til alenemødre hvor barnets far har funnet seg ny dame!

[AnonymBruker]

jeg er alene med et barn på 3 år. Om barnefar får seg en ny kjæreste så er det et krav fra min side at de er sammen lenge før barnet blir introdusert for den relasjonen. Rett og slett fordi mor og far sine respektive kjærlighetsliv ikke skal gå utover vårt barn sitt liv.

Mitt barn velger ikke verken min eller sin fars kjæreste, og barnet skal slippe å måtte bli kjent med, knytte seg til, og bli trygg på et menneske som han plutselig ikke kommer til å ha en relasjon til alikevel.

For meg er dette grunnleggende utviklingspsykologi og tilknytningsteori. Det er forsket på opp og ned i mente. Det er ikke noe å stusse på.

Kjæresten til hver av oss skal jo på sikt bli en omsorgsperson. Det er iallefall det jeg ønsker for våre nye respektive. De får ansvar og plikter i sin rolle som steforelder.

Mor og far sine nye kjærester er ikke bare venner eller bekjentskaper, de skal være omsorgspersoner. Og intil de nye kjærestene våre (som vi ikke har pdd) er i stand til å være omsorgspersoner så skal de ikke introduseres for barnet vårt.

At jeg finner en fin fyr som jeg har god kjemi med betyr ikke at forholdet varer eller at det viser seg at han har verdier jeg ønsker å bringe inn i mitt barn sitt liv.

Samme med barnefar. At han møter en søt jente som han trives med betyr ikke at det er noe sikkert forhold som varer. Jeg ønsker for oss begge at våre nye kjærester er kjæææærestene våre i rimelig lang tid før de blir samboere og da evt får rollen som en ekstra omsorgsperson i barnet vårt sitt liv.

Å være sammen med noen med barn innebærer en heeeel del mer enn å finne seg en uten den bagasjen. Orker man ikke å ta de hensynene som er til barnets beste, men heller vil gjøre som man selv vil, ja da må man move on og finne noen uten barn.

Anonymous poster hash: d6d1d...425

Skjønner hva du mener her, men en kan aldri være sikker på at et forhold vil vare. DU og barnefar var jo sammen, og det røk. Med en slik tankegang burde en egentlig leve alene resten av livet, for et forhold er aldri sikkert og barna vil miste en omsorgsperson.

Anonymous poster hash: efda0...4ab

[Gjest morhjertegod]

jeg er alene med et barn på 3 år. Om barnefar får seg en ny kjæreste så er det et krav fra min side at de er sammen lenge før barnet blir introdusert for den relasjonen. Rett og slett fordi mor og far sine respektive kjærlighetsliv ikke skal gå utover vårt barn sitt liv.

Mitt barn velger ikke verken min eller sin fars kjæreste, og barnet skal slippe å måtte bli kjent med, knytte seg til, og bli trygg på et menneske som han plutselig ikke kommer til å ha en relasjon til alikevel.

For meg er dette grunnleggende utviklingspsykologi og tilknytningsteori. Det er forsket på opp og ned i mente. Det er ikke noe å stusse på.

Kjæresten til hver av oss skal jo på sikt bli en omsorgsperson. Det er iallefall det jeg ønsker for våre nye respektive. De får ansvar og plikter i sin rolle som steforelder.

Mor og far sine nye kjærester er ikke bare venner eller bekjentskaper, de skal være omsorgspersoner. Og intil de nye kjærestene våre (som vi ikke har pdd) er i stand til å være omsorgspersoner så skal de ikke introduseres for barnet vårt.

At jeg finner en fin fyr som jeg har god kjemi med betyr ikke at forholdet varer eller at det viser seg at han har verdier jeg ønsker å bringe inn i mitt barn sitt liv.

Samme med barnefar. At han møter en søt jente som han trives med betyr ikke at det er noe sikkert forhold som varer. Jeg ønsker for oss begge at våre nye kjærester er kjæææærestene våre i rimelig lang tid før de blir samboere og da evt får rollen som en ekstra omsorgsperson i barnet vårt sitt liv.

Å være sammen med noen med barn innebærer en heeeel del mer enn å finne seg en uten den bagasjen. Orker man ikke å ta de hensynene som er til barnets beste, men heller vil gjøre som man selv vil, ja da må man move on og finne noen uten barn.

