Min x-samboer flytter 60 mil vekk med min sønn

[Frustrert_Mann]

Hei.

(Jeg skal prøve få inn samtlige fakta så godt det lar seg gjøre og forsøke å ikke utelate noe)

 

Jeg og min x-samboer har bodd fra hverandre (innen minnelig avstand med tanke på vår felles sønn) i snart seks år.

Jeg har betalt barnebidrag (privat avtale) i samtlige år og aldri skippet en eneste måned. 

I et helt år nå så har jeg faktisk betalt 400,- mer per måned enn jeg faktisk hadde trengt også.

 

For et par år siden møtte hun en ny mann og med tiden så forstod jeg at dette var seriøst og hun fortalte meg for en stund siden at hun ønsket å flytte til han.

 

Sammen så vil hun altså ta med seg sønnen min på 10 år.

 

 

Vi har i alle år hatt et meget godt samarbeid angående vår sønn, jeg har hatt han annenhver fre-søn samt endel hverdager når det har passet seg sånn med tanke på henne arbeidssituasjon og den slags. (Jeg har alltid sagt ja til og ha han ekstra disse dagene)

 

Når det ble seriøst for de ble jeg forespurt å butte helger slik at de hadde barna sammen (ikke felles barn) samme helg, det godtok jeg uten problemer, for det var det jo ikke heller.

 

Smått og senn utover det siste året har jeg merket mindre "samarbeidsevne" (selv om det strengt talt ikke har vært noe store utfordringer) men bare dårligere tone fra hennes side på en måte.

 

Jeg har lenge forstått hvor dette bar og har lenge forstått at hun har hatt en "Plan" for dette lenge, hvor det hele nå endte med at jeg måtte signere på papirer som tok han ut av en skole og inn i en annen, nesten 60 mil unna.

 

Sønnen min spiller fotball, har mange venner der han har bodd de siste fem årene og er en aktiv og sosial gutt. 

 

Hele denne perioden har jeg vist god samarbeidsevne, jeg har vært med på fotballcuper, skoleavslutninger, skolefester, overnattingsturnering med fotballen pluss pluss. 

 

Når dette temaet kom opp så synes jeg at jeg ble satt i en umulig situasjon, jeg ville "Tape sønnen min" uansett ble min konklusjon for hun som hovedforsørger og mor kan vel gjøre hva hun vil..?!

 

Hun har i tillegg i alle disse årene jobbet meget ugunstig til tider som har gjort at besteforeldrene hennes har hatt han mye av tiden (når jeg ikke har steppet inn) - for å sitere min sønn; "jeg har tre hjem jeg pappa, hos mamma, deg og hos mormor og morfar".

 

Jeg hadde to alternativer da denne situasjonen dukket opp;

 

1: "Bruke" sønnen min for å få han i opposisjon mot flyttingen.

2: Være "på lag" for ikke å gjøre en tiåring enda mer usikker enn han etter alle solemerker er.

 

Da alternativ 1 selvsagt ikke var et alternativ, iallefall i mine øyne da jeg ikke hadde hatt hjerte til dette så har jeg altså endt opp, mot min egen vilje og "støtte opp" rundt dette slik at sønnen min ikke skal settes opp mot meg og min x-samboer.

 

Sønnen min selv er veldig usikker rundt dette merker jeg. Barn er jo veldig lojale mot sine foreldre og med akkurat det i tankene så har jeg ikke "satt han i avhør", rundt dette, men latt han snakke om dette om han har ønsket, noe han ikke er veldig komfortabel med, det merker jeg. 

(Barn er enkle, han gleder seg til å få større soverom, og ny frøken, han hater tanken på å være så langt unna meg og flytte fra kompisene sine samt besteforeldrene sine)

 

 

Dette dreper meg virkelig innvendig og jeg lurer på endel ting og tenkte kanskje dette var foraet og komme med noen spørsmål:

 

1: Jeg har lest meg opp endel og hun kan tydelig bare stikke av med han har jeg forstått så lenge det er innenfor landets grenser.

2: Kan min sønn, i teorien velge at han vil bo hos meg om han hadde ønsket dette? (Og jeg evt flyttet opp der han bor pdd?) Eller kan han ikke dette før han er 12 år?

3: Kan jeg snakke med min sønn når han blir 12 år og spørre om ahn vil flytte sammen med meg, og om han vil det så bestemmer han dette selv?

4:Jeg skulle kanskje gått til sak og kjørt løpet, men tanken på å sette min sønn i en slik spot både var og er utenkelig og jeg tror det vil være veldig ødeleggende for et barn, men samtidig så samtykker jeg bare at hun kan stikke av med han....

