jeg skal ta abort..sørger allerede..

[AnonymBruker]

Jeg skal ta abort, fordi jeg ikke klarer å ta hånd om et barn til alene. Kommer til å bli alenemamma siden jeg og samboer flytter fra hverandre.

Jeg ønsker nå å fokusere på barnet jeg allerede har..

Samboer har skrudd av alle følelser etter at det ble slutt. Viser ingen sårbarhet.

Jeg vil ikke ha flere barn nå. Er selvsagt uplanlagt gravid i uke 10 nå.

Han snakker ikke, har bare fått diffuse svar om at han stiller opp. Kjenner at jeg vil finne meg selv, og ta vare på barnet mitt.

Skal ta abort neste uke, men føler jeg sørger allerede..

Vet at de fleste får en reaksjon. Alle tanker som flyr rundt dette gjør så vondt. Å velge bort et barn til fordel for at jeg skal kunne ha en frihet.

Usikker på om min psyke takler å gå gravid/ bli alenemor. Er redd for å gjøre feil, at jeg skal angre.

Samtidig som at jeg vil vitkelig ikke ha et barn til..

Noen som har vært i denne situasjonen, evt.har gode råd?

Anonymous poster hash: a2542...530

[AnonymBruker]

Min bestevenninne var i denne situasjonen. Hun tok abort og ting ble lettere etterpå. Det var som om en emosjonell bryter plutselig ble skrudd av. Hun forstod selvsagt at det var hormonene som raste i kroppen da hun var gravid. Slik er det for alle. 

 

Det er alltid ett personlig valg, men sannheten er at en veldig liten minoritet av kvinner sliter etter en abort, eller angrer. 

Anonymous poster hash: 7952a...f4a

[AnonymBruker]

Min bestevenninne var i denne situasjonen. Hun tok abort og ting ble lettere etterpå. Det var som om en emosjonell bryter plutselig ble skrudd av. Hun forstod selvsagt at det var hormonene som raste i kroppen da hun var gravid. Slik er det for alle.  Det er alltid ett personlig valg, men sannheten er at en veldig liten minoritet av kvinner sliter etter en abort, eller angrer.  Anonymous poster hash: 7952a...f4a

hvor fant du den statistikken?

Anonymous poster hash: 8e243...225

[AnonymBruker]

hvor fant du den statistikken?

Anonymous poster hash: 8e243...225

 

http://nytlive.nytimes.com/womenintheworld/2015/07/15/95-of-women-do-not-regret-abortion-according-to-new-study/

Anonymous poster hash: 7952a...f4a

[AnonymBruker]

Jeg ville beholdt var jeg deg.

Anonymous poster hash: efd5f...75f

[Svampebob1]

Jeg har vært i samme situasjon. 

Gruet meg utrolig mye på forhånd og sørget litt, men etter jeg var ferdig med aborten var jeg utrolig lettet, og jeg har takket meg selv de siste 4 årene for at jeg tok det valget. Jeg har ikke angret en dag, for det var rett for meg å gjøre. Selv om det var tungt, så var det for min del skammen som var værst. Det værste er ventetiden før aborten. 

Jeg føler at det var verdt det. Et barn krever så utrolig mye, og jeg er sikker på at jeg ville fått større psykiske belastninger av å bære fram et liv og passe på det enn å ta 5 timer på sykehuset også er problemet løst. 

Det er jo ikke en voksen person, eller et barn. Det er et foster enda.

Lykke til, du er sterkere enn du tror, og dette klarer du! 

[Sirah]

 

Min bestevenninne var i denne situasjonen. Hun tok abort og ting ble lettere etterpå. Det var som om en emosjonell bryter plutselig ble skrudd av. Hun forstod selvsagt at det var hormonene som raste i kroppen da hun var gravid. Slik er det for alle. 

 

Det er alltid ett personlig valg, men sannheten er at en veldig liten minoritet av kvinner sliter etter en abort, eller angrer. 

