Kjærester/samboere/ektefolk

[Gjest GjestElisabeth]

Jeg er kristen, kjæresten min ikke. Eller, han har på en måte en barnetro fra før av, men karkateriserer seg ikke som praktiserende kristen selv.

Han er veldig åpen om kristendommen og er av og til med meg på møter osv, så det er bra at han er såpass åpen og respekterer troen min..

Innerst inne ønsker jeg at han skal bli kristen, men vil aldri presse han til det, det må evt komme av seg selv etter hvert hvis han føler for det.

Vi ønsker å leve sammen resten av livet og har mange felles verdier, interesser osv, kun det med Gud og Jesus som er forskjellen..vil dette føre til store problemer tror dere? Det har gått greit i tre år ihvertfall..

Vi har snakket litt om hvordan det blir når vi får barn, oppdragelse og alt det der, han vil døpe barna, synge kveldssang osv, så jeg er glad for at vi har samme meninger der.

Klart det vil komme dager der vi blir satt på prøve og være uenige, men jeg håper og tror at det skal gå bra. Tror at det er noe i bibelverset som står i korinter ett sted: så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet, men størst blandt dem er kjærligheten...

Noen andre som har tanker/erfaringer om par med forskjellig tro/livssyn?? Vil gjerne høre fra både den ene og andre siden

[Chickxsy]

Noen andre som har tanker/erfaringer om par med forskjellig tro/livssyn?? Vil gjerne høre fra både den ene og andre siden 

←

Jeg skal gi deg en tilbakemelding du sikkert ikke vil like. Dette kan det bli bråk av. Enten må han bli "kristen" som du vil, ellers må du gi ham og eventuelle barn rom til å ikke være kristne. Hvis ikke kan dere fort trampe på hverandres tær og grenser.

Du sier dog at han har "barnetroen" sin. Betyr det at han ønsker at barn skal døpes og gå i søndagsskole for å lære "den ene rette sannhet"? Og er det eventuelt noe du vil?

Kort sagt: diskuter dette grundig så slipper dere overraskelser senere. Og om det "er for tidlig" for å diskutere det er det kanskje for tidlig å vurdere å få barn også?

[L@dy in red]

Jeg er kristen, kjæresten min ikke. Eller, han har på en måte en barnetro fra før av, men karkateriserer seg ikke som praktiserende kristen selv.

Han er veldig åpen om kristendommen og er av og til med meg på møter osv, så det er bra at han er såpass åpen og respekterer troen min..

Innerst inne ønsker jeg at han skal bli kristen, men vil aldri presse han til det, det må evt komme av seg selv etter hvert hvis han føler for det.

Vi ønsker å leve sammen resten av livet og har mange felles verdier, interesser osv, kun det med Gud og Jesus som er forskjellen..vil dette føre til store problemer tror dere? Det har gått greit i tre år ihvertfall..

Vi har snakket litt om hvordan det blir når vi får barn, oppdragelse og alt det der, han vil døpe barna, synge kveldssang osv, så jeg er glad for at vi har samme meninger der.

Klart det vil komme dager der vi blir satt på prøve og være uenige, men jeg håper og tror at det skal gå bra. Tror at det er noe i bibelverset som står i korinter ett sted: så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet, men størst blandt dem er kjærligheten...

Noen andre som har tanker/erfaringer om par med forskjellig tro/livssyn?? Vil gjerne høre fra både den ene og andre siden 

←

din situasjon er jo helt identisk med min. Da tenker jeg på min kommende mann som Gud har sendt meg. Og da er jeg trygg på at Gud vil gjøre noe med hjerte til min tilkomne og. For jeg kunne ikke ha vært sammen med en mann som ikke har de samme verdier og holdninger når det gjelder kristendommen. Det hadde bare ikke fungert.

Men jeg syntes absolutt at du skal be for ham, og husk at Gud er mektig nok til å plante en lengsel i ham.

Det jeg så absolutt syntes var positiv, og det er at din mann er såpass åpen for kristendommen, og det er et veldig godt utgangspunkt. Jeg har hørt at i forhold hvor den ene ikke er kristen, så ender det ofte opp med at den som er kristen, glir litt vekk i fra troen sin sakte men sikkert.

Jeg sier ikke at dette vil skje, men det er likvel en sjans for det.

Lykke til med kjærligheten.

[ashera]

Hei!

Lykke til begge to!

Les boka "Parforhold. Idealer, forhandlinger og strategier" av Åse Røthing. Den omhandler den problematikken som dere tar opp.

Endret 15. oktober 2005 av hera

[Gjest Maddy]

Her har vi forskjellig livssyn. Vi hører ikke til samme trossamfunn. Mannen min er ikke praktiserende kristen. Han tror, men går aldri i Kirken. Jeg derimot er troende og går hver søndag. Her har vi giftet oss i "min" Kirke og begge barna er også døpt i samme Kirke. Det har gått helt greit, men jeg synes jo det er litt trist at han ikke tar del i samme tro som jeg og barna har. Må jo respektere det da.

