Stebarn som tror jeg er reservemamma

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med min kjæreste i 1,5år, han har jente5år og gutt11år fra før. Vi bor hver for oss, jeg vil ikke ha barn. Vi er svært lykkelige sammen. Vi har et godt forhold til biomor og stefar. 50/50 ordning. Biomor var utro for 5år siden, derav bruddet, barna vet ingenting om det.

 

Jeg behandler barna bra og de er glade i meg, men de forventer at jeg skal vie hele livet til de. Pga fars dårlige samvittighet får de det stort sett som de vil og de forventer det samme av meg. At jeg skal kjøpe ting til de, at ting jeg kjøper til meg selv faktisk er til de, at ting jeg får skal jeg dele med de osv. Om det er mat, klær eller noe annet er ikke så viktig, de skal bare ha det. Uansett hva det er. Samme med oppmerksomhet, de forventer å ha min oppmerksomhet hele tia. Far setter ingen grenser på maset ovenfor meg, det er mer effektivt når jeg sier nei, sier han.

 

Så fort jeg kommer inn døra er det et evig mas om å leke fra jente5. Og det ender i grin og mer mas om jeg ikke gir etter. Om jeg leker i 10-30min med henne, og sniker meg unna så er det ny runde med mas og grin. Det hjelper ikke å si "ikke nå". Gutt11 vil at far skal bytte jobb så han kan få mere "ting". Far har både 100%jobb og ekstrajobb, han trives veldig i begge jobbene men tjener ikke veldig bra. Men han er lykkelig. Gutt11 maser også at jeg skal kjøpe "ting" til han. Han har iphone6, ipad, gopro kamera, 2 nye sykler i år, firhjuling, snowboard, slalomski, langrennski osv. Så han har det ikke vondt, han vil bare ha mer.

 

Barna maser på meg om å skravle på senga, lese nattahistorie, nattaklem, leksehjelp, være med å leke, være med på fotballkamp osv hele tiden. Om jeg setter meg å leser avisa, ei bok eller et blad henger gutt11 over meg. "Bli med på ditt, bli med på datt". Jente5 begynner å mase om å få stolen jeg sitter i, flytter jeg meg følger de etter. De tror at jeg er til for å underholde og glede de hele tia, at all min tid skal jeg bruke på dem. Jeg sier "ikke nå" men det hjelper ikke. Det er forbeholdt foreldrene å bry seg hele tiden. Jeg vil ikke ha noen reservemamma-rolle. At gutt11 ringer i mammauka og maser etter meg for å skravle og si natta og sånn blir for mye for meg. Jeg har ikke barn, og vil ikke skravle med en elleveåring hver kveld, det gir meg ingenting.

 

Far er sliten og prøver å gjøre de til lags, hva som helst så lenge alle er fornøyde. Vondt å stå mellom å gjøre ham en bjørnetjeneste eller å ikke hjelpe han.

 

Jeg er glad i barna, men jeg gidder ikke vie hvert sekund til de. Jeg trenger "min-tid" også, hver dag. Men jeg vil hjelpe min kjære. Noen som har vært i samme situasjon? Noen råd? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!

 

Anonymous poster hash: fbf2e...763

[Gjest]

Du må jo være glad for at de har en positiv interesse og innstilling til deg.

Hvis ikke så må du jo gjøre det slutt med faren deres.

Blir man sammen med en eller ei med barn, så blir man sammen med hele pakka.

På godt og vondt.

[Gjest Blomsterert]

Jeg har vært sammen med min kjæreste i 1,5år, han har jente5år og gutt11år fra før. Vi bor hver for oss, jeg vil ikke ha barn. Vi er svært lykkelige sammen. Vi har et godt forhold til biomor og stefar. 50/50 ordning. Biomor var utro for 5år siden, derav bruddet, barna vet ingenting om det.