Anonymous poster hash: 7952a...f4a

 

 

En god venninne opplevde det samme. Det var som om en bryter ble skrudd av og hun følte det som om 1000 kg ble løftet av skuldrene hennes. Hun var et vrak før hun tok abort og skiftet mening om hva hun ville før du rakk og snu deg. I ettertid ser hun at det var hormonene som var årsaken. Hun hadde ikke økonomi eller kapasitet til å ta seg av enda et barn alene (samboer stakk når hun ble gravid med nr 2), ting gikk så vitt rundt med en. For henne var dette absolutt riktig beslutning.

 

Hva som er riktig for deg TS kan bare du svare på. Jeg ønsker deg lykke til uansett hva du velger 

[AnonymBruker]

Jeg har vært i samme situasjon.

Gruet meg utrolig mye på forhånd og sørget litt, men etter jeg var ferdig med aborten var jeg utrolig lettet, og jeg har takket meg selv de siste 4 årene for at jeg tok det valget. Jeg har ikke angret en dag, for det var rett for meg å gjøre. Selv om det var tungt, så var det for min del skammen som var værst. Det værste er ventetiden før aborten.

Jeg føler at det var verdt det. Et barn krever så utrolig mye, og jeg er sikker på at jeg ville fått større psykiske belastninger av å bære fram et liv og passe på det enn å ta 5 timer på sykehuset også er problemet løst.

Det er jo ikke en voksen person, eller et barn. Det er et foster enda.

Lykke til, du er sterkere enn du tror, og dette klarer du!

Tusen takk for svar!! Begynte å gråte av alle disse fine tilbakemeldingene!

Er en vanskelig situasjon, siden det er en hel drøss hormoner som herjer ja. Vanskelig å vite hva den virkelige "jeg" mener oppi denne saken. Det jeg også frykter er skammen, angeren, samvittigheten.

Samtidig at jeg frykter det skal bli like tøft å bære fram et barn som jeg i utgangspunktet(tror jeg) ikke ønsker..

Anonymous poster hash: a2542...530

[AnonymBruker]

En god venninne opplevde det samme. Det var som om en bryter ble skrudd av og hun følte det som om 1000 kg ble løftet av skuldrene hennes. Hun var et vrak før hun tok abort og skiftet mening om hva hun ville før du rakk og snu deg. I ettertid ser hun at det var hormonene som var årsaken. Hun hadde ikke økonomi eller kapasitet til å ta seg av enda et barn alene (samboer stakk når hun ble gravid med nr 2), ting gikk så vitt rundt med en. For henne var dette absolutt riktig beslutning.

Hva som er riktig for deg TS kan bare du svare på. Jeg ønsker deg lykke til uansett hva du velger

Ts her

Ja det er slik jeg også har det for tiden. Jeg vingler frem og tilbake flere ganger i løpet av en time, selv om jeg i det siste har falt mer og mer på abort.

Vi var på mekling i dag, det endte med at samboeren hisset seg opp over at det i det hele tatt var nødvendig.. satt der og var direkte flau. Tenker at jeg ikke ønsker flere barn med han, selv om det er åpenlyst at han er syk. Men det er det bare han selv som kan innse og gjøre noe med..

Anonymous poster hash: a2542...530

[Svampebob1]

Det er nok mye tøffere psykisk og fysisk å bære fram et barn enn det er å ta abort uansett, er min personlige mening. Bare en graviditet vil jo tære mye på kroppen og sånn sett "koste" mye mer enn en abort som tar maks noen dager. For ikke snakke om den psykiske belastningen det må være å ha fullt ansvar over en annen person de neste 18 årene!

Det gjorde ikke vondt for min del, og som sagt: Tiden før var værst. I dag er jeg glad jeg tok valget jeg tok  

[AnonymBruker]

Det er nok mye tøffere psykisk og fysisk å bære fram et barn enn det er å ta abort uansett, er min personlige mening. Bare en graviditet vil jo tære mye på kroppen og sånn sett "koste" mye mer enn en abort som tar maks noen dager. For ikke snakke om den psykiske belastningen det må være å ha fullt ansvar over en annen person de neste 18 årene!

