Barn ødelegger kjærlighetslivet?

[AnonymBruker]

Jeg mener virkelig ikke å være frekk. Men kan ikke helt forstår hvorfor det er sånn en prøvelse for forholdet å få barn?

Man får jo i ennå større grad et felles prosjekt. Noe som var dypt ønsket av begge, og som kan skapte sammen.

Hva slags "romantikk" var det dere hadde før, som dere ikke får til nå? Jeg skjønner at man ikke kommer seg ut på byen sammen mer, men er det egentlig der man finner romantikken uansett?

Vi skal ha "date" i kveld. Et par gode oster og en flaske vin i sofakroken hjemme etter at barna har sovnet. Gleder meg

Anonymous poster hash: 54fc0...42f

Du må forstå at folk har forskjellige forhold, og barna er forskjellige. Noen sliter seg så mye ut på dagtid, at kveldstiden kun går med på å slappe av. Dvs ligge i fred, for seg selv, på sofaen og ikke kommunisere, hjernen orker ikke mer stimuli fordi den allerede er overstimulert.

Når man har barn som ikke over hele netter på fem år, hva er det du ikke forstår med at de ikke er romantiske ellers? Man kan bli gal av søvnmangel, det vet alle som har opplevd det i lengre periodert. Noen babyer eller barn er vanskelige, de skriker mye, de er alltid misfornøyde uten at det egentlig er noe galt som man kan fikse der og da. Kanskje "løsningen" er å trille 1 time, komme hjem og bli avløst av mannen som triller 1 time, som du avløser osv. Jeg vet om et par som hadde det sånn.

Anonymous poster hash: 9ce70...4fd

[AnonymBruker]

Herregud! Det er da ikke barnet som ødelegger, men selve VALGET to voksne mennesker tar om å få barn! Ingen tvinges til å få barn.

Mener du valget de tar om å ikke drepe et annet menneske?

Anonymous poster hash: 9ce70...4fd

[AnonymBruker]

Men hvorfor er det så tøft å få barn? Synes bare det har vært koselig, jeg. Livet er selvfølgelig helt annerledes, men det vet kan jo at det blir. Vil man at livet skal være akkurat slik det var, velger mål ikke en så stor forandring som det er å få barn!

Våre barn er nå 3 og 5 år gamle, og jeg kan ikke skjønne at parforholdet vårt hadde tatt noe å tjene på at det var bare oss to, og ikke oss fire som jo er nå.

Vi har vår engen voksen-sfære fremdeles, men den forutsetter ikke mye tid ute av huset sammen. Den krever bare at vi prioritere hverandre og hverandres ønsker og behov.

Anonymous poster hash: 54fc0...42f

Ja, DU synes det bare har vært koselig, så derfor tar alle som ikke er enige med deg feil? Slutt å være så navlebeskuende og kom deg ut av bobla di.

Anonymous poster hash: 9ce70...4fd

[AnonymBruker]

Du må forstå at folk har forskjellige forhold, og barna er forskjellige. Noen sliter seg så mye ut på dagtid, at kveldstiden kun går med på å slappe av. Dvs ligge i fred, for seg selv, på sofaen og ikke kommunisere, hjernen orker ikke mer stimuli fordi den allerede er overstimulert.

Dersom man trenger å ligge i fred på sofaen hele kvelden fordi man sliter seg så ut på jobb, sier det seg faktisk selv at man ikke går hen og får seg barn.

Når man har barn som ikke over hele netter på fem år, hva er det du ikke forstår med at de ikke er romantiske ellers? Man kan bli gal av søvnmangel, det vet alle som har opplevd det i lengre periodert. Noen babyer eller barn er vanskelige, de skriker mye, de er alltid misfornøyde uten at det egentlig er noe galt som man kan fikse der og da. Kanskje "løsningen" er å trille 1 time, komme hjem og bli avløst av mannen som triller 1 time, som du avløser osv. Jeg vet om et par som hadde det sånn.

Anonymous poster hash: 9ce70...4fd

Ingen av mine sover hele netter ennå, men de trenger uansett mer søvn enn vi voksne...

