Utslitt, prematurt barn, stress, tid, depresjon, framtid

[BuddyBuggy]

Nå skal jeg fortelle min historie. Jeg er 18 år, min samboer er 19. Vi ble sammen i 2013. Vi har hatt det bra hele tiden. Så i vinter i år fant vi ut at hun hadde blitt gravid. Selv med riktig bruk av prevensjon, alltid uten unntak. Okei, tenkte vi. En veldig stressende periode, det er ikke en ideell situasjon. Jeg var for abort, hun ikke. Men jeg skulle ta vare på dette barnet så godt jeg kan uansett hva som skjer. Så i sommer ble det hasteoperasjon på min kjære og lille dattera vår ble født 14 uker for tidlig, 840 gram. Veldig mye opp og ned og legen ba oss om å ikke ha et for stort håp om at hun skulle overleve.

Men etter 3 måneder hvor vi bodde på sykehuset og frykt for at hun skulle miste livet, kom vi endelig hjem. Vi har ikke midler til å flytte for oss selv, så vi bor sammen med min mor og bror i en leilighet. Vi har fått mye hjelp fra familie med klær, vogn, utstyr og masse støtte. Venner derimot, har jeg bare en igjen av.

Men min kjæreste lider av en veldig ille atopisk eksem, og har det siste året fått noen fryktelige anfall der hvor hele kroppen hennes blir betent og vond og hun må nesten være sengeliggende til det meste er over og dette er nå 5-6/7 dager i uka. Legene kan ikke gjøre noe. Selv om jeg tror kjæreste kunne gjort noe i det minste selv om hun er slik. Og en lat bror og en mor som "er for sliten" til å gjøre noe husarbeid, må jeg gjøre all husarbeid i hele leiligheta for 5 personer for at det ikke skal se helt forferdelig ut her. Og det må jeg drille med å gå på skolen med masse vurderinger, så den eneste ledige tiden jeg har til overs, går til skole for å oppnå greie karakterer, være våken store deler av natta, aldri noe særlig med søvn. Og i tillegg styre med det meste med dattera vår. I tillegg til en mor som kjefter i hytt og pine fordi jeg ikke gjør noe bra nok og en kjæreste som klager fordi jeg er egoistisk og lat. Jeg står på hele døgnet for å få ting til å gå rundt, og lirer på hvordan dette her skal gå. Ikke sjans at jeg har tid til en jobb ved siden av dette.

Jeg er så utrolig sliten, og har ikke hatt tid til å slappe av siden fødselen. Er på randen av depresjon.

Innimellom angrer jeg på at jeg fikk kjæreste (da hadde jeg unngått barn). Men ikke misforstå meg, jeg elsker dattera mi over alt på jord og jeg er utrolig glad i å være med henne og se henne utvikle seg.

Men jeg lurer på hvordan dette skal gå framover. Ingen jobb, må flytte ut før neste sommer (beskjed fra mor), og liten tro på at dette skal funke. Utrolig hektisk og jeg er redd for framtida, redd for at dattera mi skal bli tatt bort fordi vi ikke har nok midler. Vi har nok å rutte med foreløpig, men ikke hvis vi skulle bodd for oss selv.

Vet ikke hva jeg skal gjøre Trengte å lufte tankene litt

Endret 10. oktober 2015 av BuddyBuggy

[Cessa74]

For det første, du er en helt i mine øyne! Få menn i din alder hadde stillt opp på denne måten - din datter, kjæreste og mor er heldige som har deg!

Kan virkelig tenke meg at du er sykt sliten, og det er viktig at du også klarer å prioritere litt tid til deg selv  -så du kan hente deg inn litt.

Tror du bør ta en tur til fastlegen og snakke litt med vedkommende - kanskje legen kan hjelpe deg og har noen gode råd? Og ta kontakt med NAV  -legg frem situasjonen ifht bolig, studier osv - de burde jo ha noen løsninger?

Om du skal tenke langsiktig - så MÅ du klare å holde på skolen og tenke videre studier - uansett hvor tøfft det er.

