Han sier at klokka tikker

[AnonymBruker]

og jeg vet det. Om to måneder fyller jeg 28, og han ble nettopp 30. Vi har vært gift i 6 år nå, kjærester i 10. Hvorfor utsetter jeg dette med barn? Vi har hus, to biler, en hund, grei økonomi og begge i stabilt arbeid. Forholdet er veldig bra. Han nevnte ønske om barn, første gang for 6 år siden. Da sa jeg at jeg ville vente til vi var gift. Deretter ville jeg vente til vi kom oss ut av leiligheten og inn i et hus. Nå er jeg tom for unnskyldninger, men jeg er så redd. Har alltid trodd jeg ville "våkne" en dag og være klar for å bli gravid, men hva om jeg ikke er klar. Alle sier at man bør vente til man føler seg selv klar, men jeg er usikker og redd for å ikke lykkes. Jeg elsker barn, men klarer ikke se meg som mamma. Vil denne mammafølelsen komme uansett når man er gravid, eller opplever mange denne følelsen før man starter å prøve? Nå vet jeg jo at det i tillegg kan ta lang tid før man blir gravid, men bør jeg kaste pillene nå? Trenger litt flere synsvinkler her. Jeg vil ha barn, men venter å venter på denne "nå er jeg klar" følelsen. Vil den komme, eller bør jeg vente?

Hilsen usikker.

Anonymous poster hash: f2899...e83

[AnonymBruker]

du er 28. Tenker at det er mange år til klokken begynner å tikke for alvor

Anonymous poster hash: 49f04...cf5

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert den "nå er jeg klar"-følelsen kommer. Det ER skummelt å ta det steget!

Som AB over meg sier er det sikkert mange år til klokka begynner å tikke for alvor, bare så det er sagt. Men jeg tror enkelte aldri føler seg helt klare. Noen velger da å ikke få barn, mens andre velger å hoppe i det og ta ting som de kommer.

Jeg gjorde det siste. Jeg var i samme situasjon som deg: like gammel, godt forhold, alt på stell. Likevel klarte jeg ikke å bestemme meg fordi jeg var så redd.

Det som fikk overbevist meg til slutt, var rett og slett tanken på at jeg ville ha så mange år sammen med barnet som mulig. Jo lengre jeg ventet med å bli gravid, jo kortere tid ville vi få sammen (i det lange løp, altså).

Bare så det er sagt, den skikkelige "nå er jeg mamma"-følelsen kom først da barnet var ett år gammelt og begynte i barnehagen. Frem til da klarte jeg ikke å innse at jeg VAR en mamma, i hvert fall ikke følelsesmessig. Men et enormt sterkt beskytterinstinkt hadde jeg fra dag 1.

Anonymous poster hash: 0cc2d...66c

[AnonymBruker]

Nå skal jeg gå i helt andre retningen enn det alle andre sikkert gjør, men:

Er du sikker på du vil ha barn i det hele tatt? Jeg, personlig (slapp helt av alle dere som elsker unger og har 5, no offence til dere), kunne aldri i livet noen gang tenke meg å få barn. Unger er ok det, men jeg har ikke noe som helt behov for barn. Jeg har fast jobb, hus, er gift, både katt og hund. Så alt på stell. Men vi kommer ikke til å få barn, selv om ektemann uttrykket et ønske om det. Ikke akuelt, uansett hvor mye andre mener klokka tikker.

Men - dersom du ønsker deg barn, helt oppriktig, så kjør på. Tror aldri du blir klar for et slikt ansvar før du står midt oppi det.

