Skammer meg så forferdelig..

[AnonymBruker]

Uff, jeg hater meg selv så inderlig for dette.. Har ett stort problem.

Familien min har hatt en herlig hund i 4 år nå, fikk han når han var valp.

For ett år siden skaffet vi oss en til, samme rase bare at dette er en tispe. Hentet hun når hun var 3 mnd.

Har alltid vært utrolig kjærlig og glad i dyrene mine, har hatt hunder før som jeg har elsket over alt på jord, men aldri hatt to samtidig før nå.

Hannen vår er rolig, snill og klok. Hun vi skaffet oss for ett år siden er snill, søt men veldig vimsete (hun er jo fortsatt bare valp, 1 år gammel)

Det er bare det at jeg klarer ikke bli like glad i tispa vår som i hannen vi har hatt i 4 år.. Og jeg skammer meg! Viser ikke dette for hundene, prøver å kose like mye med begge og jeg klarer det fint, men det er så sårt for meg. Vil jo ikke ha det sånn!

Tispa er vimsete og veldig mye, om jeg kan si det sånn. Men må huske at hunder er jo like forskjellige som mennesker. Hun sleiker hele tiden, hun har konstant dårlig ånde (helt uvesentlig, egentlig) og hører ikke etter. Prøver å sette meg ned å lære henne ting men hun har ting veldig tungt. Og hun vet godt hva "ligg" "sitt" osv betyr, men hun vil ikke høre. Når hun får tilsnakk forstår hun ikke og hun blir helt vimsete og fjern og begynner å logre. Er litt vanskelig med hun. Synes også det vart litt rart at når vi kjøpte hun hadde kun noen få valper i samme kull blitt solgt, når denne rasen vanligvis pleier å bli solgt ganske fort. Prisen var også satt ned med 2000 kroner fordi hun ikke fikk solgt. Stamtavlen var fin og vi fant ikke noe galt så hvorfor det var sånn vet vi ikke.

Resten av familien min er veldig flinke med hun og de elsker henne, hun får alltid kos og blir behandlet helt likt som hannen, akkurat sånn det skal være! Men jeg klarer ikke åpne meg for hun.. Hva i all verden er galt med meg, og hva skal jeg gjøre!? Vil virkelig ikke ha det sånn. Har prøvd å sette meg ned med hun, kose og leke, men jeg greier ikke åpne hjertet mitt for henne. Uff, jeg høres ut som en forferdelig person!

Synes jo hun er søt og er jo glad i hun i blandt, men så gjør hun alltid noe som får meg til å bli sint, tisser i senga mi, ødelegger sko, maser, kommer ikke når jeg roper, løper dit hun ikke skal når vi er ute, etc.. Hun er ellers en utrolig snill hund og er absolutt ikke menneskevond.

Anonymous poster hash: 3b5e5...54b

[AnonymBruker]

Det er med dyr som det er med mennesker. Stemmer ikke kjemien, så er det bare sånn. Ingenting å skamme seg over. Men for å prøve å få litt bedre kontakt med tispa kan du jo jobbe litt med agility, dressur, spor, og sånne ting. Veldig gøy å se at hunden lærer og fungerer, og ikke minst morro å se at en hund fungerer sammen deg. Mulig det jevner seg ut med tiden også. Men jobb med henne så vil du se at mye er gjort :-)

Anonymous poster hash: a677f...ddc

[AnonymBruker]

Det er med dyr som det er med mennesker. Stemmer ikke kjemien, så er det bare sånn. Ingenting å skamme seg over. Men for å prøve å få litt bedre kontakt med tispa kan du jo jobbe litt med agility, dressur, spor, og sånne ting. Veldig gøy å se at hunden lærer og fungerer, og ikke minst morro å se at en hund fungerer sammen deg. Mulig det jevner seg ut med tiden også. Men jobb med henne så vil du se at mye er gjort :-)

Anonymous poster hash: a677f...ddc

Tusen takk for et kjempe fint og klokt svar :-)

Skal jobbe med hun og prøve å få hun til å lære, kanskje ting blir litt lettere da. Dumt det er sånn som det er..

