Feil å gifte seg når man er ung?

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg te da men...

Studiene mine tok 7 år så jeg var ganske fastlåst der, vinnaren begge kortere opphold i utlandet både sammen og hver for oss. Et ekteskap må ikke bety at man bor fast på samme sted resten av livet. Jobb har vi også skifta mange ganger begge to, heldigvis bor vi i store byer som gjør at vi ikke trengt flytte langt for spennende tilbud

Hvorfor må ekteskap være fastplantet status quo? Man kan faktisk leve livet og drømmene sine sammen

Anonymous poster hash: e9b6f...e1a

Det er selvsagt mulig å gjøre hva som helst selv om man er gift, men det blir som regel ikke slik. Naturlig nok vil ikke de fleste ha avstandsforhold når de har giftet seg og anskaffet bolig. I tillegg blir den økonomiske situasjonen endret, da man ikke lenger kan sette alle prioriteringene selv. Rent teoretisk er det ingenting i veien for at man en torsdag morgen kan si til ektefellen "jeg drar til Milano på lørdag for å ta et kurs i ledelse, vet ikke hvor lenge jeg blir borte". Men det er sjelden tilfelle, som de fleste vet.

Studier i utland, internasjonal erfaring og fleksibilitet har mye å si for den fremtidige inntekten og karrieren. Da snakker jeg ikke om et halvårs utveksling med en bunch andre nordmenn, eller i hvert fall ikke ferier. Man får helt nye perspektiver av å faktisk bosette seg og støte på utfordringene i et samfunn som er helt annerledes, ikke minst et jobbmarked som ikke er like "snilt" som i Norge. Når jeg ser på mine egne venner ser jeg en distinkt forskjell på de som slo seg til ro veldig tidlig og omtrent gikk fra foreldrenes hus til sitt eget med mann og barn, og de som kastet seg selv ut på litt dypt vann. Det heter jo at brudens far "gir henne bort" og noen går direkte fra fars armer til ektemannen. Alt jeg egentlig anbefaler er noen selvstendige og utviklende år imellom.

Jeg anbefaler alle i tyveårene å lese "Why 30 is not the new 20" av Meg Jay, eller i det minste se TED talken. Den tar opp blant annet hvor definerende 20-årene er ift. utvikling, karriere, språk, dating m.m. Det er lett å si "man utvikler seg hele tiden" eller "jeg forandrer meg like mye senere", men det er bevist både statistisk og rent fysiologisk at 20-årene er mer definerende enn noe annet tiår vi går igjennom.

Når jeg nevner denne utviklingen handler det ikke om at ekteskap og fast bolig begrenser utviklingen, det handler om at vi vokser til å bli andre mennesker og at partneren vi valgte da vi var 16 som regel ikke er partneren vi ville valgt når vi er 25. Dette reflekteres i statistikken, der tenåringspar som ender opp sammen er grovt overrepresentert ift. skilsmisse. Så når TS oppfatter at folk virker noe negative, så er det dette som er bakgrunnen.

Jeg sier ikke at man skal vente til 30 med å lete etter en mann, heller det motsatte. De mest stabile ekteskapene skjer som regel mellom par som treffer hverandre i midten til slutten av tyveårene. De har studert, reist, levd litt og datet litt har erfaringen som trengs til å ta et informert valg ang. livspartner. Likevel er de unge nok til å ha tid for seg selv uten at den biologiske klokken stresser dem, og de er unge nok til ikke å ha for mye bagasje eller ta et like lite informert valg fordi de får dårlig tid.

Tråden handler ikke om å finne et fasitsvar på hva som er korrekt. Den handler heller ikke om hva TS burde, da dette er det hun som bestemmer. TS ba rett og slett om andres syn på saken, og dette er mitt. Folk har ulike mål i livet og tar valg basert på det. Livet jeg vil ha er ikke det samme som andres, så det som for meg blir altfor snevert er det ultimate for andre.

