Bundet av mors meninger

[AnonymBruker]

Beklager lang post, men dette handler om en del ting jeg har brent inne med relativt lenge.

Er snart i midten av tyveårene. Har lenge opplevd at min familie har veldig mange meninger om alt jeg foretar meg. Det handler ikke bare om ren interesse, men bastante uttalelser som "dette er du god på" og "dette er ikke deg", som regel med rot i mine personlighetstrekk som barn, som om vi er uforanderlige. Jeg vet selv at jeg har forandret meg en god del siden jeg var 10.

Må legge til at jeg er ikke en ekstremt uansvarlig sjel og har alltid tatt det folk flest vil anse som fornuftige valg. Jeg har selvsagt hatt noen voksesmerter på veien, hvem har ikke det, men jeg er ikke noe utskudd, ei heller en som ikke tenker på fremtiden.

Jeg har gått på skole i utlandet i ganske mange år (både ved studier og tidligere) - mine foreldre reiser endel og har flere boliger både utenlands og i Norge. Likevel ser min mor helst at jeg flytter hjem, selv om de lett kan tilbringe halve året utenfor Oslo. Som om de vil "ha meg der". Det handler mest om at min mor er redd jeg treffer en mann utenlands og slår meg til ro her.

Jeg drar hjem til familien i ferier og moren min vil ha veldig jevnlig kontakt, både via sms, telefon og epost. Dette har jeg ingen problemer med, men selv om jeg holder kontakten jevnt og trutt vet jeg at dette kun er halvveis tilfredsstillende, da jeg aller helst skulle bodd hjemme. Det er aldri "nok" uten at jeg tar valgene hun vil jeg skal ta.

Mesteparten av mine venner er fra utlandet, inkludert mennene jeg dater. Da snakker jeg mest om USA, England, Frankrike, Tyskland osv. - land det ikke er fullstendig unaturlig å sammenlikne seg med, på alle måter.

Ingen i min omgangskrets har det samme presset hjemmefra. Dette er mennesker som "bærer hjertet på ermet" og ikke har grunn til å skjule skavanker eller familiedrama foran meg. De kan oppriktig si at de ikke på langt nær like ofte ligger våken og stresser over hva mor og far mener om deres valg. Ved samtale kan selvsagt deres foreldre uttrykke at de savner dem, men aldri i en veldig negativ eller hysterisk tone. Det er aldri noen manipulasjon el.l. for å få viljen sin. Formålet er vel heller å uttrykke savn og at man bryr seg om hverandre, ikke plassere skyld og forårsake dårlig samvittighet.

Har lurt litt på om dette er et noe norsk fenomen. Jeg opplever at de fleste amerikanere jeg kjenner ikke "lider" under foreldrenes mening når det gjelder valgene de tar. Det er godtatt at barna forlater redet og etablerer egne liv og ikke alltid der de vokste opp.

Akkurat her tror jeg noe av problemet ligger - min mor var mye hjemme med oss og har aldri hatt hverken en karriere hun har brent for eller et veldig omfattende sosialt liv. I tillegg er min stefar veldig mye eldre enn henne, og jeg vet at hun bekymrer seg for å bli enke igjen (vår far gikk bort tidlig da vi var små) og hvordan livet vil se ut da.

Jeg er veldig glad i moren min og jeg vil hennes beste. Det er likevel litt som om jeg er plassert i et limbo der jeg iblant synes jeg eksisterer for hennes beste og må ta hensyn om jeg skal snu meg til venstre.

Jeg er ung og dersom jeg noen gang skal reise, ta noen risikoer og teste ut internships midlertidige jobber for å se hva som burde bli min levevei - så er det nettopp nå. Det er nok forvirrelse og nye inntrykk å fordøye i løpet av denne kvartlivskrisen jeg går igjennom uten at jeg trenger en skyldbør på toppen av det hele.

Min mor er en vakker, omtenksom kvinne med en tvers igjennom god, intelligent mann og en stor familie som bryr seg om henne. Hun trenger ikke jobbe for å leve godt og hun har frihet til det meste. Hun har ikke et dårlig liv.

Jeg er derimot overbevist om at hun har et negativt sinn der hun leter etter problemer. Slik har hun tenkt så lenge jeg kan huske - selv da vi begge bodde hjemme. Hun er tilbakeskuende og lite proaktiv - hun leter etter problemer mer enn hun leter etter svar.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, annet enn noen erfaringer. Enten fra de som har tilsvarende erfaring hjemmefra eller de som har valgt noe litt annet enn det foreldrene ville og har overlevd...

Jeg trenger litt hjelp til å kunne stå på egne ben - jeg trodde jeg ville klare det innen nå, men min omtanke for familien er jo selvsagt veldig sterk. Samtidig vet jeg jo like godt at man ikke lever for foreldrenes skyld. Jeg kan ikke ta jobbene hun vil at jeg skal ta for å unngå konfrontasjon. Og jeg finner det hele veldig vanskelig.