Jeg forstår at noen kan ha spesielle utfordringer bla pga diagnoser osv.

Men at normale friske barn skal skade parforholdet... Nei, det har jeg vondt for å akseptere.

Anonymous poster hash: 54fc0...42f

[AnonymBruker]

Ja, DU synes det bare har vært koselig, så derfor tar alle som ikke er enige med deg feil? Slutt å være så navlebeskuende og kom deg ut av bobla di.

Anonymous poster hash: 9ce70...4fd

Men HVA er det som er så ille med å få barn, da? Som attpåtil er så avgjørende at parforholdet ødeleggs?

Anonymous poster hash: 54fc0...42f

[Gjest AllisHagtorn]

Men hvorfor er det så tøft å få barn? Synes bare det har vært koselig, jeg. Livet er selvfølgelig helt annerledes, men det vet kan jo at det blir. Vil man at livet skal være akkurat slik det var, velger mål ikke en så stor forandring som det er å få barn!

Våre barn er nå 3 og 5 år gamle, og jeg kan ikke skjønne at parforholdet vårt hadde tatt noe å tjene på at det var bare oss to, og ikke oss fire som jo er nå.

Vi har vår engen voksen-sfære fremdeles, men den forutsetter ikke mye tid ute av huset sammen. Den krever bare at vi prioritere hverandre og hverandres ønsker og behov.

Anonymous poster hash: 54fc0...42f

Jeg kjenner endel som)alenemor eller i forhold) har fått kroppsbildet så påvirket at det enten har påvirket forholdet kraftig, eller gjort at de avviste interesserte i flere år.

For meg er det sånn at når jeg fortsatt sover ekstremt lite etter 9 mnd+søvnproblemer i hele graviditet så påvirker det psyken og helse så mye at man må konse om å klare å komme seg gjennom jobb/kveld/natt.

Jeg synes barnet i seg selv er så fantastisk at jeg virkelig ikke har ord, men selve jobben endel babyer som sliter med soving/matsituasjoner osv krever- det var tøft å håndtere etter en veldig slitsomt svangerskap uten søvn og med svangerskapsdepresjon.

For min del var utfordringen at jeg startet på bunn energimessig, var liksom utbrent før man dro hjem fra sykehuset.

Klart det krever noe av en selv og forhold. Er jo helt tullete forelsket i babyen min, og synes jo synet av han på armen til mannen når jeg går ut døra er bedårende.

Har ingenting med det å gjøre.

[Gjest AllisHagtorn]

Men HVA er det som er så ille med å få barn, da? Som attpåtil er så avgjørende at parforholdet ødeleggs?

Anonymous poster hash: 54fc0...42f

Klarer du virkelig ikke tenke deg frem til logiske årsaker?

[AnonymBruker]

Ja, jeg tror mange ødelegger parforholdet når de får barn.

De glemmer hverandre lett når de oppdrar bomullsbarn, så sånnsett er det ikke barnas skyld... Det er foreldrenes skyld.

Anonymous poster hash: 14b98...fd3

[Celtic Heart]

Men HVA er det som er så ille med å få barn, da? Som attpåtil er så avgjørende at parforholdet ødeleggs?

Anonymous poster hash: 54fc0...42f

Går ut i fra at du har normalt friske barn? Vel det er ikke alle forunt.

Barn nummer 2 hos oss er kronisk sykt. Det første leveåret hans var jeg mer på sykehuset med ham enn jeg var hjemme. Og når jeg først var hjemme hadde jeg jo en storebror som hang som en klegg på meg.

Overskudd til sex og kos, glem det. Jeg var oppe 4 ganger om natta med medisiner ol med lillebror til han var 6 år. Konstant søvnmangel er for meg ikke oppskriften på et godt samliv.

Selv om lillebror nå er 13 år er jeg fortsatt oppe om natta med han 1-3 ganger i uka, og det hender seg fortsatt at vi havner på sykehuset en gang i blant.

Begge barna har i tillegg flere former for diagnoser og jeg følte tidligere at jeg brukte mer tid på møter, tilrettelegging og krangling om rettigheter enn jeg kunne bruke på å kose meg i mammarollen.

