Jeg er litt såret..

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: f8881...f0a

[AnonymBruker]

Ok

Anonymous poster hash: b8300...21c

[AnonymBruker]

Get over it.

Anonymous poster hash: f4c34...081

[AnonymBruker]

Hei.. For to mnd siden begynte jeg å foss blø hjemme. Jeg var alene og ringte sykehuset og de rekvirerte ambulanse asap

Jeg var gravid i 36. uke.

Ambulansen kom med jordmor. Foreldre kom, mann min kom da jeg til slutt fikk tak i han.

Sønnen på 14 kom også hjem.

Mens jeg lå der og fikk behandling sa jordmor at dette var potensielt dødelig for oss begge. At hun ikke kunne garantere utfallet. Jeg gikk i sjokk. Mannen min satt der litt og så reiste han seg. "Jeg må bare ta en prat med 14 åringen, han er sikkert redd. "Jeg husker så vidt jeg sa at " må du det nå? Jeg trenger deg her. Kan ikke besteforeldrene ta seg av han til jeg hvert fall er ute i ambulansen"?

Men han gikk og jeg har aldri før kjent meg så alene og redd. Jeg følte han sviktet meg.

I ettertid har jeg ikke sagt noe om det(alt gikk bra) men jeg merker at noe er forandret.

Puh

måtte bare få det ut😌

Anonymous poster hash: f8881...f0a

[Mathea73]

Anonymous poster hash: f8881...f0a [/quote

Endret 19. desember 2014 av Mathea73

[AnonymBruker]

Du gikk ikke i sjokk. Da hadde du vært apatisk og ukontaktbar.

Mannen din fikk en sjokkreaksjon og taklet det som han gjorde. Ingenting å være såret over, det var slik han reagerte. Du fikk all den hjelpen du trengte av kvalifisert hjelp, han var bare i veien og gjorde det riktige med å trekke seg tilbake

Anonymous poster hash: 12405...bbb

[AnonymBruker]

Du gikk ikke i sjokk. Da hadde du vært apatisk og ukontaktbar.

Mannen din fikk en sjokkreaksjon og taklet det som han gjorde. Ingenting å være såret over, det var slik han reagerte. Du fikk all den hjelpen du trengte av kvalifisert hjelp, han var bare i veien og gjorde det riktige med å trekke seg tilbake

Anonymous poster hash: 12405...bbb

Anonymous poster hash: f8881...f0a

[AnonymBruker]

Jeg var i presjokk, det er riktig. Jeg hadde blodtrykk på 50/ 35 og hadde mistet ca1,4 liter bod, i følge jordmor.

Jeg ville bare ha hånda hans der. Jeg følte han "holdt meg fast". Da han gikk ble jeg redd og trist før jeg resignerte og bare og ble tom.

Anonymous poster hash: f8881...f0a

[AnonymBruker]

Jeg var i presjokk, det er riktig. Jeg hadde blodtrykk på 50/ 35 og hadde mistet ca1,4 liter bod, i følge jordmor.

Jeg ville bare ha hånda hans der. Jeg følte han "holdt meg fast". Da han gikk ble jeg redd og trist før jeg resignerte og bare og ble tom.

Anonymous poster hash: f8881...f0a

Klem til deg. Det var nok sjokk for alle 3, du med livsfare og dødsangst, og de med angst for å kunne miste deg. Kanskje mannen din fikk panikk. Kanskje han tenkte på barnet deres som var livredd. Han skulle sikkert ønske at han kunne gi trygghet til dere begge. Prøv å snakke ut, uten å anklage. Det blir kanskje lettere å nære når du vet hva han tenkte. Husk at det ikke er greit å holde hodet kaldt for ham heller når det er så kritisk.

Anonymous poster hash: f8b46...b3c

[Miss moneypenny]

Jeg hadde gjort det samme som mannen din. Du hadde kompetent hjelp, du ble tatt vare på av både ambulansepersonell og jordmor. Hadde jeg vært i din situasjon hadde jeg ønsket at flest mulig skulle vært hos barna mine og trøstet de og passa på de, spesielt pappaen.

