Har du vært langt nede, ikke sett noen fremtid, men så har det ordnet seg? hva skjedde? :)

[AnonymBruker]

Jeg kan vel starte med å skrive mitt.. trygg familie, fri barndom, men, mobbing i skolen og videregående. første depresjon da jeg var 16. det bedret seg da jeg ble 19, men fremdeles mye tretthet. alt ble liksom et ork, jeg ville bare sove. enkelte ganger kunne jeg plutselig bli enormt våken igjen og. og da er energien så på topp at jeg ikke skjønte at jeg kunne klare å være trett. Nå bor jeg her, jeg lenge har villet bodd.. med jobb, men ikke utdannelse. og jeg hadde mitt første angstanfall for et par mnd siden. jeg så ingen fremtid. trodde jeg kom til økonomisk ruin, osv. den følelsen av å ikke vite hvor du skal. jeg kunne gå og gå, eller bare kjøre, uten å vite hvor.. i det siste har jeg hatt det ganske bra. jeg har også en venn jeg har kjent i flere år, som jeg har sterke følelser for, og vi gjør ting sammen når det passer. men.. jeg føler meg til tider litt, rotløs, identitetsløs.. og det er fælt. det kan og være alderen..jeg er 24 år snart, og den trygge tiden som ungdom er liksom forbi. det forventes andre ting nå av meg. får rett og slett en annen rolle enn jeg har vært vant med. jeg vet ikke hva jeg vil bli, og dette bestemmes av faktorer. Jeg er mektig skolelei, og vil ikke orke noe eksamensstress. og må flytte, og det har jeg ikke så lyst til heller. det jeg har mest lyst til, er å få til noe med han her, og ta en kort utdannelse her. men..er det noen gang, jeg elsker livet mitt.. de sekundene jeg sitter i et fly som skal opp i luften. reiser ikke ofte, har ikke grunn til det liksom. det er ene og alene rastløsheten. og slik har jeg alltid vært.. jeg kommer et sted, vil det neste.. og nå de siste ukene har jeg hatt det greit, men jeg får snevet av følelsen igjen nå.. hvor er jeg om et år? hva finner jeg ut at jeg vil? kanskje jeg skal slutte med "rømminga" og slappe av med det jeg HAR? Noen som har opplevd, at det bare plutselig skjedde noe?

Anonymous poster hash: 78b9d...eab

[AnonymBruker]

Det skjer ikke en plutselig endring og vips er du frisk. Men du må bli bedre kjent med deg selv. Vite hvor dine grenser er og hva som utløser dette. Og faktisk tillate seg selv å gå ned i kjelleren en gang i blant, men aldri tillate seg selv å bli der. Alltid jobbe med seg selv for å se løsninger.

Kognitiv terapi var gull for meg. Og en liten spirituell reise.

Anonymous poster hash: ff5dc...ff8

[got2go]

Jeg har opplevd det. En tar en dag av gangen, og sakte men sikkert letter tåka.

[AnonymBruker]

Ja, og først i midten . slutten av 30 åreen skjønte jeg at jeg måtte gjøre en forandring i livet mitt. Det har vært knallhard jobbing med seg selv. Psykolog, grupper , kurs , couch osv. Nå lærer jeg å stå opp for meg selv og mine valg og ikke bli for avhengig av folk rundt meg. Har fortsatt en lang vei å gå, men prøver å utsette meg for ubehagelige ting . For meg var det å ta ordet, hilse på familien/barna til kjæresten min, gjøre en ny idrett, søke nye jobber, si meningene sine og sette foten ned til enkelte venner. Ikke gjort på en dag, men er gradvis blitt bedre.Tror ikke en blir bedre dersom en ikke jobber aktivt for det selv.

Anonymous poster hash: 5e829...964