Når du hele tiden er i kjelleren energimessig så må man forsake noe for å holde seg funksjonerende. Jobbe måtte jeg for å ha mat på bordet og ungene var jeg i alle fall ikke villig til å ofre. Huset ble tatt seriøst nok for lillebrors skyld, ergo var det parforholdet som ble ofret fra min side. Gudskjelov så hadde vi god kommunikasjon og samarbeidet sånn noen lunde bra, hadde det ikke vært for det hadde vi kanskje ikke klart oss gjennom den tøffeste tiden.

Misforstå meg rett, ungene mine er det beste som har hendt meg, men jeg så faktisk ikke for meg muligheten for syke barn da jeg valgte å få de. Jeg så for meg at ting skulle bli annerledes, men ikke at vi skulle måtte bo som 2 familier, eller at jeg skulle planlegge min egen sønns begravelse før han var 3 uker gammel.

Det er lov å se at andre har utfordringer man selv ikke har, uten å skulle stemple de som dårlige foreldre/mennesker.

[AnonymBruker]

Går ut i fra at du har normalt friske barn? Vel det er ikke alle forunt.

Barn nummer 2 hos oss er kronisk sykt. Det første leveåret hans var jeg mer på sykehuset med ham enn jeg var hjemme. Og når jeg først var hjemme hadde jeg jo en storebror som hang som en klegg på meg.

Overskudd til sex og kos, glem det. Jeg var oppe 4 ganger om natta med medisiner ol med lillebror til han var 6 år. Konstant søvnmangel er for meg ikke oppskriften på et godt samliv.

Selv om lillebror nå er 13 år er jeg fortsatt oppe om natta med han 1-3 ganger i uka, og det hender seg fortsatt at vi havner på sykehuset en gang i blant.

Begge barna har i tillegg flere former for diagnoser og jeg følte tidligere at jeg brukte mer tid på møter, tilrettelegging og krangling om rettigheter enn jeg kunne bruke på å kose meg i mammarollen.

Når du hele tiden er i kjelleren energimessig så må man forsake noe for å holde seg funksjonerende. Jobbe måtte jeg for å ha mat på bordet og ungene var jeg i alle fall ikke villig til å ofre. Huset ble tatt seriøst nok for lillebrors skyld, ergo var det parforholdet som ble ofret fra min side. Gudskjelov så hadde vi god kommunikasjon og samarbeidet sånn noen lunde bra, hadde det ikke vært for det hadde vi kanskje ikke klart oss gjennom den tøffeste tiden.

Misforstå meg rett, ungene mine er det beste som har hendt meg, men jeg så faktisk ikke for meg muligheten for syke barn da jeg valgte å få de. Jeg så for meg at ting skulle bli annerledes, men ikke at vi skulle måtte bo som 2 familier, eller at jeg skulle planlegge min egen sønns begravelse før han var 3 uker gammel.

Det er lov å se at andre har utfordringer man selv ikke har, uten å skulle stemple de som dårlige foreldre/mennesker.

Anonymous poster hash: ff85b...755

[AnonymBruker]

SOM SAGT (!!) så jeg at jeg forstår at det vil være annerledes om det er diagnoser ol.

Men for dem som har VALGT å få barn, for så å få et friskt barn. Hva er det da som går så galt?

Anonymous poster hash: 54fc0...42f

[Gjest Nesevisa]

SOM SAGT (!!) så jeg at jeg forstår at det vil være annerledes om det er diagnoser ol.

Men for dem som har VALGT å få barn, for så å få et friskt barn. Hva er det da som går så galt?Anonymous poster hash: 54fc0...42f

Man kan ALDRI forberede seg 100% på den omveltningen det er å bli foreldre. For noen går det smertefritt, for mange kommer det en eller annen form for utfordringer. Man kan få et utfordrende barn (uten at det trenger å være diagnoser involvert, det kan være så "enkelt" som dårlig søvnmønster eller ammestress), og man kan takle overgangen til foreldrerollen annerledes enn man hadde forventet. Jeg tror det er en god del flaks/uflaks involvert når det gjelder hvem som ender med hvilke utfordringer, og MYE man ikke kan være forberedt på selv om man, som du sier, har valgt å få et barn sammen.