Anonymous poster hash: 73ca8...12d

[Gjest HeiHade]

Det er jo stor forskjell på folk. For meg er det aaalt for ungt. Jeg skal rekke mye, mye mer før jeg gifter meg (kommer ikke til å gifte meg uansett da, men likevel). Det kommer vel an på verdiene til folk. Noen er opptatt av å "være unge" og utnytte denne tiden til å leve litt løsere. Andre er mer opptatt av å vokse opp, få seg hus, mann, barn, etc så fort som mulig fordi det er bare dette de ser fram til.

Med andre ord, ikke noe jeg kan svare på for deg.

Endret 12. juli 2014 av HeiHade

[AnonymBruker]

Bolig har vi jo igrunn allerede anskaffet, så det vil jo ikke forandre seg om vi gifter oss...

Hvorfor blir den økonomiske situasjonen endret? Vi har hver sin økonomi og det kommer vi til å fortsette å ha.

Vi har det sånn at vi kan si til hverandre "jeg drar *** for å **** på lørdag". Om det ikke går her i huset, så er det i tilfelle pga vi ikke får fri fra jobb.

Ingen av oss har hverken lyst til eller behov ifht til jobb å studere eller jobbe i utlandet. Ingen av våre arbeider har det fordeler (snarere bakdeler) for.

Det er ingen som har virket negative til OSS, men nå lagde jeg tråden på bakgrunn av ting jeg har lest her inne (dessverre er jeg så teit, ja).

Du virker veldig opptatt av reising og ditt og datt, men nå er det ikke alle som gjør det eller har lyst til det. Jeg ville ikke ha studert i utlandet om jeg IKKE var i et forhold heller, jeg, altså. Og heller ikke samboeren min.

Nei, disse greien var iallefall lite relevante for VÅR del. Ser at du snakker på generelt grunnlag, men.

Det er selvsagt mulig å gjøre hva som helst selv om man er gift, men det blir som regel ikke slik. Naturlig nok vil ikke de fleste ha avstandsforhold når de har giftet seg og anskaffet bolig. I tillegg blir den økonomiske situasjonen endret, da man ikke lenger kan sette alle prioriteringene selv. Rent teoretisk er det ingenting i veien for at man en torsdag morgen kan si til ektefellen "jeg drar til Milano på lørdag for å ta et kurs i ledelse, vet ikke hvor lenge jeg blir borte". Men det er sjelden tilfelle, som de fleste vet.

Studier i utland, internasjonal erfaring og fleksibilitet har mye å si for den fremtidige inntekten og karrieren. Da snakker jeg ikke om et halvårs utveksling med en bunch andre nordmenn, eller i hvert fall ikke ferier. Man får helt nye perspektiver av å faktisk bosette seg og støte på utfordringene i et samfunn som er helt annerledes, ikke minst et jobbmarked som ikke er like "snilt" som i Norge. Når jeg ser på mine egne venner ser jeg en distinkt forskjell på de som slo seg til ro veldig tidlig og omtrent gikk fra foreldrenes hus til sitt eget med mann og barn, og de som kastet seg selv ut på litt dypt vann. Det heter jo at brudens far "gir henne bort" og noen går direkte fra fars armer til ektemannen. Alt jeg egentlig anbefaler er noen selvstendige og utviklende år imellom.

Jeg anbefaler alle i tyveårene å lese "Why 30 is not the new 20" av Meg Jay, eller i det minste se TED talken. Den tar opp blant annet hvor definerende 20-årene er ift. utvikling, karriere, språk, dating m.m. Det er lett å si "man utvikler seg hele tiden" eller "jeg forandrer meg like mye senere", men det er bevist både statistisk og rent fysiologisk at 20-årene er mer definerende enn noe annet tiår vi går igjennom.

Når jeg nevner denne utviklingen handler det ikke om at ekteskap og fast bolig begrenser utviklingen, det handler om at vi vokser til å bli andre mennesker og at partneren vi valgte da vi var 16 som regel ikke er partneren vi ville valgt når vi er 25. Dette reflekteres i statistikken, der tenåringspar som ender opp sammen er grovt overrepresentert ift. skilsmisse. Så når TS oppfatter at folk virker noe negative, så er det dette som er bakgrunnen.

