Til deg eller noen du kjenner som har vokst opp med forelder som er hissig og verbalt utagerende

[AnonymBruker]

Min mor kan ta helt av i konflikter. Skrike og rope. Jeg syntes dette var så pinlig som ung.

Som voksen ser jeg at jeg har samme reaksjonsmønster og det skremmer meg.

Anonymous poster hash: 262d2...f67

Moren min er også slik, og jeg har slått helt kontra.

Hun er (trass mange gode sider også!) ekstremt selvsentrert, selvrettferdig og enormt hissig og humørsyk. Hun slet ganske kraftig gjennom deler av oppveksten min, og tok det ut på meg. Ikke med vilje, sikkert, men det var nå sånn det ble. Det var bare vi to, mor og datter, og hennes skriking, roping, dramatiske adferd og humørsyke var utrolig vanskelig å takle.

Nå nærmer jeg meg 40, krangler aldri med mannen min (aldri noen sinne gjort, faktisk) og hever nesten aldri stemmen når barna er til stede. Jeg blir uvel av opphetede diskusjoner på jobben, er konfliktsky og forsiktig. og har vært på grensen til selvutslettende i veldig mange år. Men blir stadig bedre

Jeg synes du gjør rett i være betenkt angående mannen din, TS. Tror ikke at ett og annet følelseutbrudd er skadelig, slett ikke, men hvis mannen din har for vane å hakke, kritisere, bli veldig sint og voldsom, så hadde jeg vært litt bekymret for barna. Særlig hvis de er sarte av natur.

Anonymous poster hash: b17d7...4db

[Gjest _LilleMy]

TS her. Dette ble jeg bare trist av. Så mye leit som skjer i de tusen hjem uten at noen vet.

Grunnen til at jeg spør er fordi jeg har en mann som kan være litt sånn innimellom. Ikke så ekstrem som de fleste tilfellene som er beskrevet her, men han kjefter mye, klager på barna at de bare roter, griner og er ulydige mens de hører på, litt voldsom rett og slett. I perioder har det vært kasting av ting og ungene har blitt redde. Men jeg satte foten ned med det og han vet han har få sjanser igjen før han må bo alene.

Mitt forhold til han er tvilende, men jeg holder sammen pga barna og fordi det stort sett går greit med oss. Men så lurer jeg da på når man egentlig tenker det beste for barna, det beste for han eller det beste for meg.

Anonymous poster hash: 754fd...c0d

Jeg synes det er kjempebra at du setter foten ned. Min mor gjorde aldri det fordi hun ikke turte pga hvordan min far oppførte seg. Forståelig, men det gjorde jo at han bare fortsatte...

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke en sånn far, men en stefar i noen år da jeg var barn. Han ble plutselig sint, og han slo oss. Jeg husker jeg var livredd han, og aldri turte å spørre han om ting. Jeg kjenner fortsatt et intenst hat for den mannen når han blir nevnt, og jeg har innimellom mareritt om han fortsatt, selv om jeg er godt over 30 nå.

Jeg var også i et forhold med en mann som var sint (men ikke voldelig) og jeg fikk barn med han (dessverre, kan man vel si). Han hadde også et sinne som kom plutselig, og jeg tok meg selv i å være redd han på samme måte som jeg var for stefaren min.

Å vokse opp med en sånn mann (og å være i et sånt forhold) har gjort meg skeptisk til menn. Jeg blir redd bare noen hever stemmen til meg. Og jeg blir veldig sjelden sint selv. Jeg viser det i hvert fall ikke. Har lang tålmodighet, og selv da barnet mitt var i den verste trassen kan jeg aldri huske å ha vært sint på han. Jeg har aldri skreket til han (selvfølgelig noen ganger vært "streng" og gitt klar beskjed, men aldri skreket).

