Jeg mistet hunden min i sommer...

[AnonymBruker]

... Og det gjør fortsatt så forferdelig vondt.

Hunden min, verdens fineste, snilleste og rareste Golden Retriever var drøyt 13 år da vi, i samråd med vår faste dyrlege, valgte å avlive han i begynnelsen av juli. Jeg er 21 år og flyttet hjemmefra for to år siden, men selv om jeg ikke hadde like mye å gjøre med hunden min de siste årene, var jeg minst like glad i ham.

Han fikk typiske fysiske "gammelmannsplager"; stive hofter, dårlig hørsel osv., men i hodet var han fortsatt like barnslig og glad som alltid. Han elsket å gå tur selv om han ikke orket å gå like langt og fort og han var et matvrak til det siste. Jeg skjemte han nok litt bort når det kom til å få smake på maten, men det gjorde vi forsåvidt alle. Uten at han led noe nød av det. Mamma og pappa har stor tomt hvor han fikk herje fritt rundt og han fikk en times tur hver dag.

Kvelden før han ble avlivet kom jeg hjem til mamma og pappa sammen med kjæresten min. Ville ikke miste et sekund med hunden min den siste tiden han levde. Dyrlegen kom hjem til mamma og pappa på ettermiddagen og hunden min sovnet stille og rolig inn på favorittplassen sin i skyggen, like ved inngangsdøra. Tilsynelatende lykkelig og uvitende om hva som skulle skje. Han logret og var glad da dyrlegen kom, ja, han logret frem til han falt sammen da narkosen satte inn.

Det var så rart. Da dyrlegen konstaterte han død og jeg så på ham, var det på en måte hunden jeg kjente og var så forferdelig glad i som lå der, samtidig som det var noe fryktelig ukjent over ham.

Vi begravde han på det høyeste punktet i hagen, under den bjørka han pleide å ligge, der han hadde full oversikt over både tomta, hvem som kom opp innkjørselen og hva som foregikk på veien utenfor. Jeg malte en gravstein til ham, og jeg synes alt var veldig verdig og fint.

Det er rart å være hos mamma og pappa uten å bli møtt av hunden min i innkjørselen. Uten å høre tassing i gangen når det lages mat eller bare kjøleskapsdøra åpnes. Rart å sove på barndomsrommet uten å våkne av at han flyr ned trappa om morgenen, eller enda bedre; at han dytter opp døra med snuten og kommer mot meg med tidenes "glis" og en logrende hale.

Nå er jeg tilbake i hybelen min på en annen kant av landet. Det har gått over en måned siden jeg mistet hunden min, og selv om det går bedre, går det ikke en dag uten at jeg tenker på han flere ganger, og det er fortsatt øyeblikk der sorgen slår som en kraftig bølge over meg og tårene bare renner. I kveld er en sånn kveld. Jeg hadde verdens fineste hund i 13 år. En liten trøst er at jeg heldigvis var klar over det og satte pris på det ved å overøse han med kjærlighet også når han levde. Jeg er overbevist om at han hadde et veldig godt hundeliv og håper han har det godt og smertefritt nå. Jeg skulle bare ønske han var evigvarende.

Anonymous poster hash: 99321...701

[LadyGirl]

Denne tråden får frem noen tårer hos meg. Sorgen vil nok alltid sitte i en god stund, men du får trøste deg med at han ikke kunne ha fått ett bedre liv sammen med dere... ta godt vare på minnene og gjemm dem i hjertet ditt, og ta frem minnene med ett smil med de glade morsomme øyeblikkene med hunden

[AnonymBruker]

Denne tråden får frem noen tårer hos meg. Sorgen vil nok alltid sitte i en god stund, men du får trøste deg med at han ikke kunne ha fått ett bedre liv sammen med dere... ta godt vare på minnene og gjemm dem i hjertet ditt, og ta frem minnene med ett smil med de glade morsomme øyeblikkene med hunden

Tusen takk for gode, fine og kloke ord - det varmer!

Anonymous poster hash: 99321...701

[bruker_K]

fikk litt tårer i øyene her ja.. Alltid vondt å miste et dyr, sin beste venn... mistet selv min hund for snart to måneder,  som ble nesten 15år.. Tiden leger alle sår, men herlighet det tar tid.

Hunden deres hadde nok et fint liv med dere, og var høyt elsket. vi får bare håpe at vi treffer de igjen en gang

[Avantagarde]

Skjønner veldig godt at det gjør vondt. Det er forferdelig trist når et dyr du har knyttet deg til går bort. Har en katt som begynner å bli ganske gammel og er redd for at hun en dag plutselig ikke er her med.

 

Kondolerer <3 

[WallenStairs]

<3 En god klem til deg.

