Hvordan takler dere kjærlighetssorg?

[AnonymBruker]

Siden min psykolog mener jeg er helt håpløs når det gjelder å takle kjærlighetssorg så tenkte jeg høre hvordan dere andre gjør det. Sitter dere også mye hjemme, som jeg gjør? Eller lever dere et heftig singelliv med mange nye menn?

Jeg får bare høre at jeg dyrker kjærlighetssorgen og at "jeg må jobbe med meg selv". men hvordan gjør man det? Gir meg ingenting å være sammen med venner for jeg tenker bare på Han. Er jeg ute blant folk blir jeg lei meg av alle par/barnefamilier.

Anonymous poster hash: ba3e1...372

[AnonymBruker]

Hva med å prøve å skrive? Jeg kjøpte meg en fin notatbok der jeg skrev en del, flere ganger om dagen, prøvde å sette en mer humoristisk vri på det jeg følte. Og det hjalp! Etterhvert kutta jeg ut skrivingen og gikk over til maling da det fra før av var en av mine store interesser.

Anonymous poster hash: b3242...7d9

[AnonymBruker]

Hva med å prøve å skrive? Jeg kjøpte meg en fin notatbok der jeg skrev en del, flere ganger om dagen, prøvde å sette en mer humoristisk vri på det jeg følte. Og det hjalp! Etterhvert kutta jeg ut skrivingen og gikk over til maling da det fra før av var en av mine store interesser.

Anonymous poster hash: b3242...7d9

Takk for tips! Jeg skriver jo dagbok her på kg blant annet, men vet liksom ikke hva jeg skal skrive om. Håper også å få gitt ut en bok om å takle kjærlighetssorg, men jeg må jo komme over det først.. Er bare at jeg aldri gjør det virker det som.

Derfor lurer jeg på om jeg er unormal som har kjærlighetssorg i evigheter.

Anonymous poster hash: ba3e1...372

[Hecubaa]

Jeg dyrket kjærlighetssorgen jeg hadde for nøyaktig fem år siden. Jeg sov hele dagen og stod opp først etter at det hadde begynt å bli mørkt igjen, og når jeg var ekstra lei meg så stod jeg i dusjen og hylgrein. Jeg var student så jeg hadde all verdens med tid til denne selfpityen også, og det ble så behagelig å kun leve som en zombie at jeg til slutt hatet å gå ut å se folk. Jeg tok meg heldigvis kraftig i nakken på et tidspunkt..

[AnonymBruker]

Jeg dyrket kjærlighetssorgen jeg hadde for nøyaktig fem år siden. Jeg sov hele dagen og stod opp først etter at det hadde begynt å bli mørkt igjen, og når jeg var ekstra lei meg så stod jeg i dusjen og hylgrein. Jeg var student så jeg hadde all verdens med tid til denne selfpityen også, og det ble så behagelig å kun leve som en zombie at jeg til slutt hatet å gå ut å se folk. Jeg tok meg heldigvis kraftig i nakken på et tidspunkt..

Bra det går bedre med deg nå Det er på en måte som å lese om meg selv, I can't let GO. Kommer ikke over at jeg har mistet drømmegutten. Og han vil ikke ha meg så da er det vel meg det er noe galt med. Jeg gir liksom f i alt og har gitt opp alt jeg pleide å gjøre, da jeg var glad.

Hvordan kom du deg videre, sånn helt konkret? Holdt det å ta et alvorsord med deg selv?

Anonymous poster hash: ba3e1...372

[Hecubaa]

Jeg tror at på det tidspunktet så var det bare EN ting som var mer viktig for meg enn å dyrke kjærlighetssorgen og det var å bestå mine fire eksamener før jul sånn at jeg i ettertid ikke trengte å se tilbake på en ødelagt utdannelse som et resultat av bruddet. Jeg fikk en stor mestringsfølelse etter å ha kommet meg gjennom disse og begynte etterhvert å finne tilbake igjen til det livet jeg hadde før jeg møtte eksen min - et liv som i stor grad hadde blitt prioritert vekk fordi vi hadde et avstandsforhold. Jeg tror at vi kan ødelegge en del for oss selv ved å dvele altfor lenge ved et brudd, men til tross for at jeg kom meg opp igjen og hadde det nogenlunde fint så måtte det en ny mann til for å virkelig få meg til å slippe taket.

[AnonymBruker]

Jeg tror at på det tidspunktet så var det bare EN ting som var mer viktig for meg enn å dyrke kjærlighetssorgen og det var å bestå mine fire eksamener før jul sånn at jeg i ettertid ikke trengte å se tilbake på en ødelagt utdannelse som et resultat av bruddet. Jeg fikk en stor mestringsfølelse etter å ha kommet meg gjennom disse og begynte etterhvert å finne tilbake igjen til det livet jeg hadde før jeg møtte eksen min - et liv som i stor grad hadde blitt prioritert vekk fordi vi hadde et avstandsforhold. Jeg tror at vi kan ødelegge en del for oss selv ved å dvele altfor lenge ved et brudd, men til tross for at jeg kom meg opp igjen og hadde det nogenlunde fint så måtte det en ny mann til for å virkelig få meg til å slippe taket.

