Barn ødelegger kjærlighetslivet?

[AnonymBruker]

Ja.

Anonymous poster hash: 9ce70...4fd

[Jade]

Det blir jo mindre dater utenfor huset. Men ellers føler jeg at vi har kommet nærmere hverandre etter at vi fikk barn.

[AnonymBruker]

Det var vel ikke barnet i seg selv, men det at han i løpet av graviditeten lot seg forfalle helt og ikke gidder å gjøre noe for å se bedre ut. Finnes ikke noe sexliv lenger...

Anonymous poster hash: 7c666...638

[AnonymBruker]

Vi er blitt enda bedre som partnere! Livet ble snudd på hodet men en mann som også tok babyjobb hver natt selv om han skulle på jobb slik at vi delte på alt, respekt for hverandre, koste oss med serier på sofaen eller holdt meg med selskap mens jeg amma, nyte et glass vin så fort som mulig etter å ha amma ferdig, ledd oss ihjel av situasjoner vi aldri hadde forestilt oss, at vi hqr slitt med,vanskelige søvnperioder med barn som våknet hver time og pappa som forsov seg vi ler og koser oss, barnet er 18 mnd og nr 2 på vei

Anonymous poster hash: c6ad2...a4f

[Celtic Heart]

Barna satte det på en enorm prøve, men vi jobbet oss gjennom det og har det nå bedre enn noensinne.

Et forhold er ikke lett, man må gjerne jobbe litt for det og dessverre er det mange som går fra hverandre uten å prøve.

[AnonymBruker]

Vet ikke om det er barnet sitt skyld, men forholdet har vært dødt de siste årene. Uten barn hadde vi forlatt hverandre for lengst.

Men man gjør det beste ut av det. Jeg våkner hver dag, og bruker fem minutter på å motivere meg selv til å bidra til å gjøre dagen bra for de rundt meg. Klarer det ikke alltid, men en positiv innstilling får en gjennom en hverdag med manglende sexliv og sur kone.

Uansett verd det: jeg elsker å være far, og kunne bodd sammen med en afrikansk diktator om det var det som måtte til for å se sønnen min hver dag.

Anonymous poster hash: d9d86...0e6

[AnonymBruker]

Jeg mener virkelig ikke å være frekk. Men kan ikke helt forstår hvorfor det er sånn en prøvelse for forholdet å få barn?

Man får jo i ennå større grad et felles prosjekt. Noe som var dypt ønsket av begge, og som kan skapte sammen.

Hva slags "romantikk" var det dere hadde før, som dere ikke får til nå? Jeg skjønner at man ikke kommer seg ut på byen sammen mer, men er det egentlig der man finner romantikken uansett?

Vi skal ha "date" i kveld. Et par gode oster og en flaske vin i sofakroken hjemme etter at barna har sovnet. Gleder meg

Anonymous poster hash: 54fc0...42f

[Gjest Yellowrose]

Herregud! Det er da ikke barnet som ødelegger, men selve VALGET to voksne mennesker tar om å få barn! Ingen tvinges til å få barn.

[AnonymBruker]

Vi ble uplanlagt gravide, da jeg måtte slutte på en type prevansjon og overgangen til dem andre gikk tydeligvis ikke som det burde.

Vi hadde slitt et års tid og hadde mer fokus på å pusse opp et hus i tillegg il begge jobber 100%. Fokuset ble bare mer og mer borte fra forholdet, og da vi ble gravide så hastet det enda mer med å pusse opp huset osv. Så da barnet kom og vi var ferdige med oppussing osv, så gikk vi fra hverandre. Men etter få uker med pause (han var jo ofte med barnet uansett) så begynte vi å savne hverandre og inå begge to at vi hadde aldri gitt forholdet en sjangs, vi hadde ikke prøvd og se hva som kunne kommet ut av det. Og med barn så ble det enda viktigere for oss og vite med oss selv at vi hadde prøvd det vi kunne.

Det var en hard tid, med et kolikkbarn og i tillegg prøve og fikse et forhold og gå i terapi. Men vi ga det en real sjangse og vi jobbet oss gjennom det. Dette er noen år siden, og vi er enda sammen. Og vi har det bedre nå enn noen gang.

Anonymous poster hash: cbcfb...882

[Gjest AllisHagtorn]

Jeg mener virkelig ikke å være frekk. Men kan ikke helt forstår hvorfor det er sånn en prøvelse for forholdet å få barn?

Man får jo i ennå større grad et felles prosjekt. Noe som var dypt ønsket av begge, og som kan skapte sammen.

Hva slags "romantikk" var det dere hadde før, som dere ikke får til nå? Jeg skjønner at man ikke kommer seg ut på byen sammen mer, men er det egentlig der man finner romantikken uansett?

Vi skal ha "date" i kveld. Et par gode oster og en flaske vin i sofakroken hjemme etter at barna har sovnet. Gleder meg

Anonymous poster hash: 54fc0...42f

Mannen min var oppriktig lei seg noen måneder etter fødselen fordi han følte veldig på dette med å ikke få like mye nærhet og fokus som før.