Det gjorde ikke vondt for min del, og som sagt: Tiden før var værst. I dag er jeg glad jeg tok valget jeg tok

Ja du har rett. Det er bare det at jeg tenker så mye på hva som ligger der inne, at det ikke skal få mulighet til å leve på bekostning av at jeg skal få den "friheten" jeg ønsker meg..

Ts

Anonymous poster hash: a2542...530

[AnonymBruker]

Jeg er et barn som kom til på dette viset, altså min mor valgte å ikke ta abort. Det som fulgte var et 18 år langt helvete med hyling, skriking, krangling, slossing, drikking, ingen penger som igjen førte til at mine sparepenger måtte brukes opp, det ble mobbing, utestengelse, overgrep fra stefedre/-mødre, fraværende far, psykiatri, ingen utdanning eller jobb. Hadde jeg kunne valgt hadde jeg ikke vært her. Livet jeg har er ikke verdt all smerten. Jeg har ikke kontakt med noen av foreldrene mine i dag.

 

Det trenger selvsagt ikke ende sånn. Det kommer an på ressursene en har, både økonomiske, sosiale og personlige. Så en må se det i lys av seg selv, for alle er forskjellige, og så ta et valg. Det som er riktig for noen andre trenger ikke være riktig for en selv.

Anonymous poster hash: 8fad7...083

[Ms.Sommerfugl]

Kjære TS. Du innser selv at dette er det riktige valget for deg, både for deg selv og barnet du allerede har. Du må tenke på at hvis du får et barn til, vil mye av tiden din gå til det nyfødte barnet. Og alene med to små barn er ikke ideelt for ei i din situasjon. Ja, mange alenemødre klarer seg utmerket, men det er vel ingen  hemmelighet at noen av disse sliter?

 

Folk som mener du skal beholde, tenker ikke noe særlig over hva slags konsekvenser det har for deg, de bare presser sin personlige mening på deg fordi de mener det er 'feil' å ta abort.

 

Du vil kanskje føle på sorgen akkurat nå, men det ordner seg! 

Bruk energien din på å gjøre livet til barnet ditt så godt som mulig, selv med en så tiltaksløs barnefar.

[NorskTroll]

Ikke hør på alle disse som prøver å legge skam på deg. Ønsker deg lykke til. Når man er så usikker på barnefaren o.l. ville jeg også ventet.

[AnonymBruker]

Kjære TS. Du innser selv at dette er det riktige valget for deg, både for deg selv og barnet du allerede har. Du må tenke på at hvis du får et barn til, vil mye av tiden din gå til det nyfødte barnet. Og alene med to små barn er ikke ideelt for ei i din situasjon. Ja, mange alenemødre klarer seg utmerket, men det er vel ingen hemmelighet at noen av disse sliter?

Folk som mener du skal beholde, tenker ikke noe særlig over hva slags konsekvenser det har for deg, de bare presser sin personlige mening på deg fordi de mener det er 'feil' å ta abort.

Du vil kanskje føle på sorgen akkurat nå, men det ordner seg!

Bruk energien din på å gjøre livet til barnet ditt så godt som mulig, selv med en så tiltaksløs barnefar.

Takk for fantastisk svar!

Det er nok det jeg ønsker, å kunne ta vare på barnet jeg allerede har. Skape oss et nytt liv uavhengig av andre, og slippe å hele tiden være fokusert på et evt nytt barn som kommer..

Anonymous poster hash: a2542...530

[Ms.Sommerfugl]

Takk for fantastisk svar!

Det er nok det jeg ønsker, å kunne ta vare på barnet jeg allerede har. Skape oss et nytt liv uavhengig av andre, og slippe å hele tiden være fokusert på et evt nytt barn som kommer..

