Mindre og mindre nærhet i ekteskapet, begynner å tvile på oss.. Har 1 barn og 1 på vei..

[AnonymBruker]

Vi er sikkert ikke de første som sklir ifra hverandre som nybakte foreldre med våkennetter, prøve og feile, hvor man til slutt ender opp med og sove på hvert vårt rom - og begge synes dette nå er ok.

Vår førstefødte er snart 1 år, og får en lillesøster i juli.

Kan ikke se for meg at enda ett barn skal hjelpe på det å føle seg opplagt og ha overskudd til annet enn barna.

Jeg prioriterer bevisst å gi barnet vårt det han trenger, for så å ta meg av meg selv med bekkenløsning og vond rygg.

Når minstemann er i seng for kvelden, så ønsker jeg kun fred, og virker på mannen som han føler det på samme måte.

Han er ofte på kurs/møte med jobben, jobber overtid og henger med guttene fredags kveld for å drikke noen øl etc, i tillegg til kino dater med seg selv..

Ingen av oss tar intiativ til å gjøre noe sammen lengre, og virker som begge to har gått lei.

Sexen vi har hatt siste gangene har vært alt annet enn spennende, og mer for "pliktens skyld" føles det som.

Jeg tenner ikke stort på min mann lengre og vil helst ikke han skal værken ta på meg eller kysse..

Jeg håper egentlig bare dette er en fæl fase og at hormonene i kroppen påvirker der hele.

Men pr i dag så klarer jeg ikke å ta meg sammen. Jeg har prøvd å "tvinge" meg selv til å gi han en klem, stryke han eller kysse, men det føles bare feil og jeg orker rett og slett ikke nærheten hans......

Jeg begynner å tvile på forholdet vårt slik det har utviklet seg til nå, og klarer ikke helt å se hvordan det plutselig skal bedre seg.

Vi har prata om dette mange ganger og han forstår at jeg ikke er helt meg selv for tiden, men hva om jeg aldri blir den samme som jeg var før jeg ble mor?

Forelskelsen vår varte i 2-3 år før den begynte å roe seg, og er først nå noen år etterpå at jeg innser vi egentlig er ganske forskjellige på mange måter.

Usikker hva jeg vil med dette innlegget..

En solskinnshistorie kanskje?

Anonymous poster hash: d875a...92e

[AnonymBruker]

Du er gravid og har en liten unge. Jeg stemmer på overgangsperiode..

Ble meg "selv" igjen når ungen var to. Nå har jeg og barnefaren det veldig bra. Har vært mer kollegialt og vennskapelig mellom oss når vi har hatt det veldig slitsomt, men nå har vi begge mer overskudd.

Synes det var mye å gå ut en gang i uken, men om han bidrar i hjemmet og du trives med det er det vel greit. Han fungerer på lørdagen selv om han er ute på fredag?

Anonymous poster hash: 205e8...cd2

[AnonymBruker]

Det blir ikke slik for alltid nei, med mindre dere bestemmer dere for det.

Men det betyr ikke at det er holdbart at det fortsetter slik. Alenetid er veldig viktig, men dette virker litt i overkant. At dere både sover separat og at prioriterer all fritid for seg selv (ut med gutta og kinodater med seg selv?) synes jeg virker litt spesielt. Dette sier jeg som en naturlig introvert som faktisk trenger mye alenetid - jeg må også presse meg selv for å ta vare på et forhold, da det naturlige for meg er å ofte trekke meg unna.

Jobber dere begge? Har dere noe avlastning i form av f.eks. besteforeldre for den lille, eller mulighet til å betale noen for å hjelpe til med husarbeid og annet?

Når du har alenetid, passer du på å utnytte denne på en måte som er bra for deg, som frisk luft, mosjon, yoga el.l? Evt. noe litteratur som er skrevet om hvordan man takler disse fasene i et forhold (det er tross alt vanlige problemer det er skrevet mye om)?

Anonymous poster hash: 9e726...fe5

[AnonymBruker]

Vi er sikkert ikke de første som sklir ifra hverandre som nybakte foreldre med våkennetter, prøve og feile, hvor man til slutt ender opp med og sove på hvert vårt rom - og begge synes dette nå er ok.

Vår førstefødte er snart 1 år, og får en lillesøster i juli.

Kan ikke se for meg at enda ett barn skal hjelpe på det å føle seg opplagt og ha overskudd til annet enn barna.

Jeg prioriterer bevisst å gi barnet vårt det han trenger, for så å ta meg av meg selv med bekkenløsning og vond rygg.

Når minstemann er i seng for kvelden, så ønsker jeg kun fred, og virker på mannen som han føler det på samme måte.

Han er ofte på kurs/møte med jobben, jobber overtid og henger med guttene fredags kveld for å drikke noen øl etc, i tillegg til kino dater med seg selv..

Ingen av oss tar intiativ til å gjøre noe sammen lengre, og virker som begge to har gått lei.

Sexen vi har hatt siste gangene har vært alt annet enn spennende, og mer for "pliktens skyld" føles det som.

