Er smerten glemt i det ungen er ute?

[Mafalda]

Husker at det gjorde vondt, men ikke snakk om at jeg klarer å huske hvordan smertene var eller hvor vondt det gjorde. .

Jeg så et TV-program om hjernen og smertefunksjonen en gang, og da mener jeg de sa at kroppen ikke kan huske smerte. Du kan huske AT det gjorde vondt, men selve følelsen kan ikke fremkalles igjen (og takk og lov for det!).

Det stemmer for så vidt med min erfaring også. Om smerten er glemt når ungen kommer på brystet? Både ja og nei, egentlig.

Akkurat når fødselen er over og barnet blir lagt på brystet har smertene vært borte. Ikke nødvendigvis fordi jeg var så forelska i ungen, men fordi lettelsen over å være ferdig har vært så stor. Etter å ha hatt intenst vondt i mange timer har jeg kommet i rene hallelujastemningen når det endelig er over.

Etter en stund har jeg jo merket at vel, helt smertefritt ble det ikke etterpå Og i varierende grad har det vært vondt å sitte og gå (for ikke å snakke om dobesøk, fysjom!), men det har vært håndterbart. I alle fall i ettertid.

Selve fødselssmertene kan jeg ikke huske ordentlig. Men jeg husker at det var helt kaos, at jeg truet med å hoppe ut av vinduet og måtte holdes fysisk fast i sengen. Så intellektuelt sett "husker" jeg at det var forferdelig vondt, men kroppslig kan jeg ikke huske følelsen. Heldigvis, ellers hadde det neppe blitt så mange barn

[AnonymBruker]

Jeg hadde en veldig lett og rask fødsel, ikke i nærheten så vondt som jeg var mentalt forberedt på. Etterpå var jeg bare litt øm. Jeg syntes faktisk det var MYE verre med kjøttsårene jeg fikk i starten pga ammingen. Husker jeg under en av ammingen sutret å sa til mannen "jeg ville heller født en gang til!". Tror grunnen til at det føltes verre var at den smerten varte over mye lengre tid enn den raske fødselen.

Anonymous poster hash: 73c9b...4a9

[Favole]

Jeg så et TV-program om hjernen og smertefunksjonen en gang, og da mener jeg de sa at kroppen ikke kan huske smerte. Du kan huske AT det gjorde vondt, men selve følelsen kan ikke fremkalles igjen (og takk og lov for det!).

Det stemmer for så vidt med min erfaring også. Om smerten er glemt når ungen kommer på brystet? Både ja og nei, egentlig.

Akkurat når fødselen er over og barnet blir lagt på brystet har smertene vært borte. Ikke nødvendigvis fordi jeg var så forelska i ungen, men fordi lettelsen over å være ferdig har vært så stor. Etter å ha hatt intenst vondt i mange timer har jeg kommet i rene hallelujastemningen når det endelig er over.

Etter en stund har jeg jo merket at vel, helt smertefritt ble det ikke etterpå Og i varierende grad har det vært vondt å sitte og gå (for ikke å snakke om dobesøk, fysjom!), men det har vært håndterbart. I alle fall i ettertid.

Selve fødselssmertene kan jeg ikke huske ordentlig. Men jeg husker at det var helt kaos, at jeg truet med å hoppe ut av vinduet og måtte holdes fysisk fast i sengen. Så intellektuelt sett "husker" jeg at det var forferdelig vondt, men kroppslig kan jeg ikke huske følelsen. Heldigvis, ellers hadde det neppe blitt så mange barn

Hallelujastemning er et av de beste ordene til å beskrive følelsen når man får ungen til seg og man vet man er ferdig. Snakker om å bli høy på livet! Og heldigvis at man ikke kroppen ikke "husker" smerten, da hadde det vært mange enebarn rundt om i verden.

Langt fra smertefritt i etterkant, men ikke så ille at jeg husker det med skrekk og gru, heldigvis. Å tisse etter fødsel husker jeg som vondere enn å presse ut ungen

[Arianna]

Kanskje du skal ta en sjekk av såret ditt? Jeg hadde ks for tre uker siden og jeg kjenner ikke noe til det.

Anonymous poster hash: 44d81...572

Har sjekka flere ganger, ingenting galt. Noen har bare mer vondt enn andre, dessverre. Og sånn jeg har forstått det hører det mer til normalen å ha vondt i lang tid etter. Sånn har det i alle fall vært hos alle de jeg har snakket med..

Heldig du er!!

[AnonymBruker]

Nei, jeg glemte ikke smerten. Jeg hadde mareritt om den. Synes hele fødselen var grusom, men jeg hadde en grusom lang fødsel, og fikk den største rifta man kan få.

