstemann vil nok oppleve det som vanskelig fordi han er så stor og har blitt revet vekk fra sin faste verden og hverdag.

Det første dere bør gjøre er å opparbeide nye rutiner! Ikke fest og morro hver dag, men faste aktiviteter i forhold til å stå opp, spise, husarbeid, utetid, lek, handling etc.

Anonymous poster hash: d52f1...c81

[nyher]

Javel, var det det konstruktive du hadde å bidra med? Anonymous poster hash: e8dea...bf4

Det virker som du/dere har skjemt bort barna med å la dem styre. Derfor blir dem aldri fornøyde. De krever og krever, fordi de får lov til det. Han på 5 burde klare å leke på egenhånd, så det sier mye deg/dere at han ikke klarer det da han hele tiden får det som han vil.

[Jade]

Det er ikke lett å flytte.

Det blir bedre når dere får inn hverdagsrutiner og de da føler seg mer hjemme. Ikke venn ungene til at hver dag er en feriedag.

Er det ikke hjemmekoselig i leiligheten, så må dere sørge for at det blir det nå. Et hjem SKAL være hjemmekoselig.

[AnonymBruker]

Synes ikke du skal ha forferdelig dårlig sannvittighet for å klikke _en_ gang, men selvsagt om dette blir hverdagen er jo ikke det bra for ungene.

Du beskriver selv at det har vært slitsomt og travelt for deg, selvsagt er det da også det for ungene! De er vel minst like slitne og mer vare på alle endringene enn det voksne er.

Hvilket land har dere flyttet til? Det høres ut somm dere ikke var helt forbredt? Da tenker jeg på ift antall soverom, varmen og hva slags barnehagetilbud som finnes?

Jeg har bodd i Spania og Hellas med barn og barnehagene er stort sett inne i de fleste jeg har vært borti. Dette nettopp pga varmen. Tror det vikigste er hvordan se som jobber der tar vare på ungene og at de har aktiviteter og noe pedagogisk opplegg, eller ihvertfall pedagogisk tankegang. Ikke forvent "norskstandar" på barnepass.

Bli kjent med de lokale, andre mødre og fedre så får du et mer realistisk bilde på barnehagen og input ift om den faktisk er bra/dårlig.

La ungene være i fokus, de trenger det nå. Å flytte med barn er krevende og det mest for barna selv. De har ikke spurt om å få flytte til et nytt land med andre lukter, lyder og en million andre nye inntrykk. Hvis du tror du er sliten så kan jeg banne på at ungene også er det!

Lykke til! Livet i varmen er supert med unger

Anonymous poster hash: 06dff...e38

[minister-mio]

Barna tåler å se at du sprekker. Du er en autentisk voksen.

Hvor lenge siden er det dere flyttet? Jeg vil tro det bedrer seg når dere kommer inn i rutinene i deres nye hverdag. Lykke til!

[Ulrikke]

Mange unger kan bli litt uspiselige på slutten av en sommerferie feks hvis det har gått i lekeparker, is, pizza, badeland osv i to-tre uker....

Det ordner seg når hverdagen er tilbake igjen. Dere må lage dere ny hverdag, så det kommer sannsynligvis til å ta litt lenger tid.

Ingen unger tar skade av at mor eller far eksploderer en gang. Forklar hvorfor etterpå, uten å unnskylde i evigheter....

Og få hverdagsrutiner på plass så fort som mulig, for alles del!

[FruRaeder]

Du har 3 små barn, og det er mye arbeid. Du er kanskje ikke helt heldig med formuleringen din, men kan godt forstå det er beintøft. Det er en stor omstilling både for små og store når man flytter langt vekk hjemmefra.

Ville ikke kalt så små barn utakknemlige.

Tror kanskje de beste er at dere får slått dere til ro en stund. Ikke så mange aktiviteter, her gjelder det å få hverdagsrutinene på plass. "Finere" aktiviteter kan dere gjøre i helgene.

Det sagt så vil jeg legge til at barna er alltids i fokus, førsteprioritet uansett hva. Aldri fortell et barn noe annet. Det er lov til å si at man trenger litt tid for seg selv, men det blir noe annet.