Jeg sier ikke at man skal vente til 30 med å lete etter en mann, heller det motsatte. De mest stabile ekteskapene skjer som regel mellom par som treffer hverandre i midten til slutten av tyveårene. De har studert, reist, levd litt og datet litt har erfaringen som trengs til å ta et informert valg ang. livspartner. Likevel er de unge nok til å ha tid for seg selv uten at den biologiske klokken stresser dem, og de er unge nok til ikke å ha for mye bagasje eller ta et like lite informert valg fordi de får dårlig tid.

Tråden handler ikke om å finne et fasitsvar på hva som er korrekt. Den handler heller ikke om hva TS burde, da dette er det hun som bestemmer. TS ba rett og slett om andres syn på saken, og dette er mitt. Folk har ulike mål i livet og tar valg basert på det. Livet jeg vil ha er ikke det samme som andres, så det som for meg blir altfor snevert er det ultimate for andre.

Anonymous poster hash: 73ca8...12d

Anonymous poster hash: bffc1...090

[AnonymBruker]

Det er jo stor forskjell på folk. For meg er det aaalt for ungt. Jeg skal rekke mye, mye mer før jeg gifter meg (kommer ikke til å gifte meg uansett da, men likevel). Det kommer vel an på verdiene til folk. Noen er opptatt av å "være unge" og utnytte denne tiden til å leve litt løsere. Andre er mer opptatt av å vokse opp, få seg hus, mann, barn, etc så fort som mulig fordi det er bare dette de ser fram til.

Med andre ord, ikke noe jeg kan svare på for deg.

Jeg har egentlig aldri sett frem til noen av disse tingene heller. Jeg hadde ikke lyst å gifte meg evver (sa også nei første gang han fridde fordi jeg ikke ville ha bryllup pga jeg syns det virket stress og unødvendig å "ha et papir på at man elsker hverandre").

Jeg vil ikke vokse opp fort, men jeg vil heller ikke leve løst. Jeg er som jeg er.

Altså.. Jeg har vel bare vokst opp fort, uten at det var meningen. Har alltid vært voksen for alderen da, noen er vel bare sånn. Det er som du sier forskjell på folk. Og det får meg til å innse hvor idiotisk det var å starte tråden i det hele tatt.

Føler ikke for å leve løst nå heller, har gjort det jeg ville før jeg kom i forhold forsåvidt...

Anonymous poster hash: bffc1...090

[AnonymBruker]

Du hadde ikke laget denne tråden om du ikke var i tvil om at det var riktig, og det gjør meg bekymret.

Du skal ikke bry deg om hva andre skulle mene om at du gifter deg. Er det rett for dere, så er det kun deres sak.

Jeg stusser uansett ikke selv på at folk gifter seg unge, men det jeg derimot reagerer på er de som gifter seg uten å ha vært lenge sammen.

Dette er feil. Det er veldig mange som bryr seg veldig mye, mer enn det de bør, om hva andre tenker. Det er helt vanlig. Spesielt blant jenter. Jeg er slik selv. Det betyr ikke at hun selv tviler på at det er riktig.

Anonymous poster hash: b2a3f...d25

[Gjest HeiHade]

Jeg har egentlig aldri sett frem til noen av disse tingene heller. Jeg hadde ikke lyst å gifte meg evver (sa også nei første gang han fridde fordi jeg ikke ville ha bryllup pga jeg syns det virket stress og unødvendig å "ha et papir på at man elsker hverandre").

Jeg vil ikke vokse opp fort, men jeg vil heller ikke leve løst. Jeg er som jeg er.

Altså.. Jeg har vel bare vokst opp fort, uten at det var meningen. Har alltid vært voksen for alderen da, noen er vel bare sånn. Det er som du sier forskjell på folk. Og det får meg til å innse hvor idiotisk det var å starte tråden i det hele tatt.

