Er det moro å ha barn?

[AnonymBruker]

Hei😊

Lurer på om dere synes det er moro med barn? Eller er det så me stress og slit som småbarnsforeldre skal ha det til?

Ville du fått barn hvis du kunne velge på nytt? Ville di valgt et annet tidspunkt?

Hører stadig at foreldre klager over hvor mye slit det er og at de ikke har sovet mer enn 5 timer i strekk de siste 4 årene osv.

Mine foreldre har 6 barn og alle var med på minst 3 fritidsaktiviteter hver. Men aldri hørt dem klage (nå er alle barna blitt voksne). de var veldig rolige foreldre og lot seg ikke stresse opp hele tiden.

Å ta med alle 6 barna i bassenget f.eks var ikke noe problem.

Men det er vel litt hva man gjør det til og hvordan man er som person?

Er bare nysgjerrige på hva andre synes. 😊

Anonymous poster hash: 93014...75e

[AnonymBruker]

Kan vel ikke akkurat si at det er så "moro". Det er vel heller mer ett liv fylt av plikter, hvor man konstant holder på med oppdragelse og håper at det gir positivt utslag om 20 år...

Men selvsagt er det jo litt hyggelig også innimellom, når man faktisk får tid til å gjøre noe sammen. Men jeg ville vel ille satse på å få barn fordi det er så "moro", for det er så mye annet det også er.

Anonymous poster hash: affcb...9ca

[AnonymBruker]

Om jeg hadde visst på forhånd hvordan det kom til å bli, uten å fått sett kroppen/ansiktet til ungen min, så hadde jeg nok ikke valgt å få barn. Eventuelt så hadde jeg kanskje ventet i fem år eller noe slikt. For en del av oss foreldre blir det mer oppfølging av barnet enn slik andre har det da barnet trenger mer hjelp til ulike ting. For meg har det alltid vært mer stress enn moro.

Anonymous poster hash: 3af5a...25e

[AnonymBruker]

Det er av og til innmari moro :-D Og helt ufattelig den kjærligheten man føler for barna sine! Veldig mye jobb og selvforsakelse men føler meg tom dersom barna ikke er der. Har aldri hatt tilgang på barnevakt så har måttet sette eget liv på vent i en periode, men ville aldri hatt det annerledes.

Anonymous poster hash: 552f6...106

[AnonymBruker]

Å ha barn er ikke enten morsomt eller stress og slit. Det er en berg og dalbane der du er innom de fleste følelsene et menneske kan ha.

Hvis jeg skal beskrive det med et ord så vil jeg si at det er vondt. Det er et ord som høres negativt ut, men jeg mener det kan beskrive så mye mer enn smerte.

Kjærligheten jeg føler for barnet mitt er så enorm at det gjør vondt inni meg. Det er bekymringer, det er gleder, det er smerte på vegne av barnet, enorm ansvarsfølelse, frykten for å feile som mamma... Alt dette kommer av at jeg er så uendelig glad i han.

Den smerten jeg føler er ikke som den smerten man føler om man har skadet seg. Det er en god smerte som gir meg styrke, energi og mer livsgnist. Barnet mitt har gjort meg til et bedre menneske, hjulpet meg med å se verden fra et nytt og bedre perspektiv.

Tror ikke alle foreldre kjenner seg igjen i dette, jeg er kanskje i overkant proppfull av følelser, men slik er det for meg

Jeg har alltid ønsket meg barn og har sett for meg hvordan det ville være å ha barn, men jeg fikk ikke det jeg hadde sett for meg. Jeg ble mamma til en liten gutt full av hemmeligheter. Et barn man ikke kan lese om i bøker som beskriver hva som vil skje måned for måned. Jeg fikk mer ansvar, mer utfordringer, mer bekymringer og ikke minst mer glede enn jeg noen gang kunne forestilt meg.

Oppi alt det som er utfordrende finnes det så uendelig mye positivt, hvis man bare tar seg tid til å se etter det. når jeg fokuserer på de små positive tingene så overskygger de alt det negative. Det man gir næring vokser

Jeg tror egentlig ikke det kan beskrives, det må oppleves.