[Mathea73]

Jeg hadde gjort det samme som mannen din. Du hadde kompetent hjelp, du ble tatt vare på av både ambulansepersonell og jordmor. Hadde jeg vært i din situasjon hadde jeg ønsket at flest mulig skulle vært hos barna mine og trøstet de og passa på de, spesielt pappaen.

[AnonymBruker]

Legg det bak deg, det er to måneder siden og mannen din gjorde ut fra omsorg for 14-åringen.

Anonymous poster hash: 5c658...fda

[AnonymBruker]

Ja, jeg ser hva dere mener:) besteforeldrene var allerede hos fjortenåringen. Selvfølgelig ønsket jeg at barn skal i varetas. Det var jo derfor jeg kontaktet de. Ambulansepersonell og jordmor var superflinke. Men jeg trengte en som var meg nær. Jeg husker følelsen av å miste håpet da han gikk.

Jeg har som sagt ikke sagt noe. Ting endte godt, selv om komplikasjonene i etterkant av keisersnittet har vært mange.

Egentlig måtte jeg bare få det ut.. Her, hvor jeg kan være anonym.

Takker for tilbakemeldinger!

Anonymous poster hash: f8881...f0a

[Gjest brutal_mann]

Du var i kompetente hender, 14-åringen var helt alene. I sum, riktig valg av han. Uansett, muligens en såpass traumatiserende opplevelse at dere bør snakke litt sammen begge to.

[AnonymBruker]

Jeg forstår at du føler deg såret, men syns det var flott at far hadde omsorg for 14-åringen. Om far skulle holdt deg i hånden hadde han vært i veien for helsepersonellet, syns han gjorde et godt valg.

Anonymous poster hash: a92c4...554

[HvittHus]

Hvis det var slik at ungdommen ble tatt hånd om av besteforeldrene, synes jeg mannen din handlet helt galt. Da burde hans plass være hos deg.

Personlig hadde jeg ikke stolt på at denne mannen ville ha vært en støtte i fremtidig pressede situasjoner, når han velger og forlate sin alvorlig syke kone og sitt ufødte barn for å snakke med en ungdom som allerede har voksenpersoner til hjelp.

[Gjest Kaffelattn]

Hvis det var slik at ungdommen ble tatt hånd om av besteforeldrene, synes jeg mannen din handlet helt galt. Da burde hans plass være hos deg.

Personlig hadde jeg ikke stolt på at denne mannen ville ha vært en støtte i fremtidig pressede situasjoner, når han velger og forlate sin alvorlig syke kone og sitt ufødte barn for å snakke med en ungdom som allerede har voksenpersoner til hjelp.

Er hovedsakelig enig.

Jeg ville også ha blitt veldig såret i en så truende og skremmende situasjon.

Mannens plass burde her være hos sin kjære kone. Slikt glemmer man ikke.

[Puny]

Jeg skjønner at du ble såret. Når du i tillegg ba han om å være hos deg så syntes jeg han handlet galt. Han burde lyttet til dine behov. Ungdommen ble jo godt ivaretatt av besteforeldrene...

[Blackbird]

Jeg håper det gikk bra med barnet?

[AnonymBruker]

Er hovedsakelig enig.

Jeg ville også ha blitt veldig såret i en så truende og skremmende situasjon.

Mannens plass burde her være hos sin kjære kone. Slikt glemmer man ikke.

Og konen blir tatt vare på av proft personell, synes du seriøst ikke at pappa skal være å støtte sin syke sønn? Jeg hadde selv en traumatisk fødsel som gikk så fort at ungen måtte være med. Min eneste tanke var at far skulle gå å være sammen med og trøste barnet som var redd og ikke skjønte hva som skjedde. Selvfølgelig ville jeg også hatt han der, men tankene mine var likevel at barnet vårt måtte ivaretas. Besteforeldre er ikke det samme som en pappa under en krise.

Anonymous poster hash: 4769d...211