Har noen noen gang betrodd seg til deg...

[AnonymBruker]

om noe alvorlig som voldtekt, mishandling, incest etc.

En person betrodde seg til meg om noe veldig alvorlig. Det var så vanskelig å høre på. Og vondt

Jeg er glad denne personen følte h*n kunne fortelle meg dette, og jeg er glad for å vite det på en måte, men det er tungt å gå rundt og vite det også, hvis noen skjønner hva jeg mener.

Folk har fortalt ting før som er trist og vanskelig, som at noen i familien døde for eksempel, og man prøver alltid og trøste og være der. Men dette var noe veldig alvorlig, som handlet om vold, og jeg visste ikke hva jeg skulle si.

Det er en avsluttet handling og ikke noe som pågår nå. Men jeg klarer ikke å tenke på noe annet enn denne personen og det h*n ble utsatt for.

Jeg vil hjelpe h*n, men jeg vet ikke hvordan.

Anonymous poster hash: c529f...1b4

[AnonymBruker]

Ja, jeg opplevde sent i tenårene at en venn betrodde meg ting av den art som du viser til. Forferdelig tungt å vite, følte sånn med denne personen. Men samtidig godt at jeg kunne være til hjelp. Det var forøvrig en hjelp å vite at h*n hadde profesjonell hjelp i tillegg.

Vær en støtte og vis at du bryr deg, men ikke la deg "bruke opp". Få personen til å oppsøke profesjonell hjelp om h*n ikke har dette nå.

Anonymous poster hash: a4a35...26b

[AnonymBruker]

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg ville med dette innlegget. Lurer vel kanskje på om det er noen som kjenner seg igjen eller har opplevde noe som dette... Det er vanskelig å vite slike ting. Jeg kan ikke si det til noen, og følte at det ble så vanskelig å bære på det alene og sitte med tankene.

Anonymous poster hash: c529f...1b4

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: a4a35...26b

[AnonymBruker]

Ja, det har folk betrodd seg med til meg mange ganger. Jeg har også fortalt andre om mine voldtekter. Jeg håper ikke de tar det som deg, for du virker mer lei deg for at den som betrodde seg til deg for det den er utsatt for enn jeg føler meg selv over at jeg har blitt voldtatt.

Anonymous poster hash: 4f70c...336

[AnonymBruker]

Ja, det har folk betrodd seg med til meg mange ganger. Jeg har også fortalt andre om mine voldtekter. Jeg håper ikke de tar det som deg, for du virker mer lei deg for at den som betrodde seg til deg for det den er utsatt for enn jeg føler meg selv over at jeg har blitt voldtatt.

Anonymous poster hash: 4f70c...336

Jeg føler også at jeg nesten er mer lei meg over det enn personen selv. Men jeg viser ikke det. Noen ganger blir jeg lei meg, men for det meste bare tenker jeg på det hele tiden. Jeg klarer ikke å glemme det. Selv om dette ikke skjedde med meg er det liksom veldig sårt, akkurat som jeg er såret over det. Og så tenker jeg mye på hvordan noen kan gjøre noe så grusomt mot et annet menneske. Det som er bitt gjort mot denne personen er helt forferdelig.

Jeg vil bare hjelpe personen og være der for h*n og det er det jeg viste da h*n fortale det. På en måte vil jeg også beskytte h*n, men jeg vet ikke hvordan.

Dette var første gang personen fortalte dette til noen, og h*n får ikke profesjonell hjelp. Og personen(e) som utførte handlingen går fortsatt fri. Ingen vet om dette.

Anonymous poster hash: c529f...1b4

[Gjest Evans]

ja, jeg har opplevd at noen personer har betrodd meg med hendelser som er veldig vanskelige. Og jeg har gjort det samme selv.

Det er ikke lett å være den som mottar informasjonen, og det kan være tungt å bære, fordi man blir bekymret, ønsker å hjelpe, men vet ikke hvordan, er redd for å gjøre feil og så videre.

Men jeg tror det det viktigste er at du viser at du er der for personen. Ingen forventer at du skal forstå hvordan han/hun har det fullt ut, men lytt og vær der, og hjelp til om du ser at det er noe du kan gjøre. Kanskje er det bare en liten ting, kanskje er det ingen ting. Men viktigst tror jeg er å bare være der.

Samtidig må du ikke miste deg selv heller, særlig om det er noe som pågår over tid kan det være slitsomt å bære og være hjelper, om du er den eneste.

[AnonymBruker]

ja, jeg har opplevd at noen personer har betrodd meg med hendelser som er veldig vanskelige. Og jeg har gjort det samme selv.

Det er ikke lett å være den som mottar informasjonen, og det kan være tungt å bære, fordi man blir bekymret, ønsker å hjelpe, men vet ikke hvordan, er redd for å gjøre feil og så videre.

Men jeg tror det det viktigste er at du viser at du er der for personen. Ingen forventer at du skal forstå hvordan han/hun har det fullt ut, men lytt og vær der, og hjelp til om du ser at det er noe du kan gjøre. Kanskje er det bare en liten ting, kanskje er det ingen ting. Men viktigst tror jeg er å bare være der.

Samtidig må du ikke miste deg selv heller, særlig om det er noe som pågår over tid kan det være slitsomt å bære og være hjelper, om du er den eneste.

Takk, svaret ditt hjalp meg. Jeg forsøker å vise for personen at jeg er her, at h*n ikke er alene.

Samtidig lurer jeg på om h*n innerst inne vil at jeg skal gjøre noe med det, og at det var derfor h*n sa det. Eller snakke mer om det med h*n. Jeg er redd for at noe skal skje med denne personen. Skulle ønske jeg kunne snakke med noen om det.

Anonymous poster hash: c529f...1b4

[Gjest Evans]

Takk, svaret ditt hjalp meg. Jeg forsøker å vise for personen at jeg er her, at h*n ikke er alene.

Samtidig lurer jeg på om h*n innerst inne vil at jeg skal gjøre noe med det, og at det var derfor h*n sa det. Eller snakke mer om det med h*n. Jeg er redd for at noe skal skje med denne personen. Skulle ønske jeg kunne snakke med noen om det.

Anonymous poster hash: c529f...1b4

Så fint at det hjalp litt

Jeg syns det er lov å spørre om du kan dele det med noen. Det kan være tungt og vaskelig å være på alene, og jeg tror at mange vil forstå behovet for å dele tyngden med noen når du forklarer hvorfor. Kanskje er det en person både du og han/hun kan stole på som også kan være en ressurs i forhold til hjelp og støtte?