Er jeg unormal som bare vil ha 1 barn ?

[Zienna]

Om ikke "unormal", så må du regne med å bli betegnet som egoistisk dersom du er den potensielle mor.. Potensiell far slipper gjerne lettere unna denne slags kritikk, uvisst av hvilken grunn.

Derfor et råd: si aldri at dere ikke ønsker flere, men svar svevende, noe sånt som "ja...det ser visst sånn ut...." når noen spør om det ikke kommer flere... Eller "Livet vil det visst ikke slik...." (den er egentlig ganske god..)

[AnonymBruker]

Vel venne gjengen synes dette var helt forferdelig og hvordan i alle dager kunne jeg tenke slik ?

Vi har valgt og få ett barn, og det er perfekt for oss. Ingen har sagt at vi er egoistiske, men noen har nevt på dette med søsken. At det blir trist i voksen alder osv. Men en er aldri garantert hverken hjelp, støtte eller noe som heslt selv om en har søsken.

Anonymous poster hash: 6d6a5...2f2

[AnonymBruker]

Nei, dere er ikke dårlige foreldre - og ingen bør legge seg oppi hvor mange barn folk velger å ha.

MEN, jeg kunne aldri tenkt meg å ha bare et barn. De enebarna jeg kjenner til er blitt noen svært spesielle mennesker. De blir ikke nødvendigvis bortskjemte - det kommer helt an på foreldrenes oppdragelse, men de blir lett spesielle fordi de ikke lærer seg å ta hensyn til andre mennesker og tåler svært dårlig kritikk.

Og når man har gått gjennom sykdom og død hos foreldre så lærer man å sette enda mer pris på sine søsken. Det å være flere til å dele på pleie og omsorg har vært godt.

Hm...dette varierer nok endel!

De enebarna jeg kjenner (til) har følgende til felles:

- ressurssterke foreldre

-går fulltid i barnehage f.o.m 14 måneders alder; blir sosialisert så det holder!

-SFO, skole og fritid: nok av sosialisering!

-Får full oppmerksomhet av både far og mor :-)

- harmoniske, trygge, godt humør og svært oppmerksomme

- de som er voksne har alle ledende stillinger og lengre utdannelser

Når det gjelder gamle og pleietrengende: kjenner til flere eksempler der "barna" ikke stiller opp selv onde er flere søsken.

Anonymous poster hash: 96513...f43

[Gjest Artistina]

Hm...dette varierer nok endel!

De enebarna jeg kjenner (til) har følgende til felles:

- ressurssterke foreldre

-går fulltid i barnehage f.o.m 14 måneders alder; blir sosialisert så det holder!

-SFO, skole og fritid: nok av sosialisering!

-Får full oppmerksomhet av både far og mor :-)

- harmoniske, trygge, godt humør og svært oppmerksomme

- de som er voksne har alle ledende stillinger og lengre utdannelser

Når det gjelder gamle og pleietrengende: kjenner til flere eksempler der "barna" ikke stiller opp selv onde er flere søsken.

Anonymous poster hash: 96513...f43

Akkurat det punktet er vel ikke akkurat et pluss?: "Full oppmerksomhet fra mor og far". Det er nettopp dette som skiller de fleste enebarn fra de som er vokst opp i familier med flere barn. Man må dele på mor og far, man må lære å ikke alltid være den som får den fulle oppmerksomheten. Enebarn kan ofte ha problemer med å dele - både oppmerksomhet og leker.

Når det gjelder pleie av syke foreldre så har jeg i hvert fall god erfaring med å dele på ansvaret blant oss søsken.

[AnonymBruker]

Enig med Artistina. Full oppmerksomhet hele tiden fra både far og mor kan umulig være sunt.

Ikke bare risikerer en å få et barn som er vant til å være hele verdens sentrum, men i tillegg får barnet "gleden" av å være familien eneste fokuspunkt gjennom hele barndommen. Den som må stille opp for både mors slekt og fars slekt, og den som må oppfylle mors og fars drømmer.

Mye av dette kan sikkert lett unngås ved å være bevisst, men jeg er selv enebarn og det første jeg gjorde da jeg ble mor, var å planlegge en til. Jeg husker min barndom som både ensom og slitsom, der alt alltid sto og falt med meg. Og det ønsker jeg ikke for mine barn. En bonus er jo også at de kan dele på ansvaret for meg når jeg blir gammel, og kanskje tilbringe litt mindre tid i telefonen og på besøk enn det jeg føler at jeg er nødt til å gjøre.

Men, det ville ikke ramle meg inn å kritisere noen for deres valg på den måten TS' venninner gjør. Det er bare rart, folk må da få velge som de vil uten å bli kalt for det ene eller andre!

Anonymous poster hash: 12faf...36e

[AnonymBruker]

Jeg kunne aldri vært foruten mine søsken og kunne aldri ikke gitt sønnen min ihvertfall ett søsken. Men det er mitt valg, og kan også se hvorfor noen velger kun 1. Blir jo feil å presse på noen et barn som ikke er ønsket.