Og hva med hennes familie? Kan ikke de stille opp litt? Hva med om hun tok med babyen dit en helg eller liten uke, så du kunne sover ut og tak et skippertak med studier?

 

Hovedpoenget mitt er at du MÅ søke hjelp - ellers stuper du til slutt. Det vil bli bedre - det må du tro på!

Lykke til!

[Desree]

Enig med den over her, du er kjempeflink!! Skjønner at det er utrolig slitsomt, men det blir seriøst bedre!! Den første tiden er veldig slitsomt og alt er nytt, og det er sikkert ubeskrivelige vanskelig med et prematurt barn og all usikkerheten. Synes rådene over var veldig bra, spes det med å høre om hjelp fra nav. Stå på videre for datteren din. Du er virkelig en hverdagshelt! Verden trenger flere fedre som deg!

[AnonymBruker]

Dette er en historie til skrekk og advarsel for andre som syns det å få barn i tenårene er en god ide.

 

Du må sette ned foten. Kjæresten din kan gjøre noe selv om hun har eksem, din mor og bror må også bidra. Samle hele gjengen til familiemøte og slå i bordet.

Anonymous poster hash: 69d14...281

[Gjest 2Bhonest]

Hør med kommunen om de har noen bolig til dere...

Dere mister ikke ungen av å motta hjelp fra det offentlige...

[AnonymBruker]

Har dere vært i kontakt med familievernkontor og barnevern?

Datteren deres vil ikke uten videre bli tatt bort på grunnlag av dårlig økonomi.

Barnevernet kan kanskje tilby dere ulike former for veiledning og støtte, og kanskje avlastning mtp sykdom hos mor?

Dette hørtes veldig slitsomt ut og jeg skjønner at du er mye bekymret.

Men livet med barn er ganske hardt, og man får generelt fryktelig lite søvn og har faktisk ekstremt lite fritid. Prøv å huske på at det gjelder de aller fleste- mange mister også jobbene sine nå om dagen.

Ikke så mye trøst og hjelp for deg- men du er ikke alene om å måtte stå ganske hardt på for å få hjulene til å gå rundt.

Ta kontakt med fastlegen din, og spør om hjelp til å gå videre i systemet med dette for å finne noen utveier og råd.

Ta også kontakt med NAV for veiledning.

Anonymous poster hash: 618b3...228

[AnonymBruker]

Vet ikke om du er på Vgs eller er student, men kanskje du får mulighet til å skaffe studentbolig? Hvis du skal fortsette å studere. Du sier ikke så mye om din og din samboers økonomiske situasjon. Mulighet til studielån/stipend etc? Det skal jo være mulig å få det til å gå rundt på et vis.

 

Anonymous poster hash: 720ea...668

[Gjest chiki]

Dere kan søke studentbolig om du går høgskole.

Støtte fra boligbanken til husleie

Samboeren din har vell krav på noe fra nav eller sykstipend om hun er så dårlig hun ikke kan studere eller jobbr

[AnonymBruker]

Nå skal jeg fortelle min historie. Jeg er 18 år, min samboer er 19. Vi ble sammen i 2013. Vi har hatt det bra hele tiden. Så i vinter i år fant vi ut at hun hadde blitt gravid. Selv med riktig bruk av prevensjon, alltid uten unntak. Okei, tenkte vi. En veldig stressende periode, det er ikke en ideell situasjon. Jeg var for abort, hun ikke. Men jeg skulle ta vare på dette barnet så godt jeg kan uansett hva som skjer. Så i sommer ble det hasteoperasjon på min kjære og lille dattera vår ble født 14 uker for tidlig, 840 gram. Veldig mye opp og ned og legen ba oss om å ikke ha et for stort håp om at hun skulle overleve.

Men etter 3 måneder hvor vi bodde på sykehuset og frykt for at hun skulle miste livet, kom vi endelig hjem. Vi har ikke midler til å flytte for oss selv, så vi bor sammen med min mor og bror i en leilighet. Vi har fått mye hjelp fra familie med klær, vogn, utstyr og masse støtte. Venner derimot, har jeg bare en igjen av.