Jeg tenner ikke stort på min mann lengre og vil helst ikke han skal værken ta på meg eller kysse..

Jeg håper egentlig bare dette er en fæl fase og at hormonene i kroppen påvirker der hele.

Men pr i dag så klarer jeg ikke å ta meg sammen. Jeg har prøvd å "tvinge" meg selv til å gi han en klem, stryke han eller kysse, men det føles bare feil og jeg orker rett og slett ikke nærheten hans......

Jeg begynner å tvile på forholdet vårt slik det har utviklet seg til nå, og klarer ikke helt å se hvordan det plutselig skal bedre seg.

Vi har prata om dette mange ganger og han forstår at jeg ikke er helt meg selv for tiden, men hva om jeg aldri blir den samme som jeg var før jeg ble mor?

Forelskelsen vår varte i 2-3 år før den begynte å roe seg, og er først nå noen år etterpå at jeg innser vi egentlig er ganske forskjellige på mange måter.

Usikker hva jeg vil med dette innlegget..

En solskinnshistorie kanskje?

Anonymous poster hash: d875a...92e

Kan bare bekrefte at småbarnsfasen er grusom for parforholdet..er nok en grunn til at så mange forhold ryker etter første barnet...eller 2. og 3.

Alt som var spennende og fint forsvinner med barn og mange takler det ikke! Det er slitsomt og varer minst frem til barna er 4-5 år. Det er laang tid.

Anonymous poster hash: d65a8...5fd

[AnonymBruker]

Jeg tror at med mindre dere går aktivt inn for å endre på tingenes tilstand kommer ekteskapet til å bli et klassisk eksempel på "småbarnsfellen" Når man er småbarnsforelder, og spesielt til mer enn ett barn, så nytter det ikke å gå ut hver helg mens ektefellen sitter igjen alene.

Dere må gjøre aktiviter sammen, altså hele familien, som barnekino istedenfor at mannen går solo på kino, badeland, lekeland, turer til å se på museum/atraksjoner.

Anonymous poster hash: e0868...68d

[AnonymBruker]

Med små barn rundt seg , vil jeg påstå at egentid med gutta og div. Hobbyaktiviteter må vike. Som du har skjønt så er dette prøvelsen for ekteskapet..de " onde" dagene...

De aller fleste av oss går gjennom noe lignende. I forskjellige grader. Noen har det tyngre enn andre...

Hos oss var vi hele tiden sammen som en familie på fritiden. Det sosiale med venner fikk vente, vi prioriterte besøk hos nærmeste familie, ellers fant vi på aktiviteter sammen. Badeland, lekeplass, turer med barnevogn for å få mye frisk luft, kafebesøk går også fint i sovetiden til små babyer./ ettåringer. Museumsbesøk osv...

Vi godtok at sexlivet ble en plikt en periode og gikk ned i antall. Men vi la oss ALLTID på samme rom. Kysset alltid godtatt selvom vi segnet om kjempetrøtte. Holdt litt rundt hverandre i løpet av dagen og gav masse klemmer. Dette må ikke opphøre selvom du ikke har lyst. Tving deg til å ta på mannen din i forbifarten, etterhvert som månedene går vil overskuddet komme tilbake, selv med barn nr. to. Og da vil du prise deg lykkelig for at dere tok på hverandre under den tunge tiden, og lysten vil komme tilbake.

Dropper du alt , vil det bli svært vanskelig å ta opp tråden igjen. Da har man glidd fra hverandre,eller partner har sett litt for mye på andre damer? Du skylder dine barn i å prøve alt du kan for å redde kjærligheten, og ikke bare gi f...din mann vil også like å være med deg og barna om han får litt kos og klem og ikke føler seg glemt.

Lykke til .

Anonymous poster hash: cb9a3...3f4

[AnonymBruker]

Vi har to tette og ja,i perioder har det vært vanskelig. Vi fikk hele pakka med problemer:risiko svangerskap,two under two-barn,lite,i perioder fraværende sex,lite avlastning osv. MEN vi beholdt nærheten. Og vi lærte å gjøre ting sammen. Vi har ikke barnevakt til å gå på kino men etter at barna har lagt seg,har vi kino hjemmet. Vi har takket ja til all den avlastningen vi kan få. Vi kan ikke gå på byen om natta men vi kan ta kaffe på byen alene mens barna er hos besteforeldre. Besteforeldre er gamle og syke men vi tar barna dit når det er sovetid på dagen for deretter å gå en tur alene bare oss to osv. Det har vært tøft men vi klarte å snu denne ida og laget nå vår familie,vi er tettere nå enn før. Sex kom sakte men sikkert,noen ganger har vi ikke krefter igjen men vilje er der. Da tar vi den neste dag. Vi er trøtte om natta og da barna var små,sov vi i hbert vårt rom med hvert vårt barn. Vi fant ut at vi er alt for trøtt når ivelden kommer men dagen er lang.

Anonymous poster hash: 3463d...8c4

[AnonymBruker]

Jeg får gå mot strømmen og si at det ikke er en fase med mindre dere går aktivt inn for å la det bli kun med det.