Har gått mange turer i skog og mark, det fungerer veldig fint helt til hun løper til skogs og ikke vil høre hun er vakthund og relativt stor, og hun skal alltid tøffe seg og knuter/bjeffe på folk, hunder og biler. Men når de kommer nærme henne så tar hun halen mellom beina og blir redd.. Også veldig irriterende! Men det er kanskje noe man kan lære hun til å ikke gjøre?

Anonymous poster hash: 3b5e5...54b

[Bixity]

Det er absolutt noe du kan trene bort :-) jeg vet om flere som blandt annet har deltatt på kurs for sosialisering og hjelp med å løse slike problemer :-) mye gode tilbydere der ute

[AnonymBruker]

Ofte har man bedre kjemi med de hundene som er voksne, "kloke", har lært å kjenne oss skikkelig og ser ut til å være tankelesere og bare forstå oss mye bedre. Tenåringer derimot, de er nå en gang tenåringer, enten de har to eller fire ben De surrer litt rundt i sin egen verden og er ikke så lette å få kontakt med.

Ta tiden til hjelp, sørg for at du ikke behandler henne urettferdig, tren med henne og sørg for å legge opp treningsøktene slik at dere lykkes, gå på kurs sammen eller gjør noe annet gøy sammen. Så kommer nok kjemien når dere er blitt bedre kjent og hunden har vokst av seg de verste tenåringshormonene.

Anonymous poster hash: 80192...410

[AnonymBruker]

hun er vakthund og relativt stor, og hun skal alltid tøffe seg og knuter/bjeffe på folk, hunder og biler. Men når de kommer nærme henne så tar hun halen mellom beina og blir redd.. Også veldig irriterende! Men det er kanskje noe man kan lære hun til å ikke gjøre?

Anonymous poster hash: 3b5e5...54b

Og dette bør du ta tak i! Det høres ut som hunden er redd, så når det skumle er litt på avstand så forsøker hun å skremme det bort så hun skal slippe å bli tvunget for nært det, og når det kommer for nært, så kapitulerer hun og viser redsel istedet. Dessverre kan det fort bli slik at når hun blir voksen så får hun mer mot, og da kan hun fort finne på å gjøre mer alvor av det enn å kun knurre og så forsøke å komme seg unna. Jo oftere du setter henne i situasjoner der hun blir redd, jo verre blir hun.

Grunnregel: ALLTID hold så stor avstand at hun ikke føler behov for å knurre eller på annet vis vise frykt, skjerm henne så mye at hun skjønner at du tar ansvar for å holde det skumle unna, så det slipper hun å gjøre selv. Samtidig legger du opp til treningsøkter der du er på god nok avstand, og belønner for at hun ser på det hun synes er skummelt - for å skape en assosiasjon mellom det hyggelig (belønninger) og det hun er redd. Tar hun ikke belønninger som hun eller liker så er du for nært!

Men dette ville jeg ikke satset på å klare helt selv, meld på kurs hos en flink instruktør som bruker POSITIVE metoder og har utdanning i atferd! Eventuelt privattimer, men passeringskurs eller lignende er nok mer effektivt. Samtidig kan du lese litt om kindereggmetoden, look-at-that-trening, BAT (behaviour adjustment training) og

Anonymous poster hash: 80192...410

[Lakota]

Jeg hadde to... Den eldste var virkelig min sjelevenn. Hun tok jeg til meg når jeg flyttet hjemmefra. Da var hun 9 mnd, og fullstendig uoppdragen. Etterhvert ble hun helt perfekt. Den lydigste hunden jeg noen gang har møtt, og hatt gleden av å jobbe med. Utrolig smart, og elsket alt og alle.

Så fikk vi en til. Jeg ble kjempeglad i henne, men hun var en helt annen type. Oppvokst på kennel, og veldig preget av en dårlig opplevelse. Hun var utrooooolig "blond". En lykkelig hund, men ikke interessert i å "jobbe", redd for fremmede og rett og slett litt dum stakkar.

