hevnen er søt?

[AnonymBruker]

Jeg skrev HI fra en lånt bruker, nå fra min egen.

Takk for svar. Tror du muligens misforsto meg litt for jeg kjenner ikke misunnelse eller skadefryd vedr min eksvenninne. Jeg eier ikke den form for mentalitet vedr andre.

Det jeg derimot kjenner på er sorgen og skuffelsen over det som hun gjorde og hvor sveket jeg føler meg. Jeg vil hun skal kjenne denne smerten en dag og innse hvor galt det var. Det er alt.

Det er gått ett år nå, og jeg kjenner fortsatt på smerten. Jeg har forsøkt alt for å tenke på andre ting, men smerten den ligger der som et åpent sår.

Anonymous poster hash: 9c13e...a4b

Neida, jeg misforsto deg ikke, men det er mennesker i denne verden som synes det kan være verdt det å holde øye med folk som har såret dem resten av livet for en dag å få tilbakemelding om en hendelse i deres liv som kan "hevne" det de selv har blitt påført av vedkommende.

Den aktive part som svek meg er av en slik personlighetstype. Jeg vet at h*n kommer aldri til å slutte å prøve å finne ut av hva som skjer i mitt liv i tilfelle det skjer noe negativt så han kan få føle skadefryd.

Som du ser, det jeg har skrevet til deg er skrevet fra, det som nå er avklart, vår felles livsanskuelse at hverken misunnelse eller skadefryd er positive verdier for oss, det gir oss ikke tilfredstillelse å se andre mislykkes selv om de har såret oss.

At jeg tok det opp på slutten var for å sette det litt på spissen, hvilke følelser er det som må være tilstede hos deg for at du skal få tilfredstillelse av å se henne mislykkes på noen måte. Du reagerte som jeg håpte, avvisende mot dette.

At du er ett menneske som ikke får noen tilfredsstillelse av skadefryd og ei heller bedriver misunnelse som fritids-syssel er ett stempel på en god personlighet. Da tror jeg vi kan si at du ikke vil få noen glede av å få høre at livet er like urettferdig for henne som det er for resten av oss her i verden og du må finne på andre måter å komme deg videre på.

Å bli sveket så sterkt som du har blitt av din venninne, deretter forfulgt sosialt, trakassert og deretter nektet avslutning ved å få anerkjennelse for at du har blitt gjort urett og grovt såret er vel noe av det vondeste som kan skje ett menneske tror jeg.

Tro meg at jeg dessverre skjønner deg så alt for godt.

Jeg har som skrevet, opplevd det samme av mine to nærmeste i blod, men, jeg har også blitt sveket nylig av min mann gjennom 14 år.

Ingen av disse 3 mennesker kommer noensinne til å gi meg noen avslutning i form av at de kan ta innover seg skaden av sine handlinger og be meg oppriktig om unnskyldning.

De to første har i sine egne hoder ikke gjort noe galt og jeg tror ikke de noensinne kommer til å kunne innrømme for seg selv at de har gjort det. Å gjøre det ville ha store konsekvenser for deres eget ego, deres gruppe-dynamikk og de må også gjøre sosial retrett og trekke tilbake stygge påstander de har kommet med om meg for å forsvare egne handlinger.

Jeg må finne en måte å forsone meg med hva de har gjort og avslutte dette selv.

Min x-mann er en narcissist med sterke manipulative evner. Jeg ønsker å se det beste i alle og tilgir lett. Etter 14 år, og til tross for at venninner har fortalt meg at jeg må slutte og tilgi gjennom de fleste, så sprakk trollet. Jeg var bare ett objekt til bruk i hans verden. Når jeg nektet å la meg bruke mer så ble jeg kastet vekk.

I desember trodde jeg at jeg skulle bli gal. Jeg var suicidal. Han knakk meg nesten helt.

For igjen så er jeg sveket og det er ingenting jeg kan si til ham (som til de andre) som gjør at de kan se meg og min smerte.

Til ham har jeg snakket så mange ganger, jeg trodde han hørte meg, han sa at han forsto, unnskyld.

Jeg har skrevet så mange sms, skreket ut min smerte, joda, han forsto, unnskyld.

Jeg har skrevet timeslange mail hvor jeg vrenger min sjel (hvis noen trodde mitt første innlegg var langt, , you know nada) i håp om at han skal anerkjenne min smerte og gi meg ett ekte unnskyld.

Alle disse 3 personer har personlighetsproblemer som gjør at de aldri vil gi meg det jeg ønsker for å kunne få avslutning på en verdig og raskere måte en slik jeg jobber med det nå.

Du har blitt utsatt for en grov urett av din venninne, hun har i tillegg krenket deg videre såpass at du har måttet frata deg selv livsverdier, og sist men ikke minst, du har mistet noen du var glad i.

Vi er i utvidet sorg. En "vanlig" sorg ansees for å ha 5 stadier. "De fem sorgstadier"

Vi har ikke mistet noen vi er glad i på konvensjonell måte, men vi har uansett mistet noen, og det under ekstreme "tilstander".

Aldri har vel denne vært mer riktig i mitt hode...."To add insult to injury..."

