Har ni tänkt på cermoni när ni dör?

[Gjest Sorte Orm]

egentlig ikke

[Gjest Tigress]

Det er mogleg eg er kortenkt, altså, men eg må seie at eg reint generelt gjer fullt og heilt beng i kva som skjer med meg når eg er daud. Eg blir neppe å springe ned gravene til mine næraste heller, daude folk er daude.

[kitteh]

Vi begynte å snakke om det etter at jeg nesten mistet han. Jeg satt på gulvet i en sykehusgang og innimellom panikk-anfallene så tenkte jeg på det, at jeg ikke ante hva han egentlig ville ha. Joda, begravelser er for de som er igjen, men jeg vil da helst ære han også. Jeg vil ikke sitte i en kirke han ikke har noe forbindelse med i det hele tatt og stirre på en kiste og vite at han hadde hatet det. Jeg vil ikke måtte ha det på hodet, følelsen av å gjøre han en siste urett, selv om han er borte og aldri kommer tilbake. Nå kjenner jeg selvsagt mannen så godt at jeg ikke hadde latt det skje selv om han hadde dødd den dagen, men jeg finner ro i å vite hva han mener og syns. Ikke bare om en "begravelse", men om organdonasjon, om eiendeler, og småting. Sånn i tilfelle. Jeg er ikke redd for å dø, det er bare enda ett steg, det er dit vi alle skal, og selv om jeg håper det er lenge til, så frykter jeg det ikke. Men jeg frykter å miste. Og det å snakke om det, særlig etter at han var så nære, det trengte jeg.

Om det er pompøst (og det kan jeg vel være enig i at det er på sitt vis...) så får det bare være det.