Når eldste så ble syk med kreft og måtte avlives, så husker jeg at jeg skammet meg så UTROLIG over at jeg tenkte at det hadde vært lettere hvis det var den yngste. Men det var eldste vi kunne ha med oss overalt, og som elsket alt og alle, og som gjorde akkurat som hun fikk beskjed om eller ikke beskjed om, fordi det var så innøvd at hun visste hva jeg tenkte til enhver tid.

For under to uker siden mistet vi den yngste også til kreft... Det er fælt å si det, men det var ikke like vondt som å miste den eldste. Men vi fikk også mye lenger tid til å forberede oss denne gangen. Hun var syk lenge, og når hun fikk slippe var det ikke tvil om at det var riktig. Det var det ikke med eldste heller, men med henne gikk det bare tre uker fra hun fikk diagnosen til hun døde.

Ville vel egentlig bare si at jeg vet hvordan det føles....

[Gjest Gaea]

Jeg har det slik selv. Blir utrolig glad i de fleste dyr, men synes det er vanskelig å ha to (eller flere) dyr av samme type selv. Glad i begge, de får alt de trenger, men like er de jo ikke - så jeg ender alltid opp med å få bedre kontakt med en av dem. Går jo ikke ut over det andre dyret, men det føles jo litt rart.

Har rett og slett godtatt at jeg er en et-dyr-person. Den ene hunden kan få all min oppmerksomhet, kjærlighet og tid. Har hest også, samme greie der, foretrekker å ha en. Elsker å ha kontakt med andre også, men bare en "min". Å ha to eller flere dyr av forskjellige typer har aldri vært et problem derimot, antakeligvis fordi det blir så forskjellig at å sammenligne er nærmest umulig.

[Gjest Crazycatlady]

Ja, jeg ser det samme selv. Nå har vi katter, men har fått ekstra god kontakt med ene katten, men samboer har ekstra god kontakt med en av de andre.

Det er vanskelig å gi alle lik oppmerksomhet føler jeg, men jeg prøver jo selv om det ofte blir sånn at de som er mest kontaktsøkende får mer oppmerksomhet.

[Tabris]

Det er helt fair å kunne innrømme for seg selv at man ikke har like god kjemi med alle dyr. Det er helt normalt.

Men jeg vil ta tak i det du sier med at "hun vil ikke høre" og at "hun vet hva det betyr". Det er ikke helt riktig. Hvis en hund ikke gjør som du sier, så er det ikke fordi hunden er sta, vanskelig, opponerer, er dum osv. Da kan den ikke det du ber om godt nok, evt er det for mange forstyrrelser rundt eller kanskje belønningen du har ikke er god nok.

Det høres ut som om innlæringen gikk enklere med den første hunden, og at det er noe av frustrasjonen du har med den nye. Jeg har vært borti det samme, og det gikk mye lettere når jeg lærte meg konkret hvorfor hunden ikke gjorde det jeg ba om, og dermed ble en bedre trener som fikk hunden til å forstå. Det er som regel altid treneren det står på, ikke hunden.

[AnonymBruker]

Tusen takk for et kjempe fint og klokt svar :-)

Skal jobbe med hun og prøve å få hun til å lære, kanskje ting blir litt lettere da. Dumt det er sånn som det er..

Har gått mange turer i skog og mark, det fungerer veldig fint helt til hun løper til skogs og ikke vil høre hun er vakthund og relativt stor, og hun skal alltid tøffe seg og knuter/bjeffe på folk, hunder og biler. Men når de kommer nærme henne så tar hun halen mellom beina og blir redd.. Også veldig irriterende! Men det er kanskje noe man kan lære hun til å ikke gjøre?

Anonymous poster hash: 3b5e5...54b

Ha bånd på bikkja di. Da løper den ikke til skogs.

Anonymous poster hash: 25f10...362