Vet du hva, med det du skrev så har du faktisk inspirert meg til å gå videre! Jeg tenker nå, hva er det jeg driver med?

Anonymous poster hash: ba3e1...372

[Hecubaa]

Ja i kampens hete så tenker man ofte ikke rasjonelt i det hele tatt, men kjenn litt på avstanden til bruddet og prøv å se det mer utenfra så får du kanskje et annet syn på det. Jeg skjønner deg godt altså siden jeg reagerte likedan selv men i det store og det hele så er det ganske meningsløst å på sikt dyrke sin egen sorg.

[AnonymBruker]

Takk for tips! Jeg skriver jo dagbok her på kg blant annet, men vet liksom ikke hva jeg skal skrive om. Håper også å få gitt ut en bok om å takle kjærlighetssorg, men jeg må jo komme over det først.. Er bare at jeg aldri gjør det virker det som.

Derfor lurer jeg på om jeg er unormal som har kjærlighetssorg i evigheter.

Anonymous poster hash: ba3e1...372

Er jo ingen fasit på hvor lenge en kjærlighetssorg varer, jeg er fortsatt ødelagt følelsesmessig etter eksen min, og det ble slutt for ett år siden liksom.. Man lærer seg vel bare å leve med det? Jeg begynte å fokusere på meg, og hva som vil gjøre meg lykkelig i fremtiden. Fikk meg en jobb jeg liker, begynt på studier for å få "drømmejobben", for å ha ting å se frem til, i stedet for å være deprimert over hvordan jeg føler det nå. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på eksen min, men jeg blir ikke trist lenger, det er jo fremskritt.

Anonymous poster hash: 233ef...039

[AnonymBruker]

Alle sier at jeg skal ut og møte folk og begynne å date igjen. Men jeg har vondt i hjertet fremdeles ett år etterpå. Har brukt mye tid for meg selv, å lære meg å slappe av i eget selskap. Jeg har ikke hatt lyst eller tid til ny kjæreste dette året. Det har vært deilig å ikke måtte jobbe for å bli likt av en annen men kunne bare være meg selv sånn jeg er og ser ut.

Men nå har det gått et år og jeg begynner å innse at jeg må være mer sosial. Tenker at jeg skal ta mer initiativ til sosiale ting i vinter.

Anonymous poster hash: e0a8e...661

[AnonymBruker]

Du har fått fine svar her Jeg tror i hvert fall det er viktig å prøve å kjenne på ting du vil, må eller bør gjøre - ikke la "alt" forfalle selv om det er fristende å bare gjemme seg under dyna. Da det ble slutt med ekssamboeren min for snart to år siden tok jeg to krevende fag og dobbelt så mange studiepoeng ved universitetet (master og postgraduate) og endte med toppresultater. Jeg begynte å trene, dro og traff venner selv om jeg ofte var lei meg og bekymret meg for å gråte sammen med dem... det at jeg mestret ting såpass bra selv om de kanskje ikke ga meg noe særlig glede der og da, gjorde at jeg fikk tilbake selvrespekt og følte meg veldig sterk. Jeg har fått en trygghet i at jeg vet jeg faktisk klarer meg gjennom tøffe tider.

Det går an å både sørge og være sint og samtidig gjøre noe, rette noe av energien på noe konstruktivt (jogging var veldig bra for meg). Også kan du litt om litt kjenne at det er fint å få tankene over på noe annet. Jeg har hatt et kortere forhold nå, hvor jeg var veldig forelska og nøt å bare sitte og se i veggen eller ligge på sofaen og tenke på ham... det er lett å prøve å fortsette i det sporet etter at det er slutt eller etter at forholdet har blitt for vanskelig og destruktivt; man tror man vil tenke på personen og forholdet, men det er mot sin hensikt. Tillat deg å gi slipp.

Anonymous poster hash: 34210...e47

[Frisørdama]

Bytt psykolog, de skal da ikke si til pasienten sin at de er håpløse! Sist gang jeg hadde kjærlighetssorg så ble det en blanding av å sitte hjemme å deppe og finne på mest mulig med venninnene. Anbefaler deg å komme deg ut og tenke fremover. Gjør det som gjør deg glad!

[AnonymBruker]

Takk for tips, dere er så søte

Jeg hørte nettopp en sang som beskriver akkurat som jeg føler det. Somebody that I used to know:

http://www.youtube.com/watch?v=DqRC5tquyU0

Anonymous poster hash: ba3e1...372

[shady]

Føler med deg, kjærlighetsorg er vondt!

Men heldigvis så blir det bedre

Det jeg gjorde da jeg måtte avslutte mitt forhold for 5 mnd siden var å slette alle meldinger, blokkere han på FB(så jeg ikke gikk inn å kikket) slettet tlfnr og ryddet bort småting som minnet meg veldig på han.

