Stjernene

[Lanista1984]

Når noen spør om hvilken galakse er størst, er det eneste normale svaret. Når, da? For akkurat nå ligger den største galaksen en milliard lysår unna og den er ti ganger så stor som Melkeveien. Men når den er en milliard lysår unna betyr det at vi bare vet hvordan den så ut for en milliard år siden.
Det gir jo ingen mening.

Det gjør at man bare blir matt av alt sammen der ute. Nå som høsten kommer og nattehimmelen igjen vil vise hvor stort alt er, har vi fortsatt overraskende få svar på hva som er der ute.

Kanskje ikke så rart da at når vi først søker på Google, så søker vi etter kjendiser, bloggere, åpningstider og ting vi vil ha inn i huset vårt.
I flere hundre år vil stjernehimmelen bare være noe som er der og noen få av oss, som gidder å bry oss, kan bare gjette og synse.
Om avstander, hvorfor, og når.
Det er kanskje like greit.

Når avstandene er så store, var det kanskje ikke meningen at noen skulle håpe på å treffe på liv andre steder.

Indianerne døde som fluer pga bakteriene vi tok med oss over Atlanteren. En kan jo bare tenke seg hvilket ragnarok det ville blitt om liv fra forskjellige kloder tok hverandre i hånden.

 

Og siden vi er knapt i ferd med å gidde å prøve og finne noen som helst form for fred her nede, så er det like greit. Hva om vi introduserte oss på en galaktisk samling nær sentrum av Melkeveien og presenterte oss som de som har en haug med Guder og vi hogger hodene av hverandre?

Vi som "retter" på kjønnsorganene til små barn og blir forferdet av å se en naken kropp?

Vi som etter at vi oppfant viktige medisiner som penicillin, fortsatt i snart hundre år senere steiner folk som ikke tror det samme som oss?

Vi som lagrer husene våre fulle av ting og ikke stiller noen spørsmål?

Vi har ingenting å vise til.

Vi er fortsatt inne i den eldgamle "tro-fasen," og vi lemlester våre barn.

 

Og tid finnes knapt i universet. Vår tid er bare vår. Og med tiden vil vi trolig vokse opp.

Og kan se andre tider. Og forstå at universet er så stort at vi bare ser inn i fortiden. 

 

Så målet er at vi i fremtiden skal bare se lenger inn i fortiden? For det er det som vil skje. Jo lenger ut vi kan se detaljerte stjerner i fremmede galakser, jo lenger inn i fortiden vil vi kunne se ting mer detaljert.

 

En dag vil vi til og meg se en klode rundt en stjerne kanskje 10-20 lysår unna, hvor vi ser kontinenter. Og hav. Og med nøyaktig målinger vil vi finne de bevisene vi trenger for nærmest å konstatere tilstedeværelsen av liv.

 

Men vi vil aldri kunne dra dit. Planeten vi ser, ser vi slik den så ut for 20 år siden. I mellomtiden kan det ha blitt ødelagt av en komet. 

Uansett så vil reisetiden være så enormt lang, at det ikke vil gå med mindre man bruker alle pengene i verden som i dag brukes på forsvar, inkludert min egen lønn.

 

Det vil aldri, aldri skje.

 

Det gir ingen mening.

Vi vil stå og se inn i et utstillingsvindu, men vi er for dumme til å åpne døren.

Så vi kan like godt gå hjem igjen.

 

Vi lagde hus så vi kan lagre ting. Imens vi drar ut for å skaffe flere ting. Mange ting. Gjerne i plastikk. Eller av trearter som vil forsvinne snart.

 

Dette kan vi. Vi er lagremaur. Og som maur tror vi at vi er kloke på denne planeten.

Vi er gode på å lagre ting.

 

Lite annet.

Trist men sant.

Og, ja! Glemte nesten dette. Vi er også bekymret for at vi kanskje er for smarte!

 

 

 

Endret 16. august 2015 av Lanista1984

[AnonymBruker]

Her var det mye å ta tak, men jeg tar bare litt av det. Nei, det er ingen "mening" med universet, at noen arter på tvers av planeter skal treffer hverandre eller ikke. Om det sker så skjer det, om ikke så gjør det ikke det. Det er ingen iboende "hensikt" bak universet, det eksisterer. Avstander er uansett ikke nødvendigvis til hinder for at man møter på andre (ekstremt) intelligente arter, allerede i dag kjenner man til flere fysiske teorier som kan muliggjøre at man kan reise ekstremt raskt i fremtiden, eller til og med kanskje "bøye" rommet ved bruk av ormehull eller andre teknikker for å gjøre selve avstandene i praksis mindre. 