Anonymous poster hash: d6d1d...425

Veldig enig i mye av dette du skriver, dette ville jeg også ønsker som mor.

Jeg fikk ikke dette valget, men valgte likvel å ha et godt forhold til far og stemoren til mine barn, selv om stemor kom inn i bildet pga uttroskap.

For kan du stille krav? Kan du nekte far dette?

Du kan ønske, du kan håpe, du kan forklare hvordan du ønske det. Men om far vil leve sitt liv med sin nye, kan du da nekte han å se barna med henne til stede?

Jeg svelget tusen kameler, jeg ville at barna skulle ha et godt forhold til fars nye, og dette har jeg fått så mye igjen for. Mine barn elsker sin stemor, hun har stilt opp 100%, og jeg er veldig glad for at jeg ikke stakk kjepper i hjulene for dette forholdet den gangen.

Om du kommer med dette kravet til megling, så vil far få beskjed om ta hensyn til dine følelser, men han vil helt klart få lov å ha barna, med en ny tiilstede.

Du har eller ikke lov å sabbotere samværet forde far har en ny til stede.

Så hva hjelper det å sette krav?

Det viktigste for mine barn har vært at far og jeg har kunnet samarbeide, at jeg har tillatt mine barn å glede seg over tiden med far/stemor og at de slipper dårlig samvittighet ovenfor meg.

Men enig at man bør ha et seriøst forhold først, men tviler på du kan kreve noe.

[Jobbermedbarn]

Veldig enig i mye av dette du skriver, dette ville jeg også ønsker som mor.

Jeg fikk ikke dette valget, men valgte likvel å ha et godt forhold til far og stemoren til mine barn, selv om stemor kom inn i bildet pga uttroskap.

For kan du stille krav? Kan du nekte far dette?

Du kan ønske, du kan håpe, du kan forklare hvordan du ønske det. Men om far vil leve sitt liv med sin nye, kan du da nekte han å se barna med henne til stede?

Jeg svelget tusen kameler, jeg ville at barna skulle ha et godt forhold til fars nye, og dette har jeg fått så mye igjen for. Mine barn elsker sin stemor, hun har stilt opp 100%, og jeg er veldig glad for at jeg ikke stakk kjepper i hjulene for dette forholdet den gangen.

Om du kommer med dette kravet til megling, så vil far få beskjed om ta hensyn til dine følelser, men han vil helt klart få lov å ha barna, med en ny tiilstede.

Du har eller ikke lov å sabbotere samværet forde far har en ny til stede.

Så hva hjelper det å sette krav?

Det viktigste for mine barn har vært at far og jeg har kunnet samarbeide, at jeg har tillatt mine barn å glede seg over tiden med far/stemor og at de slipper dårlig samvittighet ovenfor meg.

Men enig at man bør ha et seriøst forhold først, men tviler på du kan kreve noe.

Må bare si hurra for deg! Du har virkelig barna i sentrum! Det er musikk i ørene og lese

det du skriver for en som jobber med barn og ser foreldre som setter sine egne krav

og sårede følelser først! Hurra for deg igjen

[Gjest morhjertegod]

Må bare si hurra for deg! Du har virkelig barna i sentrum! Det er musikk i ørene og lese

det du skriver for en som jobber med barn og ser foreldre som setter sine egne krav

og sårede følelser først! Hurra for deg igjen

Tusen takk. Som sakt, jeg har fått igjen for dette, med renter. Mine barn har fortsatt ettter ti år samme stemor, hun er fantastisk med dem og de forguder henne. Jeg er trygg på henne, vet hun tar godt vare på dem og at hun er et godt forbilde for mine barn ( våre barn vet eller ikke årsaken til bruddet, eller at far var utro) For jeg tror også dette ville ødleagt forholdet mellom far/stemor og barna, ikke svert den andre parten om man ønsker det beste for barna.

Endret 25. mai 2015 av morhjertegod

[ekstremt håpløs]

jeg er alene med et barn på 3 år. Om barnefar får seg en ny kjæreste så er det et krav fra min side at de er sammen lenge før barnet blir introdusert for den relasjonen. Rett og slett fordi mor og far sine respektive kjærlighetsliv ikke skal gå utover vårt barn sitt liv.

