Fortelle om fertilitetsproblem?

[AnonymBruker]

Vi har vært på utredning og fått svar at jeg har problemer med fertiliteten. Det er også flere forhold hos oss som hver for seg øker abortrisikoen mye, dersom vi klarer å unnfange.

Vi planlegger behandlingsforsøk til våren, men man vet jo aldri om man kan komme i mål eller ikke. Jeg har velmenende familie som hinter om at ikke vi skal få snart. Hintene gjør meg ikke så mye, men er usikker på hvordan det vil føles hvis behandlingsprosessen trekker ut og ingenting skjer. Det er gode familierelasjoner, og jeg har fortalt det til 1 person. Et par i aller nærmeste familie venter barn i år. Er redd for at hun vil føle seg beklemt og at hun må legge bånd på seg i å fortelle om svangerskapet og ikke glede seg for åpenlyst, hvis dere forstår? Hun har heller ikke behov for å bli involvert dersom jeg blir gravid og mister. Jeg har både behov for å prate om prosessen, og samtidig er det ganske privat og jeg vil ikke ha mange andre rundt meg som er spente og vil bli oppdatert?

Hvordan har dere gjort det som er/skal/har vært under assistert befruktning?

Anonymous poster hash: 25beb...de2

[AnonymBruker]

Vi fortalt det til vår nærmeste familie. Var veldig mye masing og hintet før det. Ble fort stille da. Nå ble jeg gravid en mnd etter helt på egen hånd så vet ikke hvordan det hadde blitt om prosessen hadde trukket ut.

Anonymous poster hash: ec8c6...beb

[AnonymBruker]

Huff, ble mye skrivefeil ser jeg... IPad som prøver å hjelpe til.

Anonymous poster hash: ec8c6...beb

[AnonymBruker]

Det kommer vel an paa ditt forhold til familien, hvor naere der er, hvor slitsomt du finner hintingen. Kvinnene i min familie er saa sladrete at jeg hadde nok ikke sagt noe. Aa si til en er som aa si til alle :/

Anonymous poster hash: d9499...865

[Athene]

Nærmeste familie vet, det samme gjør noen gode venninner, og sjefen min. Det er de som trenger å vite det for å gjøre min hverdag lettere. Det hadde også vært helt umulig å sjule det i lengden på grunn av dårlig form, fravær og alle legetimene. Men alle er mennesker jeg stoler på, og det har aldri vært lekkasjer.

Dette er også folk som tåler å høre hva som er greit å si og ikke. Min erfaring er at dette er et tema der de som ikke har vært der selv utelukkende tråkker i salaten, for å bruke det uttrykket. De tier det i hjel, eller de forteller den ene historien etter den andre om folk som har lykkes til slutt, eller de gir velmendende råd om hvordan man lett blir gravid.... Jeg vil aldri være helt åpen om dette. Selv nå når vi er ferdige og ufrivillige barnløse for alltid er det ikke noe andre trenger å vite.

[AnonymBruker]

Vi fortalte det ikke til noen, da vi ikke har ønsket fokus, spørsmål og "mas" rundt dette. Jeg vet at vår familie ville skrudd opp forventningene hver gang det skulle være forsøk, og det presset har vi ikke ønsket oss. Det er nok følelsesmessig kaos å være oppi dette om man ikke skal ha andre rundt deg som hele tiden skal spørre og grave om hvordan det går...

Anonymous poster hash: fabbc...edc

[AnonymBruker]

Fortalte det til de nærmeste, men det forandret ikke noe på maset. Fikk fortsatt "tikk, takk" og "du blir ikke yngre vet du" ved bordet i familieselskaper. Selv de fire sponanabortene forandret ingenting.

De virket ikke interessert i prosessen rundt assistert befruktning, det fikk vi ingen spørsmål om eller kommentarer til.

Hadde jeg opplevd det samme igjen, hadde jeg enten sagt ingenting eller sagt det til alle - og da vært beintøff og krass med alle som satt og var frekke og ufølsomme (men det orket jeg ikke da, ble bare trist).