Men min kjæreste lider av en veldig ille atopisk eksem, og har det siste året fått noen fryktelige anfall der hvor hele kroppen hennes blir betent og vond og hun må nesten være sengeliggende til det meste er over og dette er nå 5-6/7 dager i uka. Legene kan ikke gjøre noe. Selv om jeg tror kjæreste kunne gjort noe i det minste selv om hun er slik. Og en lat bror og en mor som "er for sliten" til å gjøre noe husarbeid, må jeg gjøre all husarbeid i hele leiligheta for 5 personer for at det ikke skal se helt forferdelig ut her. Og det må jeg drille med å gå på skolen med masse vurderinger, så den eneste ledige tiden jeg har til overs, går til skole for å oppnå greie karakterer, være våken store deler av natta, aldri noe særlig med søvn. Og i tillegg styre med det meste med dattera vår. I tillegg til en mor som kjefter i hytt og pine fordi jeg ikke gjør noe bra nok og en kjæreste som klager fordi jeg er egoistisk og lat. Jeg står på hele døgnet for å få ting til å gå rundt, og lirer på hvordan dette her skal gå. Ikke sjans at jeg har tid til en jobb ved siden av dette.

Jeg er så utrolig sliten, og har ikke hatt tid til å slappe av siden fødselen. Er på randen av depresjon.

Innimellom angrer jeg på at jeg fikk kjæreste (da hadde jeg unngått barn). Men ikke misforstå meg, jeg elsker dattera mi over alt på jord og jeg er utrolig glad i å være med henne og se henne utvikle seg.

Men jeg lurer på hvordan dette skal gå framover. Ingen jobb, må flytte ut før neste sommer (beskjed fra mor), og liten tro på at dette skal funke. Utrolig hektisk og jeg er redd for framtida, redd for at dattera mi skal bli tatt bort fordi vi ikke har nok midler. Vi har nok å rutte med foreløpig, men ikke hvis vi skulle bodd for oss selv.

Vet ikke hva jeg skal gjøre Trengte å lufte tankene litt

Så flink du er!! Ville tatt en alvorsprat med kjæresten din. Vist hun det du skriver her. Er det ingenting legene kan gjøre? Hvordan ser hun for seg fremtiden med barnet hvis hun er sengeliggende hele uken og ikke kan delta ? Hvor i landet holder du til?

Anonymous poster hash: dc562...5ce

[AnonymBruker]

Uff

Anonymous poster hash: ec53b...2a1

[AnonymBruker]

Huff, stakkars! Er ikke lett å få så mye ansvar tredd over hodet når man er så ung. Jeg fikk ikke med meg om du studerer eller går videregående?

Hvis du studerer så har du vel rett på en del ekstra stipend i måneden, og dere stiller langt frem i køen på billige studentboliger når dere har barn.

Hvis ikke så ville jeg kontaktet nav og seom det går an å få noe bostøtte eller lignende.

For det andre, du er nødt til å sette ned foten. Det er ikke riktig at du skal gjøre alt i en leilighet med fire voksne mennesker. Du får forklare for moren at om dere skal komme dere ut av leiligheten til sommeren så er du nødt til å få deg en jobb, og det går ikke når de krever så mye av deg på hjemmebane.

 

For det andre. Dama di må få ut fingern å få noe ordentlig hjelp. Enten ved å f.eks bytte lege eller få henvisning til en hudspesialist av noe slag. Og hvis det er så ille at hun er sengeliggende 6 av 7 dager så må hun jo komme i gang med prosessen med å bli uføretrygda e.l. Hun kan ikke bare ligge i senga og ikke bidra med noe som helst. En ting er at hun er syk, men dere kommer ikke til å klare dere på en liten inntekt alene til sommern.

Anonymous poster hash: 3b668...6bc

[AnonymBruker]

Hvem tar seg av barnet på dagtid?

Du er flink TS, det er du. Men hvordan er det med mor? Kan hun ta seg av barnet?

Anonymous poster hash: d27b0...60f