Mitt barn velger ikke verken min eller sin fars kjæreste, og barnet skal slippe å måtte bli kjent med, knytte seg til, og bli trygg på et menneske som han plutselig ikke kommer til å ha en relasjon til alikevel.

For meg er dette grunnleggende utviklingspsykologi og tilknytningsteori. Det er forsket på opp og ned i mente. Det er ikke noe å stusse på.

Kjæresten til hver av oss skal jo på sikt bli en omsorgsperson. Det er iallefall det jeg ønsker for våre nye respektive. De får ansvar og plikter i sin rolle som steforelder.

Mor og far sine nye kjærester er ikke bare venner eller bekjentskaper, de skal være omsorgspersoner. Og intil de nye kjærestene våre (som vi ikke har pdd) er i stand til å være omsorgspersoner så skal de ikke introduseres for barnet vårt.

At jeg finner en fin fyr som jeg har god kjemi med betyr ikke at forholdet varer eller at det viser seg at han har verdier jeg ønsker å bringe inn i mitt barn sitt liv.

Samme med barnefar. At han møter en søt jente som han trives med betyr ikke at det er noe sikkert forhold som varer. Jeg ønsker for oss begge at våre nye kjærester er kjæææærestene våre i rimelig lang tid før de blir samboere og da evt får rollen som en ekstra omsorgsperson i barnet vårt sitt liv.

Å være sammen med noen med barn innebærer en heeeel del mer enn å finne seg en uten den bagasjen. Orker man ikke å ta de hensynene som er til barnets beste, men heller vil gjøre som man selv vil, ja da må man move on og finne noen uten barn.

Anonymous poster hash: d6d1d...425

Hei

Selv om jeg er uenig med deg i en del her så noterer jeg meg hva du mener. Takk for svar.

jeg er klar over og jeg ønsker at jeg kan bli en omsorgsperson for dette barnet en gang. Men her synes jeg at mor må være med på gangen. At jeg blir presentert som en venninne mener jeg er to forskjellige ting. Både han og hun har venner på besøk som hilser på barnet støtt og stadig.

Jeg er klar over at det innebærer en del å finne seg i her. Derfor jeg prøver å ta tak i situasjonen å høre ting fra deres side her på forumet

Men hensikten med å høre dere meninger var ikke å motargumentere dem hehe. Så takk for at du tok deg tid til å skrive et utfyllende svar

[ekstremt håpløs]

Veldig enig i mye av dette du skriver, dette ville jeg også ønsker som mor.

Jeg fikk ikke dette valget, men valgte likvel å ha et godt forhold til far og stemoren til mine barn, selv om stemor kom inn i bildet pga uttroskap.

For kan du stille krav? Kan du nekte far dette?

Du kan ønske, du kan håpe, du kan forklare hvordan du ønske det. Men om far vil leve sitt liv med sin nye, kan du da nekte han å se barna med henne til stede?

Jeg svelget tusen kameler, jeg ville at barna skulle ha et godt forhold til fars nye, og dette har jeg fått så mye igjen for. Mine barn elsker sin stemor, hun har stilt opp 100%, og jeg er veldig glad for at jeg ikke stakk kjepper i hjulene for dette forholdet den gangen.

Om du kommer med dette kravet til megling, så vil far få beskjed om ta hensyn til dine følelser, men han vil helt klart få lov å ha barna, med en ny tiilstede.

Du har eller ikke lov å sabbotere samværet forde far har en ny til stede.

Så hva hjelper det å sette krav?

Det viktigste for mine barn har vært at far og jeg har kunnet samarbeide, at jeg har tillatt mine barn å glede seg over tiden med far/stemor og at de slipper dårlig samvittighet ovenfor meg.

Men enig at man bør ha et seriøst forhold først, men tviler på du kan kreve noe.

Det var utrolig storsinnet av deg synes jeg. Skulle ønske jeg var så heldig at hun kunne tenke likt. Men jeg må nesten innrømme at det er nok for mye å forlange av de aller fleste.