Anonymous poster hash: 7cdf5...7dd

[AnonymBruker]

Jeg var sliter i flere år. I hele fire år faktisk. Vi delte det etter tre år med søsken og foreldre på begge sider. Likevel opplevde vi flere overtramp. For eksempel så skulle dette gjerne diskuteres av våre søsken og deres ektefeller under alkoholpåvirkning, og da med mangel på forståelse og "Dere må bare prøve ofte nok" og slike fantastiske råd som fikk meg til å føle at vi var like teite som det tyske ekteparet avisene skrev om for en stund tilbake.. som ikke visste at de måtte ha sex for å bli gravide. Jeg opplevde at hintingen og maset om at det var på tide snart roet seg helt ned.

Folk har også utrolig liten innsikt i maset sitt. Svigermor var en av de som maset mest. Om at hun vil ha barnebarn og hun må ha barnebarn etter vakre sønnen sin, og hvor mye hun gleder seg til å se barna hans. I alle de år vi var sammen kunne slike kommentarer komme (ikke ved hvert besøk). Når vi fortalte om problemene våre, presterte hun å si at hun "heldigvis aldri har mast på oss.". Nei, hun maste ikke direkte. Men hun la press på oss hun også, men hun klarer ikke å se det. Så jeg tror ikke det er bevisst mobbing, ofte tenker ikke folk seg om og vi som sliter hører det som press.

Det som kanskje irriterer meg like mye er at nå, som vi endelig klarte å bli gravide (14 uker på vei, hurra!) og slapp den nyheten for en uke siden... Så er det ingen som er himmelfalne lykkelige som vi. Vi får bare "Endelig! Jeg visste det ville gå før eller siden" og "Ja, der ser dere, prøve lenge nok" og "Dere klarte endelig å prøve ofte nok høhø" og "Jeg fatter ikke hvorfor dere var så lei dere, noen bruker litt ekstra tid".

Jeg sitter egentlig igjen og tenker at folk hadde blitt gladere og kun sagt "gratulerer, så koselig, når er termin?" dersom de ikke visste at vi slet i mange år...

....eventuelt så er jeg skikkelig hårsår og hormonell

Hadde jeg valgt om igjen, så hadde jeg ikke sagt noe, men hadde heller sagt avvisende at barn ikke passer oss nå. Og unngått å følt meg så eksponert i så mange tilfeller.

Anonymous poster hash: a8fc8...caa

[Babel80]

Jeg har egentlig bare fortalt det til de som jeg trenger med på laget, hvis du skjønner. Jeg har fortalt det til 2 venninner (som bor i utlandet, jeg er utlending), rett og slett fordi at jeg måtte kunne snakke med noen, og ei av de har gått gjennom det samme. I tillegg så er det en god kollega som vet. Hun hjelper meg litt når jeg har praktiske ting jeg lurer på, jeg trengte noen å betro meg til og jeg stoler på henne. Og så sjefen, ettersom jeg må ha fri ifm legetimer osv. Snart må vi nok fortelle det til sjefen til mannen min også.

Jeg har bevisst valgt å ikke si det til nærmeste familien. Foreldrene mine har så lenge ønsket å få barnebarn, og nå skal broren min og samboeren snart få ei lita jente. Så det letter litt på presset der, det er ikke så mye mas lenger. Om jeg hadde fortalt at vi sliter hadde de både blitt bekymret og lei seg på mine vegne, og så hadde de nok både gledet seg til at det en gang vil komme et barnebarn her også, blitt lei seg igjen om det ikke går, stilt masse spørsmål, og til slutt: vært bekymret for at vi kanskje får et (barne)barn som de ikke vil se så ofte, i og med at vi bor her... Neida, enn så lenge når det er usikkert om vi kan få barn, sier jeg ikke noe til dem. DERSOM det skulle gå, kan vi fortelle om utfordringene i etterkant. Nå er det ikke noe som de trenge å bekymre seg for.

[pinar]

Ryddet for spørreundersøkelse og svar.

pinar, mod.