Hvilken konflikt i våre hoder!!!! Mennesker vi er/har vært glad i sårer oss på det groveste, snur ryggen til oss mens vi gråter, lyver om hvorfor vi gråter og deretter må vi sørge over å ha mistet disse krekene også!!!!

Vi kommer aldri til å glemme disse svikene og det kan hende resten av livet at imellom så kommer vi til å få disse små stikkene av fortvilelse. Der jeg har så lyst til å krype inn i sjelen deres og klype den til de gråter så de ikke får puste. Så hardt som jeg har gråti.

Sette meg fast i hodet deres og skrike og skrike som mitt hode har skreket i fortvilelse og forvirring.

Den eneste vei ut som jeg kan se er å komme til stadiet av aksept.

Akseptere at vi aldri får formidlet til dem følelsene våre. Det er ute av våre hender, vi kan ikke forandre dem.

Akseptere at vi ikke kan få dem til å forstå hvor vondt de har gjort oss, de er ikke emosjonelt kapable til det.

Akseptere at livet ikke er rettferdig og at vi aldri kommer til å få se dem ha det så vondt som vi har hatt det på grunn av deres handlinger.

Akseptere at livet har gått videre.

Akseptere at det er på tide å slippe sorgen.

Jeg taklet de to første på egen hånd og ved hjelp av venninner.

Når min x-mann ble total-avslørt så ble det for mye for meg.

3 mennesker i løpet av ett år som har vist seg å ikke bry seg om at de har skadet meg på flere plan.Jeg gikk til fastlegen, lå og skreik på gulvet der, hun sendte meg til DPS og jeg var så heldig å få psykolog.

Vi kan prate med andre venner om dette, men det er så komplisert og man bør ikke bruke opp sine venner som psykolog.

Jeg ber deg om å prøve å gjøre som meg. Få noen å snakke med. Det du har opplevd og det du prøver å forsone deg med er, i mine øyne, såpass alvorlig, at du bør få hjelp til å håndtere det.

Mens jeg skriver dette her til deg så tenker jeg, en del av skaden som er gjort, at du og alle andre som leser dette her må tenke, jøss, mann og de nærmeste hun hadde av familie, ingen av dem har hun kontakt med idag. Det må være noe galt med henne!

Heldigvis, selv om den tanken jeg har skrevet over har dundret i hodet mitt med subwoofere når det sto på som værst, og dukker opp nå også, så er det ikke sånn.

Jeg har gode venninner og venner som har slått ring rundt meg og sikret at jeg ikke er familieløs. Jeg har familie av mer ytre sort som har tatt kontakt og gitt meg min støtte, og felles venner og bekjente har også ytret sin mening om at de mener det de har gjort er så galt som det kan få blitt.

Nei, jeg er ikke ett forferdelig menneske. Jeg er konfliktsky, godtroende og oppdratt av dysfunksjonelle mennesker som har gjort meg over-tolerant for dysfunksjonell adferd.

Åh, nå kjenner jeg at det hadde vært supert om jeg trodde på en gud og dermed kunne tro på kosmisk rettferdighet, at èn dag så må de svare for seg uten at jeg må løfte en hånd. Det gjør jeg dog ikke, så da er det bare å jobba på. Puste...for hver dag som går så går det ett sekund, ett minutt, en time, en dag, en uke, en måned, ett år lengre til jeg ikke lengre føler at jeg må få dem til å forstå min smerte for at den skal bli borte.

Min fremste tanke, som jeg håper jeg kan formidle til deg i alt dette beklagelige kaoset av skriverier og egen-terapi jeg påtrykker deg, fordi tema er så nært meg enda at jeg ikke helt klarer å sortere viktig fra uviktig, er at du skal ikke føle det slik resten av livet, men at du er i en prosess som tar tid og jeg håper du kanskje kan åpne deg for tanken om at det vi begge trenger er hjelp til å komme videre.

Å komme seg ut av denne her alene er, i hvert fall for meg, umulig, for jeg trenger bekreftelse på at jeg ikke har gjort noe galt, og at kanskje du kan komme videre ved samme "tekninkk".

De kommer aldri til å forstå oss men det er mile-skritt videre å få hjelp fra andre som kan gi oss forståelse for hva det er vi har opplevd og hvor galt det var av dem og hvor smertefullt det er for oss.

Vi er desperate i vårt behov av at de skal se oss og vår smerte, men vit at vi faktisk ikke trenger dem, selv om det hadde vært det beste, for å få forståelse og aksept for hvilken smerte vi har blitt påført og at det ikke er ok å gjøre sånn mot andre.

Til tross for at jeg ikke er religiøs,alkis eller særlig tilhenger av amerikansk pop-psykologi så har Serenity Prayer, i en modifisert versjon, ord jeg bruker i mitt hode om dagen, som en vaske-klut over tanker som dukker opp om disse 3 sørgerlige mennesker og den situasjon de har utløst.

Å, gah!

La meg ha styrke i hodet til å akseptere det jeg ikke kan forandre, mot til å forandre det jeg kan forandre og vett til å se forskjellen.