Anonymous poster hash: a3f64...263

[AnonymBruker]

Jeg har og vokst opp men en pappa som har et ganske stort temperament og alltid har vært humørsyk. I det meste av mitt liv har han vært pendler, og det er aldri godt å vite hvordan han er når han kommer hjem. Noen ganger kan han klikke helt for noe han andre ganger ikke reagerer på. Derfor har jeg i mange år "listet" meg rundt pappa og blitt litt mer anspent når han er hjemme. Det er slitsomt ikke å vite om han blir sint for den unødige tingen i dag som han forrige uke synes var helt greit.

Da jeg var liten var jeg livredd pappa og løp alltid til mamma med én gang han ble sint. Etterhvert som jeg ble eldre begynte jeg å snakke tilbake istedenfor å gjemme meg, noe som har resultert i en del mindre hyggelige angrep fra hans side. Fra jeg var 12-13 år og frem til dags dato kommer pappa med masse dritt når han er i dårlig humør. At jeg er lat, at jeg alltid er sur, at jeg aldri hjelper til med noe, blablabla. Jeg kan være blid, hyggelig og hjelpsom 14 dager i strekk, men er jeg i dårlig humør den 15 er det dét som blir lagt merke til, det kan du banne på. Slitsomt aldri å føle at man strekker til, noe som har ført til at jeg nok trenger litt mer bekreftelse fra andre enn det mange andre trenger. Mamma har ofte "hengt seg på" de talene om at jeg ikke er flink nok osv, men hun kjefter ekstremt sjelden og er mye roligere enn pappa.

Det er slitsomt å bo med foreldre man ikke vet hvor man har.. Foreldre skal gi deg trygghet og stabilitet, ikke få deg til å liste deg på tærne. Jeg (tror jeg) har en ganske sterk psyke, lar sjeldent ting knekke meg og har ikke fått noen alvorlige varige mén av min oppvekst. Jeg er glad i pappa, han har mange gode sider og er også god å snakke med i mange situasjoner. Jeg blir imidlertid ekstremt stresset når noen hever stemmen, enten det er til meg eller ikke og det er nok noe som kommer av pappas stadige raserianfall.

Anonymous poster hash: dbf42...489

[Gjest brutal_mann]

Aldri oppfarende og sint, men konstant negative tilbakemeldinger kombinert med total mangel på fysisk kontakt har ødelagt mye for min del. Å tro på positive ord skjer særdeles sjelden. Konstant følelse av å aldri være god nok for noen på noe som helst nivå. På tross av at jeg objektivt ser at jeg har mye å fare med.

[Gjest Hummels]

Var slitsom med all kjefting, men overlevde. Jeg fikk juling når jeg gjorde noe galt, da fikk jeg mer respekt for de og ble redd så jeg turte ikke gjøre det mer. Ble slått i fjeset også noen ganger. Det var pappa som ofte ikke klarte å styre sinnet sitt. Hev ting i veggen osv. Han drakk en del men fikk hjelp for det. Han er ikke sånn nå lenger.

[makkapakka]

sønnen min tåler ikke høye stemmer eller folk som krangler enda så liten han var når han opplevde faren slik. Skriking og knytteneve i veggen og true meg mitt opp i ansiktet og skrike og brøle for ingenting. Jeg bøyde meg aldri for han, jeg reiste min vei.

Nå sier sønnen min at faren er veldig hissig og da bare gjør sønnen min som han får beskjed om, jeg liker ikke å høre det, men jeg er veldig glad for at sønnen min er åpen og sier det til meg.

[AnonymBruker]

Har en far som er/var totalt emosjonelt utilgjengelig i tillegg til et vanvittig sinne. Han var feriefar, men det var ikke spesielt behagelig å være der. Han gikk fra å være utrolig morsom og karismatisk til en brølende gærning. Jeg har problemer med det idag i forhold til relasjoner til andre menn og jeg stoler ikke på noen, er også overfølsom, fikk aldri den faren jeg trengte og det gjør vondt.

Anonymous poster hash: 323a6...337

[plix]

TS her. Dette ble jeg bare trist av. Så mye leit som skjer i de tusen hjem uten at noen vet.