5: Det er lovet fra hennes side 100% samarbeid rundt min sønn, men hun tenker tydeligvis ikke på "alt det andre" enn "bare" den tiden vi er sammen om dere skjønner.

Jeg føler jeg nå ikke får lov til å være med på noe mer, bestemme noe mer, påvirke noe lengre og den biten, og det spiser meg opp innvendig.

6: At min sønn kanskje trenger en mannsperson i sitt liv på litt mer fast basis kan jeg kanskje forstå, men samtidig så er han en skikkelig umuligus til tider mot sin mor, mens han hos meg (og mine foreldre) alltid er en engel, klare linjer for hva som er "go" og "no" under oppveksten har gitt resultater.

 

 

Beklager om dette ble langt, håper noen med kunnskap og evt egne erfaringer kan besvare.

 

Ha en fin kveld.

[AnonymBruker]

Mitt råd er å kontakte familievernkontoret og en god advokat. Har dere delt foreldreansvar har hun ikke lov til å flytte uten varsel seks uker før. Det kan du protestere på.

Det er ingen automatikk i at mor får hovedomsorgen. Kjenner to nylige tilfeller der far fikk omsorgen i retten. Barnets tilknytning til stedet det er vokst opp spilte inn. Det samme gjorde fars stabile liv og faste jobb.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 6447f...dcf

[Frustrert_Mann]

Mitt råd er å kontakte familievernkontoret og en god advokat. Har dere delt foreldreansvar har hun ikke lov til å flytte uten varsel seks uker før. Det kan du protestere på.

Det er ingen automatikk i at mor får hovedomsorgen. Kjenner to nylige tilfeller der far fikk omsorgen i retten. Barnets tilknytning til stedet det er vokst opp spilte inn. Det samme gjorde fars stabile liv og faste jobb.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 6447f...dcf

Hei og takk for svar.

 

Hun har gitt varsel.

 

Jeg har jo hatt han annenhver helg siden vi flyttet fra hverandre, samt ferier, jul og andre høytider selvsagt,

 

Jeg kom også med forslaget om at jeg kunne flytte inn i huset hun skal leie ut så han kunne bli boende der. (Det var hun selvsagt ikke interessert i)

Endret 6. juli 2015 av Frustrert_Mann

[Sunnfjording]

Kan ikke tenke meg noe så jævlig en gang.

[AnonymBruker]

Hei.

(Jeg skal prøve få inn samtlige fakta så godt det lar seg gjøre og forsøke å ikke utelate noe)

Jeg og min x-samboer har bodd fra hverandre (innen minnelig avstand med tanke på vår felles sønn) i snart seks år.

Jeg har betalt barnebidrag (privat avtale) i samtlige år og aldri skippet en eneste måned.

I et helt år nå så har jeg faktisk betalt 400,- mer per måned enn jeg faktisk hadde trengt også.

For et par år siden møtte hun en ny mann og med tiden så forstod jeg at dette var seriøst og hun fortalte meg for en stund siden at hun ønsket å flytte til han.

Sammen så vil hun altså ta med seg sønnen min på 10 år.

Vi har i alle år hatt et meget godt samarbeid angående vår sønn, jeg har hatt han annenhver fre-søn samt endel hverdager når det har passet seg sånn med tanke på henne arbeidssituasjon og den slags. (Jeg har alltid sagt ja til og ha han ekstra disse dagene)

Når det ble seriøst for de ble jeg forespurt å butte helger slik at de hadde barna sammen (ikke felles barn) samme helg, det godtok jeg uten problemer, for det var det jo ikke heller.

Smått og senn utover det siste året har jeg merket mindre "samarbeidsevne" (selv om det strengt talt ikke har vært noe store utfordringer) men bare dårligere tone fra hennes side på en måte.

Jeg har lenge forstått hvor dette bar og har lenge forstått at hun har hatt en "Plan" for dette lenge, hvor det hele nå endte med at jeg måtte signere på papirer som tok han ut av en skole og inn i en annen, nesten 60 mil unna.

Sønnen min spiller fotball, har mange venner der han har bodd de siste fem årene og er en aktiv og sosial gutt.

Hele denne perioden har jeg vist god samarbeidsevne, jeg har vært med på fotballcuper, skoleavslutninger, skolefester, overnattingsturnering med fotballen pluss pluss.

Når dette temaet kom opp så synes jeg at jeg ble satt i en umulig situasjon, jeg ville "Tape sønnen min" uansett ble min konklusjon for hun som hovedforsørger og mor kan vel gjøre hva hun vil..?!