Anonymous poster hash: bdd05...13b

[AnonymBruker]

Du er ikke alene

Anonymous poster hash: 7de5f...7c4

[AnonymBruker]

Vi er sikkert ikke de første som sklir ifra hverandre som nybakte foreldre med våkennetter, prøve og feile, hvor man til slutt ender opp med og sove på hvert vårt rom - og begge synes dette nå er ok.

Vår førstefødte er snart 1 år, og får en lillesøster i juli.

Kan ikke se for meg at enda ett barn skal hjelpe på det å føle seg opplagt og ha overskudd til annet enn barna.

Jeg prioriterer bevisst å gi barnet vårt det han trenger, for så å ta meg av meg selv med bekkenløsning og vond rygg.

Når minstemann er i seng for kvelden, så ønsker jeg kun fred, og virker på mannen som han føler det på samme måte.

Han er ofte på kurs/møte med jobben, jobber overtid og henger med guttene fredags kveld for å drikke noen øl etc, i tillegg til kino dater med seg selv..

Ingen av oss tar intiativ til å gjøre noe sammen lengre, og virker som begge to har gått lei.

Sexen vi har hatt siste gangene har vært alt annet enn spennende, og mer for "pliktens skyld" føles det som.

Jeg tenner ikke stort på min mann lengre og vil helst ikke han skal værken ta på meg eller kysse..

Jeg håper egentlig bare dette er en fæl fase og at hormonene i kroppen påvirker der hele.

Men pr i dag så klarer jeg ikke å ta meg sammen. Jeg har prøvd å "tvinge" meg selv til å gi han en klem, stryke han eller kysse, men det føles bare feil og jeg orker rett og slett ikke nærheten hans......

Jeg begynner å tvile på forholdet vårt slik det har utviklet seg til nå, og klarer ikke helt å se hvordan det plutselig skal bedre seg.

Vi har prata om dette mange ganger og han forstår at jeg ikke er helt meg selv for tiden, men hva om jeg aldri blir den samme som jeg var før jeg ble mor?

Forelskelsen vår varte i 2-3 år før den begynte å roe seg, og er først nå noen år etterpå at jeg innser vi egentlig er ganske forskjellige på mange måter.

Usikker hva jeg vil med dette innlegget..

En solskinnshistorie kanskje?

Anonymous poster hash: d875a...92e

Du får gi han en blowjob i sofaen når han minst venter det. Vil du at dere skal fungere, så får du gjøre en innsats.

Anonymous poster hash: 19eef...95a

[Engel]

Veldig mange opplever nok slike perioder. Har vært der selv. Og vi valgte til slutt å få hjelp av familievernkontoret til å komme oss ut av det da vi slet med å klare det selv. Det kan anbefales. Viktig å ta tak i problemet i tide og ikke la det gå så langt/lenge at alle følelser slukner.

[Majott]

Med små barn rundt seg , vil jeg påstå at egentid med gutta og div. Hobbyaktiviteter må vike. Som du har skjønt så er dette prøvelsen for ekteskapet..de " onde" dagene...

De aller fleste av oss går gjennom noe lignende. I forskjellige grader. Noen har det tyngre enn andre...

Hos oss var vi hele tiden sammen som en familie på fritiden. Det sosiale med venner fikk vente, vi prioriterte besøk hos nærmeste familie, ellers fant vi på aktiviteter sammen. Badeland, lekeplass, turer med barnevogn for å få mye frisk luft, kafebesøk går også fint i sovetiden til små babyer./ ettåringer. Museumsbesøk osv...

Vi godtok at sexlivet ble en plikt en periode og gikk ned i antall. Men vi la oss ALLTID på samme rom. Kysset alltid godtatt selvom vi segnet om kjempetrøtte. Holdt litt rundt hverandre i løpet av dagen og gav masse klemmer. Dette må ikke opphøre selvom du ikke har lyst. Tving deg til å ta på mannen din i forbifarten, etterhvert som månedene går vil overskuddet komme tilbake, selv med barn nr. to. Og da vil du prise deg lykkelig for at dere tok på hverandre under den tunge tiden, og lysten vil komme tilbake.

Dropper du alt , vil det bli svært vanskelig å ta opp tråden igjen. Da har man glidd fra hverandre,eller partner har sett litt for mye på andre damer? Du skylder dine barn i å prøve alt du kan for å redde kjærligheten, og ikke bare gi f...din mann vil også like å være med deg og barna om han får litt kos og klem og ikke føler seg glemt.

Lykke til .

Anonymous poster hash: cb9a3...3f4

Veldig godt innlegg.

Det er viktig å opprettholde nærhet og samhørighet til hverandre. Prøv å få til å gjøre koselige ting sammen, sank gode opplevelser nå når dere sliter litt. Det hjelper godt i lengden. Og det er viktig som den over sier at dere tar på hverandre, holder rundt hverandre, koser litt osv. Det er med på å bevare den psykiske nærheten som er det dere trenger mest akkurat nå.

Det er ikke bra å leve som to single mennesker i samme bolig. Det forsterker gjerne avstanden mellom dere at dere ikke har noen fysisk nærhet nå.