Føler ikke for å leve løst nå heller, har gjort det jeg ville før jeg kom i forhold forsåvidt...

Anonymous poster hash: bffc1...090

Uten at jeg skal psykoanalysere for mye, så høres det nesten ut som om du er veldig usikker og redd for å begå en feil akkurat nå? Kanskje det er best for din egen del å utsette dette noen år til du føler deg trygg på beslutningen?

[AnonymBruker]

Bolig har vi jo igrunn allerede anskaffet, så det vil jo ikke forandre seg om vi gifter oss...

Hvorfor blir den økonomiske situasjonen endret? Vi har hver sin økonomi og det kommer vi til å fortsette å ha.

Vi har det sånn at vi kan si til hverandre "jeg drar *** for å **** på lørdag". Om det ikke går her i huset, så er det i tilfelle pga vi ikke får fri fra jobb.

Ingen av oss har hverken lyst til eller behov ifht til jobb å studere eller jobbe i utlandet. Ingen av våre arbeider har det fordeler (snarere bakdeler) for.

Det er ingen som har virket negative til OSS, men nå lagde jeg tråden på bakgrunn av ting jeg har lest her inne (dessverre er jeg så teit, ja).

Du virker veldig opptatt av reising og ditt og datt, men nå er det ikke alle som gjør det eller har lyst til det. Jeg ville ikke ha studert i utlandet om jeg IKKE var i et forhold heller, jeg, altså. Og heller ikke samboeren min.

Nei, disse greien var iallefall lite relevante for VÅR del. Ser at du snakker på generelt grunnlag, men.

Anonymous poster hash: bffc1...090

Jeg vet ikke hvorfor du blir så defensiv, jeg har repetert igjen og igjen at folk er forskjellige. Jeg forventet ikke tilsvar eller var interessert i at du adresserte hvert eneste punkt.

Du ville ha folks erfaringer og meninger om å gifte seg ung, og evt. hvorfor og det er det.

Anonymous poster hash: 73ca8...12d

[AnonymBruker]

Uten at jeg skal psykoanalysere for mye, så høres det nesten ut som om du er veldig usikker og redd for å begå en feil akkurat nå? Kanskje det er best for din egen del å utsette dette noen år til du føler deg trygg på beslutningen?

Jeg tenkte det samme. TS reagerer på svar og skal bevise at tvil eller negative sider ved ungt ekteskap overhodet ikke angår henne. Hun virker ikke klar for et slikt steg.

Anonymous poster hash: 73ca8...12d

[AnonymBruker]

Dette er feil. Det er veldig mange som bryr seg veldig mye, mer enn det de bør, om hva andre tenker. Det er helt vanlig. Spesielt blant jenter. Jeg er slik selv. Det betyr ikke at hun selv tviler på at det er riktig.

Anonymous poster hash: b2a3f...d25

Sant dette her. Jeg har som sagt også sosial angst, som da jo bunner ut i at jeg er redd for hva andre tenker om meg........

Uten at jeg skal psykoanalysere for mye, så høres det nesten ut som om du er veldig usikker og redd for å begå en feil akkurat nå? Kanskje det er best for din egen del å utsette dette noen år til du føler deg trygg på beslutningen?

Da psykoanalyserer du nok feil. Har aldri vært mer sikker på noe i mitt liv. Og jeg blir egentlig bare mer sikker av svarene her.

Anonymous poster hash: bffc1...090

[AnonymBruker]

Jeg tenkte det samme. TS reagerer på svar og skal bevise at tvil eller negative sider ved ungt ekteskap overhodet ikke angår henne. Hun virker ikke klar for et slikt steg.

Anonymous poster hash: 73ca8...12d

Godt at du vet bedre enn meg! :-)

Vil heller gifte meg enn å la vær pga noen på kvinneguiden syns jeg virket usikker iallefall. Da har jeg gjort det som er rett for MEG og ikke for dere.