Han var fornøyd med sexlivet, men savnet det vi hadde før ifht mye fysisk nærhet/kyssing/vi tok på hverandre hele tiden/lå inntil hverandre i sofaen osv.

Siden jeg da var i permisjon følte meg meg veldig kroppslig "overtatt", og hverdagen var så hektisk ifht babyting(grunnleggende) at jeg ikke følte på dette selv. Jeg hadde liksom ikke mer kapasitet enn grunnleggende oppgaver+sex, alt annet måtte vike både sosialt og "kos" som krever tid, omtanke og overskudd.

Følte faktisk det for min del endret seg når jeg skulle tilbake i jobb og han i permisjon, da fikk jeg liksom kroppen min tilbake hele tiden fra jeg gikk ut døra og kom hjem. Dermed fikk jeg og mer lyst til spontan nærhet ila dagen, mens han kanskje glemmer det fordi han er helt kake når ungen sovner

For vår del som hadde usannsynlig mye sex og var vant til en partner som nærmest forgudet hans eksistens(spesielt når naken) i 13 år og så plutselig hadde vi bare tid til stille-sex når ungen forhåpentligvis sov og mye mindre oppmerksomhet ble jo selvsagt overgangen ganske stor for begge.

Men siden jeg var så "kroppslig bundet" i permisjon taklet jeg det bedre tror jeg.

[Gjest Nesevisa]

Vi har et barn på åtte måneder, og jeg synes det har gått fint med oss som par. Eller, det vil si, det går veldig fint med oss nå. Men det å få en baby i hus er en enorm omveltning, og det er vel nesten å forvente at det får en eller annen form for konsekvenser for parforholdet. Vi har aldri hatt noen krise, men det har krevd en bevisst holdning fra begges side det siste året, tror jeg.

På det fysiske planet har vi vært flinke til å vise omsorg for hverandre hele veien, om ikke nødvendigvis i form av sex. Jeg kjenner meg igjen i AllisHagtorn sin beskrivelse av at kroppen ble så til de grader okkupert av babyen, og til tider orket jeg ikke å ligge inntil mannen i senga en gang. Trengte bare å ha kroppen min for meg selv. Men jeg passet på å være tydelig på hvorfor jeg hadde det sånn, slik at mannen ikke skulle føle seg avvist.

Mentalt har det vært noen tøffe tak, der jeg har følt at mannen trekker seg unna mens han føler seg tilsidesatt. Men vi har vært bevisste på å sette ord på ting, og vi er flinke til å se humoren i kjipe situasjoner. Når vi ikke vet om vi skal le eller grine, gjør vi vårt beste for å le - sammen. Dessuten har vi tviholdt på mantraet "det blir bedre". Og det har jo gjort det - babyen krever ikke fysisk kontakt 24/7 lenger, og vi har fått kveldene våre tilbake. Nå har vi tid til hverandre igjen, men jeg tror det kan være greit å innstille seg på noen kaotiske måneder i starten av babyfasen og ikke kreve for mye av hverandre på det romantiske planet akkurat da.

[AnonymBruker]

Det er da ikke noe motsetningsforhold mellom å være par og familie. Barna er en naturlig del av vårt liv nå, og det å være et par forutsetter ikke at barna tas ut av bildet.

Anonymous poster hash: 54fc0...42f

Romantisk restaurant og opera med barna?!

Anonymous poster hash: 05682...0d8

[AnonymBruker]

Vi har et barn på åtte måneder, og jeg synes det har gått fint med oss som par. Eller, det vil si, det går veldig fint med oss nå. Men det å få en baby i hus er en enorm omveltning, og det er vel nesten å forvente at det får en eller annen form for konsekvenser for parforholdet. Vi har aldri hatt noen krise, men det har krevd en bevisst holdning fra begges side det siste året, tror jeg.

På det fysiske planet har vi vært flinke til å vise omsorg for hverandre hele veien, om ikke nødvendigvis i form av sex. Jeg kjenner meg igjen i AllisHagtorn sin beskrivelse av at kroppen ble så til de grader okkupert av babyen, og til tider orket jeg ikke å ligge inntil mannen i senga en gang. Trengte bare å ha kroppen min for meg selv. Men jeg passet på å være tydelig på hvorfor jeg hadde det sånn, slik at mannen ikke skulle føle seg avvist.

Mentalt har det vært noen tøffe tak, der jeg har følt at mannen trekker seg unna mens han føler seg tilsidesatt. Men vi har vært bevisste på å sette ord på ting, og vi er flinke til å se humoren i kjipe situasjoner. Når vi ikke vet om vi skal le eller grine, gjør vi vårt beste for å le - sammen. Dessuten har vi tviholdt på mantraet "det blir bedre". Og det har jo gjort det - babyen krever ikke fysisk kontakt 24/7 lenger, og vi har fått kveldene våre tilbake. Nå har vi tid til hverandre igjen, men jeg tror det kan være greit å innstille seg på noen kaotiske måneder i starten av babyfasen og ikke kreve for mye av hverandre på det romantiske planet akkurat da.