Jeg tillot meg å gråte/rase når jeg følte for det, men ble ikke så lenge i det. Jeg besøkte venner , dro ut(forsiktig med alkohol) kjøpte meg noen nye klær , dro til frisøren og fresha meg litt ekstra opp. Man kan jo se bra ut selv om man har det vondt

Jeg hadde en god venninne som jeg tømte meg for frustrasjon og sorg hos og de andre vennene var jeg sosial med og snakket ikke så mye om kjærlighetsorgen til.

Jeg gikk meg noen turer i skogen også, det gjorde meg veldig godt.

Nå var jeg heldig at bruddet skjedde på våren, for da var det snart sommerferie . Jeg hadde bestilt badeferie med ei venninne og det var godt å komme seg bort.

Det jeg tenker er viktig er å ta godt vare på deg selv og tillat deg å sørg når det kommer .Men ikke bli der for lenge om gangen. Du må ta deg selv i nakken og fokusere på det som faktisk er bra her i livet

Tror også at det er lurt å ikke hoppe rett i et nytt forhold, men bli godt kjent med den man er uten at man har en kjæreste . Bli glad i seg selv og trives i eget selskap er utrolig viktig.

La tiden jobbe for deg, for du skal se at dette går bra Klem

[Gjest Ozelot]

Aldri hatt. Ett problem ute av verden for min del, og det kommer til å være slik ganske lenge, om ikke hele livet mitt.

[curlygirly94]

Kom nettopp ut av et to års langt forhold og trodde jeg taklet det kjempebra ! (var jeg som slo opp av ulike grunner, men han var en real og god fyr). Helt siden vi ble sammen har han vært skikkelig dødsforelska i meg, og i begynnelsen trodde jeg dette var en god ting helt til det viste seg at han ikke ga det opp. Jeg trodde forelskelsen gikk i stadier: først er du super duper forelsket og sender masse søte tekstmeld og at det skulle ta av etter hvert, men det viste seg at han var "overly attatched". Så trodde jeg alt var fint når vi slo opp, men han ville fortsatt ikke gi seg og var veldig klengete enda. Det gikk så "ille" at han sa han ville vente på meg, uansett hvor lang tid det tok og dette trodde jeg på selvfølgelig (var jo tross alt min første kjæreste). To dager etter at han sa det fant jeg ut (med mine awesome skills i stalking på sosiale medier) at han hadde funnet seg en ny en. Når jeg konfronterte han om dette sa han at de ikke var sammen, og jeg mente han var en total dust som gjorde dette bare en mnd etter at vi hadde slått opp. Og gjett hva ! de hadde til og med hatt sex gjentatte ganger, og hun hadde overnattet hos ham! Nå føltes det som om jeg blir dradd mot ham igjen, jeg klarer ikke å la vær å snakke med ham på tlf osv. og jeg er bare såå dum !!
Nå endte det jo opp med at det er jeg som har det helt jævlig, for jeg hadde jo med sikkerhet god tro på at han skulle "vente på meg" (skal studere i mange år på forskjellige plasser osv.). Når alt kom til alt er det jeg som griner meg selv i søvne og hater tanken på at han har hatt sex med en annen, og når han ringer griner jeg bare og sier jeg hater deg!. Dette er veldig frustrerende og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, føler på en måte at jeg må gi slipp men på en annen måte at jeg vil ha ham likevel pga alt han har lovet.

Har trykka i meg sjokolade og junk food, sitter å griner og synger til teite kjærlighetssanger og break up sanger og ser en haug med triste serier (er egentlig ikke triste, men de blir det ut fra mitt perspektiv). Har det med andre ord helt jævlig, men mitt råd til deg er: vær sterk!! Tro på deg selv, og finn noe du kan pusle med i hverdagen som gjør at du kan holde tankene vekke fra ham! Lykke til

[LittDiva]

Jeg trente. Masse. Med trening måtte jeg begynne å spise igjen og søvnen kom tilbake etterhvert.

[AnonymBruker]

Jeg trente også masse, spiste sunt og sov en del. Litt etter litt ble det bedre, men kommer nok aldri til å glemme, dessverre.

Anonymous poster hash: 91c2c...c8c

[Gjest .-L-.]

Opplevde 3-4 uker med kjærlighetssorg på slutten av sommeren. Jeg var aktiv med å finne på ting med venner, leste en bok eller to, og drev med noen hobbyer. Gikk over til slutt

[I Grosny]

Jeg trente mye, og gikk direkte på match og startet nettflørt med mange hyggelige damer. Etter få uker så begynte ett forhold som ikke hadde grunnlaget for å bli bra. Det kalles vel rebound og varte ikke lenge. Min dømmekraft var temmelig begrenset siden min sinnstilstand var ganske ustabil. Etter fire måneder så endte jeg opp med superfantastisk dame, og er der fremdeles

Jeg vill ikke si at folk skal gjøre som meg, men slik levde jeg den gangen. På godt og vondt. Problemet med rebound er svak dømmekraft i ustabil tilstand, og det er fullt mulig å rote seg inn i forhold som ikke er optimale, eller ikke har god holdbarhetdato.

Kjærlighetssorg er energi, og den blir kanskje brukt.