[Gjest GjestElisabeth]

Takk for mange gode innspill! Veldig greit å høre Jeg husker noe kjæresten min sa da jeg snakket med han om dette, om han syntes det var dumt at jeg var kristen:" Jeg ble forelsket i deg, akkurat som du er, hvis du ikke hadde vært kristen, ville jeg kanskje ikke falt for deg, siden det er en stor del av personligheten din." Gjett om jeg ble glad for å høre det.

Det samme kan jeg si om han, jeg forelsket meg i han akkurat som han er, og vi møttes faktisk på fest..ironisk nok ..

Jeg er selv personlig og aktiv kristen, går ikke så mye i kirka, men er stort sett hver uke på et møte (er med i styret for en ungdomsforening for ungdommer, så jeg er med der så og si hver fredag). Jeg er en ganske liberal kristen for å si det sånn, er med på fester sammen med venner, men er alltid kristen der jeg er. Alle vet det, og jeg har alltid blitt respektert for det.

Som jeg tidligere skrev, har jeg innerst inne et ønske/håp om at han også skal bli kristen, men jeg vil ALDRI og da mener jeg ALDRI presse/tvinge det på han. Jeg elsker han akkurat som jeg er, men klart det hadde vært superperfekt om han også oppdaget at det er godt å ha en fast tro å forholde seg til.

Når jeg har snakket med han om hva han tror på og ikke, forteller han litt, men har vil ikke fortelle så mye. Han sier at det er svært personlig og at han syns det er en personlig ting som han ikke vil å snakke om. Men han sier at han er en tvilende troende.

Uansett, når/hvis vi får barn, vil vi sammen oppdra barnet med vanlig god folkeskikk, og med en del verdier fra kristendommen som er gjeldene i samfunnet, f.eks nestekjærlighet o.l. Han har jo ingenting imot kristendommen, så jeg tror vi skal greie å finne en løsning som gjør at begge kan stå inne for det vi mener/sier/gjør.

Vi tenker på å gifte oss, han vil gifte seg i kirken, døpe og konfirmere barna våre i kirken, han syns det er helt greit hvis barna går på søndagsskolen/barnegospel/klubb osv. Han vil ikke sette seg på bakbeina og jobbe mot meg, vi vil stå sammen og gjøre vårt beste.

Jeg tenker litt som l@dy in red, at det er en mening med at vi to har forelsket oss i hverandre. Jeg ber om at han skal merke at noen banker på hjertedøra hans og vil komme inn. Uansett vil jeg fortsette å tro på det JEG mener er rett, mens jeg respekterer at han kanskje mener noe annet. Jeg har greid å beholde troa i mange år på skole uten andre kristne, er ganske sterk og kan argumentere for det jeg mener, samtidig som at jeg ikke forsøker å presse andre til å tro. Kanskje derfor folk respekterer meg også

Så blir det spennende å se hva som skjer framover, vi har det ihvertfall veldig bra sammen nå, så tar jeg hans evt. tro som en bonus! Dere får folde hendene/krysse fingrene for at det skal gå bra!

Skal se om jeg kan finne den boka, hørtes interessant ut!

Stor klem til alle som har gidda å komme med innspill

[Gjest TomKrus]

Men jeg syntes absolutt at du skal be for ham, og husk at Gud er mektig nok til å plante en lengsel i ham.

←

Akkurat nå er Gud opptatt med jordskjelvofre i Pakistan og døende barn i Afrika. Han vil komme tilbake til deg så snart det lar seg gjøre. Ikke legg på. Denne samtalen er viktig for Ham..

Beklager at jeg er litt off topic, men la nå den guden deres ta seg av litt mer prekære oppgaver, og fiks kjærlighetslivet deres selv.

Endret 18. oktober 2005 av TomKrus

[Gjest Gjest]

Jeg er kanskje kritisk, men jeg skjønner ikke helt hvorfor det er så om å gjøre at han blir kristen? Fordi det vil gjøre ekteskapet deres lettere hvis dere har samme tro? Høres jo ikke ut til at dere har så forskjellige oppfatninger om f.eks. bylllup og barneoppdragelse etc, så akkurat den biten går vel greit selv om dere ikke deler tro. Eller er det fordi du tror han vil bli lykkeligere dersom han blir kristen? Hver og en er sin lykkes smed, hvis han er lykkelig slik han har det, så la ham være. Kanskje han ikke behøver noe å tro på for å være lykkelig? Hvorfor vil hans tro bli en evt bonus? Bonus for hvem?

Her i huset diskuterer vi sjelden tro. Vi har omtrent samme oppfatning, selv om jeg nok er mer bevisst på hva jeg tror og hvorfor enn han er. Jeg hadde fått hetta om noen, alle mest min kjæreste, stadig skulle stille spørsmålstegn ved min tro, og innerst inne mene at jeg "burde" tro noe annet. Dersom den ene legger seg oppi hva den andre tror på, skaper det ikke akkurat husfred, tror jeg. Respekt for hverandres tro er det som vil gjøre ekteskapet deres lykkelig.