Dere som sliter psykisk og har stiftet familie

[AnonymBruker]

Fikk dere det bedre psykisk etter dere fikk barn? Et barn tar jo masse tid og det blir ikke lenger like mye tid til å tenke på seg selv og sitt. Bekymringene går ofte på barnet direkte, om det er friskt, har det bra, trives på skolen etc og ikke lenger på en selv. Jeg sier ikke at det å få barn er en quickfix som løser alle psykiske problemer, men det flytter kanskje fokuset litt?

Anonymous poster hash: 769f7...483

[AnonymBruker]

Nei, det flytter på ingen måte fokuset. Men det er nok det mange dessverre tror i håp om at en unge kan gjøre dem bedre. Det blir bare mer belastende.

Anonymous poster hash: 32c7c...ac9

[Kattugla]

Nei, det flytter på ingen måte fokuset. Men det er nok det mange dessverre tror i håp om at en unge kan gjøre dem bedre. Det blir bare mer belastende.

Anonymous poster hash: 32c7c...ac9

For ikke å snakke om hvor belastende det kan potentielt bli for barnet..

[AnonymBruker]

Nå fikk jeg barn før jeg hadde tenkt at jeg slet psykisk, men ja - jeg vil absolutt si at det flytter fokuset. For meg.

Men det er så individuelt. Jeg slet mye med depresjon og angst, etter barna kom hadde jeg plutselig en viktig oppgave - jeg hadde betydning. De fikk meg til å se de små tingene i livet, gleden i en sølepytt, viktige oppdagelser i veikanten - sånne ting som kun sett gjennom barneøyne blir fine stunder i hverdagen.

 

 

Jeg vet om barn av "friske" foreldre som sliter uendelig mye mer enn mine. Siden jeg vet hvor tøft livet er, er jeg veldig opptatt av å skape en solid og trygg hjemmebase for dem. Jeg vil at de skal bli sett, få trygge grenser, og en utvikle seg som individer.

 

Mye svada der, men det finnes mange måter å "slite psykisk" på. Ikke alle mentale lidelser har negative konsekvenser for andre mennesker.

 

Anonymous poster hash: 8cec9...ec3

[AnonymBruker]

Fikk dere det bedre psykisk etter dere fikk barn? Et barn tar jo masse tid og det blir ikke lenger like mye tid til å tenke på seg selv og sitt. Bekymringene går ofte på barnet direkte, om det er friskt, har det bra, trives på skolen etc og ikke lenger på en selv. Jeg sier ikke at det å få barn er en quickfix som løser alle psykiske problemer, men det flytter kanskje fokuset litt?

Anonymous poster hash: 769f7...483

Absolutt! Jeg har det så mye bedre etter at jeg fikk barn. Nå har jeg virkelig noe å leve for.

Selvsagt er jeg mye bekymret for barna. Men de gir så utrolig mye glede. Jeg er en helt annen med dem enn når jeg er alene. Da kan tungsinnet fremdeles sige inn.

Anonymous poster hash: b8d46...56b

[AnonymBruker]

Nei, det flytter på ingen måte fokuset. Men det er nok det mange dessverre tror i håp om at en unge kan gjøre dem bedre. Det blir bare mer belastende.

Anonymous poster hash: 32c7c...ac9

Med mindre du skriver dette av personlig erfaring, vil jeg påstå at du ikke aner hva du snakker om.

Psykisk sykdom er så mangt. Mange kan slite psykisk og samtidig være enormt ressurssterke mennesker.

Anonymous poster hash: b8d46...56b

[AnonymBruker]

Med mindre du skriver dette av personlig erfaring, vil jeg påstå at du ikke aner hva du snakker om.

Psykisk sykdom er så mangt. Mange kan slite psykisk og samtidig være enormt ressurssterke mennesker.

Anonymous poster hash: b8d46...56b

Selvfølgelig vet jeg hva jeg snakker om, gjør du?

Jeg har vokst opp med en psykisk syk mor selv og alle oss barna har slitt psykisk som følge. Det var svært tungt i barndommen vår. Min søster har kuttet all kontakt med mor fordi hun hater at livet hennes er ødelagt. Søsteren min gikk selvfølgelig i samme fotspor og ble mor som psykisk syk og har aldri jobbet eller fått utdannelse i løpet av 30 år. Hennes egen datter som nå er i tenårene snart har siden barndommen slitt og begynner å slite mer og mer.

Men du er vel en psykisk syk mor selv som føler deg truffet og tror at det aldri i verden påvirker barn på noe som helst måte du, ja.

Anonymous poster hash: 32c7c...ac9

[AnonymBruker]

Selvfølgelig vet jeg hva jeg snakker om, gjør du?