Anonymous poster hash: bffc1...090

[AnonymBruker]

Godt at du vet bedre enn meg! :-)

Vil heller gifte meg enn å la vær pga noen på kvinneguiden syns jeg virket usikker iallefall. Da har jeg gjort det som er rett for MEG og ikke for dere.

Anonymous poster hash: bffc1...090

Du fremstår ekstremt umoden. Ingen tvinger deg til noe som helst og det vet du, men du har litt trassige tenåringstendenser.

Anonymous poster hash: 73ca8...12d

[AnonymBruker]

Du fremstår ekstremt umoden. Ingen tvinger deg til noe som helst og det vet du, men du har litt trassige tenåringstendenser.

Anonymous poster hash: 73ca8...12d

Da vet jeg det. Hva forventet du at jeg skulle si? "Ja, da avlyser jeg hele driten og gir fullstendig faen i både hva jeg og min kjæreste vil?"

Anonymous poster hash: bffc1...090

[AnonymBruker]

Du fremstår ekstremt umoden. Ingen tvinger deg til noe som helst og det vet du, men du har litt trassige tenåringstendenser.

Anonymous poster hash: 73ca8...12d

Dette er så typisk KG.

Anonymous poster hash: b2a3f...d25

[AnonymBruker]

Det er selvsagt mulig å gjøre hva som helst selv om man er gift, men det blir som regel ikke slik. Naturlig nok vil ikke de fleste ha avstandsforhold når de har giftet seg og anskaffet bolig. I tillegg blir den økonomiske situasjonen endret, da man ikke lenger kan sette alle prioriteringene selv. Rent teoretisk er det ingenting i veien for at man en torsdag morgen kan si til ektefellen "jeg drar til Milano på lørdag for å ta et kurs i ledelse, vet ikke hvor lenge jeg blir borte". Men det er sjelden tilfelle, som de fleste vet.

Studier i utland, internasjonal erfaring og fleksibilitet har mye å si for den fremtidige inntekten og karrieren. Da snakker jeg ikke om et halvårs utveksling med en bunch andre nordmenn, eller i hvert fall ikke ferier. Man får helt nye perspektiver av å faktisk bosette seg og støte på utfordringene i et samfunn som er helt annerledes, ikke minst et jobbmarked som ikke er like "snilt" som i Norge. Når jeg ser på mine egne venner ser jeg en distinkt forskjell på de som slo seg til ro veldig tidlig og omtrent gikk fra foreldrenes hus til sitt eget med mann og barn, og de som kastet seg selv ut på litt dypt vann. Det heter jo at brudens far "gir henne bort" og noen går direkte fra fars armer til ektemannen. Alt jeg egentlig anbefaler er noen selvstendige og utviklende år imellom.

Jeg anbefaler alle i tyveårene å lese "Why 30 is not the new 20" av Meg Jay, eller i det minste se TED talken. Den tar opp blant annet hvor definerende 20-årene er ift. utvikling, karriere, språk, dating m.m. Det er lett å si "man utvikler seg hele tiden" eller "jeg forandrer meg like mye senere", men det er bevist både statistisk og rent fysiologisk at 20-årene er mer definerende enn noe annet tiår vi går igjennom.

Når jeg nevner denne utviklingen handler det ikke om at ekteskap og fast bolig begrenser utviklingen, det handler om at vi vokser til å bli andre mennesker og at partneren vi valgte da vi var 16 som regel ikke er partneren vi ville valgt når vi er 25. Dette reflekteres i statistikken, der tenåringspar som ender opp sammen er grovt overrepresentert ift. skilsmisse. Så når TS oppfatter at folk virker noe negative, så er det dette som er bakgrunnen.

Jeg sier ikke at man skal vente til 30 med å lete etter en mann, heller det motsatte. De mest stabile ekteskapene skjer som regel mellom par som treffer hverandre i midten til slutten av tyveårene. De har studert, reist, levd litt og datet litt har erfaringen som trengs til å ta et informert valg ang. livspartner. Likevel er de unge nok til å ha tid for seg selv uten at den biologiske klokken stresser dem, og de er unge nok til ikke å ha for mye bagasje eller ta et like lite informert valg fordi de får dårlig tid.