Grunnen til at jeg spør er fordi jeg har en mann som kan være litt sånn innimellom. Ikke så ekstrem som de fleste tilfellene som er beskrevet her, men han kjefter mye, klager på barna at de bare roter, griner og er ulydige mens de hører på, litt voldsom rett og slett. I perioder har det vært kasting av ting og ungene har blitt redde. Men jeg satte foten ned med det og han vet han har få sjanser igjen før han må bo alene.

Mitt forhold til han er tvilende, men jeg holder sammen pga barna og fordi det stort sett går greit med oss. Men så lurer jeg da på når man egentlig tenker det beste for barna, det beste for han eller det beste for meg.

Anonymous poster hash: 754fd...c0d

Jeg blir trist på vegne av deg, for å vokse opp med en indre angst og uro ovenfor den ene forelderen kan merke deg for livet. Vi mennesker tåler så mye, men samtidig er vi også sårbare i oppveksten. Ingen fasit på hvilke bivirkninger deres barn kan få, om de får noen. Men om det stort sett går greit, så mener jeg at det likevel ikke er bra nok.

Bra du har satt ned foten. Håper ikke han vet han har rom for slike utbrudd for barna. Du skrev han ikke har mange sjanser igjen, med andre ord kan det tolkes at han har lov å miste kontrollen på humøret flere ganger før det blir oppvask og spark bak for å ta tak i dette. Rett på meg om jeg tenker helt fjernt utifra hva du skriver.

Jeg kjenner meg igjen i flere punkter som er nevnt av andre i tråden, og hadde faren til våre barn hatt problemer med sinne, gjort barna utrygge, vært voldelig eller veldig aggressiv verbalt, så hadde jeg måtte gått. Til tross for gode perioder. Det er så enkelt, men så vanskelig.

[sweg]

Moren min har både ødelagt flere av PC-ene mine og mobilene mine, samt gitt meg en del blåmerker og kuler i hodet og skremt vekk venner av meg. Likevel sier pappa "moren din er veldig glad i deg" og gjør ingenting.

[tussi84]

Jeg har en sånn far. Han klikker og skriker ofte for bagateller eller ingenting. Det roer seg like fort som det kommer men under min oppvekst måtte jeg gå på tærne rundt pappa fordi jeg var redd han skulle bli sint. Det kunne komme av ingenting. Han var også flink til å rakke ned på meg og min søster som kommentarer. . Det klarer ikke du. Han er også ekstremt negativ av natur og rakker ned på både kjente og ukjente. Ting jeg ble kaldt var jævla baby flere ganger i skrikende tone selv om jeg var langt forbi baby alder. Selv nå som voksen må jeg gå på tå rundt pappa når jeg besøker min pappa pga frykt. Jeg er 30 år. Alle vet at jeg røyker. De fleste liker det ikke i min familie men aksepterer det. Min far derimot gjør det ikke. Jeg tørr fortsatt ikke gå ut å ta meg en røyk hjemme hos dem pga pappa sitt raseri anfall da han kan kommentere det også. Det å være 30 år og fortsatt redd for pappa sier sitt.

Som voksen er jeg blitt utrolig konfliktsky. Jeg unngår det om jeg kan. Jeg er usikker på meg selv eller om i det hele tatt er god nok for andre mennesker. Føler meg ofte mindreverdig Føler meg ofte tom innvendig. Om folk hever stemmen til meg blir jeg redd eller begynner å gråte eller skriker tilbake. Jeg har også fått personlighetsforstyrrelse som er uspesifisert men med ustabile og emosjonelle trekk. Pga dette sliter jeg med å kunne fungere normalt i en jobb.

Jeg er fortsatt glad i faren min på et vis. Samtidig er jeg livredd han fordi jeg vet aldri hvor jeg har han. Han tror at det han gjør er greit og ser ikke at han har problemer med sinnet sitt. Min mor unnskylder han fordi han roer seg jo ned fort igjen. Hun har blitt deprimert i løpet av årene og utbrent. Han har også hakket på henne mye. Jeg tror hun hadde hatt det bedre uten han.