Anonymous poster hash: e9eb0...bd4

[Vera Vinge]

Det er klart det er slitsomt i perioder, men jeg har aldri ledd så mye som etter at jeg fikk barn. Jeg hadde det fint som barnløs, men det å få barn, bragte en ekstra dimensjon inn i livet. Men det er jo en fordel at omstendighetene ligger noenlunde til rette for det og at det er et felles ønske, slik tilfellet var for oss.

Jeg kjenner meg igjen i at det å få barn gjør noe med følelseslivet. Man får mer å være redd for og kan kjenne mer engstelse. Og en snart 3-åring kan tøye grensene så man virkelig må puste og telle til ti, men samme lille tass får meg jevnlig til å bryte ut i krampelatter og til å tenke over hvor godt jeg har det. Det samme med lillebroren på snart 9 mnd, ognår jeg blir vemodig fordi storebror vokser så fort, er det hyggelig å tenke på at jeg skal få oppleve alle stadiene i småbarnsperioden igjen.

[spektralkatt]

ja, det er moro! og ja, det er slitsomt, og utfordrende også, syns jeg da.

å ha barn... men får muligheten til å oppleve livet og verden på nytt, gjennom barnets opplevelser, hvordan barnet ser, og tenker, og en møter seg selv, med sine voksne tanker, blir minnet på hvordan det var, en gang... kanskje får man et barn som ser ting på en helt annen måte.

en får mulighet til å leke og le, på måter en kanskje ikke har lekt og ledd på mange år.

man får følge et lite menneske gjennom livet, alt barnet må lære, gleder og sorger, suksesser og nederlag, og samtidig takle sine egne... en får grensene sine grundig tøyd på alle mulige måter. en må tåle å gå på trynet, og samtidig ivareta noen som trenger en. det er moro, men ikke bare moro.

å være foreldre er også en læringsprosess.

hvordan en opplever det å ha barn... det er kanskje ikke likt for to mennesker.. men for meg, i alle fall... føler jeg at det tilfører livet mye mer, en det jeg må ofre.

Kanskje... tenker jeg... at etter jeg fikk barn har jeg fått et annet perspektiv på så mye.... også mine egne foreldres liv og følelsesliv.

[AnonymBruker]

Å ha barn er ikke enten morsomt eller stress og slit. Det er en berg og dalbane der du er innom de fleste følelsene et menneske kan ha.

Hvis jeg skal beskrive det med et ord så vil jeg si at det er vondt. Det er et ord som høres negativt ut, men jeg mener det kan beskrive så mye mer enn smerte.

Kjærligheten jeg føler for barnet mitt er så enorm at det gjør vondt inni meg. Det er bekymringer, det er gleder, det er smerte på vegne av barnet, enorm ansvarsfølelse, frykten for å feile som mamma... Alt dette kommer av at jeg er så uendelig glad i han.

Den smerten jeg føler er ikke som den smerten man føler om man har skadet seg. Det er en god smerte som gir meg styrke, energi og mer livsgnist. Barnet mitt har gjort meg til et bedre menneske, hjulpet meg med å se verden fra et nytt og bedre perspektiv.

Tror ikke alle foreldre kjenner seg igjen i dette, jeg er kanskje i overkant proppfull av følelser, men slik er det for meg

Jeg har alltid ønsket meg barn og har sett for meg hvordan det ville være å ha barn, men jeg fikk ikke det jeg hadde sett for meg. Jeg ble mamma til en liten gutt full av hemmeligheter. Et barn man ikke kan lese om i bøker som beskriver hva som vil skje måned for måned. Jeg fikk mer ansvar, mer utfordringer, mer bekymringer og ikke minst mer glede enn jeg noen gang kunne forestilt meg.

Oppi alt det som er utfordrende finnes det så uendelig mye positivt, hvis man bare tar seg tid til å se etter det. når jeg fokuserer på de små positive tingene så overskygger de alt det negative. Det man gir næring vokser

Jeg tror egentlig ikke det kan beskrives, det må oppleves.