Jeg behandler barna bra og de er glade i meg, men de forventer at jeg skal vie hele livet til de. Pga fars dårlige samvittighet får de det stort sett som de vil og de forventer det samme av meg. At jeg skal kjøpe ting til de, at ting jeg kjøper til meg selv faktisk er til de, at ting jeg får skal jeg dele med de osv. Om det er mat, klær eller noe annet er ikke så viktig, de skal bare ha det. Uansett hva det er. Samme med oppmerksomhet, de forventer å ha min oppmerksomhet hele tia. Far setter ingen grenser på maset ovenfor meg, det er mer effektivt når jeg sier nei, sier han.

Så fort jeg kommer inn døra er det et evig mas om å leke fra jente5. Og det ender i grin og mer mas om jeg ikke gir etter. Om jeg leker i 10-30min med henne, og sniker meg unna så er det ny runde med mas og grin. Det hjelper ikke å si "ikke nå". Gutt11 vil at far skal bytte jobb så han kan få mere "ting". Far har både 100%jobb og ekstrajobb, han trives veldig i begge jobbene men tjener ikke veldig bra. Men han er lykkelig. Gutt11 maser også at jeg skal kjøpe "ting" til han. Han har iphone6, ipad, gopro kamera, 2 nye sykler i år, firhjuling, snowboard, slalomski, langrennski osv. Så han har det ikke vondt, han vil bare ha mer.

Barna maser på meg om å skravle på senga, lese nattahistorie, nattaklem, leksehjelp, være med å leke, være med på fotballkamp osv hele tiden. Om jeg setter meg å leser avisa, ei bok eller et blad henger gutt11 over meg. "Bli med på ditt, bli med på datt". Jente5 begynner å mase om å få stolen jeg sitter i, flytter jeg meg følger de etter. De tror at jeg er til for å underholde og glede de hele tia, at all min tid skal jeg bruke på dem. Jeg sier "ikke nå" men det hjelper ikke. Det er forbeholdt foreldrene å bry seg hele tiden. Jeg vil ikke ha noen reservemamma-rolle. At gutt11 ringer i mammauka og maser etter meg for å skravle og si natta og sånn blir for mye for meg. Jeg har ikke barn, og vil ikke skravle med en elleveåring hver kveld, det gir meg ingenting.

Far er sliten og prøver å gjøre de til lags, hva som helst så lenge alle er fornøyde. Vondt å stå mellom å gjøre ham en bjørnetjeneste eller å ikke hjelpe han.

Jeg er glad i barna, men jeg gidder ikke vie hvert sekund til de. Jeg trenger "min-tid" også, hver dag. Men jeg vil hjelpe min kjære. Noen som har vært i samme situasjon? Noen råd? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!

Anonymous poster hash: fbf2e...763

Når du er tilstede,så blir du automatisk litt reservemor.Du er sammen med en pappa,og da må du også vie tid og energi til barna hans.Ellers får du jo være hos deg selv når barna er hos han.Unger merker om de blir ignorert eller avvist,og de kan bli mer masete og krevende av det.Du får snakke med faren om hva du vil gi til ungene hans,og så får dere inngå et kompromiss.At du feks er hos deg selv unntatt en dag eller to,hvor du tar ansvar og gir ungene oppmerksomhet og er tilstede.Og du må sette grenser selv,det er slapt å forvente at faren skal redde deg ut av det.

At de er bortskjemte med materielle ting går det fint an å avverge hos dere.Det går an å forklare og snakke om ting.

En elleveåring ber ikke faren bytte jobb fordi han ikke tjener godt nok.Ærlig talt,sånt må en ikke akseptere.Det virker på meg som om både faren og du er litt tafatte,og ikke tar ting på alvor.Ikke rart da,at ungene blir krevende.

[Gjest O.G.]

Jeg ville ikke blitt samboer, men heller holdt meg litt unna ham og huset hans i hans uke og ha ungene. Er tross alt hans barn.