Vil ikke si måneder - men år!

Det tok oss 2,5 år å lande etter sjokket!

Anonymous poster hash: 05682...0d8

[AnonymBruker]

Romantisk restaurant og opera med barna?!

Anonymous poster hash: 05682...0d8

Hva har det med parforholdet å gjøre? Romantisk middag han man ha hjemme, og for dem som har lyst på opera er det bare å gå en i gangen (med venner f.eks).

Jeg kan ikke forstår at noe av dette er særlig relevant for et parforhold.

Anonymous poster hash: 54fc0...42f

[AnonymBruker]

De første mnd med første hadde vi det tøft, mye gråt og lite søvn. Men vi var bestemt på å klare det, og det gjorde vi. Når nummer to kom ble det litt på samme viset, men denne gangen vet vi at det går over. Vi går litt rundt i en tåke til tider, men klarer oss fint og vet det bare er for en tid. Vi har begge hatt respekt for hverandre hele veien, og et bunnsolid forhold før vi fikk første.

Dersom vi har vært ekstra slitne etter en hektisk uke, har vi ofte rømt fra rotet når fredagen kom og dratt på hytta. Her har vi begge kunnet slappe av, mer tid med hverandre og barna. Og ingenting som må gjøres.

En annen ting som jeg tror har vært viktig for oss har vært at det tidligere plettfrie hjemmet vårt faktisk kan flyte sin egen sjø til tider. Vi har lært oss å leve med litt rot og et hus som egentlig burde vært støvsugd i går.

Vi har ikke sex ofte, men de gangene vi har det er det fantastisk. Ingen av oss savner det kjempe mye og vi vet det er slik for en begrenset periode.

Vi går ikke ut hver for oss da vi begge synes gleden i en fest er å dele den med hverandre. Og vi koser oss i hverandres selskap hjemme :-)

Anonymous poster hash: ee995...c63

[AnonymBruker]

Føler du eller dere som par at barna har "ødelagt" kjærlighetslivet? Hører ofte at damene blir så sure når de har fått barn og synes det er veldig mange som gjør det slutt når de får barn. Virker oftes som om det er mennen som blir lei av familie livet.

Er det noen som kjenner seg igjen?

Anonymous poster hash: 2d904...9d5

Jepp. Synd, men sant.

Anonymous poster hash: b8fb6...348

[AnonymBruker]

Herregud! Det er da ikke barnet som ødelegger, men selve VALGET to voksne mennesker tar om å få barn! Ingen tvinges til å få barn.

Stemmer det, men jeg tror det er flere som har et glansbilde av hvordan det vil være å få et barn og hvordan dette vil påvirke hverdagen og kjærlighetslivet. Kjenner likevel til flere som mener at dette beriker kjærlighetslivet og de er mer lykkelig sammen etter at de har fått barn

Anonymous poster hash: ff85b...755

[Gjest Ive Lina]

Vi var unge da barna kom til verden og selvsagt har vi hatt tøffe dager. Allikevel består ekteskapet i dag 25 år etter at vi giftet oss.

Man vet ikke på forhånd hva vi går til når vi får barn - og jeg mener det er rimelig naivt å tro at man kan fortsette å leve som man gjorde før man fikk barn.

Den historien vi har sammen er jo den som er med på å binde oss sammen som par. Nå når barna er voksne og flyttet hjemmefra har vi kunnet starte en ny epoke i livet vårt - så for oss har i hvert fall ikke barna ødelagt samlivet vårt. Jeg vil heller si tvert imot.

Og jeg skulle hatt et virkelig dårlig ekteskap om jeg hadde valgt å splitte familien vår ..Og nå når barna er blitt voksne og vi har fått barnebarn så føler jeg at det er ekstra godt å være gift med barnas far. Vi har samme interessen for barn og barnebarn og vi elsker dem like høyt begge to. Jeg kan ikke forstille meg hvordan det ville vært å være sammen med en annen enn han som jeg har barn sammen med.

[AnonymBruker]

Men hvorfor er det så tøft å få barn? Synes bare det har vært koselig, jeg. Livet er selvfølgelig helt annerledes, men det vet kan jo at det blir. Vil man at livet skal være akkurat slik det var, velger mål ikke en så stor forandring som det er å få barn!

Våre barn er nå 3 og 5 år gamle, og jeg kan ikke skjønne at parforholdet vårt hadde tatt noe å tjene på at det var bare oss to, og ikke oss fire som jo er nå.

Vi har vår engen voksen-sfære fremdeles, men den forutsetter ikke mye tid ute av huset sammen. Den krever bare at vi prioritere hverandre og hverandres ønsker og behov.

Anonymous poster hash: 54fc0...42f

[AnonymBruker]

Synes så synd på barna til visse folk på kvinneguiden, som har mødre som bare sitter å klager over hvordan de ødelegger alt osv.

Anonymous poster hash: f846c...d3b