datteren skulker skole

[AnonymBruker]

Kan det hjelpe å konkretisere for henne hva et tapt skoleår vil koste henne i form av tapt arbeidsinntekt?

(altså at 1 år ekstra på skole vil koste henne 1 år uten jobb = for eksempel 350 000kr i brutto inntekt).

Anonymous poster hash: b97c9...66a

[Kattugla]

Kan det hjelpe å konkretisere for henne hva et tapt skoleår vil koste henne i form av tapt arbeidsinntekt?

(altså at 1 år ekstra på skole vil koste henne 1 år uten jobb = for eksempel 350 000kr i brutto inntekt).

Anonymous poster hash: b97c9...66a

Hun virker jo ikke interessert i å jobbe heller, så jeg tviler på at det er noe hun vil ta innover seg.

[Emmerdale]

Dette tror jeg må være det mest idiotiske innlegget jeg har lest her inne.

Når hun mangler struktur og motivasjon for vanlig VGS kommer hun ikke til å klare å ta fagene som privatist. Hun bryr jo seg overhodet ikke om skolen. Hvordan skal hun da klare å lese seg opp på egenhånd til privatisteksamen? Det denne jenta trenger er struktur, ikke mer frihet.

Det at TS ønsker at datteren skal få en utdannelse og jobb og mulighet til å ta vare på seg selv i stedet for å leve på hans penger er ikke bitterhet eller onkel skrue-tankegang. Hva i alle dager er det du sier? Alle foreldre ønsker vel at barna deres er i stand til å ta vare på seg selv når de blir voksne.

Du får dette til å virke så enkelt. Det er det ikke. Det er vanskelig å hjelpe noen som ikke har lyst til å få hjelp. Det viktigste nå er at hun gjennomfører VGS. Hun vil angre bittert på det senere. Det er nok ikke så gøy å ta opp VGS på nytt når en er voksen når det ikke er noen grunner til at hun ikke kunne tatt det i ungdomsalder. Klart en kan vite når barna deres leser og står opp. Det er vel det letteste. Når de legger seg er noe annet, men dersom internett skrus av på et visst tidspunkt, hun ikke har 3G-nett eller TV på rommet, så blir det nok litt kjedelig for henne å være der inne. Massevis av tiltak det går an å tre i kraft for å skape struktur i hverdagen. Dere må vise henne at det er dere som bestemmer når hun fortsatt bor under deres tak.

Anonymous poster hash: 2cee7...9fd

Det var da svært hvor provosert du blir. Jeg har foreslått både jobb, mer plikter hjemme, folkehøyskole og innskjerping av lommepenger. Det jeg ville frem til er at man ikke klarer å styre en 17-18 åring som har slått seg vrang, og som i tillegg er deprimert. Da er det mer viktig å kunne prate og komme til en enighet. For noen går det greit å gå opp som privatist. Mor her burde vært mer streng, men far kan ikke kompensere ved å være komprimissløs og allerede dømme datteren for å bare lengte til den dagen han dør. Begge foreldrene må prate samme språk, var jeg far ville jeg kalt inn moren til en samtale hos familierådgivningskontoret. Er datteren under atten år ville jeg også rådført meg med barnevernet selv om jeg tviler på at de har noe tilbud, men bare for å få råd på veien. Den viktigste personen her er datteren og som foreldre må det samarbeid til for å oppnå respekt. Det stiller også store krav til de voksne. Å dømme jenta fordi hun ikke takler hverdagen akkurat nå er det siste hun trenger. Jeg ville satt meg ned og tatt en prat uten å kalle henne bortskjemt og lat. Dette siste sier jeg siden far har skrevet at han tror hun bare drømmer om den dagen hun får arv. Så ille tror jeg faktisk ikke det er. Still krav og forklar henne hvorfor skolen er så viktig.

Endret 18. desember 2014 av Emmerdale

[Møysa]

Personlig ville jeg satt meg med med datteren min og spurt hva hun ønsker å oppnå med livet. Det kan hende hun ikke ser noe lys i tunellen og derfor ser ikke noe poeng med skole.

De som gjør det godt på skolen har kanskje et mål; feks. Bli tannlege. En jente jeg gikk i klasse med på videregående hadde alltid ønsket å bli tannlege, foreldrene hadde styrket denne interessen ved å vise interesse. Også visste hun at hun måtte ha gode karakter for å komme inn på dette spennende studie.