Anonymous poster hash: 2ec18...094

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg ikke. Hva mener du? Hva vil DU?

Anonymous poster hash: a14b2...d4f

[Gjest Blomsterert]

Alle,eller de fleste foreldre,vil alltid barnas beste. Men noen ganger ser nok helst foredre at barnas beste,sammenfaller med deres beste. Min mor hadde høye krav. Mht til oppførsel,klær og utdannelse.

Jeg var nok outsideren hjemme,da fasader og snobberi alltid har hatt en dels lattermild,dels foraktelig holdning til det. Men da jeg begynte å studere,så burde jeg studert noe "bedre". Jeg er kunstinteressert,jobber kreativt i perioder. Min mor mener selvsagt at jeg burde bli profesjonell på heltid.. En skal liksom alltid "bli bedre"eller "noe mer".

Og ja,hun er flink til å skape skyldfølelse,selv om jeg nå er voksen nok til å skjønne henne,fra hennes perspektiv,så påvirket blir jeg ikke ofte lenger.

Jeg ville iallefall ikke være sånn mot mine barn. De har reist,og tatt ulike utdannelser.

Du må prøve å snakke med din mor? At du må leve ditt eget liv.

Det er den eneste måten å prøve snakke ut om det?

Hvis det ikke nytter,så må du tenke at du har rett til å leve som du vil. Du må faktisk velge selv hva du vil gjøre,og din mor har vel også valgt sitt liv?

Men som mor skjønner jeg jo at hun er redd du flytter utenlands! Hadde syntes det hadde vært vanskelig med egne om de skulle velge det.

Men jeg hadde respektert de uten å gi de dårlig samvittighet.

[AnonymBruker]

Alle,eller de fleste foreldre,vil alltid barnas beste. Men noen ganger ser nok helst foredre at barnas beste,sammenfaller med deres beste. Min mor hadde høye krav. Mht til oppførsel,klær og utdannelse.

Jeg var nok outsideren hjemme,da fasader og snobberi alltid har hatt en dels lattermild,dels foraktelig holdning til det. Men da jeg begynte å studere,så burde jeg studert noe "bedre". Jeg er kunstinteressert,jobber kreativt i perioder. Min mor mener selvsagt at jeg burde bli profesjonell på heltid.. En skal liksom alltid "bli bedre"eller "noe mer".

Og ja,hun er flink til å skape skyldfølelse,selv om jeg nå er voksen nok til å skjønne henne,fra hennes perspektiv,så påvirket blir jeg ikke ofte lenger.

Jeg ville iallefall ikke være sånn mot mine barn. De har reist,og tatt ulike utdannelser.

Du må prøve å snakke med din mor? At du må leve ditt eget liv.

Det er den eneste måten å prøve snakke ut om det?

Hvis det ikke nytter,så må du tenke at du har rett til å leve som du vil. Du må faktisk velge selv hva du vil gjøre,og din mor har vel også valgt sitt liv?

Men som mor skjønner jeg jo at hun er redd du flytter utenlands! Hadde syntes det hadde vært vanskelig med egne om de skulle velge det.

Men jeg hadde respektert de uten å gi de dårlig samvittighet.

Takk for svar. Det handler vel delvis om at jeg føler meg litt fanget. Og at ting som der og da ble fremstilt som en "gave" (at hun betalte skolepenger for meg) senere blir brukt som argument for at jeg skylder henne noe.

Hun sier det ikke er tilfelle men det blir brukt som argument hver eneste gang jeg ikke gjør som hun sier. Nettopp derfor er jeg på desperat jakt etter ekstrainntekt så jeg kan begynne å betale henne ned.

Jeg vet at det ikke egentlig er det hun vil, huk bruker det lun som middel. Men da har hun i det minste ikke noe hun skulle sagt.

Anonymous poster hash: 2ec18...094

[AnonymBruker]

Takk for svar. Det handler vel delvis om at jeg føler meg litt fanget. Og at ting som der og da ble fremstilt som en "gave" (at hun betalte skolepenger for meg) senere blir brukt som argument for at jeg skylder henne noe.

Hun sier det ikke er tilfelle men det blir brukt som argument hver eneste gang jeg ikke gjør som hun sier. Nettopp derfor er jeg på desperat jakt etter ekstrainntekt så jeg kan begynne å betale henne ned.

Jeg vet at det ikke egentlig er det hun vil, huk bruker det lun som middel. Men da har hun i det minste ikke noe hun skulle sagt.