Anonymous poster hash: 62aa1...584

[sjøhest]

Hopp i det:-)

[AnonymBruker]

Takk for gode svar Vet jeg er forhåndsvis ung enda, men jeg begynner å kjenne denne klokka uansett. Alle vennenne våre har enten en eller to små nå, og dette gjør jo også meg litt stressa. Alle forventer at vi skal få nå. Og ja, jeg vet at jeg vil ha barn Det har jeg alltid vært sikker på. Jeg hadde bare trodd at jeg ville vært mer "sikker/klar". Redd for at den helt 'klar for å bli mamma' følelsen ikke skal dukke opp, og at det en dag blir for sent. Jeg er ikke usikker på at jeg vil bli glad i barnet mitt eller noe slikt, men mer redd for at jeg ikke skal føle at jeg er en mamma (som nevnt i et svar over her). Mannen min gleder seg sånn til å bli pappa, og jeg er så lei meg for at jeg ikke kjenner en sånn iger. Redd jeg ikke skal vite hva som er barnets beste. Det er så svimlende mye å ta stilling til, og jeg er redd jeg ikke blir bra nok. Skjønner at de fleste er litt redde når man skal ha førstemann, men er det normalt å ha så mange spørsmål som jeg har. Ikke at jeg er ute etter svar nå, men jeg tar meg selv i å tenke på alt. Hvor ofte ammer man. Hva om jeg ikke får melk. Hvor ofte skal man bade en baby. Hva om han/hun er rød i rumpa. Hvor mye klær når det er kaldt ute.. Det svirmler med slike spørsmål i hodet mitt, og det virker som om alle jeg kjenner har det så klart. Det virker som om venninne mine kunne slike ting fra første dag av, og når jeg ikke gjør det, begynner jeg å lure på om jeg ikke er skikket til å bli mor. Ts.

Anonymous poster hash: f2899...e83

[AnonymBruker]

Herregud, du er 28. Det er ingen klokke som tikker. Gi det i hvert fall et par år til før du begynner å stresse. Det er ikke sikkert du noen gang blir 100% klar, men du kan absolutt bli klarere enn du fremstår som nå.

Anonymous poster hash: d7a4a...a31

[AnonymBruker]

Takk for gode svar Vet jeg er forhåndsvis ung enda, men jeg begynner å kjenne denne klokka uansett. Alle vennenne våre har enten en eller to små nå, og dette gjør jo også meg litt stressa. Alle forventer at vi skal få nå. Og ja, jeg vet at jeg vil ha barn Det har jeg alltid vært sikker på. Jeg hadde bare trodd at jeg ville vært mer "sikker/klar". Redd for at den helt 'klar for å bli mamma' følelsen ikke skal dukke opp, og at det en dag blir for sent. Jeg er ikke usikker på at jeg vil bli glad i barnet mitt eller noe slikt, men mer redd for at jeg ikke skal føle at jeg er en mamma (som nevnt i et svar over her). Mannen min gleder seg sånn til å bli pappa, og jeg er så lei meg for at jeg ikke kjenner en sånn iger. Redd jeg ikke skal vite hva som er barnets beste. Det er så svimlende mye å ta stilling til, og jeg er redd jeg ikke blir bra nok. Skjønner at de fleste er litt redde når man skal ha førstemann, men er det normalt å ha så mange spørsmål som jeg har. Ikke at jeg er ute etter svar nå, men jeg tar meg selv i å tenke på alt. Hvor ofte ammer man. Hva om jeg ikke får melk. Hvor ofte skal man bade en baby. Hva om han/hun er rød i rumpa. Hvor mye klær når det er kaldt ute.. Det svirmler med slike spørsmål i hodet mitt, og det virker som om alle jeg kjenner har det så klart. Det virker som om venninne mine kunne slike ting fra første dag av, og når jeg ikke gjør det, begynner jeg å lure på om jeg ikke er skikket til å bli mor. Ts.

Anonymous poster hash: f2899...e83

Ja, det er helt normalt å være usikker! For å være helt ærlig tror jeg det er de som er ydmyke og spørrende i utgangspunktet som har de beste forutsetningene for å gjøre en god jobb som mor, nettopp fordi de er ærlige med seg selv om det de ikke vet - og forsøker så å tilegne seg den kunnskapen. Refleksjoner rundt ens egen rolle som mor gjør en mer bevisst på hva man gjør og hvorfor. Kontra det å bare anta at man vet alt, og kanskje gjøre feil.

