Hvordan komme over tap av kjæledyr?

[Stella84]

Veldig enig med tussi84.

Jeg har tatt meg selv i å tenke mye på "det skulle vært mer, mer, mer, mer" siden vi mistet vår i mai.

Det skulle vært mer kos, klapp, suss og lek. Mer kos og soving i fanget. Bare få se henne igjen, ta på henne igjen osv osv osv.

Det er veldig naturlig å tenke sånn, men jeg må minne meg selv på at hun hadde det fint hos oss. Vi gav henne et hjem, vi passet på henne da hun var syk. Vi elsket henne og det visste hun.

Jeg skulle gjerne hatt mer, men slik ble det ikke.

Når jeg skriver dette kjenner jeg at jeg er fremdeles sinna. Sinna på hvordan det skjedde og at vi ikke helt vet hva som gjorde at det skjedde. Sinna for at vi ikke visste, at vi ikke kunne redde henne. Sinna fordi jeg slapp henne ut den kvelden osv osv.

Spot on akkurat slik jeg føler det. Jeg dro ut den kvelden, selv om jeg nettopp hadde kommet hjem fra ferie. Hadde egentlig lyst å bli hjemme, men følte litt "sosialt press", og valgte å dra ut. Hun lå på verandaen og sov og koste seg, og jeg fikk en "feeling" på at jeg ville ha henne inne mens jeg var borte. Så jeg løftet henne inn i leiligheten. Så låste jeg og dro, men da jeg snudde meg satt hun i vinduet og kikket trist etter meg. Fikk så dårlig samvittighet, at jeg åpnet vinduet slik at hun hadde mulighet til å hoppe ut. Det var siste gang jeg så henne i live.

Er så sint på meg selv over at det siste jeg gjorde var å behandle henne sånn. Først bære henne inn i leiligheten med tvang, så forlate henne når vi hadde hatt 2 uker fra hverandre, og så slippe henne ut, og aldri se henne igjen. Tårene renner bare jeg tenker på det. Sliter veldig med å tilgi meg selv for det, selv om jeg rasjonelt selvsagt vet at jeg aldri hadde gjort det hvis jeg hadde visst... :´(

[Avalon]

Spot on akkurat slik jeg føler det. Jeg dro ut den kvelden, selv om jeg nettopp hadde kommet hjem fra ferie. Hadde egentlig lyst å bli hjemme, men følte litt "sosialt press", og valgte å dra ut. Hun lå på verandaen og sov og koste seg, og jeg fikk en "feeling" på at jeg ville ha henne inne mens jeg var borte. Så jeg løftet henne inn i leiligheten. Så låste jeg og dro, men da jeg snudde meg satt hun i vinduet og kikket trist etter meg. Fikk så dårlig samvittighet, at jeg åpnet vinduet slik at hun hadde mulighet til å hoppe ut. Det var siste gang jeg så henne i live.

Er så sint på meg selv over at det siste jeg gjorde var å behandle henne sånn. Først bære henne inn i leiligheten med tvang, så forlate henne når vi hadde hatt 2 uker fra hverandre, og så slippe henne ut, og aldri se henne igjen. Tårene renner bare jeg tenker på det. Sliter veldig med å tilgi meg selv for det, selv om jeg rasjonelt selvsagt vet at jeg aldri hadde gjort det hvis jeg hadde visst... :´(

Uff, den dårlige samvittigheten er noe dritt.

Jeg vet jo også at ingen av oss kan vite hva som venter, men allikevel så vil jeg så gjerne tro at dyrene vet veldig godt at det ikke er "vi" som gjorde det mot dem om du skjønner.

Prøver å trøste meg med det, selv om ja, jeg skulle gjerne ha skrudd tiden tilbake.

Det gikk ca. 3 uker hos oss før vi fant ut hva som hadde skjedd og hvor.

Det var utrolig vemodig og ikke minst jævlig det å bære henne hjem en siste gang i en plastsekk, før samboer tok over og vi bar henne der hun skulle begraves.

Jeg ville ha hatt henne kremert, men pga. måten det skjedde på, tiden som gikk og at det var så sent på dagen da vi hentet henne, måtte hun begraves med en gang.

Og nå har vi flyttet fra det stedet.... samvittigheten sier da også at "nå har dere forlatt henne". Det er pigade ikke lett altså.