Tråden handler ikke om å finne et fasitsvar på hva som er korrekt. Den handler heller ikke om hva TS burde, da dette er det hun som bestemmer. TS ba rett og slett om andres syn på saken, og dette er mitt. Folk har ulike mål i livet og tar valg basert på det. Livet jeg vil ha er ikke det samme som andres, så det som for meg blir altfor snevert er det ultimate for andre.

Anonymous poster hash: 73ca8...12d

For å repetere er ikke jeg ts, jeg er den som gifta meg ung men levde studieliv (ikke familieliv) sammen med mannen min i over 5 år etter vi gifta oss.

Internasjonalt arbeid gjelder ikke alle karrierer, ikke alle har lisens for å praktisere i utlandet feks. De fleste psykologer, leger og jurister bygger ikke noe for sin karriere i utlandet feks. Etter dine beskrivelser er jo alle som ikke har jobba i et land i afrika tapere innen karriære. Det er ikke alle som gifter seg tidlig som flytter rett fra foreldre til et nytt hus med mann og barn, og du snakker ganske nedlatende om dem som har hatt familie som sin livsdrøm. Jeg virker også kanskje defansiv, men det handler ikke om dine meninger om å gifte seg ung men om dine menimger om de som lever et annet liv enn deg. Du mener at internasjonale kurs i Milano, jobb i fattige land etc er malen for alle lykkelige liv og måten alle bygger karriere på. Du sier at alle som ønsker noen annet bare leve status qou og det er veldig nedlatende. I min omgangskrets med overnevnte utdanninger har de færreste jobbet slik du beskriver, noen var single lenge, noen samboere, noen gift og noen allerede skilt. Livene er ganske ulike, med et ektepar på rumdreise rundt jorda i 10 mnd, et er lykkelig med sitt tredje barn i sin hjemby, et samboerpar jobber sammen hps leger uten grenser, en singel bor i kjelleren hos foreldre.

Poenget er at det er mange måter å leve et liv på, i ekteskap og utenfor. Jeg anser meg selv som lykkelig med min snart 10 års bryllupsdag, og har fått gjort alt det jeg ville ha gjort før jeg var 30. Jeg har drømmejobben som er mulig for mer nå og driver videreuteanning som krever en del reise selv om jeg har barn, mann og hus. Gir man hverandre rom og støtter hverandre har det lite å si om man møttes som 19 åringer eller 28 åringer.

Noen er rett og slett så kjedelige som meg som fant meg selv tidlig, ikke drømmer om å bo i Uganda eller å dra spontant til Milano på ubestemt tid. Jeg er lykkelig med min utvekslingstid, byggde karriære på et kaldt laboratorium i feriene fra studiene og er super fornøyd med min deltidsjobb i kommumen sammen med jobb som stipendiat for doktorgrad og forskning. Jeg er lykkelig med å gjøre en forskjell og en betydning for dem i min hjemby og de i min familie. Jeg valgte tydelig ikke jobb etter lønn, så å legge grunnlag for inntekt jomma jeg på gitt . Noen er så kjedelige som meg men akk så lykkelige likevel.

Anonymous poster hash: e9b6f...e1a

[Gjest Ciegus]

Du fremstår ekstremt umoden. Ingen tvinger deg til noe som helst og det vet du, men du har litt trassige tenåringstendenser.

Anonymous poster hash: 73ca8...12d

Hahaha, KG-klassiker! Slike uttalelser sier også en del om modenhetsnivå.

[AnonymBruker]

Det er selvsagt mulig å gjøre hva som helst selv om man er gift, men det blir som regel ikke slik. Naturlig nok vil ikke de fleste ha avstandsforhold når de har giftet seg og anskaffet bolig. I tillegg blir den økonomiske situasjonen endret, da man ikke lenger kan sette alle prioriteringene selv. Rent teoretisk er det ingenting i veien for at man en torsdag morgen kan si til ektefellen "jeg drar til Milano på lørdag for å ta et kurs i ledelse, vet ikke hvor lenge jeg blir borte". Men det er sjelden tilfelle, som de fleste vet.