Jeg har vokst opp med en psykisk syk mor selv og alle oss barna har slitt psykisk som følge. Det var svært tungt i barndommen vår. Min søster har kuttet all kontakt med mor fordi hun hater at livet hennes er ødelagt. Søsteren min gikk selvfølgelig i samme fotspor og ble mor som psykisk syk og har aldri jobbet eller fått utdannelse i løpet av 30 år. Hennes egen datter som nå er i tenårene snart har siden barndommen slitt og begynner å slite mer og mer.

Men du er vel en psykisk syk mor selv som føler deg truffet og tror at det aldri i verden påvirker barn på noe som helst måte du, ja.

Anonymous poster hash: 32c7c...ac9

 

Du skriver ikke noe om hvilken lidelse din mor sliter/slet med. Som flere har nevnt så finnes det forskjellige typer mentale lidelser, og folk takler problemene ulikt. En person med enkelte lidelser kan fungere helt normalt når det kreves. Mange mennesker med alvorlige lidelser tar seg ganske kraftig i nakken og har både jobb og familie. Det er når de er helt alene at de får problemer.

 

Så har du dem som har lidelser som lager problemer for flere enn den syke. Dette er gjerne mennesker med dårlig eller liten sykdomsinnsikt, evt. et mer sammensatt og komplisert sykdomsbilde. To mennesker  med tilsynelatende likt utgangspunkt kan takle samme livssituasjon forskjellig - det er her begrepet "resilience" kommer inn i bildet. 

 

Jeg er drittlei av samfunnets sykdomsstempel på mentale lidelser (aka "sliter psykisk"). Nei, vi er ikke alle energityver, selvmedlidende pasienter, eller en byrde på samfunnet. Vi har andre erfaringer og/eller hjernekoblinger som gjør at vi ser omverden på en måte som ikke passer inn i malen. Dette gjør oss ikke by default til dårlige foreldre spesielt eller mennesker generelt. 

 

Når det er sagt har jeg all medlidenhet med TS som åpenbart sliter med en lite stabil oppvekst.

 

/rant 

Anonymous poster hash: 8cec9...ec3

[AnonymBruker]

Ja jeg er mye bedre psykisk.

Men ikke direkte pga barnet, men fordi jeg jobbet iherdig med psyken hos psykolog og gruppeterapi, mestringskurs og mindfulness fra jeg oppdaget at jeg var gravid og frem til barnet var to år. Da var jeg såpass balansert at jeg og psykolog mente at videre behandling ikke var nødvendig.

I mitt tilfelle var det snakk om angst, spesielt for sykdommer som kreft (hatt tre dødsfall i nærmeste familie til kreft på svært kort tid).

Nå synes jeg fortsatt at kreft er skummelt, men blir ikke lenger lammslått ved hvert minste mistenkelige symptom og er mye mer reflektert over mine egne reaksjoner og kam dermed stoppe de før de spinner avgårde i panikk.

Anonymous poster hash: d9b57...f72

[AnonymBruker]

Selvfølgelig vet jeg hva jeg snakker om, gjør du?

Jeg har vokst opp med en psykisk syk mor selv og alle oss barna har slitt psykisk som følge. Det var svært tungt i barndommen vår. Min søster har kuttet all kontakt med mor fordi hun hater at livet hennes er ødelagt. Søsteren min gikk selvfølgelig i samme fotspor og ble mor som psykisk syk og har aldri jobbet eller fått utdannelse i løpet av 30 år. Hennes egen datter som nå er i tenårene snart har siden barndommen slitt og begynner å slite mer og mer.

Men du er vel en psykisk syk mor selv som føler deg truffet og tror at det aldri i verden påvirker barn på noe som helst måte du, ja.

Anonymous poster hash: 32c7c...ac9

Jeg er en mor som sliter psykisk, ja. Men jeg er i et langvarig, stabilt forhold med barnefar. Jeg har mastergrad og god jobb og tjener godt. Barna mine er livlige og glade, trygge på seg selv.

Det er ikke slik at alle som sliter psykisk er som moren din!

Anonymous poster hash: b8d46...56b

[AnonymBruker]

Jeg er en mor som sliter psykisk, ja. Men jeg er i et langvarig, stabilt forhold med barnefar. Jeg har mastergrad og god jobb og tjener godt. Barna mine er livlige og glade, trygge på seg selv.

Det er ikke slik at alle som sliter psykisk er som moren din!

Anonymous poster hash: b8d46...56b

Men ser du at det kan påvirke barna dine selv om du selv synes at alt går bra?

Jeg har jobbet med barn som pårørende og det mest påfallende er at foreldrene ikke hadde innsikt i hvor mye barna fanget opp. Dette var ofte snakk om deprimerte mødre.

