Gå til innhold

sorg og dårlig samvittighet.


rustspik

Anbefalte innlegg

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette eller hva jeg egentlig vil ha svar på.. men for noen år siden døde min mor da hun valgte å ta selvmord.

Vi viste ingenting om at hun hadde det dårlig eller at hun hadde tanker om dette.

Jeg var da i "starten" av ungdomstiden slik at jeg bodde hjemme fremdeles,så vi var veldig tette.

jeg har alltid vært veldig krevende i min oppvekst og sliter veldig mye med dårlig samvittighet og tanker om at jeg bidro til dette eller at jeg var en veldig stor del av valget hun tok.

noen år etter det døde min søster av sykdom.

Hun var syk en veldig kort tid (ca 8mnd) og jeg tror ikke jeg rakk å forstå at hun var så syk at hun faktisk ikke skulle overleve dette før selve dagen der hun døde. og til og med da forsto jeg ikke hvor syk hun var.

Jeg bor og bodde også da i en annen by og hadde ikke mulighet til å tilbringe så mye tid hjemme med hun og familien min som jeg ønsket.

Nå i ettertid sliter jeg ekstremt mye med dårlig samvittighet,tanker og funderinger.. føler meg forlatt og sviket av mor og det slår meg i ansiktet ekstremt hardt i helt usammenhengende situasjoner og tidspunkt på dagen.

savner søster veldig mye og har dårlig samvittighet for at jeg ikke var der like mye som jeg ønsket.

Jeg lurer på om det et noen andre som også har vært igjennom noe lignende eller har tips til å hvordan håndtere dette eller hva jeg kan gjøre for å føle meg litt lettere til sinns.

Takk på forhånd

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Kondolerer så mye! Så grusomt å miste din mor så tidlig.😔 😔:(

Jeg tror at sorg oppleves veldig forskjellig. Men selv om man opplever sorgen sin som som "unik", så vil du nok bli overrasket om du leser en bok om sorg og de ulike prosessene. Du vil nok bli forundret over at du faktisk kjenner deg igjen i de ulike prosessene du har gått gjennom og er i nå. Det er mange ulike faser. Noen tar lenger tid enn andre og er veldig individuelt. Men alle følelser i forbindelse med et dødsfall er normalt tror jeg! Dårlig samvittighet, til og med lettelse for noen! For meg var jeg først veldig nummen og tom etter å ha stått i sykdom og svært vanskelige og utfordrende ting i 2 år. Så gravde jeg meg ned i masse arbeid og aktiviteter. Så nå, etter lang tid, nesten 3 år etter dødsfallet, nå som livet burde begynne å komme ordentlig på skinner igjen, så gråter jeg meg tom og sørger daglig. Det verker av sorg inni meg når jeg tenker på han jeg mistet, hva han ville sagt/gjort i en spesiell situasjon. Stemmen hans, latteren, Hvordan han holdt rundt meg, alt han gav meg. 💖

Det er ikke rart at du savner din kjære søster og mamma. 💗 Men Etter som jeg forstår var du ganske ung når de gikk bort? En har ikke samme innsikten når en er ung. Og du er ikke synsk! Du kunne ikke vite hvor syk hun var... det var nok mange omstendigheter for at ting ble som det ble. Du kan ikke for at du ikke bodde nærmere. Du kan ikke for at du ikke visste hvor syk hun var! :klem:

Du må finne en måte å tilgi deg selv på, og gå videre. Prøv å finne en måte å minnes dine kjære på. En måte du forbinder med de, enten sammen eller hver for seg. Jeg er sikker på at de våker over deg på et vis, og at du har to vakre skytsengler som ønsker at du skal gjøre det du ønsker ut av livet ditt og Være Lykkelig. 💖💕

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette eller hva jeg egentlig vil ha svar på.. men for noen år siden døde min mor da hun valgte å ta selvmord.

Vi viste ingenting om at hun hadde det dårlig eller at hun hadde tanker om dette.

Jeg var da i "starten" av ungdomstiden slik at jeg bodde hjemme fremdeles,så vi var veldig tette.

jeg har alltid vært veldig krevende i min oppvekst og sliter veldig mye med dårlig samvittighet og tanker om at jeg bidro til dette eller at jeg var en veldig stor del av valget hun tok.

noen år etter det døde min søster av sykdom.

Hun var syk en veldig kort tid (ca 8mnd) og jeg tror ikke jeg rakk å forstå at hun var så syk at hun faktisk ikke skulle overleve dette før selve dagen der hun døde. og til og med da forsto jeg ikke hvor syk hun var.

Jeg bor og bodde også da i en annen by og hadde ikke mulighet til å tilbringe så mye tid hjemme med hun og familien min som jeg ønsket.

Nå i ettertid sliter jeg ekstremt mye med dårlig samvittighet,tanker og funderinger.. føler meg forlatt og sviket av mor og det slår meg i ansiktet ekstremt hardt i helt usammenhengende situasjoner og tidspunkt på dagen.

savner søster veldig mye og har dårlig samvittighet for at jeg ikke var der like mye som jeg ønsket.

Jeg lurer på om det et noen andre som også har vært igjennom noe lignende eller har tips til å hvordan håndtere dette eller hva jeg kan gjøre for å føle meg litt lettere til sinns.

Takk på forhånd

Jeg vil anbefale deg å oppsøke en prest for en prat om du selv tror at det kan hjelpe å snakke om det. Prester er gode samtalepartnere i ulike deler av en sorgprosess.

Anonymous poster hash: 93857...025

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...