De praktiske tingene lærer man etterhvert. Som feks at man ammer når baby er sulten (sjekkliste ved grining: sulten? ny bleie? trøtt? vondt noe sted?), det lærer du deg til å se.

Om du ikke får nok melk (lite trolig, de aller fleste, så sant sugetaket er riktig og babyen ligger lenge nok ved brystet), går det helt fint med barn som flaskemates også.

Alt handler om erfaring, som du får etter hvert. Venninnene dine har garantert lurt på det samme, men de har sikkert ikke vært så åpne om det. Dessuten har du ni måneder på deg til å lese deg opp på det praktiske.

For å si det på en annen måte: se for deg at du er seks år og skal begynne på skolen. Du har fått det for deg at du skal begynne i sjetteklasse og er stressa for at du ikke kan lese, skrive og regne ennå. Men du begynner jo ikke i sjetteklasse, du begynner i første! Så selv om sjetteklasse virker helt uoverkommelig nå, vil det ikke være det når du kommer dit.

Du trenger ikke FØLE deg som en mamma for å være en. Kanskje kommer det umiddelbart, men om det tar tid er det faktisk helt normalt, det også. Selv om jeg ikke følte at jeg var en mamma, var jeg veldig glad i den lille. Det var mer som om hjernen min ikke klarte å tilpasse seg den nye tittelen før ANDRE begynte å bruke den. "Der kommer mammaen til Ungen!" Litt som at man egentlig ikke føler seg som 28, men kanskje 20?

Og det å få barn er så mye mer enn bare spedbarnstiden.

Morsom historie: TO uker før terminen min fikk vi besøk av et vennepar med deres nyfødte. Jeg fikk HELT panikk da jeg fikk bylten i armene. Jeg var livredd for å ødelegge den, og syns det var helt absurd å tenke på at jeg kom til å ha en egen sånn bylt om noen uker.

Anonymous poster hash: 0cc2d...66c

[Sol79]

Jeg kjenner meg så igjen. Jeg også "skulle bare...." først. Gifte oss, ha fest på 30-årsdagen, dra til NY etc Jeg ble aldri klar, så jeg hoppet bare i det. Nå har jeg to små som jeg har elsket fra første stund, selv om jeg fikk litt småpanikk da jeg faktisk ble gravid. Tror du bare må kjøre på. Lykke til!

[AnonymBruker]

Ja, det er helt normalt å være usikker! For å være helt ærlig tror jeg det er de som er ydmyke og spørrende i utgangspunktet som har de beste forutsetningene for å gjøre en god jobb som mor, nettopp fordi de er ærlige med seg selv om det de ikke vet - og forsøker så å tilegne seg den kunnskapen. Refleksjoner rundt ens egen rolle som mor gjør en mer bevisst på hva man gjør og hvorfor. Kontra det å bare anta at man vet alt, og kanskje gjøre feil.

De praktiske tingene lærer man etterhvert. Som feks at man ammer når baby er sulten (sjekkliste ved grining: sulten? ny bleie? trøtt? vondt noe sted?), det lærer du deg til å se.

Om du ikke får nok melk (lite trolig, de aller fleste, så sant sugetaket er riktig og babyen ligger lenge nok ved brystet), går det helt fint med barn som flaskemates også.

Alt handler om erfaring, som du får etter hvert. Venninnene dine har garantert lurt på det samme, men de har sikkert ikke vært så åpne om det. Dessuten har du ni måneder på deg til å lese deg opp på det praktiske.

For å si det på en annen måte: se for deg at du er seks år og skal begynne på skolen. Du har fått det for deg at du skal begynne i sjetteklasse og er stressa for at du ikke kan lese, skrive og regne ennå. Men du begynner jo ikke i sjetteklasse, du begynner i første! Så selv om sjetteklasse virker helt uoverkommelig nå, vil det ikke være det når du kommer dit.

