Hva gjør man når barna driter i hva de voksne sier?

[Carrot]

 

Jeg skjønner ikke hvordan dere klarer å være så prinsippfaste og konsekvente jeg da.... Er vel sånn flere har ønsket å være også, men så er det denne samvittigheten da. Og nå sier garantert noen "jeg får ikke dårlig samvittighet for å gi konsekvenser når det er de som har oppført seg dårlig". Og det er vel den biten jeg aldri har skjønt eller fått til. Jeg får vondt av barn når når de får straffen (konsekvensen) jeg da, når de blir lei seg og kanskje begynner å gråte. Jeg er bare ikke så hard som person.

Anonymous poster hash: 946ef...50e

 

 

Det handler mer om å nå frem til barnet FØR du må til med konsekvensene - du skjønner det? Hvis du alltid må til med konsekvenser har du gjort en dårlig jobb i forkant. Her har det alltid vært slik at vi sier "nei, dette er ikke greit" så om barnet ikke hører er det "dersom du ikke hører etter skjer dette" og så kommer konsekvensen - alltid! På den måten lærer barnet at det faktisk får en mulighet selv til å unngå konsekvensen ved å tilpasse seg forventningene i situasjonene. Som voksen må man selvsagt være veldig veldig våken og ikke misbruke sin posisjon og sette forventningene høyere enn barnet kan klare forstå, men samtidig - når barna er så store som TS sine vet de meget vel forskjell på hva som er og ikke er greit.

 

 

Og hvordan blir de som voksne uten konsekvenser da? Kriminelle??? Det er ikke tilfelle. Jeg var aldri sånn streng konsekvensfrik med mine barn da de var små. Ikke at de var så rampete da, men de var litt sånn forsiktige ute. Og da ble det til at de tok det ut hjemme i trygge omgivelser. De er ikke kriminelle i dag, tvert imot. De er skoleflinke og kjekke ungdommer - og de behandler andre ordentlig med empati.

Anonymous poster hash: 946ef...50e

 

 

Mine barn er også skoleflinke, høflige, empatiske - men der har også vokst opp med grenser og regler, ikke mange egentlig, faktisk bare en; man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill... Det ligger veldig mye i den. Og de har aldri utagert hverken hjemme eller andre steder fordi det rett og slett ikke har vært noe behov for å oppføre seg som apekatter..

[AnonymBruker]

Når du vet du får gjester på besøk, så planlegg litt i forveien. Ta med ungene ut på lang gåtur, sykkeltur eller et besøk i svømmehallen, ballspill osv. La dem bli litt slitne. Når dere er hjemme igjen -rett før besøket kommer -så sett ungene foran tv eller spill e.l. som de liker å se på når de er trøtte. I denne perioden kommer kun kjeks og kaffe på bordet til besøkene for du har ikke tid til flere forberedelser...

Kanskje er barna rolige den tiden besøket varer. Det er umulig å drive på med barneoppdragelse når man har noen på besøk. Det blir bare Kleint for alle!

Alle andre tider på døgnet går dere inn for hard oppdragelse.(nei, man er ikke en slem person fordi man setter grenser for barna sine)! Barn liker grenser, de blir roligere og til slutt kan man ende opp med å samtale med barna istedenfor at man blir sint. Det går bare en liten periode faktisk før alle skjønner tegningen.

Grenser kan være å ta fra ungene goder som de elsker å gjøre. Tv-spill,tv-titting, yndlingslekene sine, time-out, og så videre som du sikkert forstår.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 01a58...af7

[AnonymBruker]

 

Jeg skal fortelle deg om en liten episode jeg observerte i butikken her om dagen. Kanskje du får inspirasjon. 

Jeg sto i kassa, og en far med to jenter kom inn døra. I stedet for å følge etter faren og storesøster inn i butikken, så føyk lillesøster i retning isboksen bak kassa.

 

Far stopper opp og roper navnet til jenta. "Du får ikke gå dit, kom nå", deretter går han videre inn i butikken. Storesøster blir stående igjen og rope navnet til lillesøster tre-fire ganger med et innstendig "kom da!". Så går også hun. På dette tidspunktet er lillesøster for lengst framme ved isdisken, og står vel og tenker ut hvilken is hun vil ha. 