[AnonymBruker]

Her må far ta ansvaret selv. At han ikke gidder å si nei, fordi det er enklere når DU gjør det? Ikke rart de behandler deg som et klatrestativ! Om du ikke vil blande deg inn i oppdragelsen, så sett ihvertfall grenser for deg selv. Forklar hvor dine grenser er, og krev (på en kjekk og hyggelig, men bestemt måte) at det følges.

 

Blir du sammen med en mann med to unger, så blir får du ikke en kjæreste. Da får du en familie. Valget du må ta, er om du ønsker å være en del av denne familien. Er jo kjekt at de liker deg da Men struktur og grenser er nødvendig. Og far må sette seg i respekt!

Anonymous poster hash: 1fdca...3bb

[AnonymBruker]

 

Jeg har vært sammen med min kjæreste i 1,5år, han har jente5år og gutt11år fra før. Vi bor hver for oss, jeg vil ikke ha barn. Vi er svært lykkelige sammen. Vi har et godt forhold til biomor og stefar. 50/50 ordning. Biomor var utro for 5år siden, derav bruddet, barna vet ingenting om det.

 

Jeg behandler barna bra og de er glade i meg, men de forventer at jeg skal vie hele livet til de. Pga fars dårlige samvittighet får de det stort sett som de vil og de forventer det samme av meg. At jeg skal kjøpe ting til de, at ting jeg kjøper til meg selv faktisk er til de, at ting jeg får skal jeg dele med de osv. Om det er mat, klær eller noe annet er ikke så viktig, de skal bare ha det. Uansett hva det er. Samme med oppmerksomhet, de forventer å ha min oppmerksomhet hele tia. Far setter ingen grenser på maset ovenfor meg, det er mer effektivt når jeg sier nei, sier han.

 

Så fort jeg kommer inn døra er det et evig mas om å leke fra jente5. Og det ender i grin og mer mas om jeg ikke gir etter. Om jeg leker i 10-30min med henne, og sniker meg unna så er det ny runde med mas og grin. Det hjelper ikke å si "ikke nå". Gutt11 vil at far skal bytte jobb så han kan få mere "ting". Far har både 100%jobb og ekstrajobb, han trives veldig i begge jobbene men tjener ikke veldig bra. Men han er lykkelig. Gutt11 maser også at jeg skal kjøpe "ting" til han. Han har iphone6, ipad, gopro kamera, 2 nye sykler i år, firhjuling, snowboard, slalomski, langrennski osv. Så han har det ikke vondt, han vil bare ha mer.

 

Barna maser på meg om å skravle på senga, lese nattahistorie, nattaklem, leksehjelp, være med å leke, være med på fotballkamp osv hele tiden. Om jeg setter meg å leser avisa, ei bok eller et blad henger gutt11 over meg. "Bli med på ditt, bli med på datt". Jente5 begynner å mase om å få stolen jeg sitter i, flytter jeg meg følger de etter. De tror at jeg er til for å underholde og glede de hele tia, at all min tid skal jeg bruke på dem. Jeg sier "ikke nå" men det hjelper ikke. Det er forbeholdt foreldrene å bry seg hele tiden. Jeg vil ikke ha noen reservemamma-rolle. At gutt11 ringer i mammauka og maser etter meg for å skravle og si natta og sånn blir for mye for meg. Jeg har ikke barn, og vil ikke skravle med en elleveåring hver kveld, det gir meg ingenting.

 

Far er sliten og prøver å gjøre de til lags, hva som helst så lenge alle er fornøyde. Vondt å stå mellom å gjøre ham en bjørnetjeneste eller å ikke hjelpe han.

 

Jeg er glad i barna, men jeg gidder ikke vie hvert sekund til de. Jeg trenger "min-tid" også, hver dag. Men jeg vil hjelpe min kjære. Noen som har vært i samme situasjon? Noen råd? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!

 

Anonymous poster hash: fbf2e...763

 

Unger er jo slik. Du har valgt en pakkeløsning når du ble sammen med en far til to barn. Enten må dere bare treffes når han ikke har barna, eller du må finne deg en mann uten barn.

