Han sier at klokka tikker

[sjøhest]

Helt normalt å ikke vite hvordan man skal "håndtere" en baby på forhånd. Jeg hadde aldri byttet en bleie før jeg fikk datteren min. Hadde såvidt holdt en baby! Men lærte meg alt veldig fort:-)

[AnonymBruker]

Jeg skal kaste ut et helt annet spørsmål:

Elsker du mannen din så høyt som du burde? Er han - innerst inne, hvis du er brutalt ærlig med deg selv - den du kjenner at du vil dele resten av livet ditt med? Gjør tanken på en felles fremtid deg spent, lykkelig og glad?

Jeg spør, fordi jeg selv var i et etablert forhold i åtte år, hvor spørsmålet om barn selvsagt kom opp etterhvert. Vi eide leilighet sammen, var ferdige med studier, venner og familie gledet seg til barn fra vår kant. Men jeg nølte og nølte, klarte ikke ta steget, fant på unnskyldninger og utsatte hele tiden.

Men så begynte det å gå opp for meg at det som egentlig plagde meg, var at jeg ikke følte at forholdet med samboeren min var riktig lenger! Vi hadde vært sammen så lenge at det føltes umulig å se for seg brudd, jeg visste jo ikke om noe annet enn livet sammen med ham. Og han var jo en snill og bra mann, som jeg var veldig glad i. Men følelsen av mistrivsel og av å være "fanget" bare vokste i meg, og til slutt flyttet jeg ut.

Senere møtte jeg min nåværende ektemann, og med ham kom ønsket om barn utrolig sterkt! Vårt forhold var mye riktigere for meg enn mitt forrige, så da føltes det helt naturlig å inngå livets største forpliktelse sammen. Vi fikk vårt første barn i fjor, da var jeg 33. Nå er jeg gravid igjen, og veldig lykkelig.

Poenget mitt er bare at noen ganger kan redsel for barn/forpliktelser skyldes at man innerst inne ikke ønsker å binde seg for resten av livet til den man er sammen med. Og når man har vært sammen i en årrekke og deler så utrolig mye, så kan det være tøft å innse dette. Det er tross alt ikke så mange som opplever at den de ble forelsket i som 18-åring er den de passer best med for resten av livet, så det kan være lurt å stille seg selv noen spørsmål når forpliktelsesangsten slår inn

Anonymous poster hash: 0d942...94d

[Millimani]

To tråder om det samme så jeg kopierer svaret mitt fra den andre tråden (hvor det bare er jeg som har svart)

Hvorfor er du ikke klar? Hvis du vil ha barn så er det bare å sette i gang. Husk at en gang kan typen din gå lei Men mange får barn først når de er nærmere 40. Riktignok, dere har vært kjærester i ti år, og ønsker dere barn, da er det da bare for himmelens skyld å sette i gang?! Hva venter du på liksom? Hvorfor er du redd?

Du vil ha barn, du elsker barn, men føler deg ikke som typen til å være mamma. Vel, da må du bare velge. Enten får du deg barn, eller så gjør du ikke det. Bare du vet når du er klar, ingen andre enn du selv har svaret på det. Ingen andre enn du kan bestemme når du skal kaste pillene? Er vel ikke sunt å gå på det for lenge heller? Vil klar-følelsen komme eller bør du vente, spør du om. Men så lenge den følelsen evt ikke kommer så venter du vel?

[AnonymBruker]

Jeg skal kaste ut et helt annet spørsmål:

Elsker du mannen din så høyt som du burde? Er han - innerst inne, hvis du er brutalt ærlig med deg selv - den du kjenner at du vil dele resten av livet ditt med? Gjør tanken på en felles fremtid deg spent, lykkelig og glad?

Jeg spør, fordi jeg selv var i et etablert forhold i åtte år, hvor spørsmålet om barn selvsagt kom opp etterhvert. Vi eide leilighet sammen, var ferdige med studier, venner og familie gledet seg til barn fra vår kant. Men jeg nølte og nølte, klarte ikke ta steget, fant på unnskyldninger og utsatte hele tiden.

Men så begynte det å gå opp for meg at det som egentlig plagde meg, var at jeg ikke følte at forholdet med samboeren min var riktig lenger! Vi hadde vært sammen så lenge at det føltes umulig å se for seg brudd, jeg visste jo ikke om noe annet enn livet sammen med ham. Og han var jo en snill og bra mann, som jeg var veldig glad i. Men følelsen av mistrivsel og av å være "fanget" bare vokste i meg, og til slutt flyttet jeg ut.

Senere møtte jeg min nåværende ektemann, og med ham kom ønsket om barn utrolig sterkt! Vårt forhold var mye riktigere for meg enn mitt forrige, så da føltes det helt naturlig å inngå livets største forpliktelse sammen. Vi fikk vårt første barn i fjor, da var jeg 33. Nå er jeg gravid igjen, og veldig lykkelig.