Anonymous poster hash: e4758...7e5

[AnonymBruker]

Neida, jeg misforsto deg ikke, men det er mennesker i denne verden som synes det kan være verdt det å holde øye med folk som har såret dem resten av livet for en dag å få tilbakemelding om en hendelse i deres liv som kan "hevne" det de selv har blitt påført av vedkommende.

Den aktive part som svek meg er av en slik personlighetstype. Jeg vet at h*n kommer aldri til å slutte å prøve å finne ut av hva som skjer i mitt liv i tilfelle det skjer noe negativt så han kan få føle skadefryd.

Som du ser, det jeg har skrevet til deg er skrevet fra, det som nå er avklart, vår felles livsanskuelse at hverken misunnelse eller skadefryd er positive verdier for oss, det gir oss ikke tilfredstillelse å se andre mislykkes selv om de har såret oss.

At jeg tok det opp på slutten var for å sette det litt på spissen, hvilke følelser er det som må være tilstede hos deg for at du skal få tilfredstillelse av å se henne mislykkes på noen måte. Du reagerte som jeg håpte, avvisende mot dette.

At du er ett menneske som ikke får noen tilfredsstillelse av skadefryd og ei heller bedriver misunnelse som fritids-syssel er ett stempel på en god personlighet. Da tror jeg vi kan si at du ikke vil få noen glede av å få høre at livet er like urettferdig for henne som det er for resten av oss her i verden og du må finne på andre måter å komme deg videre på.

Å bli sveket så sterkt som du har blitt av din venninne, deretter forfulgt sosialt, trakassert og deretter nektet avslutning ved å få anerkjennelse for at du har blitt gjort urett og grovt såret er vel noe av det vondeste som kan skje ett menneske tror jeg.

Tro meg at jeg dessverre skjønner deg så alt for godt.

Jeg har som skrevet, opplevd det samme av mine to nærmeste i blod, men, jeg har også blitt sveket nylig av min mann gjennom 14 år.

Ingen av disse 3 mennesker kommer noensinne til å gi meg noen avslutning i form av at de kan ta innover seg skaden av sine handlinger og be meg oppriktig om unnskyldning.

De to første har i sine egne hoder ikke gjort noe galt og jeg tror ikke de noensinne kommer til å kunne innrømme for seg selv at de har gjort det. Å gjøre det ville ha store konsekvenser for deres eget ego, deres gruppe-dynamikk og de må også gjøre sosial retrett og trekke tilbake stygge påstander de har kommet med om meg for å forsvare egne handlinger.

Jeg må finne en måte å forsone meg med hva de har gjort og avslutte dette selv.

Min x-mann er en narcissist med sterke manipulative evner. Jeg ønsker å se det beste i alle og tilgir lett. Etter 14 år, og til tross for at venninner har fortalt meg at jeg må slutte og tilgi gjennom de fleste, så sprakk trollet. Jeg var bare ett objekt til bruk i hans verden. Når jeg nektet å la meg bruke mer så ble jeg kastet vekk.

I desember trodde jeg at jeg skulle bli gal. Jeg var suicidal. Han knakk meg nesten helt.

For igjen så er jeg sveket og det er ingenting jeg kan si til ham (som til de andre) som gjør at de kan se meg og min smerte.

Til ham har jeg snakket så mange ganger, jeg trodde han hørte meg, han sa at han forsto, unnskyld.

Jeg har skrevet så mange sms, skreket ut min smerte, joda, han forsto, unnskyld.

Jeg har skrevet timeslange mail hvor jeg vrenger min sjel (hvis noen trodde mitt første innlegg var langt, , you know nada) i håp om at han skal anerkjenne min smerte og gi meg ett ekte unnskyld.

Alle disse 3 personer har personlighetsproblemer som gjør at de aldri vil gi meg det jeg ønsker for å kunne få avslutning på en verdig og raskere måte en slik jeg jobber med det nå.

Du har blitt utsatt for en grov urett av din venninne, hun har i tillegg krenket deg videre såpass at du har måttet frata deg selv livsverdier, og sist men ikke minst, du har mistet noen du var glad i.

Vi er i utvidet sorg. En "vanlig" sorg ansees for å ha 5 stadier. "De fem sorgstadier"

Vi har ikke mistet noen vi er glad i på konvensjonell måte, men vi har uansett mistet noen, og det under ekstreme "tilstander".

Aldri har vel denne vært mer riktig i mitt hode...."To add insult to injury..."

Hvilken konflikt i våre hoder!!!! Mennesker vi er/har vært glad i sårer oss på det groveste, snur ryggen til oss mens vi gråter, lyver om hvorfor vi gråter og deretter må vi sørge over å ha mistet disse krekene også!!!!

Vi kommer aldri til å glemme disse svikene og det kan hende resten av livet at imellom så kommer vi til å få disse små stikkene av fortvilelse. Der jeg har så lyst til å krype inn i sjelen deres og klype den til de gråter så de ikke får puste. Så hardt som jeg har gråti.

Sette meg fast i hodet deres og skrike og skrike som mitt hode har skreket i fortvilelse og forvirring.

Den eneste vei ut som jeg kan se er å komme til stadiet av aksept.