Anonymous poster hash: e9eb0...bd4

Veldig fint svar! Hvor gammel er sønnen din?

Anonymous poster hash: 2ed30...5ac

[AnonymBruker]

Veldig fint svar! Hvor gammel er sønnen din?

Anonymous poster hash: 2ed30...5ac

Han er 4år gammel nå

Anonymous poster hash: e9eb0...bd4

[FrøkenMånestråle]

Hadde jeg visst på forhånd hvordan det kom til å bli, så hadde jeg fått barn mye tidligere. Er fantastisk å få lov til å være mamma Mitt lille troll er 3 år nå

[Gjest Blomsterert]

Hei

Lurer på om dere synes det er moro med barn? Eller er det så me stress og slit som småbarnsforeldre skal ha det til?

Ville du fått barn hvis du kunne velge på nytt? Ville di valgt et annet tidspunkt?

Hører stadig at foreldre klager over hvor mye slit det er og at de ikke har sovet mer enn 5 timer i strekk de siste 4 årene osv.

Mine foreldre har 6 barn og alle var med på minst 3 fritidsaktiviteter hver. Men aldri hørt dem klage (nå er alle barna blitt voksne). de var veldig rolige foreldre og lot seg ikke stresse opp hele tiden.

Å ta med alle 6 barna i bassenget f.eks var ikke noe problem.

Men det er vel litt hva man gjør det til og hvordan man er som person?

Er bare nysgjerrige på hva andre synes.

Anonymous poster hash: 93014...75e

Det er jo morsomt å ha barn,-jeg elsket småbarnsperioden! MEN,en må jo som foreldre ta ansvar også. Hele livet handler mest om barnas ve og vel i mange år. De som kun er lykkelige småbarnsforeldre,skjønner jeg ikke. Det er for mye ansvar og jobb til å bare være lykke.

Likevel,en angrer sjelden på barn en får. Det beriker jo livet til de som vil ha barn. Lykke er de,men også bekymringer. :-)

[AnonymBruker]

Jeg husker i hvert fall at jeg sa til mamma "hvorfor er det ingen som har sagt hvor artig det er å ha barn?" etter at jeg fikk førstemann. Det er veldig fokus på at det er slitsomt, og for mange er det sikkert det, men forhåpentligvis ikke bare det. Jeg har aldri vært særlig barnekjær, og skulle ikke ha barn til jeg var godt opp i tyveårene, og det var mer "fordi jeg kan" enn at jeg hadde et enormt behov for å få barn. Jeg er ganske sikker på at jeg ville hatt et bra liv uten barn også, men vet jo ikke hva man går glipp av, men livet med barn er noe helt annet. Jeg pleier å si at det er som å få sin egen lille fanklubb, og den kjærligheten jeg føler for ungene mine får alt annet til å blekne (jeg pleier å si at jeg er forelsket i ungene mine, og det er det nærmeste jeg kommer å beskrive følelsen).

Anonymous poster hash: 66574...78e

[AnonymBruker]

Jeg føler vel "moro" er en for enkel beskrivelse.

Det er alt, og det endrer den du er som person langt inn i innerste sjela.

Det går ikke an å beskrive det riktig for de som ikke har fått barn selv. Og da blir gjerne ord som slitsomt/moro/stress/bekymring/forelskelse nevnt. Men det er MER, det er morskjærlighet/far-.

Og det stikker dypere, på både godt og vondt. For meg, er det virkelig meningen med livet på et dypere plan. Kunne hatt et flott liv uten, MEN det er fordi jeg ikke ville visst bedre..

Anonymous poster hash: d4687...625

[Gjest FuturePrimitive]

Det er morro!

Men det spørs jo hva slags holdning man har. Jeg stresset masse i starten med "hvordan skal dette gå" økonomisk osv osv. Men tok en liten reise i meg selv og nå nyter jeg hver dag. Prøver å lære av poden hvordan man skal leve i nuet - han er ekspert på det. Så nå gjennopplever jeg alt. Plaske i dammer, følge bekker i skogen, snøhuler, akebrett, husking, gå små turer i skogen, lage bål. Enkelt men veldig givende og koslig. Antakelig ikke vært så myk og fleksibel i kroppen siden jeg var barn

Men om man får barn og ønsker og fortsette å leve som før, da tror jeg man vil bli sliten og lei. Man må nok innse at livet blir veldig annerledes. Jeg skjønte nok ikke det før etter en stund, men er heldigvis flink til å omstille meg.