Jeg er ærlig talt mye mer overrasket over dem som takler overgangen HELT uten utfordringer for parforholdet. Dere er heldige, men bør kanskje ikke definere dere selv som normalen og mene at det er noe galt med alle som får det litt trøblete underveis.

[Celtic Heart]

SOM SAGT (!!) så jeg at jeg forstår at det vil være annerledes om det er diagnoser ol.

Men for dem som har VALGT å få barn, for så å få et friskt barn. Hva er det da som går så galt?

Anonymous poster hash: 54fc0...42f

Selvfølgelig forstår alle at det er vanskelig når man har diagnoser ol, men disse får man gjerne ikke før ungene er langt eldre enn babyer. Ergo er ikke folk så forståelsesfulle som de skal fremstå allikevel.

Jeg siterer min egen setning:

Det er lov å se at andre har utfordringer man selv ikke har, uten å skulle stemple de som dårlige foreldre/mennesker.

Har man en baby som sover dårlig f eks og man selv aldri har slitt med søvnen kan man jo ikke vite at man kanskje blir megagrinete av dårlig søvn.

Kanskje har noen et barn som må bæres hele tiden hvis ikke blir det vræling hele tiden, alt annet må vente.

Man kan aldri forberede seg 100% på noe som helst, i alle fall ikke som har med andre mennesker å gjøre. Det er alt for mange variabler som man ikke har kontroll på inne i bildet.

[Ciara]

Mannen min og jeg har vært sammen i fjorten år. Den tøffeste fasen i vårt samliv var vel da vårt eldste barn var knappe året.

Da han ble født var vi forelsket i hverandre som aldri før - vi fikk en skikkelig boost av å få et nydelig barn. Den boosten holdt oss gående gjennom de første kaotiske månedene med veldig urolig baby, ammetrøbbel og hormoner på bærtur. Vi visste jo at det ville gå over.

Men noen måneder senere var vi slitnere. Og jeg tror vi hadde forventet at livet skulle ha falt mer til ro enn det faktisk hadde. Babyen skulle bare ha meg, jeg var sliten og lei, mannen var sliten og såret (høres kanskje rart ut, men han hadde gledet seg veldig lenge til å få barn, og hadde nok ikke helt innsett hvor mammadalter disse små kan være). Og vi kranglet, jeg lengtet etter mer fri, mannen mente at babyen bare ville ha meg uansett. Vi hadde også den "hvem er mest sliten?"-konkurransen som er så konstruktiv.

Men - det gikk seg til. Vi er tilbake til normalen og vel så det, vil jeg si. Jeg er enig med ekspertene som sier at det å få barn er en krise for parforhold, i betydningen stor omveltning. Man må gi hverandre tid til å tilpasse seg.

Fordelen med at vi hadde vært sammen lenge før vi fikk barn var at vi kjente hverandre veldig godt, var trygge på hverandre og hadde fått levd livet på andre måter slik at vi var klare for å få barn. Ulempen med å ha vært sammen lenge tror jeg er at barn kan snu opp ned på veldig stabile rutiner. Etter ti år har man jo blitt veldig trygg på samlivet, som regel, og har faste vaner. Det er ikke bare-bare å endre på det.

Alt i alt tror jeg ikke barna tar knekken på kjærligheten. Men jeg tror det å få barn kanskje eksponerer svakheter og styrker ved personer og forholdet som man ikke så så godt før, og som man blir tvunget til å ta stilling til.

[AnonymBruker]

De glemmer hverandre lett når de oppdrar bomullsbarn, så sånnsett er det ikke barnas skyld... Det er foreldrenes skyld.

Anonymous poster hash: 14b98...fd3

Er det mulig?????

Anonymous poster hash: d9d86...0e6

[AnonymBruker]

Synes så synd på barna til visse folk på kvinneguiden, som har mødre som bare sitter å klager over hvordan de ødelegger alt osv.