Anonymous poster hash: c26fc...8d0

[Gjest Kritt]

Dere bor jo hver for dere og har annenhver uke uten barn. Jeg synes det må være en selvfølge at barna får mye oppmerksomhet den uke de er hos far. Først og fremst fra far, selvfølgelig, men du må også stille opp, når du først har valgt en slik pakkeløsning. Når det gjelder tingene dine etc. må du selvfølgelig sette grenser, og forhåpentlig har du fars støtte her. 

 

Alternativt får du holde deg unna de ukene barna er der, det er har du jo full mulighet til når dere ikke bor sammen.

[AnonymBruker]

Det er da bare å holde seg unna, du har jo "dintid" så mye du vil. Når du er hjemme hos dem, er det like mye deres tid (mer faktisk), siden du er på besøk hos dem. Vil du ikke være stemoren til to barn, så må du velge dem (og faren) vekk. Høres da ut som en god løsning at dere ikke bor sammen? Til en elleveåring på telefonen kan man si: Hei, kan ikke snakke med deg nå, snakkes når vi ses på lørdag.

Anonymous poster hash: 794ed...c8a

[AnonymBruker]

For noen drittunger. Her må du og faren fortelle dem litt om allmenn oppførsel.

Anonymous poster hash: a56c7...165

[Sølvi88]

Du må jo være glad for at de har en positiv interesse og innstilling til deg.

Hvis ikke så må du jo gjøre det slutt med faren deres.

Blir man sammen med en eller ei med barn, så blir man sammen med hele pakka.

På godt og vondt.

Jeg er glad for at de liker meg, og jeg leker med dem og prater med dem hver gang jeg treffer de. Spørr om det er noe nytt og hva de gjorde forrige helg med mamma osv, men når jeg har gjort det så må de jo også kunne leke litt selv etter skole og barnehage.. Men det gjør de ikke, de må stimuleres hele tiden, hvis ikke begynner de å krangle og bli sure for at de ikke får oppmerksomhet. Jente5 vil ikke være ute aleine, så da går vi ut litt sammen, så blir hu sur når jeg går inn igjen.. Så gutt11 blir med henne ut litt, så går han inn igjen, å da blir hun sur igjen.. Det er ikke så lett å bligjøre hu, jeg kan ikke være blekksprut hele tiden å være med på alt.

[minister-mio]

Du skulle nok helst få deg en ny type som ikke har barn.

Og hva mener du med biomor? Er det flere mor her?

[Sølvi88]

Når du er tilstede,så blir du automatisk litt reservemor.Du er sammen med en pappa,og da må du også vie tid og energi til barna hans.Ellers får du jo være hos deg selv når barna er hos han.Unger merker om de blir ignorert eller avvist,og de kan bli mer masete og krevende av det.Du får snakke med faren om hva du vil gi til ungene hans,og så får dere inngå et kompromiss.At du feks er hos deg selv unntatt en dag eller to,hvor du tar ansvar og gir ungene oppmerksomhet og er tilstede.Og du må sette grenser selv,det er slapt å forvente at faren skal redde deg ut av det.

At de er bortskjemte med materielle ting går det fint an å avverge hos dere.Det går an å forklare og snakke om ting.

En elleveåring ber ikke faren bytte jobb fordi han ikke tjener godt nok.Ærlig talt,sånt må en ikke akseptere.Det virker på meg som om både faren og du er litt tafatte,og ikke tar ting på alvor.Ikke rart da,at ungene blir krevende.

Jeg ignorerer virkelig ikke barna, jeg leker med de og prater med de hver gang jeg treffer de. Noen ganger drar vi på kino, ute i hagen å leker, sykler litt, spiller fotball, bygger hytte i sofaen. Og hvis de er snille så drar vi å kjøper is. Det er virkelig to lykkelige barn. Men er det sånn at man ikke har lov til å engang sette seg ned med avisa i fred engang?