Anonymous poster hash: a2542...530

 

Bare hyggelig!

 

Det er nok best for både deg og barnet ditt. 

Stressnivået ved å kun fokusere på deg selv og ett barn er nok betydelig mindre enn om du skulle fokusert på to barn - alene.

 

Lykke til 

[AnonymBruker]

Bare hyggelig!

Det er nok best for både deg og barnet ditt.

Stressnivået ved å kun fokusere på deg selv og ett barn er nok betydelig mindre enn om du skulle fokusert på to barn - alene.

Lykke til

Ts her.

Ja håper at dette blir riktig avgjørelse med tiden.

Jeg og barnefar skal ha delt omsorg for det barnet vi har. Men slik det er nå med min situasjon og hans situasjon ser jeg ikke for meg et barn til. Sånn er det bare. Takk for støtten!

Anonymous poster hash: a2542...530

[AnonymBruker]

Jeg slet veldig i forkant og begynte å tenke på hvor koselig det hadde blitt med en liten baby. Noen øyeblikk ble jeg helt overveldet av at jeg faktisk hadde en liten i magen og var jeg fast bestemt på å ikke gjøre det. Men så gjorde jeg det og dagene etter var litt opp og ned. Noen ganger følte jeg en ekstrem lettelse og noen ganger var jeg helt på bånn.

Nå som det har gått to år kunne jeg ikke vært mer glad for valget jeg tok. Jeg fikk oppleve å være gravid i noen uker og gleder meg som bare det til jeg en dag skal få gjennomført det, men akkurat nå ligger hele verden foran meg og det er så mye jeg vil gjøre før jeg slår meg til ro. Føler jeg skylder barnet jeg aldri fikk å bli ordentlig voksen, få en utdannelse og stabile rammer før jeg blir mamma. De siste to årene har vært de mest innholdsrike i hele livet mitt og jeg har vokst så mye som menneske. Og jeg er sikker på at de neste årene vil ha mye å by på også. Jeg har fortsatt god tid og blir mer og mer fornøyd hver dag for at jeg utsatte det.

Anonymous poster hash: 69b42...700

[AnonymBruker]

(Samme AB som over)

 

Så ikke før nå at du allerede har barn, så da ble vinklingen i svaret mitt litt feil. Men det er jo stor forskjell på ett og to barn og håper det kan være relevant likevel. Poenget var uansett at det blir bedre med tiden.

Anonymous poster hash: 69b42...700

[AnonymBruker]

(Samme AB som allerede har postet to ganger. Burde kanskje tatt denne som ikke-anonym for ordens skyld )

 

Den eneste jeg vet om som angrer på at hun tok abort er en venninne av meg som tok det da hun var 18 år. Alt skjedde veldig fort og hun fikk egentlig aldri tid til å tenke seg om eller fordøye det faktum at hun var gravid. Det var mistanke om fosterskade og i kombinasjon med alderen og livssituasjonen hennes tok legene det som en selvfølge at hun skulle ta abort, uten å spørre henne. Etterpå fant hun ut at det ikke hadde vært noe galt med fosteret og jeg tror nok det hun slet mest med i ettertid var at hun aldri hadde fått noe valg.

Det er utrolig viktig at det er et gjennomtenkt valg. Ikke minst et valg.  At du går gjennom noen stunder hvor du har lyst til å beholde er bare bra, for da får du sett for deg hvordan det vil bli og hva det vil innebære. Situasjonen din høres vanskelig ut og du vet allerede hva det går ut på, så du vil sikkert klare å komme fram til hva som er best for deg. De som sier at sorgen du har nå betyr at du vil angre for alltid tar feil. Som du ser er ingen her som har tatt abort enige. For min del føler jeg direkte glede over at jeg ikke fikk barnet og det verste er egentlig at jeg iblant lurer på om jeg er psykopat, siden jeg ikke føler noen sorg. Men statistikken viser jo at de fleste føler det samme.

Anonymous poster hash: 69b42...700