Anonymous poster hash: f846c...d3b

Hvem har sagt det da? Jeg bare lurte på

om det er tilfelle at barn faktisk ødelegger kjærlighetslivet.. Man elsker jo barna og ville aldri vært foruten!!

Anonymous poster hash: 2d904...9d5

[AnonymBruker]

For noen stakkarslige forhold, tenker jeg da....

Anonymous poster hash: 54fc0...42f

[AnonymBruker]

Dersom man trenger å ligge i fred på sofaen hele kvelden fordi man sliter seg så ut på jobb, sier det seg faktisk selv at man ikke går hen og får seg barn.

Ingen av mine sover hele netter ennå, men de trenger uansett mer søvn enn vi voksne...

Jeg forstår at noen kan ha spesielle utfordringer bla pga diagnoser osv.

Men at normale friske barn skal skade parforholdet... Nei, det har jeg vondt for å akseptere.

Anonymous poster hash: 54fc0...42f

Faktisk så trenger ikke alle barn like mye søvn som foreldrene. Jeg tror nok penger til hun som siterte deg, rett og slett er at barn er forskjellige også. Men dette er noe man ikke forstår før man får et barn som er sånn. Jeg hadde flere venninner som ikke skjønte hvorfor jeg ikke bare sov da mini sov, de forstod ikke at ettersom mini aldri sov mer enn 15 min-30 min, hvis han i det hele tatt sov på dagen, så rakk jeg jo omtrent ikke å sove før han var våken igjen og han våknet omtrent hver time hele natta til han var 1,5 år. Mitt barn har ingen diagnose og alt gikk over mot 2 års alder, men det er faktisk sånn at noen barn er faktisk ikke særlig enkle når de er slå. Mange som tror at små babyer sover jo omtrent bare. Mitt barn gjorde omtrent ikke det, og hvis det gjorde det så var det oppå em av oss da det var spedbarn.

Vi hadde liten tid til noe som helst kos og sex de første ukene, og ettersom barnet omtrent ikke sov på kveld/natt, så var det å sette seg ned og se på film håpløst, da en av oss endte opp med å ligge der til barnet sovnet. Og det var utrolig mange som mente at jeg burde ha kjørt skrikekur og at jeg gjorde barnet bortskjemt, at barnet aldri ville lære og sovne selv. Men barnet klarte ikke å sovne selv uansett.

Men når barnet var 1,5 år så var det nesten som om alt løsnet og det var på noen få uker så sov barnet natten igjennom og trengte ikke å bæres, bysses, synges, strykes i søvn og barnet sov 1 time å formiddagen. Og jeg gjorde ikke noe forskjell på måten jeg la e.l.

Men da begynte vi å kunne å ha kveldene sammen, men vi var da så slitne og utmattet pga søvnmangel over 1,5 år, så ofte ble det tidlig kvelden og ikke så mye fokus på oss som par.

Nå klarte vi oss helt fint, og det var aldri snakk om at vi ikke orket å være sammen osv. Men faktisk så er det ikke nødvendigvis at et barn må ha en diagnose eller det må være noe galt fordi barnet ikke sover eller er "vanskelig". Og når man da har underskudd på søvn så lenge og tillegg er i 100 % jobb, så blir ikke parforholdet alltid prioritert.

Anonymous poster hash: cbcfb...882

[AnonymBruker]

Hva har det med parforholdet å gjøre? Romantisk middag han man ha hjemme, og for dem som har lyst på opera er det bare å gå en i gangen (med venner f.eks).

Jeg kan ikke forstår at noe av dette er særlig relevant for et parforhold.

Anonymous poster hash: 54fc0...42f

Er det ikke relevant å lun dele opplevelser som par utenfor stuen?

Anonymous poster hash: 05682...0d8

[Gjest Ive Lina]

Er det ikke relevant å lun dele opplevelser som par utenfor stuen?

Anonymous poster hash: 05682...0d8

Når man har små barn er det selvsagt begrenset hvor mye tid man har sammen utenfor husets fire vegger.

Dersom slike ting er avgjørende for å holde sammen som så bør man tenke seg om noen ganger før man setter barn til verden. Et langvarig forhold er ikke hovedsakelig særlig romantisk.