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode ord, dere. Og så trist å høre om hunden din også, bruker_K. Og katten din, Avantagarde, nyt all tiden dere får sammen.

Har en litt tung kveld igjen i kveld. Snakket med mamma i stad, hun fortalte at hun savner å bli møtt av hunden vår i porten når hun kommer fra jobb. Kanskje det er det som gjør det. Siden jeg er så langt unna barndomshjemmet, så føler jeg ikke like mye på det hele tiden som jeg ville gjort om jeg fortsatt bodde hjemme. I stedet kommer det i bølger. Tar meg selv i å tenke at det er da det går opp for meg at han er borte. Har laget fotobok om han. Galskap vil sikkert noen si, men for meg var det helt naturlig. Det er så godt å se på bilder av han. Se hvor fin han var. Hvor fin han alltid vil være. Og hvor blid han var, hvor godt han hadde det. Samtidig er det en ekstrem smerte som river i når vitenen om at jeg aldri igjen vil kunne bore hodet i pelsen hans, nusse på han, klø han bak ørene, på magen, hoftene, snuse inn den spesielle lukten ham hadde på toppen av hodet, omfavne ham... Jeg var så stolt av han. Og uendelig, uendelig glad i ham. Verdens fineste gutt.

Sorry sippeinnlegg, må bare få det ut.

Anonymous poster hash: 99321...701

[_LanciA_]

Åhh stor klem til deg<3 Så trist å lese. Tårene triller her😭.

Har selv to hunder som begynner å dra på åra. Hvorfor kan de ikke leve lengre? Man blir så ufattelig glade og avhengig av de. Ta vare på minnene. Han vill alltid være med deg i hjerte ditt. Husker det var helt forferdelig etter vi måtte avlive hunden vi hadde før. Hvis jeg var hjemme så gikk han etter meg overalt. Hørte han tasse bak meg i mange månder etterpå, bare for å snu meg å bli like skuffet hver gang.

Hørtes ut som din hund har hatt et fantastisk liv med flotte mennesker ihvertfall.

[AnonymBruker]

Mer enn ett år siden, fortsatt kan tårene renne når jeg tenker på han. Går smerten noen gang over?  

 

Ts

Anonymkode: 540b3...9ec

[mintgrønn]

Det kan virke litt teit for deg å sammenligne min historie med din men jeg hadde en undulat en gang som jeg var så utrolig glad i. Det kan virke som om det er langt i fra det samme som en hund, men den fuglen betydde så mye for meg. Jeg gråt hver kveld i 2 år før det endelig ble bedre. Det ble jo litt bedre for hver dag som gikk, men det var etter to år at jeg ikke gråt lenger. Selv om det er sånn ca 10 år siden så tenker jeg fortsatt på den av og til og føler at jeg kunne ønske at jeg hadde den enda.

[AnonymBruker]

41 minutter siden, mintgrønn skrev:

Det kan virke litt teit for deg å sammenligne min historie med din men jeg hadde en undulat en gang som jeg var så utrolig glad i. Det kan virke som om det er langt i fra det samme som en hund, men den fuglen betydde så mye for meg. Jeg gråt hver kveld i 2 år før det endelig ble bedre. Det ble jo litt bedre for hver dag som gikk, men det var etter to år at jeg ikke gråt lenger. Selv om det er sånn ca 10 år siden så tenker jeg fortsatt på den av og til og føler at jeg kunne ønske at jeg hadde den enda.

For meg kan alle levende skapninger likestilles, for den enkelte blir så utrolig glad i og knytter seg så til den. Tror man må ha opplevd det med et dyr for å forstå det. Og takk for kommentaren din. Godt å vite at jeg ikke er unormal, og selv om det gjør vondt, så er jeg også redd for at smertene skal bli helt borte. Formulerte meg litt teit i stad. 

Klem til deg! 

Anonymkode: 540b3...9ec

[AnonymBruker]

❤️❤️❤️

Anonymkode: 850ba...87b

[Puselusk]

Jeg mistet katten min, dog for ca en måned siden.

Jeg tror personlig at elsker man en skapning høyt, så er ikke sorg noe som bare går over. Man takler det bare bedre over tid, og forhåpentligvis kan mye av smerten fra sorgen byttes ut med gode minner. Men sørge vil man nok alltid gjøre i mer eller mindre grad. De blir jo både et familiemedlem og bestevenn, og jeg tror man aldri slutter å savne et kjært familiemedlem. Jeg kjenner enda sterkt på smerten, men nå har det ikke gått så lang tid her. Jeg tror likevel ikke det er noe som går over i nærmeste framtid. Det handler kanksje om å prøve å forsone seg med at ting er som de er. Jeg merker at jeg fortsatt ikke vil godta at pusen min ikke er her som før. At det her er bare en lang drøm jeg vil våkne fra snart, og så er alt som før. 