Men jeg vil også si hurra for deg

[AnonymBruker]

jeg er alene med et barn på 3 år. Om barnefar får seg en ny kjæreste så er det et krav fra min side at de er sammen lenge før barnet blir introdusert for den relasjonen. Rett og slett fordi mor og far sine respektive kjærlighetsliv ikke skal gå utover vårt barn sitt liv.

Mitt barn velger ikke verken min eller sin fars kjæreste, og barnet skal slippĺe å måtte bli kjent med, knytte seg til, og bli trygg på et menneske som han plutselig ikke kommer til å ha en relasjon til alikevel.

For meg er dette grunnleggende utviklingspsykologi og tilknytningsteori. Det er forsket på opp og ned i mente. Det er ikke noe å stusse på.

Kjæresten til hver av oss skal jo på sikt bli en omsorgsperson. Det er iallefall det jeg ønsker for våre nye respektive. De får ansvar og plikter i sin rolle som steforelder.

Mor og far sine nye kjærester er ikke bare venner eller bekjentskaper, de skal være omsorgspersoner. Og intil de nye kjærestene våre (som vi ikke har pdd) er i stand til å være omsorgspersoner så skal de ikke introduseres for barnet vårt.

At jeg finner en fin fyr som jeg har god kjemi med betyr ikke at forholdet varer eller at det viser seg at han har verdier jeg ønsker å bringe inn i mitt barn sitt liv.

Samme med barnefar. At han møter en søt jente som han trives med betyr ikke at det er noe sikkert forhold som varer. Jeg ønsker for oss begge at våre nye kjærester er kjæææærestene våre i rimelig lang tid før de blir samboere og da evt får rollen som en ekstra omsorgsperson i barnet vårt sitt liv.

Å være sammen med noen med barn innebærer en heeeel del mer enn å finne seg en uten den bagasjen. Orker man ikke å ta de hensynene som er til barnets beste, men heller vil gjøre som man selv vil, ja da må man move on og finne noen uten barn.

Anonymous poster hash: d6d1d...425

Det høres fint ut i teorien, men det fungerer sjelden i praksis.

Å være sammen med mor/far lenge før man møter barnet er vel så fint det, men det kan like så greit blir slutt etter et halvt år som 2, 5, 10 år. Det er ingen garantier for det. Det blir ikke bedre for et barn som har kjent stemoren sin i 6-7-8-9-10 år at hun plutselig "forsvinner" ut fra livet hans/hennes.

Skal man følge din teori så skulle de med barn vært single resten av livet. Igjen, det kan høres fint ut i teorien, men det fungerer ikke i praksis.

Dessuten er det snakk om å hilse på barnet for ts sin del. Hun skal ikke være en omsorgsperson med en gang. Hvis ts og kjæresten er sikre på hverandre, hvorfor skal hun ikke få treffe barnet hans? Det blir på samme måte som mors eller fars venner er på besøk.

Jeg syns mor er urimelig. Hun kan på ingen måte nekte kjæresten din å ha deg på besøk. Som flere skriver så virker hun sjalu på at eksen har gått videre.

Anonymous poster hash: 0f17b...4e9

[AnonymBruker]

Hei TS. Du virker reflektert og oppegående, men jeg synes det er tull av faren til barna å spørre eksen sin lov (og i alle fall at hun nekter). Hun burde vite at den dagen de brøt opp, så mistet hun samtidig retten til å bestemme over eksens liv. Jeg skjønner likevel tankegangen hennes, og hun nekter mest sannsynlig pga sjalusi (både overfor eksen og for barna). Likevel, hvis dere har et stabilt forhold og har tenkt å fortsette sammen så er det jo ingen grunn til å ikke introdusere barna. Regner med at far har lov til å ha venner på besøk?? Og dessuten, nye kjærester er jo ikke monstre (som det av og til kan høres ut her) men vanlige og stort sett vennlige mennesker. Jeg tror faktisk at dagens barn som opplever både steforeldre og nye søsken, ofte blir mer tolerante overfor andre.