Akseptere at vi aldri får formidlet til dem følelsene våre. Det er ute av våre hender, vi kan ikke forandre dem.

Akseptere at vi ikke kan få dem til å forstå hvor vondt de har gjort oss, de er ikke emosjonelt kapable til det.

Akseptere at livet ikke er rettferdig og at vi aldri kommer til å få se dem ha det så vondt som vi har hatt det på grunn av deres handlinger.

Akseptere at livet har gått videre.

Akseptere at det er på tide å slippe sorgen.

Jeg taklet de to første på egen hånd og ved hjelp av venninner.

Når min x-mann ble total-avslørt så ble det for mye for meg.

3 mennesker i løpet av ett år som har vist seg å ikke bry seg om at de har skadet meg på flere plan.Jeg gikk til fastlegen, lå og skreik på gulvet der, hun sendte meg til DPS og jeg var så heldig å få psykolog.

Vi kan prate med andre venner om dette, men det er så komplisert og man bør ikke bruke opp sine venner som psykolog.

Jeg ber deg om å prøve å gjøre som meg. Få noen å snakke med. Det du har opplevd og det du prøver å forsone deg med er, i mine øyne, såpass alvorlig, at du bør få hjelp til å håndtere det.

Mens jeg skriver dette her til deg så tenker jeg, en del av skaden som er gjort, at du og alle andre som leser dette her må tenke, jøss, mann og de nærmeste hun hadde av familie, ingen av dem har hun kontakt med idag. Det må være noe galt med henne!

Heldigvis, selv om den tanken jeg har skrevet over har dundret i hodet mitt med subwoofere når det sto på som værst, og dukker opp nå også, så er det ikke sånn.

Jeg har gode venninner og venner som har slått ring rundt meg og sikret at jeg ikke er familieløs. Jeg har familie av mer ytre sort som har tatt kontakt og gitt meg min støtte, og felles venner og bekjente har også ytret sin mening om at de mener det de har gjort er så galt som det kan få blitt.

Nei, jeg er ikke ett forferdelig menneske. Jeg er konfliktsky, godtroende og oppdratt av dysfunksjonelle mennesker som har gjort meg over-tolerant for dysfunksjonell adferd.

Åh, nå kjenner jeg at det hadde vært supert om jeg trodde på en gud og dermed kunne tro på kosmisk rettferdighet, at èn dag så må de svare for seg uten at jeg må løfte en hånd. Det gjør jeg dog ikke, så da er det bare å jobba på. Puste...for hver dag som går så går det ett sekund, ett minutt, en time, en dag, en uke, en måned, ett år lengre til jeg ikke lengre føler at jeg må få dem til å forstå min smerte for at den skal bli borte.

Min fremste tanke, som jeg håper jeg kan formidle til deg i alt dette beklagelige kaoset av skriverier og egen-terapi jeg påtrykker deg, fordi tema er så nært meg enda at jeg ikke helt klarer å sortere viktig fra uviktig, er at du skal ikke føle det slik resten av livet, men at du er i en prosess som tar tid og jeg håper du kanskje kan åpne deg for tanken om at det vi begge trenger er hjelp til å komme videre.

Å komme seg ut av denne her alene er, i hvert fall for meg, umulig, for jeg trenger bekreftelse på at jeg ikke har gjort noe galt, og at kanskje du kan komme videre ved samme "tekninkk".

De kommer aldri til å forstå oss men det er mile-skritt videre å få hjelp fra andre som kan gi oss forståelse for hva det er vi har opplevd og hvor galt det var av dem og hvor smertefullt det er for oss.

Vi er desperate i vårt behov av at de skal se oss og vår smerte, men vit at vi faktisk ikke trenger dem, selv om det hadde vært det beste, for å få forståelse og aksept for hvilken smerte vi har blitt påført og at det ikke er ok å gjøre sånn mot andre.

Til tross for at jeg ikke er religiøs,alkis eller særlig tilhenger av amerikansk pop-psykologi så har Serenity Prayer, i en modifisert versjon, ord jeg bruker i mitt hode om dagen, som en vaske-klut over tanker som dukker opp om disse 3 sørgerlige mennesker og den situasjon de har utløst.

Å, gah!

La meg ha styrke i hodet til å akseptere det jeg ikke kan forandre, mot til å forandre det jeg kan forandre og vett til å se forskjellen.

Anonymous poster hash: e4758...7e5

Tusen takk for at du deler! Det er flere ting ved min historie som jeg har valgt å ikke skrive her. Jeg vet ikke om min eksvenninne leser på kg, derfor vil jeg være forsiktig med å skrive alle omstendigheter. Jeg har mennesker rundt meg, både kjente og ukjente som har fått høre deler av historien min, og alle reagerer med avsky mot henne og de andre involverte. Jeg har ikke så stort behov for å prate mer om det som hendte, men jeg har behov for å få ut smerten og sorgen, og det syns jeg er vanskelig for i perioder føler jeg meg som et dødt vrak.