Jeg vet ikke helt hva slags råd jeg kan komme med, og sorg er så individuelt. Det finnes inget fasitsvar på hvordan og hvor lenge. Har du noen å prate med om det? Det er jo ikke godt for deg om du holder det mye inne i deg om det er tilfellet. Sender en kjempegod klem <3

Endret 9. august 2016 av Puselusk

[AnonymBruker]

Snart to år siden jeg skrev dette, og selv om smerten ikke er like intens hver dag, går det ikke én dag uten at jeg tenker på han, hvor fin han var og hvor uendelig glad jeg var i ham og ER i ham. Skulle ønske jeg fortsatt kunne bore ansiktet ned i pelsen hans, klø han bak ørene eller på magen (som han elsket), gå tur med han eller rett og slett bare se han vandre rundt i hagen hos mamma og pappa. 

 

Hadde en veldig virkelighetsnær drøm om han i natt - det har ikke skjedd på lenge. Det var så deilig, for der og da var det som om han levde. Men når jeg våknet og forstod at det bare var en drøm, ble det brått en veldig tung dag... 

 

Ååårrhh

Anonymkode: 540b3...9ec

[AnonymBruker]

På 17.6.2017 den 9.49, AnonymBruker skrev:

Snart to år siden jeg skrev dette, og selv om smerten ikke er like intens hver dag, går det ikke én dag uten at jeg tenker på han, hvor fin han var og hvor uendelig glad jeg var i ham og ER i ham. Skulle ønske jeg fortsatt kunne bore ansiktet ned i pelsen hans, klø han bak ørene eller på magen (som han elsket), gå tur med han eller rett og slett bare se han vandre rundt i hagen hos mamma og pappa. 

 

Hadde en veldig virkelighetsnær drøm om han i natt - det har ikke skjedd på lenge. Det var så deilig, for der og da var det som om han levde. Men når jeg våknet og forstod at det bare var en drøm, ble det brått en veldig tung dag... 

 

Ååårrhh

Anonymkode: 540b3...9ec

Jeg mistet et dyr nesten samtidig med deg for 2 år siden. Jeg sørger ennå, og tenker og lurer på om jeg kunne ha gjort noe alderledes. 
Jeg synes noen dager går bedre og tenker at jeg begynner å komme over det, men så skyller sorgen og savnet over meg igjen. Jeg tynges også veldig av anger, jeg valgte avliving fordi jeg ønsket å spare dyret mitt for flere vonde undersøkelser og narkoser. Og jeg takket nei til en siste utvei for å redde ham, jeg tenkte der og da at jeg gjorde det rette. Men tanken på om den siste utveien kunne ha reddet ham, plager meg daglig. Noen ganger tenker jeg at jeg ikke klarer å bære på det, men dagene går jo videre likevel.

Anonymkode: d0ffe...4f0

[AnonymBruker]

Ååh så fint å lese <3 kjenner meg veldig igjen, og synes det er godt å lese at fler føler det likt. Er helt utrolig hvor knyttet man blir. Jeg hadde også en hund gjennom hele barndommen min, også mistet vi henne når jeg var 14 år. Husker det som det var i går, og jeg gråt mye i ettertid og savnet henne noe inderlig lenge. Nå er det over 5 år siden, og likevel begynte tårene å strømme når jeg og moren min snakket om henne forrige uke. Og det eneste jeg klarte å si var at gud så fantastisk at jeg fortsatt gråter over henne. Nå er det litt fint når jeg føler sorgen, kjenner meg så takknemlig for det båndet jeg hadde til henne og for alltid vil ha. Nå har vi faktisk en ny hund, og hun er også helt fantastisk. Har blitt så glad i henne og når vi fikk henne føltes det fort mye koseligere og mer riktig her hjemme.  

Anonymkode: 5d668...52b

[Try2]

Klem

[AnonymBruker]

Jeg mistet også hunden min i sommer. Min kjæreste bestevenn, den som stod aller nærmest meg. Han ble 7 år, og jeg tenker så ofte på om jeg kunne gjort noe annerledes. Han hadde vært sammen med meg nesten hver dag siden jeg var 14 år. Jeg kan nesten ikke huske hvordan det er å leve uten han. Han gjorde så jeg klarte å stå opp hver eneste morgen selvom jeg hadde det vondt og depresjoner, men jeg måtte opp og ut med han. Hvordan skal jeg klare det nå? Vil bare lukke meg selv inne på et mørkt rom. Er så takknemlig for alle minnene og at han var der når ingen andre var der for meg.

Vet hvordan du har det TS, om det går over det vet jeg ikke. Men selvom det gjør vondt nå ville jeg ikke vært foruten de årene <3 

Anonymkode: e633d...46d