Min søster har også fått varige men av dette og en psykisk lidelse som gjør til at hun er uføretrygdet.

Nei vet ikke hva mer jeg skal skrive her..

[AnonymBruker]

Min mor kan ta helt av i konflikter. Skrike og rope. Jeg syntes dette var så pinlig som ung.

Som voksen ser jeg at jeg har samme reaksjonsmønster og det skremmer meg.

Anonymous poster hash: 262d2...f67

Akkurat sånn jeg føler det. Moren min bare klikket det for, men det var bare når hun faktisk hadde grunn til å være forbannet. Men hun klikket helt! Og jeg er helt lik. Ikke på barnet mitt, hun er bare 2,5 men på samboeren min. Dårlig til å kommunisere

Anonymous poster hash: 973d6...e4a

[AnonymBruker]

Min datter vokser opp med en slik far. Jeg tok konsekvensen av hans væremåte og gikk. Problemet nå er at jeg må sende henne avgårde til han på samvær.. Og hun forteller meg at han er like streng og sint... Heldigvis snakker vi om det, og jeg kan forklare henne at det ikke er henne det er noe galt med... Spørs bare om det holder i lengden. Jeg bekymrer meg for hvilke konsekvenser det vil få for henne at hun har en far som er slik. Han tenker kun på seg selv.

Anonymous poster hash: cdd95...09b

[AnonymBruker]

Jeg blir trist på vegne av deg, for å vokse opp med en indre angst og uro ovenfor den ene forelderen kan merke deg for livet. Vi mennesker tåler så mye, men samtidig er vi også sårbare i oppveksten. Ingen fasit på hvilke bivirkninger deres barn kan få, om de får noen. Men om det stort sett går greit, så mener jeg at det likevel ikke er bra nok.

Bra du har satt ned foten. Håper ikke han vet han har rom for slike utbrudd for barna. Du skrev han ikke har mange sjanser igjen, med andre ord kan det tolkes at han har lov å miste kontrollen på humøret flere ganger før det blir oppvask og spark bak for å ta tak i dette. Rett på meg om jeg tenker helt fjernt utifra hva du skriver.

Jeg kjenner meg igjen i flere punkter som er nevnt av andre i tråden, og hadde faren til våre barn hatt problemer med sinne, gjort barna utrygge, vært voldelig eller veldig aggressiv verbalt, så hadde jeg måtte gått. Til tross for gode perioder. Det er så enkelt, men så vanskelig.

TS her

Han har ikke flere sjanser når det gjelder fysisk utagering. Husker en gang han knuste et bord fremfor barna. Helt utrolig hva jeg har hysjet ned i alle år. Men i vår satte jeg foten ned. Så det skjer ikke lenger, iallefall ikke ennå. Er aldri sikker... Han venter på behandling by the way.

Jeg viste han linken som noen refererte til lenger oppe. Der var det ni punkter du ikke skulle gjøre eller si fremfor barna. Han gjør flere av punktene, men da sa han "de jævla ekspertene kan komme hit selv og fikse og ordne opp så får de se hvor enkelt det er"...

Han er utrolig glad i barna sine. Han sier det, han viser det, og det er så synd at sinnet hans ødelegger mulighetene for en fin familie. Jeg er på vakt, det er slitsomt, men jeg tåler litt til. Kvinneguiden hjelper meg faktisk mye til å ikke være naiv og finne meg i hva som helst. Så takk til dere.

Jeg leste i går følgende:  "Nervebanen tilpasser seg det den blir utsatt for, og begynner å imitere adferd, så fremt ikke forbindelsen blir brutt, eller endret. Noen ganger ser vi noe vi ikke liker, vi absorberer hendelsen eller adferden, og ender opp med å gjenta den." Jeg kan være tolmodig veldig lenge, men er han sur og irritert lenge nok så blir jeg det samme. Og da går det utover barna. Jeg har som mål å være snill, rettferdig og grensesettende overfor mine barn, da kan han iallefall ikke skylde på meg dersom han skulle klikke i vinkel.