Hun har i tillegg i alle disse årene jobbet meget ugunstig til tider som har gjort at besteforeldrene hennes har hatt han mye av tiden (når jeg ikke har steppet inn) - for å sitere min sønn; "jeg har tre hjem jeg pappa, hos mamma, deg og hos mormor og morfar".

Jeg hadde to alternativer da denne situasjonen dukket opp;

1: "Bruke" sønnen min for å få han i opposisjon mot flyttingen.

2: Være "på lag" for ikke å gjøre en tiåring enda mer usikker enn han etter alle solemerker er.

Da alternativ 1 selvsagt ikke var et alternativ, iallefall i mine øyne da jeg ikke hadde hatt hjerte til dette så har jeg altså endt opp, mot min egen vilje og "støtte opp" rundt dette slik at sønnen min ikke skal settes opp mot meg og min x-samboer.

Sønnen min selv er veldig usikker rundt dette merker jeg. Barn er jo veldig lojale mot sine foreldre og med akkurat det i tankene så har jeg ikke "satt han i avhør", rundt dette, men latt han snakke om dette om han har ønsket, noe han ikke er veldig komfortabel med, det merker jeg.

(Barn er enkle, han gleder seg til å få større soverom, og ny frøken, han hater tanken på å være så langt unna meg og flytte fra kompisene sine samt besteforeldrene sine)

Dette dreper meg virkelig innvendig og jeg lurer på endel ting og tenkte kanskje dette var foraet og komme med noen spørsmål:

1: Jeg har lest meg opp endel og hun kan tydelig bare stikke av med han har jeg forstått så lenge det er innenfor landets grenser.

2: Kan min sønn, i teorien velge at han vil bo hos meg om han hadde ønsket dette? (Og jeg evt flyttet opp der han bor pdd?) Eller kan han ikke dette før han er 12 år?

3: Kan jeg snakke med min sønn når han blir 12 år og spørre om ahn vil flytte sammen med meg, og om han vil det så bestemmer han dette selv?

4:Jeg skulle kanskje gått til sak og kjørt løpet, men tanken på å sette min sønn i en slik spot både var og er utenkelig og jeg tror det vil være veldig ødeleggende for et barn, men samtidig så samtykker jeg bare at hun kan stikke av med han....

5: Det er lovet fra hennes side 100% samarbeid rundt min sønn, men hun tenker tydeligvis ikke på "alt det andre" enn "bare" den tiden vi er sammen om dere skjønner.

Jeg føler jeg nå ikke får lov til å være med på noe mer, bestemme noe mer, påvirke noe lengre og den biten, og det spiser meg opp innvendig.

6: At min sønn kanskje trenger en mannsperson i sitt liv på litt mer fast basis kan jeg kanskje forstå, men samtidig så er han en skikkelig umuligus til tider mot sin mor, mens han hos meg (og mine foreldre) alltid er en engel, klare linjer for hva som er "go" og "no" under oppveksten har gitt resultater.

Beklager om dette ble langt, håper noen med kunnskap og evt egne erfaringer kan besvare.

Ha en fin kveld.

Hvorfor var dere ikke gift?

Hvorfor hadde dere ikke delt bosted og 50/50 fra dag 1?

Anonymous poster hash: c981c...c08

[AnonymBruker]

Men hvorfor skrev du under?

 

 

Du må kontakte fvk og advokat øyeblikkelig. Gi beskjed om at du ikke er enig i at barnet skal flytte og at du frykter at hun tar han med seg uansett. 

Anonymous poster hash: 8a5a9...926

[Hulderen]

Hvorfor skrev du under på at han kan tas ut av skolen og flyttes når du er i mot det?

Du må gå til en advokat og høre hva du kan gjøre for å hindre dette.

[AnonymBruker]

At mor og sønn flytter- er det til hinder for ditt samvær?

Hadde du hatt 50/50 så kan jeg forstå hvorfor du vil sette deg på bakbena.. men til nå har du kun hatt han i helgene og ellers når det har passet deg. Du kan jo fortsatt ha helgesamvær da gutten er gammel nok til å kunne ta fly alene.

At mor jobber turnus- hva har det med saken å gjøre? Jobbe må hun jo

 

Ikke ble du årets far ved at du har betalt hele 400kr ekstra pr mnd eller... 

Men selvfølgelig skal gutten høres hva han vil

Anonymous poster hash: 76c41...378

[Teriyaki]

At mor og sønn flytter- er det til hinder for ditt samvær?

Hadde du hatt 50/50 så kan jeg forstå hvorfor du vil sette deg på bakbena.. men til nå har du kun hatt han i helgene og ellers når det har passet deg. Du kan jo fortsatt ha helgesamvær da gutten er gammel nok til å kunne ta fly alene.