Studier i utland, internasjonal erfaring og fleksibilitet har mye å si for den fremtidige inntekten og karrieren. Da snakker jeg ikke om et halvårs utveksling med en bunch andre nordmenn, eller i hvert fall ikke ferier. Man får helt nye perspektiver av å faktisk bosette seg og støte på utfordringene i et samfunn som er helt annerledes, ikke minst et jobbmarked som ikke er like "snilt" som i Norge. Når jeg ser på mine egne venner ser jeg en distinkt forskjell på de som slo seg til ro veldig tidlig og omtrent gikk fra foreldrenes hus til sitt eget med mann og barn, og de som kastet seg selv ut på litt dypt vann. Det heter jo at brudens far "gir henne bort" og noen går direkte fra fars armer til ektemannen. Alt jeg egentlig anbefaler er noen selvstendige og utviklende år imellom.

Jeg anbefaler alle i tyveårene å lese "Why 30 is not the new 20" av Meg Jay, eller i det minste se TED talken. Den tar opp blant annet hvor definerende 20-årene er ift. utvikling, karriere, språk, dating m.m. Det er lett å si "man utvikler seg hele tiden" eller "jeg forandrer meg like mye senere", men det er bevist både statistisk og rent fysiologisk at 20-årene er mer definerende enn noe annet tiår vi går igjennom.

Når jeg nevner denne utviklingen handler det ikke om at ekteskap og fast bolig begrenser utviklingen, det handler om at vi vokser til å bli andre mennesker og at partneren vi valgte da vi var 16 som regel ikke er partneren vi ville valgt når vi er 25. Dette reflekteres i statistikken, der tenåringspar som ender opp sammen er grovt overrepresentert ift. skilsmisse. Så når TS oppfatter at folk virker noe negative, så er det dette som er bakgrunnen.

Jeg sier ikke at man skal vente til 30 med å lete etter en mann, heller det motsatte. De mest stabile ekteskapene skjer som regel mellom par som treffer hverandre i midten til slutten av tyveårene. De har studert, reist, levd litt og datet litt har erfaringen som trengs til å ta et informert valg ang. livspartner. Likevel er de unge nok til å ha tid for seg selv uten at den biologiske klokken stresser dem, og de er unge nok til ikke å ha for mye bagasje eller ta et like lite informert valg fordi de får dårlig tid.

Tråden handler ikke om å finne et fasitsvar på hva som er korrekt. Den handler heller ikke om hva TS burde, da dette er det hun som bestemmer. TS ba rett og slett om andres syn på saken, og dette er mitt. Folk har ulike mål i livet og tar valg basert på det. Livet jeg vil ha er ikke det samme som andres, så det som for meg blir altfor snevert er det ultimate for andre.

Anonymous poster hash: 73ca8...12d

Ingenting av dette har egentlig noe med om man er gift eller ei.

Vi giftet oss ikke før jeg var i slutten av 20 årene og mannen hadde fylt 30. Men vi tilbragte det meste av 20 årene våre som samboer, og da gjaldt alt du reservert for ektepar uansett.

Når lån først har funnet den rette tar man hensyn til denne personen ønsker å bo nær den, planlegger i forhold til den osv uansett om man er gift eller ei.

Tror mange av dem som mener det er "for tidlig" sammenligner med å være singel, men det er ofte ikke et alternativ fordi man faktisk har møtt sin make.

Å utsette giftermålet bare for å bli eldre, gir ingen mening.

Jeg er også helt for å gjøre ting i "riktig rekkefølge". Det var et par som syntes jeg var "for ung" også, og de hadde gjerne barn selv. Da blir det jo bare latterlig.

