Gravid og ensom

[AnonymBruker]

Jeg er ca 16 uker på vei og har frem til uke 12 vært plaget med mye kvalme og søvnløshet, så har utenom jobb knapt gjort annet enn husarbeid og soving i korte perioder (når det gikk). Men nå har dette heldigvis løsnet og formen er bra : -) Det betyr at jeg etter jobb og i helgene gjerne vil dele tiden som gravid med min mann og ha kvalitetstid sammen før baby kommer. Men her er problemet, for (nesten) alt mannen min gjør er å sove. Han starter tidlig og er tidlig ferdig på jobb, men er et nattmenneske så sover kun noen få timer pr natt. Dette tar han igjen ved å sove før jeg kommer fra jobb (jeg jobber 8-16), men det skjer stadig oftere at han ikke våkner/står opp når jeg kommer hjem, slik at jeg må begynne på middag og vekke ham når den er klar. Han spiser og vil så se på tv, noe som betyr han sovnet igjen. Standarden er at han våkner "til live" i 20-20.30-tiden og vil da være sosial og se på tv igjen. Mens jeg (som ikke lenger sover på dagtid) nå begynner å bli trøtt og forbereder meg til neste dag. Så mye av denne tiden går med til info om ting og tang og snakk om praktiske gjøremål, ikke positivt samvær oss mellom.

Jeg merker at jeg savner mer og mer å dele hverdagen med noen, å prate, dele tanker om foreldrerollen, hvordan kroppen min endrer seg osv i stedet for å knapt åpne munnen og bare ha tankene som selskap. Av og til drøyer jeg på jobb og småprater med kollegaer der, slik at jeg blir forsinket hjem pga rush, da blir tiden hjemme mindre. Er flau over dette fordi jeg får spørsmål om jeg ikke vil hjem siden jeg henger der.

Har såklart snakket med mannen min om dette, da blir han gjerne irritert fordi han må få hvile siden han jobber så hardt. Men..jobben hans er ikke mer krevende enn min, det går mer på at han ikke vil ta ansvar for å endre rutinene sine slik at han sover mindre på dagtid og dermed mer om natten. Ja, jeg kan vekke ham, men det blir masing og lite hyggelig for noen av oss. Så synes jeg heller ikke det er mitt ansvar når han bevisst velger å sitte oppe om kvelden og gå til sengs kl 14.

Skriver dette som anonym fordi jeg skammer meg over å ha det slik og tanken om at det kanskje er hormonene mine som påvirker tankene mine.

Men hvordan kan jeg løse dette? Jeg takler ikke å gå gjennom graviditeten så og si alene, ei heller foreldrerollen.

Og ja, han har vært som dette før, men etter å ha snakket alvorlig om fremtiden så endret han rutinene sine i en periode før det har sklidd helt tilbake.

Anonymous poster hash: 5f331...e11

[Gjest Solstråla88]

Dette er rutiner han bør begynne å endre nå, for når babyen kommer fungerer ikke det lenger.

Synes det er trist du har det slik, og skjønner du ikke orker å ta kampen nå. Jeg ville tatt han med på time til jordmor slik at han kan få litt informasjon om hvordan det er for deg å gå gravid og hvordan tilværelsen kan bli som småbarns foreldre.

[AnonymBruker]

Høres jo helt forferdelig ut. Det vil jo si at dere nesten aldri snakker sammen?! Hvordan kan et forhold fungere når dere har det slik? Syns virkelig synd på deg og håper han tar seg i skinnet og endrer væremåte.

Selv jobber jeg fra 0600-1400 og sover typisk en halve time etter jobb fordi jeg aldri klarer å legge meg før 2300 på kvelden. Men herlighet, å sove hele dagen for så å være våken på natten er jo tragisk. Min jobb er også kjempe krevende og fysisk tung men det er jo en vanesak.

Nei huff, vet ikke hva jeg skal si. Men han burde skjerpe seg før ungen kommer!

Anonymous poster hash: 1b92f...5e5