Anonymous poster hash: e8715...bc1

[Lunaire]

Jeg grøsser når jeg tenker tilbake på fødselen. Jeg hadde sett for meg at det skulle gjøre vondt, men SÅ jævla vondt? Jeg så en del episoder av den britiske serien One Born Every Minute (lurer på om det er Fødeavdelingen den heter på norsk?) og syntes det var fælt å se på de som mistet alle hemninger totalt under fødselen, og som skrek så de sikkert kunne høres over hele sykehuset. Jeg så ikke for meg at jeg kom til å ligge pent og rolig i senga, men jeg hadde helt ærlig ikke sett for meg at jeg skulle ende opp som den verste av de verste skrikedamene man ser i den serien..

Mannen var flau (dustemann) og jordmora kjefta på meg (dustejordmor), og som om ikke dét var nedverdigende nok, så spøkte hun om det i etterkant. Opptil flere ganger. Jaja, de hadde det vel moro på min bekostning da.

Jeg er redd for å føde igjen. Redd for å ende opp i en situasjon der jeg ikke får nok smertestillende, eller ikke rekker å få epidural. Redd for å bli kjeftet på igjen fordi jeg ikke klarte å la være å skrike. Jeg husker det var vondt å presse. Det brant og stakk og var uhyre smertefullt. Men ingenting gjorde så vondt som riene. Fy fader for en smerte! Hadde mye vondt rett etter fødselen også, på grunn av en del revning. Og som allerede nevnt, så får brystvortene hard medfart i dagene etter også. Det var grisevondt.

Da ungen lå på brystet var jeg nok relativt smertefri, men om smerten er glemt? Absolutt ikke.

Endret 30. oktober 2014 av Lunaire

[Version 2.0]

4,5 år siden nå. Husker det som om det var igår.

[Lunaire]

Man skal liksom føle seg så fantastisk og sterk etter en fødsel. Superkvinne, urkvinne, you name it. Jeg følte meg (og føler meg fremdeles) bare som verdens største pingle. Og når jeg leser innlegget jeg nettopp skrev, så innser jeg at jeg sikkert er en sutrete pingle attpåtil

[Mafalda]

Man skal liksom føle seg så fantastisk og sterk etter en fødsel. Superkvinne, urkvinne, you name it. Jeg følte meg (og føler meg fremdeles) bare som verdens største pingle. Og når jeg leser innlegget jeg nettopp skrev, så innser jeg at jeg sikkert er en sutrete pingle attpåtil

Du er ikke alene om å ikke være Urkvinne.

Jeg er helt ræva på å føde, men setter min stolthet i at jeg er mamma til seks fantastiske unger. Jeg mener, selv om man ikke føder vakkert og med stil, så blir det barn av det, eller hur? Hold den tanken, og prøv å ikke legge for mye vekt på hvordan det gikk og hvordan det ble dårligere enn forventet.

Jeg har nok selv hatt tendenser til fødselsskrekk, men etter mislykket fødsel nummer fem begynte jeg til min forbauselse å gi litt mer beng. Skulle ønske jeg hadde gjort det før

Endret 30. oktober 2014 av Mafalda

[Harlekin]

Ikke akkurat idet barnet var ute, men nå er det glemt. Dvs, jeg husker jeg synes det var uuholdelig vondt, og hvilken type vondt det var, men jeg klarer heldigvis ikke å gjenskape det i tankene.

[Teriyaki]

Selve fødselssmertene gav seg i det sekundet babyen var ute. Fikk etterrier når jeg ammet, men det kunne uansett ikke sammenlignes med riene under fødselen.

Jeg husket jo likevel smertene, og hvor vondt jeg hadde hatt det. Jeg slet også med å sitte oppreist særlig lenge av gangen den første uken pga jeg var så hoven og mørbanket nedentil. Revnet jo en del, så er jo naturlig at det da gjør vondt. Likevel er jeg overbevist om at smertene etter min vaginale fødsel ikke kan sammenlignes med smerter som ville oppstått etter KS. Aldri i livet om jeg tar KS frivillig. Da skal det være fare for meg eller babyen.

Nå er det snart tre år siden jeg fødte, og jeg husker jo akkurat hvor vondt jeg syntes jeg hadde, men smerten i seg selv klarer jeg ikke å huske. Bare den første timen eller så, hvor riene var svake. Da var det som veldig sterke menssmerter.

Endret 30. oktober 2014 av Teriyaki

[AnonymBruker]

Jeg har ikke glemt dem 7 år etterpå. Men jeg synes ikke det var så ille vondt heller (null epidural)

Anonymous poster hash: 591f2...1b8

[Veggdyret]

Jeg hadde heller ikke epidural eller bedøvelse annet enn lystgass som forlengst var ute av systemet da ungen skulle ut. Klipt ble jeg også. Smerten av selve klippet husker jeg faktisk, men ikke smerten fra resten av fødselen. Men det gjorde veldig vondt til hodet var ute, det var vendepunktet for meg. Etter at hodet først var ute, så var kroppen og morkaka "ingenting" i forhold, og før de sydde fikk jeg lokalbedøvelse - så det var veldig lite smerter igjen når hodet først var ute. Hadde selvfølgelig vondt i noen timer etterpå og vondt i stingene i flere uker, men da sykehuset ikke lenger kom og tilbød meg ibux etter 2. dagen, så klarte jeg meg fint uten.