Anonymous poster hash: 12090...13c

[AnonymBruker]

Vel venne gjengen synes dette var helt forferdelig og hvordan i alle dager kunne jeg tenke slik ?

Selvsagt er du ikke unormal. Finnes ingen fasit på hvor mange barn det er "normalt" eller "riktig" å få. Folk er forskjellige.

Anonymous poster hash: c081f...cc0

[AnonymBruker]

Jeg syns at da kan du like gjerne la vær å få det ene barnet. Men nå kommer jeg fra en bakgrunn der jeg mistet begge mine foreldre tidlig.

Anonymous poster hash: 3e358...ac0

[AnonymBruker]

Jeg syns at da kan du like gjerne la vær å få det ene barnet. Men nå kommer jeg fra en bakgrunn der jeg mistet begge mine foreldre tidlig.

Anonymous poster hash: 3e358...ac0

Så du mener at om man ikke får to eller flere barn så kan man like gjerne la være?

Jeg beklager ditt tap av foreldre. Men antall barn kan man ikke alltid bestemme selv. Jeg har et barn, og selv om jeg kunne tenke meg flere så kan jeg ikke. Jeg hadde en tøff fødsel med massive blødninger, og jeg er anbefalt å ikke få flere barn for jeg risikerer å dø. Da er ikke valget så vanskelig.

Men selv om valget ikke er vanskelig, så kan det være vondt. Alle tar det som en selvfølge at om man har fått et barn så kan man selvsagt få et til. Sånn er det dessverre ikke.

Anonymous poster hash: 0fba5...c76

[AnonymBruker]

Akkurat det punktet er vel ikke akkurat et pluss?: "Full oppmerksomhet fra mor og far". Det er nettopp dette som skiller de fleste enebarn fra de som er vokst opp i familier med flere barn. Man må dele på mor og far, man må lære å ikke alltid være den som får den fulle oppmerksomheten. Enebarn kan ofte ha problemer med å dele - både oppmerksomhet og leker.

Når det gjelder pleie av syke foreldre så har jeg i hvert fall god erfaring med å dele på ansvaret blant oss søsken.

Det du nevner i første avsnitt kan fin forebygges i oppdragelsen. Min jente må fint vente på tur når jeg og pappaen snakker, eller vi snakker med andre voksne og barn. Hun må dele lekene sine, ellers så rydder jeg de bort. Hun må også dele i barnehagen. Vi har stadig barn i huset, så hun må også dele hjemme.

Hun er enebarn, men er slettes ikke dårlig på å dele. Hun deler villig vekk leker, lørdagsgodt, brus og ja, egentlig alt. Hun er empatisk og er opptatt av at andre skal ha det bra.

Man er ikke dømt til å bli en spesiell person som du så fint beskrev det, selv om man er enebarn.

Anonymous poster hash: 0fba5...c76

[AnonymBruker]

Dersom begge foreldre (og det ene barnet) er friske og ressurssterke så hadde jeg stusset hvis de hadde vært veldig bestemt på å kun ha det barnet. Men det kan selvsagt ha med erfaring å gjøre.

Personlig vil jeg ha MINST to barn, jeg vil ikke at min førstefødte skal bli enebarn, jeg vil gi han/henne opplevelsen av å ha søsken. Selv er jeg så heldig å ha et av hvert kjønn til søsken, og jeg hadde lurt veldig på hvordan det hadde vært dersom jeg ikke hadde hatt det. Så jeg føler meg veldig heldig. Og den gleden vil jeg gi barna mine også.

Anonymous poster hash: e9d5c...072

[AnonymBruker]

Men du vet jo ikke hva som ligger bak. Det er bra at du har et fint forhold til søsknene dine, mrns andre knapt kan fordra sine og ikke ønsker barnet den samme opplevelsen.

Hvorfor må man være åpenbart syk for at det ikke skal stilles spørsmål ved valget om ett barn? Har du tenkt over at ikke alle har samme prioriteringene som deg? At de synes det er akkurat passe med ett barn fordi de da får kapasitet til både barnet og litt egne ting?

Og hva med de som har usynlige sykdommer, som kanskje akkurat klarer å håndtere det barnet de har?

Nei, ikke legg deg opp i andres valg. De har nok sine grunner.

Dersom begge foreldre (og det ene barnet) er friske og ressurssterke så hadde jeg stusset hvis de hadde vært veldig bestemt på å kun ha det barnet. Men det kan selvsagt ha med erfaring å gjøre.

Personlig vil jeg ha MINST to barn, jeg vil ikke at min førstefødte skal bli enebarn, jeg vil gi han/henne opplevelsen av å ha søsken. Selv er jeg så heldig å ha et av hvert kjønn til søsken, og jeg hadde lurt veldig på hvordan det hadde vært dersom jeg ikke hadde hatt det. Så jeg føler meg veldig heldig. Og den gleden vil jeg gi barna mine også.