Det hjelper mye å vite at du vet nøyaktig hvordan det er. Jeg har ofte tenkt at denne sorgen og smerten er nesten unevnelig. Som når en elsker noen og vedkommende dør, og en ikke har rett til å sørge. Det er ikke mange som virkelig forstår hvordan dette oppleves. En annen ting er at jeg i perioder føler en enorm sinne. Sinne over at jeg måtte oppleve dette, sinne over hvor urettferdig det er. Fordi det ligger så langt fra hvordan jeg selv behandler de jeg bryr meg om.

Tusen takk for dine ord. Jeg håper du heretter kun får oppleve sanne og ekte mennesker.

Anonymous poster hash: 9c13e...a4b

[AnonymBruker]

Dette er slikt som ikke går ut over din verdi, ts. Det er hun og mannen din og slike mennesker som får seile sin egen sjø. Vær bedre enn dem og ta bedre valg enn dem, de får det de ber om.

Anonymous poster hash: fb2a2...de6

Jeg er ikke Ts. Men er enig i at disse to kan seile sin egen sjø.

Anonymous poster hash: c00fc...28f

[AnonymBruker]

Tusen takk for at du deler! Det er flere ting ved min historie som jeg har valgt å ikke skrive her. Jeg vet ikke om min eksvenninne leser på kg, derfor vil jeg være forsiktig med å skrive alle omstendigheter. Jeg har mennesker rundt meg, både kjente og ukjente som har fått høre deler av historien min, og alle reagerer med avsky mot henne og de andre involverte. Jeg har ikke så stort behov for å prate mer om det som hendte, men jeg har behov for å få ut smerten og sorgen, og det syns jeg er vanskelig for i perioder føler jeg meg som et dødt vrak.

Det hjelper mye å vite at du vet nøyaktig hvordan det er. Jeg har ofte tenkt at denne sorgen og smerten er nesten unevnelig. Som når en elsker noen og vedkommende dør, og en ikke har rett til å sørge. Det er ikke mange som virkelig forstår hvordan dette oppleves. En annen ting er at jeg i perioder føler en enorm sinne. Sinne over at jeg måtte oppleve dette, sinne over hvor urettferdig det er. Fordi det ligger så langt fra hvordan jeg selv behandler de jeg bryr meg om.

Tusen takk for dine ord. Jeg håper du heretter kun får oppleve sanne og ekte mennesker.

Anonymous poster hash: 9c13e...a4b

Det er veldig godt å høre at også du har andre mennesker rundt deg som støtter deg. Ha øynene på dem, de gode menneskene er de som definerer hvem du er.

Ja jenta mi, vi er i samme båt og det ser ut som om vi har veldig nær person-dynamikk du og jeg og også de som har såret oss.

Det er nok derfor har vi havnet utfor med mennesker som har personlighetsproblemer som har satt oss i en livskrise vi virkelig ikke skulle blitt utsatt for.

Ikke det at noen skulle blit utsatt for noe slikt, men jeg har ikke gjort noe annet enn å stille opp for mine 3, psykisk, fysisk og økonomisk, hele mitt liv, også gjør de det der.

Jeg har aldri løyet til noen, jeg har aldri manipulert noen, jeg er totalt rett frem og åpen med alle mine følelser og tanker.

Jeg tror at det samme er hos deg, du er ei veldig god jente, du stiller opp mye, litt for mye (?), har aldri drevet med noen slags form for spill eller manipulering av mennesker, mens hun ikke har skrupler med å spille og manipulere.

Så da er vi vel lette mål du og jeg, og de tenkte vel at vi skulle krype for dem og at de skulle kunne få holde på med oss som de ville.

Sånn trodde ihvertfall mine, og jeg leser det samme hos deg mener jeg.

Hun som såret deg skal være veldig glad for at vi ikke er nære venner.

Jeg er ikke interessert, som jeg skrev før, i å gi mine såpass mye oppmerksomhet at jeg hadde knekt nesen på dem om jeg fikk sjansen, men jeg tror jeg med glede hadde delegert sinnet mitt over på din x-venninnes fjes.

Det var det enorme sinnet som brakk meg ned på knærne på lege-kontoret.

Jeg hadde pratet ut dette med mine to nærmeste til hva man skulle tro var nok. Men jeg satt fast.

Sjekket du lenken jeg la ved, om De fem sorgstadiene?

Disse stadiene, man går ikke igjennom dem 1, også 2, også 3, 4, 5, ferdig!

Man veksler opp og ned, frem og tilbake, alt etter hvordan man er satt sammen og hvilke "hjelpe-midler" man har rundt seg.

Jeg satt i november totalt fast i sinne og depresjon. Aksept var ikke noe jeg kunne tenke på engang. Det var ikke det at jeg hadde noe behov for å prate mer om hva som skjedde, tvert imot var jeg syk av å tenke og prate om det, jeg kunne ikke se noen terapeutisk verdi i å repetere hva som hadde skjedd, men jeg var så sint at jeg trodde hodet bokstavelig talt skulle sprekke.

Når jeg var våken kunne jeg distrahere meg selv litt med besøk, tv eller ipod men det var overskyggende nok til at livskvaliteten min sank så dypt at depresjon tok over.