 

Jeg ble helt rystet over mangelen på initiativ til den faren. Ikke bare gjøre han lillesøster en bjørnetjeneste ved å gi en beskjed som ikke blir fulgt opp, men han setter også storesøster i en svært vanskelig situasjon. For ikke å snakke om at det er skummelt å la en liten jente gå alene i en stor butikk. 

 

Jeg hadde mest lyst til å rope etter far at han måtte komme tilbake og gjennomføre beskjeden han hadde gitt. Og det er det du må gjøre. Det er DU som bestemmer. De SKAL høre, hvis ikke går ikke dagen videre. Hadde det vært mine jenter i den butikken, så hadde det ikke blitt noen butikktur hvis ikke den minste jenta pent hadde kommet tilbake når jeg ropte. 

 

Det nytter ikke å si til barn at "du må ikke slå flasker mot hverandre rundt ørene på besøket", og deretter ikke følge opp. Slutter de ikke, så ta flaskene fra dem. Blir det fullstendig kaos, be besøket gå. Tipper de vil ha forståelse for det i en overgangsperiode mens du prøver å få skikk på ungene dine. 

 

Anonymous poster hash: 5c759...4a2

 

 

Slik kan jeg selv gjøre med min yngste. Fordi straks han ser at han er alene og at han ikke får noen oppmerksomhet for denne uventede oppførselen sin (som uansett ikke plager andre), så kommer han løpende etter oss. Nå vet jeg jo ikke om det var saken med denne jenta, men for noen funker altså det fint. Jeg går jo aldri så jeg mister øyesyn på barnet.

 

Men jeg hadde ikke latt et søsken bli stående igjen for å overta foreldrerollen fordi jeg selv ikke gadd, eldstemann blir med meg videre inn.

Anonymous poster hash: 58174...2a2

[AnonymBruker]

 

Slik kan jeg selv gjøre med min yngste. Fordi straks han ser at han er alene og at han ikke får noen oppmerksomhet for denne uventede oppførselen sin (som uansett ikke plager andre), så kommer han løpende etter oss. Nå vet jeg jo ikke om det var saken med denne jenta, men for noen funker altså det fint. Jeg går jo aldri så jeg mister øyesyn på barnet.

 

Men jeg hadde ikke latt et søsken bli stående igjen for å overta foreldrerollen fordi jeg selv ikke gadd, eldstemann blir med meg videre inn.

Anonymous poster hash: 58174...2a2

 

 

*For det UØNSKEDE oppførselen sin, mener jeg.

Anonymous poster hash: 58174...2a2

[absinthia]

Når slike tendenser har dukket opp, tar jeg det bare som et tegn på at de trenger å få løpt/ herjet litt, så jeg har tatt med stoppeklokke ( på mobilen) og sett hvor kjapt de løper rundt huset eller hvor mange runder de klarer. Spesielt det midterste barnet har vært ute noen runder. De synes at det er morsomt og pleier alltid å være roligere etterpå.

Tror det er hodet som kobler litt ut når kroppen får ekstra behov for å røre seg.

Edit: Vel og merke etter at jeg har sagt fra noen ganger og barna/ barnet fortsetter å glemme seg. Denne perioden pleier å gå over når de er 9-10 år.

Endret 26. juli 2015 av absinthia

[Maleficenta]

Og hvordan blir de som voksne uten konsekvenser da? Kriminelle??? Det er ikke tilfelle. Jeg var aldri sånn streng konsekvensfrik med mine barn da de var små. Ikke at de var så rampete da, men de var litt sånn forsiktige ute. Og da ble det til at de tok det ut hjemme i trygge omgivelser. De er ikke kriminelle i dag, tvert imot. De er skoleflinke og kjekke ungdommer - og de behandler andre ordentlig med empati.

Anonymous poster hash: 946ef...50e

Kriminelle er å dra det vel langt. Jeg tenker mer at de blir uhøflige og frekke og respektløse ovenfor andre mennesker