Anonymous poster hash: 69d09...f95

[AnonymBruker]

Du virker som en svært oppegående person, og du skal ha ros for å holde deg så rolig overfor moren (samt noen av svarene her inne). Jeg synes det er fint at dere prøver å ha en god relasjon til mor og respektere henne til å spørre om det (for symbolikken), men hun kan absolutt ikke nekte deg å møte barnet. Hun virker svært sjalu og kontrollerende, og det er synd at dette skal gå utover din relasjon til barnet. Barnet er en svært viktig del av faren sitt liv, og det er du også. Det er bare naturlig at dere også skal bygge en relasjon.

At enkelte her inne hevder at dette er veldig tidlig etter bruddet forstår jeg ikke når det er over 1 år siden.

Anonymous poster hash: de49f...e57

Barna er for unge til en så broket tilværelse.

Anonymous poster hash: 98872...884

[kvinneguide]

Kjæresten din sier at de ble enige om bruddet. Vel, jeg tror du har fått høre en litt forenklet versjon. Muligens en årsak til at de ble enige om det? Det kan være stygt brudd som det tar tid å bearbeide. Moren kan ikke bestemme hvor mye du skal delta når det er pappa-tid men var jeg deg ville jeg gått litt forsiktig frem slik at du kan få et greit forhold til moren etter hvert.

[AnonymBruker]

Støtter siste innlegg. Når han forlater henne når de har en to måneder(!) gammel baby, må hun nødvendigvis si at forholdet beviselig ikke fungerte, men du har bare hans ord at hun sier såpass og det at hun beskylder deg for å være årsaken, betyr jo at dette bruddet ikke er en avklart og tilbakelagt sak. Jeg har ingen erfaring selv, men to tilfeller i min bekjentskapskrets har nedfelt i avtale laget på familievernkontor at kjærester ikke skal introduseres før man har vært sammen i ett år. Og siden han ikke har 50% en gang, og dere ikke er samboere, gjør det vel ikke så mye om dere tar det litt sakte?

Blir det ikke dere to for alltid, er det like greit. Blir det dere to for alltid, har du jo all verdens tid til å få en god relasjon til barnet. Og da er det fint hvis relasjonen til moren også er ok.

Skjønner godt det er irriterende å bli beskyldt for å være respektløs, når dere føler dere er det motsatte, men dere er nok best tjent med å ta det rolig. Om du er i samme hus som et sovende barn, eller treffer det på kafe en gang som hvilken som helst bekjent, så hadde jeg ikke informert moren om det.

Anonymous poster hash: 3fdd8...1f8

[AnonymBruker]

Noen mødre som har noen erfaringer på godt og vondt om hvordan det gikk seg til da far fikk seg ny kjæreste? Hvor lang tid tok det før hun fikk møte barnet deres. Hvor innblandet ble du i denne prosessen? Gikk det bra? Noe du angrer på i ettertid?

Her er min erfaring som mamma da far fikk seg ny kjæreste: Vi hadde vært fra hverandre i tre år, så det var ingen følelser igjen da, og ingen sjalusi inne i bildet. Far fortalte meg på telefon at han og nydama hadde chattet litt og at hun skulle komme den helga da barnet skulle til han. Han hadde tenkt å fortelle barnet det i bilen i de tjue minuttene de skulle kjøre hjem til han, for første møtet som inkluderte overnatting av den nye kjæresten (for første gang for far og nye kjæresten også!!!) hele helga. Dårlig planlagt av far mildt sagt. Jeg spurte da om jeg kunne fortelle barnet det så barnet fikk litt mer enn tjue minutter på seg til å tolke det her (ungen var 6 år gammel), og det fikk jeg heldigvis Fortalte det forsiktig og pent, ungen var kjempespent på å møte henne og gledet seg. Helga gikk vel ganske bra, men fire uker etter flytter plutselig den nye kjæresten inn med sitt barn fra tidligere uten å informere mitt barn på forhånd.

Det skar seg da, og har aldri blitt bra. Den nye kjæresten nekter å snakke med meg, nekter å si hadet til barnet, nekter å delta etc. Mitt barn føler seg oversett og ignorert og det kan jeg forstå. I tillegg var det absolutt ingen sakte fremgang da barnet ble introdusert.