Anonymous poster hash: e9d5c...072

Anonymous poster hash: c33b4...72a

[AnonymBruker]

Det du nevner i første avsnitt kan fin forebygges i oppdragelsen. Min jente må fint vente på tur når jeg og pappaen snakker, eller vi snakker med andre voksne og barn. Hun må dele lekene sine, ellers så rydder jeg de bort. Hun må også dele i barnehagen. Vi har stadig barn i huset, så hun må også dele hjemme.

Hun er enebarn, men er slettes ikke dårlig på å dele. Hun deler villig vekk leker, lørdagsgodt, brus og ja, egentlig alt. Hun er empatisk og er opptatt av at andre skal ha det bra.

Man er ikke dømt til å bli en spesiell person som du så fint beskrev det, selv om man er enebarn.

Anonymous poster hash: 0fba5...c76

Helt enig! Alle enebarn jeg kjenner til er selvstendige, sosiale og de er snille og de deler.

Disse enebarna sosialisere si barnehagen kl 8-16 hver dag og så kommer SFO og skolen - og fritiden.

Vet om flere MED søsken som overhodet ikke deler.

Så ærlig talt...

Anonymous poster hash: 96513...f43

[AnonymBruker]

Det du nevner i første avsnitt kan fin forebygges i oppdragelsen. Min jente må fint vente på tur når jeg og pappaen snakker, eller vi snakker med andre voksne og barn. Hun må dele lekene sine, ellers så rydder jeg de bort. Hun må også dele i barnehagen. Vi har stadig barn i huset, så hun må også dele hjemme.

Hun er enebarn, men er slettes ikke dårlig på å dele. Hun deler villig vekk leker, lørdagsgodt, brus og ja, egentlig alt. Hun er empatisk og er opptatt av at andre skal ha det bra.

Man er ikke dømt til å bli en spesiell person som du så fint beskrev det, selv om man er enebarn.

Anonymous poster hash: 0fba5...c76

Helt enig! Alle enebarn jeg kjenner til er selvstendige, sosiale og de er snille og de deler.

Disse enebarna sosialisere si barnehagen kl 8-16 hver dag og så kommer SFO og skolen - og fritiden.

Vet om flere MED søsken som overhodet ikke deler.

Så ærlig talt...

Anonymous poster hash: 96513...f43

[AnonymBruker]

Vi er fire søsken som nesten ikke har kontakt med hverandre, så for min del kan jeg fint vurdere å få bare ett barn siden jeg ikke ser at det å ha søsken kan ha så mye å si.

Anonymous poster hash: 5bf76...a69

[AnonymBruker]

Helt enig! Alle enebarn jeg kjenner til er selvstendige, sosiale og de er snille og de deler.

Anonymous poster hash: 96513...f43

Jeg elsker det argumentet der. Alle jeg kjenner er sånn og slik!

Vel, for å nyansere: alle enebarn jeg kjenner er ganske forskjellige. Like forskjellige som barn med søsken, utrolig nok.

Blir noen rare argumentasjonrekker der det virker som om det er viktigst å overbevise både seg selv og andre, samme hva. Jeg kjenner flere enebarn (kanskje meg selv inkludert) som er utrolig sære, men jeg vil da aldri påstå at alle blir sånn og slik av den grunn. Hvordan et menneske blir er sammensatt av mange årsaker, og antallet søsken er bare ett av mange momenter. Jeg synes foreldre skal velge det som er riktig for dem, men uten illusjoner om at de først og fremst tar valget for barnets skyld. Ønsker du fem barn, så kjør på, ønsker du ett barn, så stopp etter ett. Men det er jo hensynet til egne ønsker som veier tyngst for de fleste, hvorfor ikke bare være ærlig på akkurat det?

Anonymous poster hash: 12faf...36e

[Cambria]

Hvorfor skulle det vært unormalt? Jeg har alltid sagt at jeg vil ha minst to, siden jeg ikke vil ha enebarn. Jeg har selv oppvokst med søsken, og har tenkt at alle burde oppleve det spesielle båndet som er mellom søsken. Men etter å har fått meg kjæreste som er enebarn, forstår jeg at ikke alle bryr seg. Han skjønner ikke hvorfor han skulle ønsket seg søsken, da han har hatt det like bra som enebarn

[Gjest Coolaid]

Det er nok ganske uvanlig å bar ha ett barn. Det betyr ikke at det er feil. Barn har godt av å ha søsken. Det er både verdifullt og lærerikt. Et enebarn går glipp av dette. Søsken har en viktig rolle i familien.

[NoFuss]

Hvorfor skal andre legge seg opp i hvor mange barn man vil ha? Et av mange frekke ting folk mener seg berettiget til å mene noe om.

[kiki1980]

I stedet for å bare se på seg selv i nåtid kan du se litt voksne enebarn og snakke med dem slik at du ser litt i fremtida. Det kan se fint ut nå,men hva vil skje i fremtida.