Det enkle svaret er ofte "forlat han", men det vanskelige er å faktisk gjøre det. Min eldste datter har mye av samme lynnet som han og han lar seg lett irritere på henne. Jeg ser for meg konflikter lang vei om dette skal fortsette. Hun er en sterk, selvstendig jente med stor selvtillit, men samtidig et følelsesregister langt utenpå. Så jeg er til tider bekymret for fremtiden. Min sønn er den konfliktskye typen sånn som meg. Han leser situasjoner i en alder av fire hvor han alltid skal gjøre sin far til lags dersom han er i dårlig humør. "Pappa du er så fin". Selvfølgelig smelter pappa da... Jeg har det så vondt inni meg, veldig ofte. Jeg tviler hele tiden på hva som er rett og galt. Og ta valg på vegne av en hel ungeflokk er en krevende og ansvarsfull oppgave jeg har lovet å ikke ta for gitt.

Anonymous poster hash: 754fd...c0d

[AnonymBruker]

Jeg blir skremt av å lese i denne tråden, da jeg kjenner meg så mye igjen. Nå gikk det opp for meg at kanskje det at jeg er konfliktsky, blir redd når folk krangler, ikke tåler kritikk, unngår alt av konfrontasjoner og har hatt lange perioder med depresjoner og angst kanskje har mye å gjøre med hvordan foreldrene mine oppførte seg mot meg i min oppvekst. Selvsagt har jeg trukket paralleller mellom disse tingene før, men nå er jeg mye mer sikker på at det er derfor.

Da jeg var under 15 så opplevde jeg mye kjeft, roping, slag i bordet, husarrest, kritikk, sure toner og lite medgjørlighet. Husker livet var grusomt, og jeg fikk mine første selvmordstanker i en alder av 10 år. Dette kom fra begge foreldrene mine, selv om pappa var den eneste som slo i bordet.

Da jeg gikk i tiende klasse roet ting seg betraktelig, og det gikk mer på det verbale. Fortsatt var forholdet mitt til mine foreldre ikke-eksisterende, men de lot meg stort sett være i fred. Ting kunne ha bedre seg, men så på slutten av VG1 fikk jeg angst og var de neste fire årene et nervevrak uten like. Det ble det store krangler av, og alvorlige depresjoner. Det var ganske fælt.

Men så det siste året så har jeg begynt å komme meg ut av sykdommen, og mine foreldre har bare forandret seg totalt. Det er lite drittslenging, kritikken har som oftest en god grunn og jeg føler egentlig en god harmoni når jeg er hjemme. Så jeg kan ikke si at jeg har det dårlig nå, men på grunn av oppveksten min før jeg flyttet ut så sliter jeg nok nevneverdig. Det har satt sine spor.

Kjæresten min er en svært tålmodig og rolig type, og det tror jeg er et underbevisst valg fra min side, da jeg både hater krangling, men samtidig trenger en person med forståelse og tålmodighet. Ordet ''forståelse'' befant seg ikke i mine foreldres ordforråd da jeg var yngre. Heller ikke nærhet, kjærlighet eller ''glad i deg''.

Nei, jeg er svært glad for at ting har ordnet seg nå, og at hverdagen fungerer som den skal. Men jeg skal ikke være dum, jeg skal absolutt huske på hva som skjedde og aldri la det skje med mine egne, fremtidige barn. Selv om jeg merker at jeg har ganske samme reaksjonsmønster som min mor, så har jeg likevel et ansvar for å ikke få barn med noen jeg ikke tror er egnet til det.

Anonymous poster hash: ec03f...22e

[Norbertine]

Tråden er ryddet for avsporinger, og flyttes til barn og familie.

Alice i Eventyrland, mod

Endret 20. august 2014 av Alice i Eventyrland

[AnonymBruker]

Min datter vokser opp med en slik far. Jeg tok konsekvensen av hans væremåte og gikk. Problemet nå er at jeg må sende henne avgårde til han på samvær.. Og hun forteller meg at han er like streng og sint... Heldigvis snakker vi om det, og jeg kan forklare henne at det ikke er henne det er noe galt med... Spørs bare om det holder i lengden. Jeg bekymrer meg for hvilke konsekvenser det vil få for henne at hun har en far som er slik. Han tenker kun på seg selv.