[AnonymBruker]

Jeg er en person som skjelden ler høyt av noe som helst, men dattea mi får meg til å le hlyt hver dag. Det er lite som er så morro som dattera mi. Det er også lite som er så givende så barn, og ingen kjørlighet er større.

Samtidig er det ingenting i verden jeg har kjennt som er aå slitsomt og utmattende som barn(har opplevd psykiske lidelser, tunge jobber med mye overtid, dødsfall i nær fam, men det er ikke for meg like utmattende i alle fall)

Anonymous poster hash: cafc7...b07

[AnonymBruker]

Kan vel ikke akkurat si at det er så "moro". Det er vel heller mer ett liv fylt av plikter, hvor man konstant holder på med oppdragelse og håper at det gir positivt utslag om 20 år...

Men selvsagt er det jo litt hyggelig også innimellom, når man faktisk får tid til å gjøre noe sammen. Men jeg ville vel ille satse på å få barn fordi det er så "moro", for det er så mye annet det også er.

Anonymous poster hash: affcb...9ca

Hos oss går plikter, oppdragelse og lek hånd i hånd...i hånd.

Veslejenta er med når jeg skal lage mat, hjelper til å kutte grønnsaker og vi kan ofte snakke om maten eller dagen i barnehagen. så spiser vi og da er det bare lek fremover. så må mamma rydde litt,og da er hun ofte med og hjelper å rydde rommet sitt og leken, på kvelden leser vi sammen, eller så leser pappa med henne og da drar jeg og trener.

andre ganger er humøret på bunn og hun vil ingenting, da går det mest i uteaktivitet fordi det får opp stemningen hennes og rolige filmkvelder.

Anonymous poster hash: c776b...353

[AnonymBruker]

På mange måter er det jo kjempemorro...

Du kan gjenoppleve en haug med barndomsminner gjennom barna.

Og de sier virkelig de utroligste ting...

Samtidig er det jo slitsomt. Men det er mer ytterligheter, altså enten helt fantastisk, eller helt horibelt, og det svinger veldig brått.

Men snittet er vel ganske bra, tror jeg.

Jeg elsker å kunne ta med ungene på opplevelser de synes er gøy. Det skal ofte så lite til.

Anonymous poster hash: 3f7eb...6f9

[Maximillian Cohen]

Jeg syns det er helt supert!

I går ville hun ikke sove, og når det begynte å nærme seg min egen leggetid skal jeg innrømme at jeg var ganske frustrert, men da hun i morges kom inn på rommet vårt, klatret opp i sengen og ristet meg i skulderen mens hun sa: "våååkee, vååkee!" med det største smilet en 3åring kan produsere så var hele gårsdagens kamp glemt.

[AnonymBruker]

Jeg er "alenemamma" i ukedagene til en baby på 7 måneder. Har aldri vært så lykkelig som det jeg er nå, og morskjærligheten kom med en gang selv om jeg var ganske likegyldig under graviditeten. Hun gir meg mye glede og jeg synes ikke det er så krevende (vertfall ikke til nå)

Anonymous poster hash: 1b90c...a8c

[Lammelåret]

Hvordan livet med barn er, henger definitivt sammen med hva slags personlighet foreldrene og ungene har. Det har også mye å si hvordan den økonomiske situasjonen er (dårlig økonomi eller ulike verdier og syn på prioriteringer er kilde til mange krangler og bekymringer), hvor stort behov foreldrene har for tid til seg selv og hvor godt foreldrene klarer å samarbeide. Jeg tenker at det har mye å si hvordan en klarer å fordele arbeidsoppgaver og hvor en legger lista for forskjellige ting.

Å ha barn er morsomt, slitsomt og det mest givende en kan bruke livet sitt på.