Lykke til med bryllupet og framtida

Hilsen "lykkelig kone som snart har vært gift i ti år"

Anonymous poster hash: 56321...390

[AnonymBruker]

Hva med oss om faktisk fant mannen når vi har 19 (ikke 16, men de finnes de og)? Skulle vi gjort det slutt fordi vi skulle utvikle oss karieremessig, lønnsmessig, språkmessig og

datingmessig? Ja, en ting er å gifte seg ung men her i tråden argumenteres det jo mot å finne en partnertner før i slutten av 20 årene, fordi det begrenser ens egen utvikling.

Blir litt trist av tanken på at jeg skulle kasta ut mannen min fordi jeg trengte flekaibilitet (som jeg ikke trengte) i jobb og karriere og utvikle meg dstingmessig. Tror ikke jeg hadde mestra tøffe studietider uten hans støtte og ville ikke blitt den jeg er i dag, samt han ville ikke han vært den fantastisle pappaen han får være til akkurat vår fantastiske datter.

Nei, godt jeg var så kjedelig som jeg beskreiv i tidligere innlegg.

Anonymous poster hash: e9b6f...e1a

[AnonymBruker]

Hva med oss om faktisk fant mannen når vi har 19 (ikke 16, men de finnes de og)? Skulle vi gjort det slutt fordi vi skulle utvikle oss karieremessig, lønnsmessig, språkmessig og

datingmessig? Ja, en ting er å gifte seg ung men her i tråden argumenteres det jo mot å finne en partnertner før i slutten av 20 årene, fordi det begrenser ens egen utvikling.

Blir litt trist av tanken på at jeg skulle kasta ut mannen min fordi jeg trengte flekaibilitet (som jeg ikke trengte) i jobb og karriere og utvikle meg dstingmessig. Tror ikke jeg hadde mestra tøffe studietider uten hans støtte og ville ikke blitt den jeg er i dag, samt han ville ikke han vært den fantastisle pappaen han får være til akkurat vår fantastiske datter.

Nei, godt jeg var så kjedelig som jeg beskreiv i tidligere innlegg.

Anonymous poster hash: e9b6f...e1a

Enig.

Jeg møtte min utkårede da jeg var 21. Kan ikke si at jeg synes det er negativt. Nå nærmer jeg meg 35, og vi er lykkelig gift

Anonymous poster hash: 56321...390

[AnonymBruker]

Hvorfor tror folk man må rekke så mye før man gifter seg, leve livet før man gifter seg? Må det å gifte seg være familie, stasjonsvogn og rekkehus? Jeg bodde i alle fall i små studieleiligheter i 7 år som gift, flytta rundt og rakk å bli lei av det "unge" livet før vi fikk fast jobb, rekkehus og barn. Jobber med frivillig barneløst ektepar med fancy toppleilighet som reiser masse og lever sitt ikke a4 liv selv om de er gift.

Det mange her snakker om er jo å etablere seg ung, med rekkehus og barn ikke det å være gift... Ikke det at tidlig etablering er galt, men bare for å sammenligne med noe.

Anonymous poster hash: e9b6f...e1a

[Hulderen]

Hvorfor tror folk man må rekke så mye før man gifter seg, leve livet før man gifter seg? Må det å gifte seg være familie, stasjonsvogn og rekkehus? Jeg bodde i alle fall i små studieleiligheter i 7 år som gift, flytta rundt og rakk å bli lei av det "unge" livet før vi fikk fast jobb, rekkehus og barn. Jobber med frivillig barneløst ektepar med fancy toppleilighet som reiser masse og lever sitt ikke a4 liv selv om de er gift.

Det mange her snakker om er jo å etablere seg ung, med rekkehus og barn ikke det å være gift... Ikke det at tidlig etablering er galt, men bare for å sammenligne med noe.Anonymous poster hash: e9b6f...e1a

Helt enig med Anonym Bruker over her. Hvorfor ser mange her ut til å tro at livet blir et helt annet når man gifter seg? Man er fortsatt de samme personene, bare at man har lovet hverandre å satse på hverandre og leve livet sammen. Livet stopper ikke opp, men man har en ledsager å utforske det sammen med.

Det er først når man får barn at en annen person er viktigere enn seg selv.