Anonymous poster hash: cdd95...09b

Det er det samme her. Jeg får skikkelig dårlig samvittighet, men vi snakker mye om det. Det er heldigvis ikke ofte han er sint, men når han blir sint så blir han så veldig sint.

Jeg hadde en stefar som var sint hele tiden. Så det var ikke så mye uforutsigbart, han var bare sint hele tiden. Jeg var mye redd da jeg vokste opp, og som voksen har jeg blitt redd for sinte stemmer og har blitt konfliktsky. Jeg er var for kritikk og tenker at dersom noen kritiserer meg så liker de meg ikke. (Datteren min er helt lik, hvis jeg irettesetter henne for noenting så tar hun det personlig og sier at jeg ikke liker henne eller er glad i henne, men hun får i hvert fall bekreftelse på at jeg liker henne og er glad i henne, men at det hun gjør ikke er akseptabelt.)

Nå er stefaren min en gammel mann og er ikke den sterke mannen jeg var redd for da jeg vokste opp, men jeg kjenner fortsatt den vonde knuten i magen hver gang han hever stemmen hvis han er irritert eller noe nå også, selv om jeg er godt voksen og han er så svak at jeg kunne knipset på han så knakk han sammen...

Han var blid da han drakk da. Da lovte han gull og grønne skoger og sang og trallet og bare smilte.

Anonymous poster hash: 40b31...543

[AnonymBruker]

Jeg blir litt bekymret da jeg leser alle disse innleggene.

Jeg har et barn, med en mann som har vokst opp under slike forhold som beskrevet her, og noe av denne atferden har han dessverre tatt med seg. Han er ikke kald, uhøffelig, veldig mye sint. Han viser datteren vår hver dag at han er glad i henne, sier hver dag at han er glad i henne og er stort sett en varm og god pappa. Han hever sjelden stemmen, og han kaster ikke ting rundt.

Men han kan bli barnslig og legge for mye ansvar på henne. Om morgenen, hvis han vil kose og tulle litt, og hun ikke vil og sier nei, så kan han bli barnslig og si f.eks: "pappa gjør så mye for deg, da må jeg få lov til å kile deg", fortsetter hun å si nei så står han opp fordi han "ikke gidder sånn tull". Dette er bare et eksempel. Jeg føler han spiller på hennes samvittighet. Da kommer hun krypende til meg og jeg bare holder rundt henne og koser. Det er kanskje noe av grunnen til min manns reaksjoner, at hun nesten alltid vil kose med meg på morgenen, men ikke han. Han er også deprimert og går i behandling for det. Kanskje det også har en innvirkning.

Hun er tre år, og viser ingen tegn til at hun er redd eller noe sånt. Hun får raserianfall som vanlig. Hun er også veldig glad i å være hjemme med mannen min alene, og være på butikken med han og sånn.

Kan dette være skadelig for min datter?

sønnen min tåler ikke høye stemmer eller folk som krangler enda så liten han var når han opplevde faren slik. Skriking og knytteneve i veggen og true meg mitt opp i ansiktet og skrike og brøle for ingenting. Jeg bøyde meg aldri for han, jeg reiste min vei.

Nå sier sønnen min at faren er veldig hissig og da bare gjør sønnen min som han får beskjed om, jeg liker ikke å høre det, men jeg er veldig glad for at sønnen min er åpen og sier det til meg.

Det må være vondt å måtte sende sønnen din til din eks?

Jeg blir trist på vegne av deg, for å vokse opp med en indre angst og uro ovenfor den ene forelderen kan merke deg for livet. Vi mennesker tåler så mye, men samtidig er vi også sårbare i oppveksten. Ingen fasit på hvilke bivirkninger deres barn kan få, om de får noen. Men om det stort sett går greit, så mener jeg at det likevel ikke er bra nok.