Og dersom fatta di vil jobbe på kiwi, så ville jeg latt henne gjøre det, hun vil lære og kanskje finne ut hva hun ønsker med livet sitt.

Det viktigste er å vise interesse og empati for barnet ditt, først da vil hun være ærlig tilbake og fortelle deg hva hun egentlig tenker og mener og ikke juger for å få deg av skuldrene sine.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe imot at hun jobber på kiwi eller i barnehagen, men det er viktig at hun fullfører videregående. Det er for hennes beste. Hun vet at jeg er ikke opptatt av status. Men hun kan ikke bare sløve i sofaen dag etter dag. Hvis hun dropper videregående så må hun jobbe. Det vil ikke hun heller.

Jeg har aldri presset henne med noen store forventninger. Men ja jeg forventer at hun skal stå opp om morgenen og gjøre noe med livet sitt. Hun har urealistiske forventninger for fremtiden og har planer om å bli rik og velykket, studere på BI osv.

Jeg har støttet henne gjennom hele ungdom skole,pratet, lyttet, kjørte rundt, hjalp med lekser....

Nå får hun litt mer frihet(16 år) og da er jeg bare masete, teit, plagsom...Det er ikke lett å være forelder og se sitt eget barn ødelegge fremtiden sin.

ts

Anonymous poster hash: 75fcc...323

[AnonymBruker]

Får du et brukbart forslag så si ifra...! Har en bror med samme problemer og jeg forbereder meg på at det ikke er noe som kan reddes i det heletatt.

Skjønner veldig godt at du er frustrert så jeg sender mange tanker og klemmer herfra!

Anonymous poster hash: 06346...555

[AnonymBruker]

Personlig ville jeg satt meg med med datteren min og spurt hva hun ønsker å oppnå med livet. Det kan hende hun ikke ser noe lys i tunellen og derfor ser ikke noe poeng med skole.

De som gjør det godt på skolen har kanskje et mål; feks. Bli tannlege. En jente jeg gikk i klasse med på videregående hadde alltid ønsket å bli tannlege, foreldrene hadde styrket denne interessen ved å vise interesse. Også visste hun at hun måtte ha gode karakter for å komme inn på dette spennende studie.

Og dersom fatta di vil jobbe på kiwi, så ville jeg latt henne gjøre det, hun vil lære og kanskje finne ut hva hun ønsker med livet sitt.

Det viktigste er å vise interesse og empati for barnet ditt, først da vil hun være ærlig tilbake og fortelle deg hva hun egentlig tenker og mener og ikke juger for å få deg av skuldrene sine.

Er hun som min bror så fungerer dette ikke i det heletatt. Vi har prøvd med empati og interesse, foreldrene mine har prøvd å snakke med han om fremtid og slikt, men har gitt ingen verdens ting.

Yngstemann med mye potensiale skylt ned i do...

Anonymous poster hash: 06346...555

[AnonymBruker]

Det var da svært hvor provosert du blir. Jeg har foreslått både jobb, mer plikter hjemme, folkehøyskole og innskjerping av lommepenger. Det jeg ville frem til er at man ikke klarer å styre en 17-18 åring som har slått seg vrang, og som i tillegg er deprimert. Da er det mer viktig å kunne prate og komme til en enighet. For noen går det greit å gå opp som privatist. Mor her burde vært mer streng, men far kan ikke kompensere ved å være komprimissløs og allerede dømme datteren for å bare lengte til den dagen han dør. Begge foreldrene må prate samme språk, var jeg far ville jeg kalt inn moren til en samtale hos familierådgivningskontoret. Er datteren under atten år ville jeg også rådført meg med barnevernet selv om jeg tviler på at de har noe tilbud, men bare for å få råd på veien. Den viktigste personen her er datteren og som foreldre må det samarbeid til for å oppnå respekt. Det stiller også store krav til de voksne. Å dømme jenta fordi hun ikke takler hverdagen akkurat nå er det siste hun trenger. Jeg ville satt meg ned og tatt en prat uten å kalle henne bortskjemt og lat. Dette siste sier jeg siden far har skrevet at han tror hun bare drømmer om den dagen hun får arv. Så ille tror jeg faktisk ikke det er. Still krav og forklar henne hvorfor skolen er så viktig.