Du trenger ikke FØLE deg som en mamma for å være en. Kanskje kommer det umiddelbart, men om det tar tid er det faktisk helt normalt, det også. Selv om jeg ikke følte at jeg var en mamma, var jeg veldig glad i den lille. Det var mer som om hjernen min ikke klarte å tilpasse seg den nye tittelen før ANDRE begynte å bruke den. "Der kommer mammaen til Ungen!" Litt som at man egentlig ikke føler seg som 28, men kanskje 20?

Og det å få barn er så mye mer enn bare spedbarnstiden.

Morsom historie: TO uker før terminen min fikk vi besøk av et vennepar med deres nyfødte. Jeg fikk HELT panikk da jeg fikk bylten i armene. Jeg var livredd for å ødelegge den, og syns det var helt absurd å tenke på at jeg kom til å ha en egen sånn bylt om noen uker.

Anonymous poster hash: 0cc2d...66c

:) Takk!

Anonymous poster hash: f2899...e83

[AnonymBruker]

litt omvendt fra sånn de fleste har det tror jeg, at det er mannen som maser om at "klokka tikker":)

Anonymous poster hash: 49f04...cf5

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så igjen. Jeg også "skulle bare...." først. Gifte oss, ha fest på 30-årsdagen, dra til NY etc Jeg ble aldri klar, så jeg hoppet bare i det. Nå har jeg to små som jeg har elsket fra første stund, selv om jeg fikk litt småpanikk da jeg faktisk ble gravid. Tror du bare må kjøre på. Lykke til!

Så fint å høre at flere opplevde det sånn. Lett og tenke at livet liksom stopper når man først blir foreldre, men det gjør jo ikke det, innser jeg nå. Prioriteringer blir jo annerledes, men man behøver jo ikke gjøre alt man vil/ønsker, før man blir gravid

Anonymous poster hash: f2899...e83

[AnonymBruker]

Takk for gode svar Vet jeg er forhåndsvis ung enda, men jeg begynner å kjenne denne klokka uansett. Alle vennenne våre har enten en eller to små nå, og dette gjør jo også meg litt stressa. Alle forventer at vi skal få nå. Og ja, jeg vet at jeg vil ha barn Det har jeg alltid vært sikker på. Jeg hadde bare trodd at jeg ville vært mer "sikker/klar". Redd for at den helt 'klar for å bli mamma' følelsen ikke skal dukke opp, og at det en dag blir for sent. Jeg er ikke usikker på at jeg vil bli glad i barnet mitt eller noe slikt, men mer redd for at jeg ikke skal føle at jeg er en mamma (som nevnt i et svar over her). Mannen min gleder seg sånn til å bli pappa, og jeg er så lei meg for at jeg ikke kjenner en sånn iger. Redd jeg ikke skal vite hva som er barnets beste. Det er så svimlende mye å ta stilling til, og jeg er redd jeg ikke blir bra nok. Skjønner at de fleste er litt redde når man skal ha førstemann, men er det normalt å ha så mange spørsmål som jeg har. Ikke at jeg er ute etter svar nå, men jeg tar meg selv i å tenke på alt. Hvor ofte ammer man. Hva om jeg ikke får melk. Hvor ofte skal man bade en baby. Hva om han/hun er rød i rumpa. Hvor mye klær når det er kaldt ute.. Det svirmler med slike spørsmål i hodet mitt, og det virker som om alle jeg kjenner har det så klart. Det virker som om venninne mine kunne slike ting fra første dag av, og når jeg ikke gjør det, begynner jeg å lure på om jeg ikke er skikket til å bli mor. Ts.

Anonymous poster hash: f2899...e83

Ikke stress med de detaljene, alt det kommer etterhvert. Du får god hjelp og veiledning både på sykehuset og helsestasjonen. Hvis du er stressa og vil forberede deg så bare plukk opp en utgave av Spedbarnsboka som ligger tilgjengelig i resepsjonen på de fleste sykehus, hvertfall der de har fødsler.