At du skulle få møte barnet burde være en selvfølge. Jeg som mor har jo flere mannlige venner som kommer hit og drikker kaffe og ser tv feks. Om det bare er en kompis av meg eller en kjæreste hadde ikke barnet oppdaget engang, fordi det er så naturlig å ha besøk av venner. Jeg fatter ikke hvorfor mor skal sette seg imot det. Det er helt urimelig å sette slike regler!

Du har to alternativer: 1. Få far til å ta kampen, dvs etter hans initiativ, ikke ditt, og sette mor på plass. Dette har ikke hun noenting med å gjøre.

2. Hvis far fortsetter med å spørre mor om lov, følge regler hun har satt og velge det mor ønsker fremfor det han og du ønsker ville jeg pakket sekken og dratt med en gang. Da er ikke deres forhold liv laga. Han virker uansett veldig feig og underkuet ift mor, og det kan jeg love deg at ikke vil bli noe særlig. Du kommer til å bli en andreperson i livet deres som par hele tiden, hvor alt må sjekkes med mor.

Anonymous poster hash: ad87d...57a

[AnonymBruker]

Støtter siste innlegg. Når han forlater henne når de har en to måneder(!) gammel baby, må hun nødvendigvis si at forholdet beviselig ikke fungerte, men du har bare hans ord at hun sier såpass og det at hun beskylder deg for å være årsaken, betyr jo at dette bruddet ikke er en avklart og tilbakelagt sak. Jeg har ingen erfaring selv, men to tilfeller i min bekjentskapskrets har nedfelt i avtale laget på familievernkontor at kjærester ikke skal introduseres før man har vært sammen i ett år. Og siden han ikke har 50% en gang, og dere ikke er samboere, gjør det vel ikke så mye om dere tar det litt sakte?

Blir det ikke dere to for alltid, er det like greit. Blir det dere to for alltid, har du jo all verdens tid til å få en god relasjon til barnet. Og da er det fint hvis relasjonen til moren også er ok.

Skjønner godt det er irriterende å bli beskyldt for å være respektløs, når dere føler dere er det motsatte, men dere er nok best tjent med å ta det rolig. Om du er i samme hus som et sovende barn, eller treffer det på kafe en gang som hvilken som helst bekjent, så hadde jeg ikke informert moren om det.

Anonymous poster hash: 3fdd8...1f8

Jeg skjønner ikke hvorfor man skal vente med introdusering? Hvorfor skal barnet få vite at det er potensielle kjærester? Pleier man ikke ta med venner hjem for å hilse på barnet? Om en ny kompis jeg har blitt kjent med på skolen vil komme på middag en dag så er da ikke det farlig!??! Skal vi liksom være venner minst et år før han kan hilse på? Og hva er forskjellen med det, og en som er hemmelig date som kommer tilfeldig på kaffe en kveld? Hvordan skal barnet vite forskjell på dette?

Det er da bare å presentere mannen eller dama som venn, og oppføre seg normalt.

Anonymous poster hash: ad87d...57a

[ekstremt håpløs]

Kjæresten din sier at de ble enige om bruddet. Vel, jeg tror du har fått høre en litt forenklet versjon. Muligens en årsak til at de ble enige om det? Det kan være stygt brudd som det tar tid å bearbeide. Moren kan ikke bestemme hvor mye du skal delta når det er pappa-tid men var jeg deg ville jeg gått litt forsiktig frem slik at du kan få et greit forhold til moren etter hvert.

Jeg tror ikke jeg har fått høre en forenklet versjon. Men jeg tror hun var kjapp i å være "enig" når hun skjønte at han var lei. For henne er det generelt veldig viktig å vinne alt. Ikke tape ansikt på noe. Så har nok et poeng her uansett, i at hun ikke var så enig som hun ga uttrykk for. Det er vel derfor vi forsøker å respektere hennes ønsker her.

Enig i at vi bør gå forsiktig fram. Prøver å tenke langsiktig.

[Maleficenta]

Vanskelig å si uten å vite årsaken. Mulig at mor er tullete og eiesyk. Mulig at hun har en reell grunn.

Min venninne nektet fars nye kjæreste å treffe barna. Det var fordi kjæresten hadde mistet omsorgen for sine barn pga. grov omsorgssvikt.

Kanskje mor har sine gode grunner? Kanskje hun bare er dum og teit?