Jeg fikk ikke sove for når jeg la meg så raste hodet som en gal okse med 3 løver på ryggen. Sånn smerte det sinnet gav meg kunne jeg ikke leve i. Virkelig ikke.

Så jeg satt fast i sorgstadiene sinne og depresjon (dyp depresjon) og jeg kom meg ikke videre.

Dette sinnet ditt, du kjenner hvor mye energi det tar. Det dukker opp på dagen, når du skal jobbe, når du skal ha det koselig, når du lager mat, når du gjør rent, og som meg må jeg bare tenke, når du skal legge deg. Du må, som meg, være veldig fysisk sliten grunnet den psykiske påkjenning dette er.

Du skriver at du føler deg som "ett dødt vrak". Åh.....

Da tenker jeg at hjernen din sender deg ut i depresjonen, noe du er lite motstandsdyktig imot nå, da sinnet ditt sliter ut din mentale motstand mot den reaksjonen.

Ikke undervurder den langvarige effekten av en negativ følelse som ikke går vekk og som sliter på både kropp og sinn. De kan faktisk bli værre.

Så det er tanken min, du sitter fast, og det i den mest utslitende delen av en sorgprosess. Vi begge to vet at denne slags sorg er spesiell, som du skriver ; "Det er ikke mange som virkelig forstår hvordan dette oppleves".

Heldigvis. Men. De vanlige sorger, som vi alle har vært gjennom, kjenner noen som har vært gjennom eller vet vi må igjennom, er så mye lettere, denne har en, nei, to ekstra-komponenter som vanskeliggjør prosessen.

1. Andre kan sympatisere, men svært få kan empatisere, i motsetning til vanlig sorg.

2. Sorgens art, svik, gjør at en av sorgprosessens komponenter, sinnet, har 10 ganger mer brennstoff enn i vanlig sorg som kjærlighet og død.

Jeg har såpass gode oppegående venninner at jeg fnøys av psykolog, og dette er ikke min første emosjonelle vinternatt ute, men legen innvilget meg den valiumen jeg ba om men med den kom det forpliktelse om å gå til psykolog. Jeg trodde jeg skulle komme meg igjennom denne sorgen som andre sorger jeg har ridd av, men jammen måtte jeg spise mine ord om nytten av å gå til psykolog gitt.

Mitt sinne er i ferd med å avta, depresjonen har også avtatt til moderat etter at jeg begynte hos psykologen, til tross for at vi ikke har snakket om dette i detalj engang.

Hun har ikke så mye å si, lar meg få plapre i vei, også fortsetter hodet mitt å gå etter at jeg har vært der, ting sorterer seg sakte men sikkert.

Jeg skal nok få noe tilbakefall, men nå er jeg ihvertfall sterkere i kropp og sjel fordi jeg ikke sliter med dette rabies-sinnet lengre, det er nede på ett normalt sinna nivå, ett rettferdig sinne, how dare you!

Tenk på det, ikke for å gå og repetere historien opp igjen, men for å få hjelp til å komme over sinne-prosessen. Jeg har vært hos min en 10 ganger, en 4 ganger til så tenker jeg at vi har pratet ferdig.

Også anbefaler jeg på det sterkeste latterlige program av alle kaliber. Jeg sender herved ett Terapeutisk Trofè til skaperne av og skuespillerne i "Solsidan".

Jeg er så jævelig glad for at jeg hadde gått glipp av den før, at den kom på TV2 i reprise og at jeg tilfeldigvis slo den på der jeg lå på sofaen på mitt værste. Det var første gang på laaaaang tid jeg utviste noe interesse for noe, satte meg opp i sofaen istedet for å ligge på maven med hodet vridd og tunga mot gulvet.

Til episode 2 lette jeg, som ikke hadde spist på 3 dager, i alle skapene etter den j**** kokesjokoladen jeg visste jeg hadde ett sted, jeg lovte meg selv at jeg skulle overleve dette så jeg fikk sett ferdig sesong 4, og da jeg "traff" Ove Sundberg tenkte jeg at det kanskje var værre folk i verden å bli utsatt for enn mine 3,

Håper du også aldri mer må forholde deg til mennesker som er noe annet enn ærlig og oppriktige i sine mellom-menneskelige relasjoner.

Nå må du unnskylde meg hvis jeg har repetert meg selv eller stoppet halvveis i en setning, nå er jeg helt hjernedød

Anonymous poster hash: e4758...7e5

[AnonymBruker]

Håper du også aldri mer må forholde deg til mennesker som er noe annet enn ærlig og oppriktige i sine mellom-menneskelige relasjoner.

Nå må du unnskylde meg hvis jeg har repetert meg selv eller stoppet halvveis i en setning, nå er jeg helt hjernedød

Anonymous poster hash: e4758...7e5

Ja, jeg leste de fem reglene i fjor sommer, og vet det vil gå i bølgedaler fram og tilbake. Her har det også vært søvnproblemer og døgning, og jeg er begynt å merke at jeg ender meg slutten på noe. Jeg vil bare sørge ferdig og gå videre. Jeg har sett på tvserier til den store gullmedalje og hver eneste en har gitt meg noe jeg trengte. Fikk fram tårer jeg hadde lukket inne i flere måneder, tanker og følelser jeg hadde fortrengt. Jeg får se om jeg kontakter legen, hun vet om saken, men hun vet også at jeg helst vil "gjøre alt selv". Jeg er veldig sta slik, jeg skal fikse meg selv uten hjelp.