Dette er jo noe datteren har sagt selv ifølge TS.

Jeg synes det uansett blir feil å se på TS som den store, sorte ulven i dette. Han ønsker jo å gjøre alt riktig for datterens beste, og han prøver jo veldig hardt. Han har jo til og med opprettet en tråd her for å få råd. Man trenger ikke å dømme jenta, nei, men hun kan fortsatt få grenser og struktur i hverdagen og få beskjed om at sånn hun oppfører seg nå ikke er greit (blant annet himle med øynene i møter, noe som er utrolig respektløst).

Det er også umulig å få respekt når moren lar henne gjøre hva hun vil. Jeg er enig med deg i at de må snakke samme språk for å komme noen vei.

Personlig ville jeg satt meg med med datteren min og spurt hva hun ønsker å oppnå med livet. Det kan hende hun ikke ser noe lys i tunellen og derfor ser ikke noe poeng med skole.

De som gjør det godt på skolen har kanskje et mål; feks. Bli tannlege. En jente jeg gikk i klasse med på videregående hadde alltid ønsket å bli tannlege, foreldrene hadde styrket denne interessen ved å vise interesse. Også visste hun at hun måtte ha gode karakter for å komme inn på dette spennende studie.

Og dersom fatta di vil jobbe på kiwi, så ville jeg latt henne gjøre det, hun vil lære og kanskje finne ut hva hun ønsker med livet sitt.

Det viktigste er å vise interesse og empati for barnet ditt, først da vil hun være ærlig tilbake og fortelle deg hva hun egentlig tenker og mener og ikke juger for å få deg av skuldrene sine.

Jeg tror dette fungerer hovedsakelig for de som allerede har ambisjoner i livet. Uansett er jeg enig i at det er veldig viktig å vise interesse.

Anonymous poster hash: 2cee7...9fd

[AnonymBruker]

Du får true med å kutte arven da. Det går helt fint an å omgå pliktdelsarv.

Anonymous poster hash: 982ea...0c7

[Gjest miss_sara]

1. Psykologer har taushetsplikt. 2. Hun går på videregående og det er valgfritt.

[AnonymBruker]

Hei TS,

har noen spørsmål til deg:

1) har moren og du delt bosted og 50/50-ordning? Bytter barnet folketegistrert adresse hos mor/far årlig?

2) Bor du og moren i gangavstand fra hverandre?

3) er skolen i en større by eller på landet?

4) har moren til tenåringen lengre og høyere utdannelse?

Anonymous poster hash: 9ab05...cf9

[AnonymBruker]

Nytter ikke å begynne å leke foreldre når barnet har blitt 15, 16, 17 år gammelt. Da er det for sent å befynne med skole og lekselesing, rutiner og struktur.

Ønsker man å ha et godt forhold til sine barn så starter man før barnet er født og fortsetter resten av livet.

Har skrevet tidligere at ting ikke henger på greip her, og mener det forrsatt.

Anonymous poster hash: 3c2d7...896

[AnonymBruker]

Hei,

Vi bor 5 min kjøring fra hverandre og bor i en større by. Moren har ikke høyere utdannnelse nei

ts

Anonymous poster hash: 75fcc...323

[Wildberry]

Går hun til psykolog pga. stort fravær, eller er det noe mer der som ikke har med skolen å gjøre? For hvis jenta ikke klarer å fullføre en hel dag på skolen, så høres det ut som at det er noe ganske alvorlig som foregår. Det er ganske ekstrem "latskap" hvis det bare er snakk om det.

Ungdommer som sliter med psyken er ofte urolig vanskelige å finne ut av. Samme med lærevansker og mobbing. Ungdommer vil ikke være tapere (eller unormale, dumme, rare, gale, you name it), og mange blir eksperter på å skjule ting. Løgn går gjerne hånd i hånd med sånt, og for mange kan det være vanskeligst av alt å innrømme til de nærmeste at noe er galt. Spesielt hvis de er klar over at dette betyr endringer som ungdommen selv ikke ønsker. Medisinering, diagnoser, bytting av skole, oppgjør med mobbere, eller hva det nå skulle være.