Tørre å få barn...

[AnonymBruker]

Tar denne anonym da temaet er litt sårt for meg.

Jeg liker barn veldig godt, og kunne veldig gjerne ønske meg egne. Men det sitter en frykt i meg. Jeg har med meg mange vanskelige opplevelser fra tidligere i livet, og min egen barndom var alt annet enn enkelt.

Å få barn er greit nok, men hva om vi ikke klarer å strekke til?

Hva om barna blir mobbet? Hva om de får psykiske plager? Hva om de kommer bort i narkotika? Hva om de blir syke? Rett og slett: Hva om barna mine ville få det vondt og jeg ikke ville klare å hjelpe dem????

Regner med at jeg ikke er den eneste som sliter med "Hva om" tanker.

Hvordan klarer du å komme over frykten for alt som kan gå galt og få barn likevel?

Håper på andres erfaringer her.

Anonymous poster hash: ce98a...9e4

Anonymous poster hash: ce98a...9e4

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn ved uhell. Når man sitter der med ungen, skjønner man som oftest at det ikke er noe en skal gruble på.

Man setter seg ned med mannen, lager en plan over hvordan oppdragelsen skal være.

Og så tar man alt det andre som det kommer.

Ikke ta sorgene på forskudd! Da må du ta med i regninga potensiell død ved fødsel, eller at man revner til rumpa.

Anonymous poster hash: 5efdb...577

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Ja, det at svangerskapet kan gå galt har jeg også tenkt på. Men spontanaborter eller død ved fødsel oppleves ikke like skremmende. Da vil det bare være meg og mannen det vil gå utover, ikke et lite liv som har det vondt.

Jeg er helt rå på å krisemaksimere på akkurat dette, ikke på noe annet. Rart egentlig...

Og om jeg så hadde revnet i alle retninger så hadde det gått seg utover meg, og da betyr det lite.

Jeg er bare redd for at barn skal ha det vondt, og at jeg ikke makter å hjelpe.

Men jeg ser hva du mener, hvis jeg en dag sitter der gravid så skal jeg gjøre det aller beste jeg kan.

Anonymous poster hash: ce98a...9e4

[AnonymBruker]

Jeg har hatt sånne tanker mange ganger, spesielt under svangerskapet, men også etter fødselen. Man vet jo at det er noen barn som blir mobbet, som havner i dårlig miljø, noen dør unge i f eks bilulykker eller av sykdom o.l.

Det er mye å bekymre seg for og noenganger har jeg nesten hatt dårlig samvittighet for å sette et barn til verden, når vi vet hvor mye sprø folk som egentlig finnes og hvor mye elendighet det faktisk er. Jeg tenker at det er uungåelig at barnet mitt kommer til å oppleve motgang, det er vel en del av livet, men selvsagt er det ikke noe morro å tenke på alle ulykker som kan skje og "hva hvis barnet blir mobbeoffer på skolen".

Jeg vet ikke helt, man må bare innse at det er en del av livet alt det fæle som kan skje, også får man prøve å ikke ta sorgene på forskudd. Vi bor heldigvis i Norge, så utgangspunktet er i hvertfall mye, mye bedre enn hvis barnet ble født i Liberia eller Syria for å sette det på spissen

Anonymous poster hash: 7d06b...ce2