Men på et vis har jeg nå søkt hjelp her i tråden, og fått det av det av deg. Takk du tøffe menneske

Anonymous poster hash: 9c13e...a4b

[AnonymBruker]

Jeg orker ikke å lese så lange innlegg jeg, altså.

Anonymous poster hash: de133...9ec

Synd, for det er ditt tap.

Anonymous poster hash: 34089...708

[AnonymBruker]

Er ikke TS, men vil takke alle som har svart her inne.

Jeg tror jeg vet hvordan du har det, TS. Ble selv utsatt for utroskap for noen måneder tilbake. Eller sagt med andre ord - min eks gikk bak min rygg og giftet seg. Og playet både meg og sin kone i flere måneder. Og jeg fant det ut selv, det var det værste av alt. Og til tross for at jeg konfronterte meg flere ganger løy han til meg. Rett i ansiktet.

Helt til jeg smalt bildene i ansiktet hans og han måtte legge seg flat.

Jeg har mine dager hvor jeg ikke klarer å gjøre noe som helst. Bare ligger i senga hele dagen til tross for at jeg går på fulltodsstudiet på universitet.

Tenker på hvordan jeg har blitt lurt.

Det gikk 3 måneder før han sa at han angret og ikke var lykkelig. Sender meg melding, men jeg svarer ikke han lenger.

Det er veldig vondt, da vi var sammen i flere år. Vi hadde planlagt giftemål, barn og leilighet sammen. Og tanken på at alt bare var løgn er så uutholdelig.

Såret er fortsatt ferkst, det har bare gått 3 måneder. Men jeg har troen på at jeg kommer meg strålende ut av dette. Og at han resten av livet angrer for det han har gjort.

Ikke gi opp, TS. Ingen kan forstå 100% hvordan den andre har det. Men på en eller annen måte sitter slik sorg mye dypere i hjertet enn det andre forstår. Gråt når du må, ta pauser når du trenger det. Sett små mål av gangen. Og tenk at du har lov til å sørge. Så lenge du er rettet fremover og ikke drukner i din egen sorg.

Klem

Anonymous poster hash: b96b5...275

[AnonymBruker]

Søsteren min er den som har skuffet meg veldig. Hun har kuttet kontakten med meg fordi jeg reagerte på at hun behandlet meg dårlig. Men vi må jo treffes ved familiesammenkomster og juleferier, og hun bor i samme by. Jeg kjenner at jeg ikke ønsker noen hevn over henne i det hele tatt. Jeg skulle bare ønske jeg slapp å møte henne, at hun flyttet på den andre siden av kloden og kom svært sjelden til Norge.

Anonymous poster hash: 20cf0...753

[AnonymBruker]

Jeg syns du burde tatt hevn. Slike mennesker fortjener det.

Anonymous poster hash: 9c13e...a4b

[Gjest Snuppi]

Jeg ble i fjor sveket grovt av to av mine nærmeste familie-medlemmer. Eller, alle mine familiemedlemmer egentlig, det var bare oss tre. Det de gjorde mot meg var så stygt at jeg kan aldri tilgi dem.

Jeg måtte ha kontakt med dem etter hendelsen da den ene hadde økonomiske forpliktelser i forhold til meg. Vedkommende prøvde å ignorere meg for å unngå å infri disse og jeg måtte da legalt tvinge frem økonomisk avslutning. Jeg var så sint og skuffet som noe menneske kan bli tror jeg.

Det er første gang jeg har satt meg opp mot disse to. De har fått lov til å drive på som de har gjort, såret meg her og der, jeg har latt det fare for "husfredens" skyld og fordi vi bare er oss tre.

Det ble de satt ut av, at jeg plutselig var helt uforsonelig og kompromissløs. Det var ikke grenser for hvor stygg jeg var.

Til slutt fikk jeg endelig vridd ut det økonomiske og kunne gå videre uten å måtte ha kontakt noe mer.

Når de var ute av livet mitt så var det både en lettelse, først da kunne jeg se hva de har sugd ut av krefter av meg opp igjennom, men samtidig var jeg fremdeles i leit sjokk en god stund over hvordan de kunne gjøre noe sånt mot meg. Tikk-takk tiden går.

Jeg møter felles bekjente/venner som jo vet om dette bruddet, fått deres versjon servert og har oppdateringer til meg om ting som har skjedd med begge i etterkant. Ting som ikke akkurat er positive livs-hendelser. Vet du, jeg hadde ingen følelser for det, hverken positivt eller negativt.

Jeg har ikke "forklart" meg til noen da det innebærer å utlevere psykdom hos to mennesker jeg tross alt har vært glad i. De som har vett i skallen skjønner at deres versjon ikke er helt på stell, de som ikke skjønner det er for dumme til å være i mitt liv uansett.