 

Vi klarer ikke å avverge at de er bortskjemte, mormor morfar stemorfar farmor farfar oldemor og oldefar mor og stefar, jeg kan ikke forklare til de at slutt å kjøp sykler og trampoliner. Unga bare skriker så får de det de vil ha, de er virkelig skjønne så det hender jeg og kjøper noe til de, så angrer jeg etterpå når de bare kaster det fra seg og "takk for tskjorta men jeg ville jo egentlig ha penger til telefonen jeg sparer til". Og jeg tok han med på jobb så han kunne tjene litt penger til det han sparte til!

[Sølvi88]

Du skulle nok helst få deg en ny type som ikke har barn.

Og hva mener du med biomor? Er det flere mor her?

Ja men så falt jeg for en med barn istede. Biomor er kjempe trivelig mot meg, oppfordrer unga til å bli med meg på jobb osv. Vi har ikke mye med hverandre å gjøre, men vi prater sammen når vi treffes og feirer bursdagene til unga sammen.

[Sølvi88]

 

Det er da bare å holde seg unna, du har jo "dintid" så mye du vil. Når du er hjemme hos dem, er det like mye deres tid (mer faktisk), siden du er på besøk hos dem. Vil du ikke være stemoren til to barn, så må du velge dem (og faren) vekk. Høres da ut som en god løsning at dere ikke bor sammen? Til en elleveåring på telefonen kan man si: Hei, kan ikke snakke med deg nå, snakkes når vi ses på lørdag.

Anonymous poster hash: 794ed...c8a

 

Jeg kan godt være en voksenperson i livet dems, som ferierer med dem, hører hvordan dagen har gått, leker med dem, men ikke hele tiden. Jeg er ingen mor med morskjærlighet, så jeg kan ikke vie livet mitt til to unger. Men jeg kan være god å snill mot de, som jeg er, de bare forventer å få hele livet mitt.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver.

Mannens datter er et av de barna som er oppdratt uten andre barn i nærheten. Det kan synes som disse to har de samme kvalitetene. Fordi hun er oppdratt slik så tror hun at alt kan tilpasses henne, og hun blir særdeles sur når det ikke er sånn.

Hvis jeg gjør noe hun syns ser itneressant ut (og da snakker vi altså alt fra å dusje til å klippe plenen, med hva man nå regner mellom de to punktene) skal hun delta. Og selvsagt noen ganger er det helt fint at hun vil delta og da ordner jeg så hun kan det. Men noen ganger må jeg fkatisk reparere buksene mine selvom hun er på besøk, og da passer det kanskje ikke at hun skal teste symaskinen min akkurat da. Dette sier jeg ifra om med grei stemme, at akkurat nå skal jeg gjøre dette og dette, og det kan hun ikke delta på. Men hvis vi husker på det *sett inn dag* så kan vi heller kikke på symaskinen da. Noe som alltid ender ut i furting, grining, survestemme, brøling eller eller, alt etter dagsformen.

Tidligere fikk jeg all verdens dårlig samvittighet for dette, men nå har jeg kommet fram til at "sånn er det" og har jeg forklart meg hyggelige, så har hun godt av å lære at det ikke alltid er sånn at verden tilpasser seg hennes ideer.

 

Hvis man gir etter hver gang det blir sutring og masing så har man jo forsterket oppførselen. Og ja, man føler seg ganske fæl når man sier nei, eller det passer ikke, eller nå kan ikke du delta de første gangene. Men jeg antar jo at alle de som faktisk har barn også innimellom gjør det? Det er jo ikke sånn at hver dag har man tid til å gjøre akkurat slik 5 åringen vil? Jeg tror du har bedre av å sette grenser og holde deg til de. "Nei, nå leser jeg avisen, etterpå kan jeg lese bok for deg", eller "Nei, nå satt jeg her, og da må du akseptere at du må finne deg en annen stol". Blir det drama så overse det. Sitt stille på stolen din og ikke affiser det. Når du er ferdig med det du skulle gjøre så engasjer gjerne til en samtale om hvorfor hun eller han ble så sint. Og hvorfor din stol var bedre enn den andre.