Anonymous poster hash: 895c9...681

Hun burde uansett vært takknemlig for at han spurte først. Merkelig at hun ble forbanna bare av at han spurte.

[AnonymBruker]

Her er min erfaring som mamma da far fikk seg ny kjæreste: Vi hadde vært fra hverandre i tre år, så det var ingen følelser igjen da, og ingen sjalusi inne i bildet. Far fortalte meg på telefon at han og nydama hadde chattet litt og at hun skulle komme den helga da barnet skulle til han. Han hadde tenkt å fortelle barnet det i bilen i de tjue minuttene de skulle kjøre hjem til han, for første møtet som inkluderte overnatting av den nye kjæresten (for første gang for far og nye kjæresten også!!!) hele helga. Dårlig planlagt av far mildt sagt. Jeg spurte da om jeg kunne fortelle barnet det så barnet fikk litt mer enn tjue minutter på seg til å tolke det her (ungen var 6 år gammel), og det fikk jeg heldigvis Fortalte det forsiktig og pent, ungen var kjempespent på å møte henne og gledet seg. Helga gikk vel ganske bra, men fire uker etter flytter plutselig den nye kjæresten inn med sitt barn fra tidligere uten å informere mitt barn på forhånd.

Det skar seg da, og har aldri blitt bra. Den nye kjæresten nekter å snakke med meg, nekter å si hadet til barnet, nekter å delta etc. Mitt barn føler seg oversett og ignorert og det kan jeg forstå. I tillegg var det absolutt ingen sakte fremgang da barnet ble introdusert.

At du skulle få møte barnet burde være en selvfølge. Jeg som mor har jo flere mannlige venner som kommer hit og drikker kaffe og ser tv feks. Om det bare er en kompis av meg eller en kjæreste hadde ikke barnet oppdaget engang, fordi det er så naturlig å ha besøk av venner. Jeg fatter ikke hvorfor mor skal sette seg imot det. Det er helt urimelig å sette slike regler!

Du har to alternativer: 1. Få far til å ta kampen, dvs etter hans initiativ, ikke ditt, og sette mor på plass. Dette har ikke hun noenting med å gjøre.

2. Hvis far fortsetter med å spørre mor om lov, følge regler hun har satt og velge det mor ønsker fremfor det han og du ønsker ville jeg pakket sekken og dratt med en gang. Da er ikke deres forhold liv laga. Han virker uansett veldig feig og underkuet ift mor, og det kan jeg love deg at ikke vil bli noe særlig. Du kommer til å bli en andreperson i livet deres som par hele tiden, hvor alt må sjekkes med mor.

Anonymous poster hash: ad87d...57a

Den historien du forteller om denne faren som bare sa i fra i bilen til barnet st det kom en ny dame hjem i huset - som attpåtil bare tok med sitt eget barn - var stygg...stakkars, stakkars barn! 😢

Så grusomt av menn/fedre!

Anonymous poster hash: 98872...884

[Gjest Gjesp]

Med så små barn (!) ville jeg ha sagt at det er fullstendig uaktuelt at andre enn pappaen var sammen med barna.

Det skaper for mye turbulens i så små barns liv med 50/50 OG nye partnere!

Hadde jeg vært denne moren ville jeg ha stevnet faren: hadde gått til rettsak på dette.

Så små barn skal kun være med mor og far- ville jeg ha stevnet på: pga ustabile forhold for barna ved å "drasse inn" andre - også SÅ tidlig etter bruddet...

Anonymous poster hash: 98872...884

Helt enig med det første du skriver - det er snakk om et lite barn. Når barna er 16 måneder så sover de ofte urolig og kan våkne gråtende av det minste.

Så små barn trenger stabilitet og ro og jeg synes med fordel man bør vente med å dra nye omsorgpersoner inn i barnets liv.

Min venninnen ble skilt og traff en nye mann - barna hennes var mye eldre enn barnet i TS tilfelle - allikevel ventet hun til hennes nye forhold hadde vart i to år før hennes kjæreste fikk treffe barna hennes.

Endret 26. mai 2015 av Gjesp

[ekstremt håpløs]

Helt enig med det første du skriver - det er snakk om et lite barn. Når barna er 16 måneder så sover de ofte urolig og kan våkne gråtende av det minste.