At mor jobber turnus- hva har det med saken å gjøre? Jobbe må hun jo

Ikke ble du årets far ved at du har betalt hele 400kr ekstra pr mnd eller...

Men selvfølgelig skal gutten høres hva han vil

Anonymous poster hash: 76c41...378

Som skilsmissebarn selv så kan jeg bare si det at å ta fly annen hver helg ville vært uholdbart. Det var "stress" nok å pakke ut og inn av bagen samt kjøre hele ti min til mitt andre "hjem"

Utrolig kjip situasjon dette ts. Spør du meg så skal det særdeles gode grunner til før det er ok at mor flytter så langt unna med barnet. Det riktige vil være at hun blir værende til barnet begynner på vgs. Da kan han bestemme selv hvor han vil søke seg til.

[Wildstar]

 

At mor og sønn flytter- er det til hinder for ditt samvær?

Hadde du hatt 50/50 så kan jeg forstå hvorfor du vil sette deg på bakbena.. men til nå har du kun hatt han i helgene og ellers når det har passet deg. Du kan jo fortsatt ha helgesamvær da gutten er gammel nok til å kunne ta fly alene.

At mor jobber turnus- hva har det med saken å gjøre? Jobbe må hun jo

 

Ikke ble du årets far ved at du har betalt hele 400kr ekstra pr mnd eller... 

Men selvfølgelig skal gutten høres hva han vil

Anonymous poster hash: 76c41...378

 

 

Du kan da ikke mene at ungen skal ut å fly annenhver helg?

Det er vanskelig nok med to hjem som det er.

[AnonymBruker]

Hun har lovbestemt rett til å flytte med barnet innenfor landets grenser så lenge hun har hovedomsorgen for barnet.  Det er ingenting en advokat kan få gjort for å endre på det.  Eneste mulighet er å gå til sak og kreve delt omsorg eller hovedomsorg.  Barn kan ikke bestemme selv hvor de vil bo når de er 12 år, men deres mening tillegges stor vekt. 

 

Er det ikke aktuelt å gå til sak, må du vel bare innse realitetene og vurdere å flytte etter.   

      

Anonymous poster hash: c54e4...3a5

[AnonymBruker]

Håper ikke dette er en av de mødrene som med flagget til topps hevder at de alltid setter barnets beste først. Barnets beste her, betyr hva hun anser er best for henne selv.
Du skulle aldri ha skrevet under på noe. Få deg en god advokat og søk om delt omsorg, og kjemp for sønnen sin.
Jeg blir provosert av mødre som fjerner ungene fra faren sin på den måten.

Anonymous poster hash: e343a...564

[AnonymBruker]

Mannen min opplevde det samme. Barnet var i skolestartalder. Moren var gravid med ny mann som bodde over 5 timer unna. Begges slekter bodde i området hvor barnet allerede bodde, 40% samvær.

Han kjempet for barnet, for at barnet i det minste skulle vite at han gjorde alt. Rettsaken gikk godt, og endte med at mor inngikk forlik der hun beholdt hovedomsorg, på betingelsen at hun ble boende.

Ikke gi deg!

Anonymous poster hash: 619dd...9c1

[AnonymBruker]

Håper ikke dette er en av de mødrene som med flagget til topps hevder at de alltid setter barnets beste først. Barnets beste her, betyr hva hun anser er best for henne selv.
Du skulle aldri ha skrevet under på noe. Få deg en god advokat og søk om delt omsorg, og kjemp for sønnen sin.
Jeg blir provosert av mødre som fjerner ungene fra faren sin på den måten.

Anonymous poster hash: e343a...564

[Kittykat]

Jeg kan ikke forstå at du skrev under på bytting av skole når du ikke vil at hun skal ta han med seg. Du burde sagt at det ikke var aktuelt før dere hadde tatt en time med familievernkontoret og eventuelt advokat.

 

I mine øyne så gjør hun ikke det beste for sønnen deres når hun er den som velger å dra han opp fra røttene sine og flytte 60 mil unna. Det beste for sønnen deres er å bli boende hvor han bor nå. Det er der familien hans bor, hvor alle vennene hans bor, hvor skolen hans er m.m.

 

Hun har tydeligivis ikke tenkt på hvordan samarbeidet mellom dere skal bli når hun flytter. Hvordan skal dere få det til? Det er ikke bare til å kaste guttungen på et fly/tog annenhver helg liksom.

 

Hvis du ikke vil at hun skal flytte med sønnen deres, så sier du akkurat det og at hun må faktisk tenke på hva som er det beste for barnet deres. Ta kontakt med familievernkontoret og advokat, helst i går.