 

Og for alle som som vanlig syns at man må skjønne at man får hele pakka når man finner mann med barn så skjønner de aller fleste av oss det. Og vi tar vare på disse barna, men noen ganger så minner det litt om å bli foreldre, som dere kanskje husker at dere ble ? Det blir nemlig ikke akkurat som man hadde forestilt seg alltid Og da må man tenke og justere og kjenne litt etter hvordan man skal få det til å virke.

Anonymous poster hash: 18563...090

[Biloba]

Det er jo flott at de søker til deg og tydelig trives med at du er der.

Men reservemamma? Jeg vokste opp med begge biologiske foreldre under samme tak, og de holdt på ingen måte det servicenivået som etterspørres hos dere. Kjenner du til noen kulturer hvor foreldre står på pinne med leking og underholdning hele fritiden til barna?

Barn har ikke vondt av å lære at voksne ikke er fullgode lekekamerater og at vi ikke vil leke hele tiden. Er det ikke barn i nærheten eller mulighet for organiserte aktiviteter så de får oppfylt litt sosiale behov med andre barn også noen ettermiddager i uken? Bare sett grenser og henviser dem til far hvis de for mye etter deg.

[AnonymBruker]

Jeg har bare egne barn, men kjenner igjen den forventningen barn kan ha om å bli underholdt og om at de voksne skal delta i all lek. Jeg bare forklarer at det er forskjell på voksne og barn, at barn er mer glad i å leke. Mens voksne ikke syns det er like gøy like lenge. Tenker at da gir man beskjed med utgangspunkt i "eksterne, generelle forhold" og slipper at barn grubler over hvorfor _jeg_ikke vil leke med _henne_, for da har det ikke med vår spesifikke, mellommenneskelige relasjon å gjøre.

Blir forstått her i huset, og vi har det veldig gøy når vi leker sammen. Vi leker hver dag, men når jeg trenger tid for meg selv eller må gjøre husarbeid etc, takker jeg for meg.

Barn trenger at det oppstår "tomrom" i stimuli utenfra, slik at de blir "tvunget" til å hente inn stimuli innenfra-aka fantasi, kreativitet, innlevelse.

Anonymous poster hash: 091c8...7ff

[Sunnfjording]

Helt ærlig har du grenseløst lite å klage over når du går for pakkeløsning og ender opp med at både stebarn og barnas mor er snill med deg.

 

De trenger kanskje å tunes til å bli litt mer selvstendige, men det er peanuts i forhold til alle alternativer.

[AnonymBruker]

 

For noen drittunger. Her må du og faren fortelle dem litt om allmenn oppførsel.

Anonymous poster hash: a56c7...165

 

Du kan ikke kalle dem drittunger. De oppfører seg helt normalt slik jeg leser det. Alle barn trenger oppmerksomhet og kos. Det er ikke lett for barn å forstå at pappas kjæreste ikke ønsker å være med dem når hun likevel av og til/ofte (stryk det som ikke passer) likevel er med dem alle sammen! ts burde egentlig være sammen med en som ikke har barn når hun har det fokuset hun har.

Anonymous poster hash: 03a5b...a61

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at ts er frustrert. Men dette kan fint ordnes! Det er grensesetting som er nøkkelordet her, og det er dessverre veldig utfordrende å være alene om i en gjeng. Men du lager dine egne grenser, ts. Husk å fortell dem at du liker å være med dem og setter pris på dem også, skap plusser, ikke bare minuser underveis i arbeidet. Hvis dagene bare handler om distansering og ta avstand og begrense, blir det bare slitsomt for dere alle. Og det er jo egentlig ikke det du vil heller

Vit at det er lov å bli sliten og lei, og at noen ganger må man si ifra om at "det passer ikke så godt å snakke i telefonen nå". Hjelper jo ungene å få egne referanser selv også, til hva man "må" og hva man kan si nei til.

Anonymous poster hash: 091c8...7ff