Bra du har satt ned foten. Håper ikke han vet han har rom for slike utbrudd for barna. Du skrev han ikke har mange sjanser igjen, med andre ord kan det tolkes at han har lov å miste kontrollen på humøret flere ganger før det blir oppvask og spark bak for å ta tak i dette. Rett på meg om jeg tenker helt fjernt utifra hva du skriver.

Jeg kjenner meg igjen i flere punkter som er nevnt av andre i tråden, og hadde faren til våre barn hatt problemer med sinne, gjort barna utrygge, vært voldelig eller veldig aggressiv verbalt, så hadde jeg måtte gått. Til tross for gode perioder. Det er så enkelt, men så vanskelig.

Jeg har vært inne på tanken på å dra pga den barnslige oppførselen min mann har noen ganger. Men vil det gagne min datter i lengden? At han sier dumme ting som spiller på hennes samvittighet, og jeg ikke er der? Vil det være bedre for henne?

Min datter vokser opp med en slik far. Jeg tok konsekvensen av hans væremåte og gikk. Problemet nå er at jeg må sende henne avgårde til han på samvær.. Og hun forteller meg at han er like streng og sint... Heldigvis snakker vi om det, og jeg kan forklare henne at det ikke er henne det er noe galt med... Spørs bare om det holder i lengden. Jeg bekymrer meg for hvilke konsekvenser det vil få for henne at hun har en far som er slik. Han tenker kun på seg selv.

Anonymous poster hash: cdd95...09b

Så leit det må være for både henne og deg. Og jeg bare stiller spørsmålet, er det bedre for henne slik det er nå, eller hadde det vært bedre om du og hennes far fortsatt var sammen, og du kunne forklare henne det samme som du gjør nå?

Jeg tenker mye på dette. Men jeg ser også samtidig at mange har hatt det verre enn min datter har det. Det jeg tenker mye på, er om hun i voksen alder vil tenke tilbake på de barnslige kommentarene til faren og mene at jeg burde gått. Kanskje hun pga dette ikke vil ha noe med meg å gjøre da hun blir større? Eller hva om jeg går, vil hun da også kunne bebreide meg, for å måtte være alene med faren, uten meg til søtte der. Det er vanskelig.

Anonymous poster hash: 8bd93...d46

[plix]

Jeg tenker mye på dette. Men jeg ser også samtidig at mange har hatt det verre enn min datter har det. Det jeg tenker mye på, er om hun i voksen alder vil tenke tilbake på de barnslige kommentarene til faren og mene at jeg burde gått. Kanskje hun pga dette ikke vil ha noe med meg å gjøre da hun blir større? Eller hva om jeg går, vil hun da også kunne bebreide meg, for å måtte være alene med faren, uten meg til søtte der. Det er vanskelig.

Anonymous poster hash: 8bd93...d46

Du er tydelig reflektert, og tar dette seriøst. Det som er, er at det er for og mot uansett hvilke konkrete valg du skulle tatt angående å fortsette dette forholdet eller ikke. Kan det være en idé å snakke med noen om dette? Kan hende familie (evt venner) ikke er de rette samtalepartnerne, de kan være veldig partisk og ikke ønsker å se saken fra både din, mannen din og barnas synspunkt.

[AnonymBruker]

Du er tydelig reflektert, og tar dette seriøst. Det som er, er at det er for og mot uansett hvilke konkrete valg du skulle tatt angående å fortsette dette forholdet eller ikke. Kan det være en idé å snakke med noen om dette? Kan hende familie (evt venner) ikke er de rette samtalepartnerne, de kan være veldig partisk og ikke ønsker å se saken fra både din, mannen din og barnas synspunkt.

Det kan godt være at jeg burde tatt dette på en nøytral part. Jeg har ikke luftet det noe særlig med noen egentlig.

Det eneste som er sikkert hvertfall er at uansett om jeg blir eller om jeg går, så er dette noe min datter må forholde seg til, uansett

Anonymous poster hash: 8bd93...d46