Anonymous poster hash: 9d5cf...23c

[AnonymBruker]

Ønsker du deg egentlig barn? Du vet mannen din gjør. Hvis det er så at du innerst inne ikke vil ha barn, så bør du fortelle ham det, så får han sjansen til enten til å bli i et barnløst forhold med deg, eller finne seg ei, som ønsker seg det samme som ham.

Anonymous poster hash: 192d0...f58

[lillemeg90]

Man blir aldri helt klar for å få barn,hvis du vet at du vil ha og din vil ha så er det bare å hoppe i det før eller siden:) og ja, det er helt normalt med mange spørsmål:) for noen kommer ikke mammafølelsen før en stund etter at barnet er født, og det er like normalt som de som får den når de begynner å prøve:)

[Marikken]

Som mange andre sier: Mange av oss blir aldri helt klare for barn. Diskuterte dette en gang sammen med en gjeng venner noen år før vi fikk eldstemann og jeg uttrykte min bekymring for hvordan jeg skulle klare å takle å ha en (fremtidig) tenåring i hus med alle utfordringene det kan medføre. Fikk en ganske grei kommentar tilbake: "Men herlighet da, du føder jo ikke en 16-åring akkurat!".

Og essensen i det: Man lærer underveis sammen med barnet etter at det er kommet til verden - det er en prosess som aldri tar helt slutt tror jeg?

Men det skal innrømmes at da jeg våknet på natten noen dager før termin med eldstemann og vannet gikk så var det aller første jeg tenkte "Herregud, dette er jeg ikke klar for!"

[Millimani]

Hvorfor er du ikke klar? Hvis du vil ha barn så er det bare å sette i gang. Husk at en gang kan typen din gå lei Men mange får barn først når de er nærmere 40. Riktignok, dere har vært kjærester i ti år, og ønsker dere barn, da er det da bare for himmelens skyld å sette i gang?! Hva venter du på liksom? Hvorfor er du redd?

Du vil ha barn, du elsker barn, men føler deg ikke som typen til å være mamma. Vel, da må du bare velge. Enten får du deg barn, eller så gjør du ikke det. Bare du vet når du er klar, ingen andre enn du selv har svaret på det. Ingen andre enn du kan bestemme når du skal kaste pillene? Er vel ikke sunt å gå på det for lenge heller? Vil klar-følelsen komme eller bør du vente, spør du om. Men så lenge den følelsen evt ikke kommer så venter du vel?

[Gjest AllisHagtorn]

Du kan fint få barn om noen år til, flere også. Klokka di tikker faktisk ikke med mindre du tenker få 8 unger.

Vi var sammen i 12 år og startet prøving når jeg var 32 år, ble baby ut av det og

Følte meg aldri helt klar, men visste helt sikkert etter mye samtaler om saken over noen år at jeg var klar for å ta oppturer og nedturer.

Barn kan være en stor påkjenning for forhold og helse, så for meg var det viktig å motivere meg for ulike utfall på godt og vondt. Eksempelvis trengte jeg litt tid på å tenke rundt hva vi ville gjøre om vi tidlig i graviditet fikk vite at barnet var alvorlig syk, eller hva dersom vi faktisk ikke kunne få barn. Hvor lenge skulle vi prøve, hvordan osv.

Følte det betryggende at jeg hadde avklart endel på forhånd før jeg tilslutt måtte hoppe i det.

[AnonymBruker]

Jeg har det nøyaktig som deg TS, vi er tilogmed på samme alder! Så du er ikke alene om disse tankene. Kan ikke gjøre så mye annet enn å gi deg en klem, og så følger jeg denne tråden selv...

Anonymous poster hash: 3b8c2...8e5

[AnonymBruker]

Men dersom alle venninnene dine har barn så er du jo omgitt med barn og har venninner som kan svare på ting du lurer på? Der er du heldigere enn mange, og alle har disse spm. du har.

Anonymous poster hash: 9382d...db6