Jeg glemte ikke fødselssmerten da jeg fikk barnet på brystet, men jeg fikk noe viktigere å tenke på, så jeg tenkte ikke noe videre over hva som skjedde "der nede" lenger (husker ikke at morkaka kom ut, faktisk). Og etter en uke hadde jeg helt glemt hvordan smertene føltes. Men jeg "bestemte" meg igrunnen for å få et barn til i løpet av de første par timene etter fødselen, for jeg ville gjerne oppleve en fødsel igjen, det var jo ikke på langt nær så ille som fryktet - og ganske spennende, faktisk. (Måtte selvfølgelig diskuteres med mannen i etterkant, derav "bestemte".)

[Amarinda]

Smerten forsvant litt før ettersom jeg fikk epidural Husker nesten ikke hvor vondt det, fordi jeg bodde i lystgassmaska Men hadde vansker med å sitte i to uker etter fødselen og hadde vondt i arr i over et år. Helt bra nå, 2 år senere. Men husker ikke smerten fra selve fødselen, nei, bare vet at det gjorde hinsides vondt et par timer inni der.

[AnonymBruker]

Nei, men da forstår jeg ikke hva problemet er. Hvorfor fortsette å tenke på det nå, 13 år etter? Er det ikke bedre å nyte at du har fått et friskt barn som er 13 år gammelt?

Anonymous poster hash: c2d27...2c1

ehmmm... Ja hvorfor det tror du? Fordi det er TRAUMATISK!

Enig med det TS føler meg lurt med at alle sa at du smerten forsvinner i det barnet er ute, det er en stor feit løgn!

Anonymous poster hash: 0a1ba...c44

[Hay]

Absolutt ikke.
Jeg kjente når jeg ble sydd veldig godt, fikk ikke til til å tisse etterpå så de måtte ta kateter.
Bekkenet mitt ble så ødelagt etter fødselen at jeg ikke klarte å bevege beina det første døgnet.
Det gjorde helt vanvittig vondt i bekkenet, skrittet og rumpa i flere dager, var mørbanket. Og sitte vanlig tok flere uker, klarte vel å sitte skikkelig på skrittet 8 uker etterpå da var såret helt grodd.
Bekkenet ble aldri bra igjen og er nå sykemeldt i 2 svangerskapet pga bekkenløsning.

Og ikke minst etterriene.

Skulle absolutt vært mer info om slikt på forhånd. Jeg viste ikke at man kunne bli så dårlig etter å ha født siden alle heletiden sa at smerten var borte så fort baby var ute. Men det stemte ikke i mitt tilfelle dessverre.

[AnonymBruker]

Jeg leser her mest om smerten etter man har født,mda i form sv ømhet og å være sår nedentil.

Jeg tenkte automatisk på selve rievondtene utifra trådtittel.mogmhos de fleste så er all slik smerte over da ungen er ute, da stopper de heftige riene.

Dette med klipp, sting, ømhet osv hører jo selvfølgelig med,men det er jo ikke denne smerten man tenker på i forb med vondt pga rier eller trykkingen.

Jeg fikk selv en klipp pga stjernekikker, husker denne vondten mer enn riene selv. Og all smerte relatwrt til riene og pressingen var over da barnet var ute, men så var jeg sår i 4-5 uker, og kunne sitte på en rompeball i omtrent i 1,5 uke men dette har jo ikke noe å gjøre med smerten som går bort da barnet er ute.

Synes man må skille mellom selve fødselssmerten og det etterpå. Ikke se på det som en helhet...det r jo to ulike ting.

Anonymous poster hash: 153c9...370

[gullhjerte]

Jeg hadde en veldig lett og rask fødsel, ikke i nærheten så vondt som jeg var mentalt forberedt på. Etterpå var jeg bare litt øm. Jeg syntes faktisk det var MYE verre med kjøttsårene jeg fikk i starten pga ammingen. Husker jeg under en av ammingen sutret å sa til mannen "jeg ville heller født en gang til!". Tror grunnen til at det føltes verre var at den smerten varte over mye lengre tid enn den raske fødselen.

Anonymous poster hash: 73c9b...4a9

Dette beskriver min opplevelse også. Fødsel var fantastisk, og ikke i nærheten av hva jeg mentalt hadde forberedt meg på. Den første tiden som nybakt mor til det vi trodde var et kolikkbarn (men som var melkeallergi) derimot! Men alt går over, og smerte er ikke noe å dvele ved synes jeg. Ved barnefødsel er det som oftest veldig midlertidig!

[Gjest Keikolina]

Hadde en fæl siste fødsel, så det blir ikke flere enn 2.

[sjøhest]

Nei når jeg fikk ungen opp gjorde det fortsatt dritvondt i hele kroppen og jeg klarte ikke fokusere på ungen. Glemte ikke smertene så neste gangen blei det keisersnitt, takk og pris.