Så små barn trenger stabilitet og ro og jeg synes med fordel man bør vente med å dra nye omsorgpersoner inn i barnets liv.

Min venninnen ble skilt og traff en nye mann - barna hennes var mye eldre enn barnet i TS tilfelle - allikevel ventet hun til hennes nye forhold hadde vart i to år før hennes kjæreste fikk treffe barna hennes.

Må jeg poengtere igjen.

Ikke snakk om at jeg skal draes inn som noen omsorgsperson.

Det er snakk om at jeg skal kunne treffe barnet en gang. I I første omgang som en venninne.

En annen ting er at helt faste regler kan man ikke sette ettersom alle barn er forskjellige. Dette barnet sover helt uforstyrret hver natt. Våkner ikke og er veldig rolig.

Det blir også noe helt annet når ny kjæreste har egne barn, ettersom barn lettere knytter relasjoner til andre barn.

[AnonymBruker]

I og med at det har gått over 1 år siden samlivsbruddet, og de begge var enige om bruddet, og dere har vært sammen i 6 mnd (sannsynlighet for et forhold som vil vare) så syns jeg moren overreagerer. Og jeg tror hun vil komme til at hun er urimelig om hun og barnefaren (og evt du) setter seg ned i ro og mak og snakker rundt dette. Når det er sagt så syns jeg folk altfor lett drar nye kjærester inn i livene til barna, og ofte forsvinner de like raskt ut igjen også. Dette er opprivende for barn, som de må forholde seg til foreldrenes stadige samlivsbrudd.

Jeg vil gi barnefaren kredit for at han faktisk spurte henne, eller i alle fall informerte henne om det. Det er viktig at barnets foreldre er informert når det kommer nye personer inn som barna skal forholde seg til. Jeg ville definitivt ønske å vite om eventuelle kjærester før barna ble involvert. Ikke for å nekte dem å møtes, men for å være forberedt på både barnas og egne reaksjoner. Fordi om et forhold er over så betyr ikke det at det er lett å se sin tidligere partner gå inn i nye forhold. Det er helt menneskelig å reagere på det.

Anonymous poster hash: 7811a...e7b

[AnonymBruker]

Den historien du forteller om denne faren som bare sa i fra i bilen til barnet st det kom en ny dame hjem i huset - som attpåtil bare tok med sitt eget barn - var stygg...stakkars, stakkars barn!

Så grusomt av menn/fedre!

Anonymous poster hash: 98872...884

Sånn har det fortsatt i alle årene i ettertid. (Her er hele historien)

Helt enig med det første du skriver - det er snakk om et lite barn. Når barna er 16 måneder så sover de ofte urolig og kan våkne gråtende av det minste.

Så små barn trenger stabilitet og ro og jeg synes med fordel man bør vente med å dra nye omsorgpersoner inn i barnets liv.

Min venninnen ble skilt og traff en nye mann - barna hennes var mye eldre enn barnet i TS tilfelle - allikevel ventet hun til hennes nye forhold hadde vart i to år før hennes kjæreste fikk treffe barna hennes.

Men hva da med venner av motsatt kjønn? Jeg klarer fortsatt ikke se hvorfor man skal vente så lenge, man venter da ikke så lenge med å la kolleger eller nye venner komme innom for en kaffekopp? Det må da være bedre at barna gjennom noen måneder opplever at det kommer en venn på besøk innimellom, og får bli kjent, sånn at det blir lettere å fortelle "vi har blitt kjærester" om en person de vet hvem er. Istedet for å komme med "Mor har fått kjæreste, nå skal dere få møte han".

For meg er det viktig å vite at barnet liker en potensiell kjæreste FØR det blir for alvorlig. Hvis barnet og kjæresten ikke går overens er det ikke liv laga uansett, og det er jo greit å finne ut før man har kastet bort et par år. Barnet får selvfølgelig ingen informasjon annet enn at dette er en venn jeg har møtt via skolen e.l, noe som er helt naturlig hos oss. (Gruppearbeid må jo ofte skje hjemme hos oss siden jeg har barn, men det er da ingen som reagerer på at man lar venner hilse på barnet.)

Anonymous poster hash: ad87d...57a