Arveoppgjør.... - usikker og redd jeg blander meg for mye som svigerdatter/kone

[AnonymBruker]

Så jeg har ingen problemer eller utfordringer med å akseptere at det ikke er plass til meg verken i planleggingen av begravelsen, minnesamvær, deling av bo eller andre formelle ting. Det jeg har utfordringer med å akseptere er at forholdet mellom meg og min svoger er så distansert til vanlig også, det synes jeg er trist spesielt for mannen min.

Trenger ikke være super nære, men ikke gå hverandre på nervene! Mannen min tok min side etter julen, vi fikk ryddet opp da og jeg er sikker på at når dette roer seg ned vil det ting gå seg til automatisk. Om ikke annet kommer det en liten baby som kan endre ting til det bedre.

Og jeg skal selvfølgelig holde meg unna deling av boet. Det var naivt og dumt av meg, men jeg viste ikke bedre.

Anonymous poster hash: 92cf2...324

Hei! Måtte lese denne litt kjapt, så beklager hvis jeg har feillest noe. Slik jeg får inntrykk av er situasjonen slik:

Du er en kvinne som gjerne vil hjelpe til, få anerkjennelse for dette, og føle seg inkludert i familien. Slik jeg leser "deg" ut av det du skriver, er du en "hjelper". Altså en som baker kake til avslutninger, lager te til venner og stiller opp. Og det eneste du forventer tilbake er at det blir anerkjent, at du er en man kan regne med. Jeg leser deg ikke slik at du er interessert i ARVEN, men å føle deg inkludert, og at du skal få takknemlighet for det tilbake. Fullt forståelig.

Familien du kommet inn i er kanskje mer privat, ikke så "varm". (Får helt fnatt av alle disse anførselstegnene, men det blir liksom feil uten).

Jeg tenker at det er ikke så mye å gjøre med personligheten/kulturen til familien, f.eks broren. Kanskje dere rett og slett ikke går sammen personlighetsmessig. Det jeg tenker du kan ta med deg, er at du faktisk har gjort godt med svigerfaren din. Svigermoren din har jo sett det, og sendt deg en melding. Og mannen din har valgt å gifte seg med deg. Så selv om han kanskje ikke er så flink til å uttrykke det, setter han nok pris på at du er som du er. Nær og varm!

Har du prøvd å ta opp med mannen din at du synes det er vanskelig å ikke kunne hjelpe til praktisk? Det betyr ikke at du må hjelpe til praktisk, men kanskje det kan være ok å snakke om det? Uansett - hvis du vil hjelpe til noe, er det kanskje følelsesmessig for mannen din. At du stiller opp for ham, om det er å lage en kopp te til ham på kvelden når han kommer hjem.

Omsorgsfulle mennesker - slik jeg tror du er - er viktige! Det er ikke alltid de får takk. Det er ikke alltid man kan stille opp slik man vil - fordi det blir feil. Det betyr ikke at det de gjør er mindre verdt.

Anonymous poster hash: e631f...09a

[AnonymBruker]

Hei! Måtte lese denne litt kjapt, så beklager hvis jeg har feillest noe. Slik jeg får inntrykk av er situasjonen slik:

Du er en kvinne som gjerne vil hjelpe til, få anerkjennelse for dette, og føle seg inkludert i familien. Slik jeg leser "deg" ut av det du skriver, er du en "hjelper". Altså en som baker kake til avslutninger, lager te til venner og stiller opp. Og det eneste du forventer tilbake er at det blir anerkjent, at du er en man kan regne med. Jeg leser deg ikke slik at du er interessert i ARVEN, men å føle deg inkludert, og at du skal få takknemlighet for det tilbake. Fullt forståelig.

Familien du kommet inn i er kanskje mer privat, ikke så "varm". (Får helt fnatt av alle disse anførselstegnene, men det blir liksom feil uten).