Poenget mitt er bare at noen ganger kan redsel for barn/forpliktelser skyldes at man innerst inne ikke ønsker å binde seg for resten av livet til den man er sammen med. Og når man har vært sammen i en årrekke og deler så utrolig mye, så kan det være tøft å innse dette. Det er tross alt ikke så mange som opplever at den de ble forelsket i som 18-åring er den de passer best med for resten av livet, så det kan være lurt å stille seg selv noen spørsmål når forpliktelsesangsten slår inn

Anonymous poster hash: 0d942...94d

Ja, der er jeg ikke i tvil. Han er min første kjæreste, og jeg er hans. (Ikke at det nødvendigvis har noe betydning). Men nei, jeg har aldri hadd lyst på noen andre, og føler meg fortsatt som en nyforelsket fjortenåring Og jeg vet jo at jeg vil ha barn. Det er bare så skummelt, og jeg innser nå at denne følelsen av at jeg er klar for det, kanskje ikke kommer før selve barnet.

Anonymous poster hash: f2899...e83

[AnonymBruker]

og jeg vet det. Om to måneder fyller jeg 28, og han ble nettopp 30. Vi har vært gift i 6 år nå, kjærester i 10. Hvorfor utsetter jeg dette med barn? Vi har hus, to biler, en hund, grei økonomi og begge i stabilt arbeid. Forholdet er veldig bra. Han nevnte ønske om barn, første gang for 6 år siden. Da sa jeg at jeg ville vente til vi var gift. Deretter ville jeg vente til vi kom oss ut av leiligheten og inn i et hus. Nå er jeg tom for unnskyldninger, men jeg er så redd. Har alltid trodd jeg ville "våkne" en dag og være klar for å bli gravid, men hva om jeg ikke er klar. Alle sier at man bør vente til man føler seg selv klar, men jeg er usikker og redd for å ikke lykkes. Jeg elsker barn, men klarer ikke se meg som mamma. Vil denne mammafølelsen komme uansett når man er gravid, eller opplever mange denne følelsen før man starter å prøve? Nå vet jeg jo at det i tillegg kan ta lang tid før man blir gravid, men bør jeg kaste pillene nå? Trenger litt flere synsvinkler her. Jeg vil ha barn, men venter å venter på denne "nå er jeg klar" følelsen. Vil den komme, eller bør jeg vente?

Hilsen usikker.

Anonymous poster hash: f2899...e83

Altså, jeg var som deg. Jeg skulle være gift, så større bolig, så større bil, så videreutdanning og gjerne en jobb der jeg slapp å jobbe turnus osv osv.

Jeg ble aldri klar, men ble uplanlagt gravid (jeg måtte bytte prevansjon, og noe sviktet et sted, for jeg er ellers veldig nøye på å ta p-piller, bruke kondom, huske prevansjon uansett egentlig). Og jeg da jeg fant det ut så var jeg veldig overrasket, men det føltes så rett ut. Og jeg gledet meg veldig.

Nå mener ikke jeg at det er å anbefale og bli gravid selv om man ikke er klar, men jeg er nok av typen som aldri hadde blitt klar.. Vi har snakket om nr 2 ei stund nå, men jeg er aldri klar. Skulle bare ha...

Ja, og jeg trives veldig godt som mor, men det å planlegge en graviditetog å få et barn er så stort (ja, selv om jeg allerede har ett ).

Jeg er veldig rar sånn..

Anonymous poster hash: d90c4...770

[AnonymBruker]

og jeg vet det. Om to måneder fyller jeg 28, og han ble nettopp 30. Vi har vært gift i 6 år nå, kjærester i 10. Hvorfor utsetter jeg dette med barn? Vi har hus, to biler, en hund, grei økonomi og begge i stabilt arbeid. Forholdet er veldig bra. Han nevnte ønske om barn, første gang for 6 år siden. Da sa jeg at jeg ville vente til vi var gift. Deretter ville jeg vente til vi kom oss ut av leiligheten og inn i et hus. Nå er jeg tom for unnskyldninger, men jeg er så redd. Har alltid trodd jeg ville "våkne" en dag og være klar for å bli gravid, men hva om jeg ikke er klar. Alle sier at man bør vente til man føler seg selv klar, men jeg er usikker og redd for å ikke lykkes. Jeg elsker barn, men klarer ikke se meg som mamma. Vil denne mammafølelsen komme uansett når man er gravid, eller opplever mange denne følelsen før man starter å prøve? Nå vet jeg jo at det i tillegg kan ta lang tid før man blir gravid, men bør jeg kaste pillene nå? Trenger litt flere synsvinkler her. Jeg vil ha barn, men venter å venter på denne "nå er jeg klar" følelsen. Vil den komme, eller bør jeg vente?

Hilsen usikker.

Anonymous poster hash: f2899...e83

Du blir sikkert mer "desperat" etter barn etter hvert, hvis det er det du mener med å bli klar. Problemet hvis du venter mange år for å bli helt tipp-topp klar, er at da har du innmari mye kortere tid når du kanskje vil ha flere. Hvis du f.eks venter til du er 35 år fordi du da føler deg helt klar. Du ønsker deg flere, men kroppen trenger litt tid på å komme seg. Du får nummer to når første barn er tre år. Så ønsker du deg en til, men vil ha litt tid på å komme deg igjen, og kanskje de første årene er mye. Brått er du 40. Jeg ville vurdert å slutte på pillen nå - med mindre det er noe spesielt som hindrer deg.

Jeg tror at de som er avhengig av å føle at alt er fullstendig som det skal være, ofte venter for lenge. Livet er jo nettopp ... livet.

Anonymous poster hash: f9d0a...2d0