De som formidler videre til meg er jo interessert i en reaksjon fra meg samt hvordan jeg har det. Jeg vet jo at alt jeg sier til "bygde-dyret" går like rett tilbake til dem som deres saker kommer til meg om jeg "vil ha dem".

Når de første hendelsene ble meldt til meg så følte jeg ingenting. Jeg sa at "uff da, det var da leit", men det var hverken leit eller godt. Likegyldig.

Nå har det gått litt over ett år med disse og her om dagen så fikk jeg igjen pm på FB fra ett av disse "bygde-dyrene" om noe negativt som hadde skjedd.

Jeg kjente da at jeg ikke er interessert i å vite noe mer om deres liv. Hver gang de dras opp så kommer også sviket opp igjen i mitt liv. Jeg melder ifra om at jeg takker for opplysningen men at jeg ikke har noe med dem mer å gjøre og at jeg ikke ønsker å høre noe om dem da dette ikke har noe i mitt liv å gjøre lengre.

Dette er ikke en "Den beste hevn er ett godt liv-jada-svada" instilling. Den der gir ett slags press på den som har blitt sveket til å skulle ha noe flott å videreformidle til "bygde-dyrene" så de skal bli misunnelige, eller, en slags hevn jeg må ta ved å skulle jage mot å ha visse forpliktelser til å vise opp nye innkjøp, nye forhold, turer eller wtf ett "godt liv" er for andre.

Jeg vil bare ha dem vekk fra mitt liv, som er helt slik det var før de svek meg. Jeg har min jobb, jeg har mine forhold, mine interesser, aktiviteter og jeg har mine små fremtids-planer, akkurat som jeg ville ha om de ikke hadde gjort det de hadde gjort. Jeg har dog ekstra tid til dem da disse to ikke lengre forbruker av min tid.

Jeg leste i går en artikkel og i den kom det opp ett spørsmål; "Om du kunne gi noen, hvem som helst i hele verden, en på trynet, hvem ville du slått?".

De to dukket selvfølgelig opp i hodet mitt, men nei, jeg kunne ikke kjenne noen trang til å få mine egne knoker rammet av en hard høyre-cut mot noen av dem.

Jeg prøvde å gi begge en mentalt på nesa men kjente ingen tilfredstillelse ved tanken. Jeg ble bare ristende på hodet ved tanken på å gi dem såpass voldsom oppmerksomhet.

De får bare leve sine liv, jeg vil leve mitt liv og jeg nekter å la dem invadere mitt noe mer ved at jeg skal bære på meg bitterhet.

De færreste mennesker i verden har ett perfekt liv hvor alt bare går på skinner. Min x-familie og din x-venninne inkludert. Men hva godt gjør det oss å holde disse menneskene i oppsikt og inne i våre liv og tanker i påvente av at noe i livet deres skal gå galt/imot dem?

Vi kan vel med ganske stor sikkerhet si at hun kommer til å rammes av ett eller annet negativt i livet en gang i fremtiden, non?

Du kan velge å ha henne i livet ditt ved å følge med på om/når noe negativt skjer og derved holde sviket også der, eller så kan du bare lukke den "boka" som var henne, levere henne til brukt-forhandleren og bruke energien og tiden din på ei ny "bok" eller mer tid på en "favoritt-bok".

Mens jeg skrev her og tenkte så måtte jeg google "skadefryd", for det er jo følelsen du er ute etter;

Tvilsom nytelse

Den aktive part i sviket mot meg har en sterk missunnelses-følelse, jeg har aldri eid den følelsen. H*n har også utvist fryd i andres skade før.

H*n og jeg er skrudd forskjellig sammen.

Jeg vet at jeg kunne sende vedkommende stikk ved å presentere til "bygde-dyret" eller i sosiale media om ting jeg har i livet mitt som jeg vet at ville utløst misunnelse. Igjen. Dette vil kun føre til at jeg drar med meg dette mennesket som en bitter kjetting rundt halsen.

Jeg fikk ikke noen slags glede av å høre at dritt har skjedd dem og jeg får heller ingen glede av å sende melding ut i systemet som vil utløse misunnelse hos det mennesket.

Jeg vet dette ble veldig sentrert om meg og mitt og rotete, men jeg håper du fikk noe ut av hvordan jeg har opplevd/opplever en slik situasjon og mitt syn på "hevnen".

Jeg skal også legge til helt på slutten at denne lille familien en gang var 4. Det er mange år siden nå at vi alle kuttet kontakt med #4. Mye dårlig har skjedd det mennesket siden vi brøt kontakten og aldri har jeg følt noen glede ved å høre om dette.

Ta stilling til ditt forhold til misunnelse/skadefryd og ta det videre derfra. Det kan hende du får utbytte av å vente på at en økonomisk katastrofe skal skje, en ulykke, en personlig tragedie, men jeg håper og tror helst at du ikke gjør det og bare fortsetter å leve livet ditt uten å la vedkommende få være en konstant negativ invasjon.

Anonymous poster hash: e4758...7e5

Trist å lese at du er blitt såret og lei deg pga disse to menneskene,

Men så bra at du stod opp for deg selv!

Det står det respekt av!