Anonymous poster hash: 2ec18...094

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, selv det med penger som senere ble brukt som pressmiddel. Å betale tilbake er en god ide, jeg gjorde det ikke og det ble brukt som pressmiddel i årevis. For min del endret det seg først da jeg til slutt eksploderte, og vi hadde en samtale om hvordan jeg følte det. Jeg bor nå i utlandet og hun har akseptert det selv om hun gir meg små stikk hver gang jeg er hjemme.

Jeg tror du på et eller annet tidspunkt bør forklare hvordan du opplever situasjonen.

Anonymous poster hash: 373e0...aad

[AnonymBruker]

Jeg har det slik som deg, og nå har jeg blokkert på telefon og facebook og snapchat (!). Jeg orker ikke utpressingen og skyldfølelsen.

Aner ikke hva jeg skal gjøre i jula, kommer nok til å kontakte meg på et vis med masse klager om jeg ikke er hjemme hos dem.

Anonymous poster hash: d776f...2ba

[Gjest miuen]

Hadde min mor fått bestemme, hadde jeg bodd i nabohuset. Og jeg hadde vært sykepleier, for det er hun. Og jeg hadde vært underdanig min mann slik hun er underdanig sin mann. Jeg hadde strikket ullklær til barna mine i stedet for å kjøpe ullklær, og jeg hadde servert norsk husmannskost hver dag. Dessverre (for henne) bestemmer ikke min mor over mine valg. Det gjorde hun da jeg bodde hjemme, og jeg hadde ingen egen personlighet. Da jeg flyttet hjemmefra fikk jeg endelig muligheten til å bli MEG. Jeg tok endelig egne valg som gjorde at MITT liv ble verdt å leve. Hun kommer stadig med stikk fordi jeg gjør noe som i hennes øyne er feil, men jeg lar ikke stikkene få svi mer enn et sekund eller to.

Du er din egen lykkes smed, alltid husk på det. Og du har kun dette livet å leve.

[Mrs.Under]

Du, det her tror jeg er ganske så vanlig! Jeg er godt voksen, og min mor har i alle år hatt sterke meninger om hva jeg bør eller ikke bør gjøre, eller hva jeg er eller ikke er. Og ja, jeg blir enda lei meg når hun smeller i meg hvor feit jeg er blitt eller "at det der er ingenting for deg" , "det der kan du ikke". Og hun har en grunnleggende negativ livsinnstilling. Alt som kan gå galt, kommer nok til å gjøre det, mener hun.

Det som likevel ligger til bunns er at hun vil mitt beste til en hver tid, problemet er vel bare at hva hun oppfatter som mitt beste, og hva jeg anser som mitt beste er temmelig forskjellig. Og at hun faktisk ikke heller skjønner at jeg har forandret meg de siste 25 årene etter jeg flyttet hjemmefra.

Du skal bare puste godt, finne noen gode strategier, for tro meg, mammaen din kommer nok alltid til å fortsette som hun gjøre. Det er opp til deg hvordan du takler dette! Du er ikke avhengig av din mors akspet for å leve et godt liv. Selv om det er akkurat den aksepten vi lengter etter!

[Gjest Blomsterert]

Takk for svar. Det handler vel delvis om at jeg føler meg litt fanget. Og at ting som der og da ble fremstilt som en "gave" (at hun betalte skolepenger for meg) senere blir brukt som argument for at jeg skylder henne noe.

Hun sier det ikke er tilfelle men det blir brukt som argument hver eneste gang jeg ikke gjør som hun sier. Nettopp derfor er jeg på desperat jakt etter ekstrainntekt så jeg kan begynne å betale henne ned.

Jeg vet at det ikke egentlig er det hun vil, huk bruker det lun som middel. Men da har hun i det minste ikke noe hun skulle sagt.

Anonymous poster hash: 2ec18...094

Skjønner at du vil ha innekt,og at hun bruker det du får/låner av henne er dårlig.

Men viktig at du skjønner henne også,for da blir det lettere for deg å føle deg fri. Viser du at du forstår,så er det muligens større sjanse for at hun også vil skjønne at du ikke kan akseptere det at hun ikke kan bruke noe "maktmiddel"mot deg.

Hun er sikkert snill og tenker seg vel ikke nok om. Så da må nesten du få henne til å forstå.

Du har uansett all rett til å leve ditt liv akkurat som du vil. Moren din bør være stolt av det faktisk. :-)

[AnonymBruker]

Du, det her tror jeg er ganske så vanlig! Jeg er godt voksen, og min mor har i alle år hatt sterke meninger om hva jeg bør eller ikke bør gjøre, eller hva jeg er eller ikke er. Og ja, jeg blir enda lei meg når hun smeller i meg hvor feit jeg er blitt eller "at det der er ingenting for deg" , "det der kan du ikke". Og hun har en grunnleggende negativ livsinnstilling. Alt som kan gå galt, kommer nok til å gjøre det, mener hun.