Jeg tenker at det er ikke så mye å gjøre med personligheten/kulturen til familien, f.eks broren. Kanskje dere rett og slett ikke går sammen personlighetsmessig. Det jeg tenker du kan ta med deg, er at du faktisk har gjort godt med svigerfaren din. Svigermoren din har jo sett det, og sendt deg en melding. Og mannen din har valgt å gifte seg med deg. Så selv om han kanskje ikke er så flink til å uttrykke det, setter han nok pris på at du er som du er. Nær og varm!

Har du prøvd å ta opp med mannen din at du synes det er vanskelig å ikke kunne hjelpe til praktisk? Det betyr ikke at du må hjelpe til praktisk, men kanskje det kan være ok å snakke om det? Uansett - hvis du vil hjelpe til noe, er det kanskje følelsesmessig for mannen din. At du stiller opp for ham, om det er å lage en kopp te til ham på kvelden når han kommer hjem.

Omsorgsfulle mennesker - slik jeg tror du er - er viktige! Det er ikke alltid de får takk. Det er ikke alltid man kan stille opp slik man vil - fordi det blir feil. Det betyr ikke at det de gjør er mindre verdt.

Anonymous poster hash: e631f...09a

Takk!

Ja, akkurat sånn er det og oppleves!

Mannen min og jeg har gått mange runder med Oss. Fordi vi har måttet lære å spille med hverandre fremfor å gå i hver vår retning. Så han har nok blitt mye mer åpen med meg, og jeg har lært mye om det å takle å leve med vanskelige ting.

Takk igjen jeg trengte den siste kommentaren før jeg sier god natt. Takk til dere andre også.

Anonymous poster hash: 92cf2...324

[LukaFrost]

Jeg er overrasket over at enkelte ikke ser på TS som en del av familien, at hun ikke har vært gift med mannne sin lenge nok til å telle. Klart hun ikke har noe å gjøre med selve arveoppgjøret, men jeg skjønner ikke hvorfor hun skal stenges ute fra alt det andre. Hun er ikke en utenforstående, men en som har mistet svigerfaren sin.

[ViljaH]

Jeg er overrasket over at enkelte ikke ser på TS som en del av familien, at hun ikke har vært gift med mannne sin lenge nok til å telle. Klart hun ikke har noe å gjøre med selve arveoppgjøret, men jeg skjønner ikke hvorfor hun skal stenges ute fra alt det andre. Hun er ikke en utenforstående, men en som har mistet svigerfaren sin.

Hun er ikke utenforstående. Men hun er heller ikke arving. Klart hun skal ha navnet sitt på sløyfer, hjelpe til under begravelsen, sitte med nærmeste familie i kirke og minnesamvær. Men hun bør la de aller nærmeste; barn og enke; få rom til å ordne slik de mener er best. Noe annet vil fort bli overtramp, om ikke mannen hennes opplever det, så er det stor sjanse for at bror/enke vil oppleve det. Når min mann skal gjennom det samme en dag, vil jeg overlate til barna å velge det de synes er best, med alt. Om de vil gi meg oppdrageller ha hjelp, så gjør jeg gjerne det. Men jeg vil ikke trampe rundt i huset når de deler, å bare skulle kaste ting osv, det blir feil. Det samme forventer jeg når jeg en gang skal til pers med mine søsken. Jeg vil ikke ha innblanding fra svigerinner til dette. Hjelp gjerne, men de må ha vett på å gi rom.

[AnonymBruker]

Vi har hatt det så fint sammen i etterkant av begravelsen at jeg føler meg lettet på alle måter! Vi har fått et bedre forhold når dette stresset har forsvunnet. Det beste jeg kan gjøre er å støtte på det jeg kan, og holde meg unna disse formelle tingene. Går knirkefritt for alle sammen.

Dette kommer til å gå helt fint, mannen min reiser opp alene i juni, så spør de heller om hjelp hvis de vil ha og alt er greit.

Anonymous poster hash: 92cf2...324