Det preger et barn å vokse opp med en mor som er deprimert, uansett hvor godt far og miljøet rundt fungerer.

Barn merker at mamma har det vondt.

Anonymous poster hash: 846c8...b24

[AnonymBruker]

Fikk dere det bedre psykisk etter dere fikk barn? Et barn tar jo masse tid og det blir ikke lenger like mye tid til å tenke på seg selv og sitt. Bekymringene går ofte på barnet direkte, om det er friskt, har det bra, trives på skolen etc og ikke lenger på en selv. Jeg sier ikke at det å få barn er en quickfix som løser alle psykiske problemer, men det flytter kanskje fokuset litt?

Anonymous poster hash: 769f7...483

Mange slet aldri psykisk før de fikk barn.

Anonymous poster hash: 6ceff...dae

[AnonymBruker]

Mange slet aldri psykisk før de fikk barn.

Anonymous poster hash: 6ceff...dae

 

Det var da en saklig kommentar. Men jo, jeg er klar over det, heldigvis sliter ikke de fleste psykisk. Men denne tråden gjelder oss som faktisk gjør det.

Anonymous poster hash: 769f7...483

[AnonymBruker]

Men ser du at det kan påvirke barna dine selv om du selv synes at alt går bra?

Jeg har jobbet med barn som pårørende og det mest påfallende er at foreldrene ikke hadde innsikt i hvor mye barna fanget opp. Dette var ofte snakk om deprimerte mødre.

Det preger et barn å vokse opp med en mor som er deprimert, uansett hvor godt far og miljøet rundt fungerer.

Barn merker at mamma har det vondt.

Anonymous poster hash: 846c8...b24

Å 'slite psykisk' betyr 1000 forskjellige ting. Og arter seg på et utall ulike vis. Ikke alle går rundt og dasser i joggedress og gråter. Noen bærer det på innsiden i så stor grad at omverden ville bli forbløffet om de fant det ut.

Anonymous poster hash: b8d46...56b

[AnonymBruker]

Men ser du at det kan påvirke barna dine selv om du selv synes at alt går bra?

Jeg har jobbet med barn som pårørende og det mest påfallende er at foreldrene ikke hadde innsikt i hvor mye barna fanget opp. Dette var ofte snakk om deprimerte mødre.

Det preger et barn å vokse opp med en mor som er deprimert, uansett hvor godt far og miljøet rundt fungerer.

Barn merker at mamma har det vondt.

Anonymous poster hash: 846c8...b24

Jeg har selvsagt ingen problemer med å skjønne at barn som behøver 'jobbes med som pårørende' ikke er uberørt av mors depresjon. Det sier seg selv.

Hilsen AB over.

Anonymous poster hash: b8d46...56b

[AnonymBruker]

Veldig få, om noen kunne se på meg at jeg hadde angst.

Det var ikke av typen som gav behov for medisinering, men det gav begrensninger i hverdagen i praksis selv om ikke så mange andre merket noe.

Jeg har blitt bedre enn så lenge, rett og slett fordi null tid til å tenke gjør at jeg ikke "har tid" til angst.

Andre vil kunne få omvendt effekt av såpass høyt stressnivå og lite søvn- det kommer så an på.

Uansett så investerte jeg endel tid særskilt i graviditeten og barnets første leveår i endel terapi og eksponering, og det var nok også en bidragsyter.

Jeg hadde også jobbet mye med angsten i tiden før planlegging av graviditet, og visste at dette ville påvirke barnet negativt om jeg ikke var villig til å jobbe hardt med det.

Har aldri slitt med særlige tunge eller moderate depresjoner, så det hjelper nok i mitt tilfelle.

Begge deler hadde kunnet blitt i overkant om jeg ikke så særlige tegn til bedring.

Anonymous poster hash: a1f4e...0b2

[AnonymBruker]

Hos meg ble det verre...

Anonymous poster hash: c0220...285

[AnonymBruker]

Fikk dere det bedre psykisk etter dere fikk barn? Et barn tar jo masse tid og det blir ikke lenger like mye tid til å tenke på seg selv og sitt. Bekymringene går ofte på barnet direkte, om det er friskt, har det bra, trives på skolen etc og ikke lenger på en selv. Jeg sier ikke at det å få barn er en quickfix som løser alle psykiske problemer, men det flytter kanskje fokuset litt?

Anonymous poster hash: 769f7...483

Nei. Ble mye verre. Har ingen mulighet til å hente meg inn, sove lenge osv. Så her blir det nok antidepressiva livet ut, for å takle søvnmangel, trassalder, runder med omgangssyke og barneastma. Med så lite søvn og egentid ville jeg blitt deprimert uten å gå på antidepressiva...

Anonymous poster hash: dc31c...bd6