Det som likevel ligger til bunns er at hun vil mitt beste til en hver tid, problemet er vel bare at hva hun oppfatter som mitt beste, og hva jeg anser som mitt beste er temmelig forskjellig. Og at hun faktisk ikke heller skjønner at jeg har forandret meg de siste 25 årene etter jeg flyttet hjemmefra.

Du skal bare puste godt, finne noen gode strategier, for tro meg, mammaen din kommer nok alltid til å fortsette som hun gjøre. Det er opp til deg hvordan du takler dette! Du er ikke avhengig av din mors akspet for å leve et godt liv. Selv om det er akkurat den aksepten vi lengter etter!

Takk for svar.

Dette er 100% hvordan ting er for min mor - alt som kan gå galt, går galt.

Det handler vel også om at hun har opplevd negative ting som for henne har bekreftet at krisetenkning er legitimt.

Jeg har aldri - noensinne - hørt henne si "la oss se på den positive siden". Hun er negativ og tilbakeskuende. Samtaler med henne drar meg ned og gjør vondt verre. Nettopp derfor må jeg begrense kontakten noe og hun føler at jeg stenger henne ute.

Så blir det baksnakkelser der hun og min søster prater om meg og spekulerer.

Jeg blir så lei meg. Nå er jeg i tillegg alene og litt ensom da min roommate er bortreist og alt stresset jeg har blir forverret med meldingene jeg får av henne.

Anonymous poster hash: 2ec18...094

[AnonymBruker]

Dette høres ut som den klassiske narsisstiske morsrollen. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Nå er jeg nærmere 30 enn midten av 20-årene så jeg har vel i grunn klart å løsrive meg mer og mer fra hennes meninger. Helt siden jeg flyttet hjemmefra har jeg fått pes for alt jeg har gjort. Moren min har alltid vært veldig kontrollerende og har nærmest bestemt at hun skulle vite alt jeg foretok meg døgnet rundt , hvem jeg var med, hva jeg har gjort, hva jeg skulle. Ja det var nærmest slik at jeg måtte si rett ut " du jeg kunne ikke ringe deg klokka 03 i natt fordi jeg var sammen med en gutt jeg traff på byen, og ja jeg ble med ham hjem...". Jeg reiste på utenlandsstudier og fikk høre at jeg var gal og unormal, normale folk fant ikke på så mye tull og tøys. Jeg reiste mye og ofte. Og hver gang jeg reiste fikk jeg lange leksjoner om at jeg brydde meg ikke et døyt om familie men alle andre var mer viktige. Jeg fikk et forhold med en som bodde i utlandet og reiste derfor veldig ofte , men siden vi bodde forskjellige steder kunne jeg ikke reise hjem i tillegg flere ganger i året sånn som min mor ønsket. Jeg måtte nærmest beklage meg for at jeg som nyforelsket prioriterte å besøke kjæresten min. Om jeg var hjemme 1-3 uker i løpet av året hadde ingenting å si.

Etter jeg var ferdig å studere har det vært en lang prosess å få en fulltidsjobb, tjene opp ferie, osv, Jeg kan fremdeles ikke reise hjem på ferie flere uker i året slik som hun ønsker. Om jeg kommer hjem er det mas og anklagelser over hva jeg må gjøre, at ingen hjelper henne med noe som helst (selv om jeg kan støvsuge, vaske opp, lage middag nærmest hver dag så kommer hun med stikkende kommentarer om stakkars henne og blabla). Hennes forhold med faren min er heller ikke noe bra, slik at siden hun selv ikke ønsker å gjøre det slutt så må jeg høre kommentarer hele tiden om hvor forferdelig hun har det, ingen bryr seg om henne, ingen besøker henne, ingen hjelper henne. Om hun kommer på besøk til oss flere ganger i året har ikke det noe å si. Om jeg kommer hjem 1-2 uker i året har ikke det noe å si. Om vi reiser på ferie sammen er heller ikke det noe.

Moren min spiller konstant på samvittighet og dersom jeg forteller henne f.eks. at jeg gleder meg å reise på ferie til en eller annen spennende destinasjon på ferie så får jeg nærmest kjeft. I tillegg graver hun opp alt det negative som finnes om reisemålet og spammer meg med artikler om alt det forferdelige som har skjedd (ergo det hun prøver å si er at jeg er gal og syk som kan glede meg til å reise til det stedet).

Jeg tror jeg gir meg her, men poenget er at moren min er så veldig veldig negativ. Og hun skjønner ikke selv at all den negativiteten hennes gir meg liten lyst til å snakke med henne eller besøke henne. Hun tar ingen selvkritikk selv om jeg forteller at det sårer meg at hun aldri unner meg noe som helst.

Anonymous poster hash: b4698...c0f