 

At du avviser dette helt må du jo ta på din egen kappe, men som art har vi altså vært her i 100.000 år eller så som homo sapiens. Av disse er det bare en 4-5000 år flere kulturer har mistenkt at det er "noe" utenfor kula vi selv lever på. Egypterne bygde jo f. eks. pyramider med visse punkter fiksert mot stjernene. Av disse igjen så er det bare noen få hundre år vi har hatt teknologien som kreves for å bekrefte en del av det tidligere kulturer bare mistenkte, det er faktisk ikke veldig lenge siden oppfatningen var at jorda var flat og at alt kretset rundt jorda. Til tross for at dette bare er relativt kort tid siden har man klart å bekrefte en del, stadfestet jordas posisjon rundt sola og andre planeter, samt en rekke andre himmellegemer. Man har klart å stadfeste at man er i en galakse, og så ledes posisjonert melkeveien relativt til andre galakser og galaksehopene opp mot hverandre. Dette har man gjort på noen få hundreår, en brøkdels promille av hele jordas eksistens. Med dette i mente er vi med 99% sannsynlighet den mest avanserte arten på jorda så langt.

 

Tenker man seg en art som ikke bare har noen hundreår på baken, men kanskje hundretusener eller mange hundre millioner eller sågar milliarder av år på baken så blir det meningsløst å avvise en slik tenkt arts kapasiteter, inkludert dette med å reise langt. Grunnen til det er at vi ennå er langt fra å forstå mange av universets mekanismer, andre eksoplanetariske arters forståelse av dette kan ha låst opp tilgang til en teknologi hinsides vår fatteevne. Skulle menneskeheten leve så lenge, så ville jeg ikke vært så bekymret for at en eksoplanet er 20 lysår unna. Sannsynligheten for at alle disse eksplanetene man etterhvert finner har blitt ødelagt av kometer eller andre naturfenomener i universet er jo ikke så stor - høyst sannsynlig ligger disse eksoplanetene relativt beskyttet fra store asteroider/kometer bak gasskjemper slik jorda ligger skjermet på grunn av Jupiter i vårt eget solsystem. En kataklysmisk hendelse der en asteroide stor nok til å utrydde det meste eller alt liv skjer tross alt ikke så ofte, selv ikke i geologisk målestokk, det er jo en del millioner år siden sist. Det burde derfor være mulig å finne og kanskje dra til flere planeter som ikke har blitt ødelagt. 

 

Skal dog gi deg litt rett i at mennesket har utviklet seg til å bli flinke til å samle ting. Grådighet kan true menneskets utvikling på sikt, for når det gjelder overlevelse på lang sikt vil det nok kreves et enormt kollektivt fokus der man tenker på det beste for arten fremfor dets enkeltindivider, noe som ikke i utgangspunktet ligger i den menneskelige natur. Noe av utfordringen ligger i at man fortsatt har de primitive instinktene i tillegg til intelligensen som er "låst opp" vha. storehjernen. 

Samtidig er jo dette noe som har hjulpet oss til å overleve så langt. Hadde man ikke hatt nok av de brutale egenskapene til å kjempe om dominansen blant de andre artene, så hadde vi jo heller ikke sittet her og diskutert dette på et digitalt forum, vi hadde vært utdødd. Jeg tror heller utfordringen vil være hvordan man forholder seg til de primitive egenskapene videre og hvordan man tenker seg at en hypotetisk intergalaktisk eller i det minste interstellar art har løst dette. Her kan man f. eks. tenke seg at de rasjonale egenskapene har blitt favorisert gjennom millioner av år med videre utvikling, for når man når et visst teknologisk nivå og har tilgang til de mest basale ressursene for befolkningen så skaper man også rom for å utvikle seg. Når man ikke trenger brutaliteten lenger, så kan man se for seg at evolusjonen vil velge bort dette naturlig. Et annet alternativ er at en slik art vil ha valgt bort egenskapene den ikke anser som matnyttige vha. genmanipulasjon, og dermed bevisst styrt evolusjonen i ønsket retning. 

 

Mennesket er som du skriver mellom linjene langt fra istand til å gjøre disse tingene, og som du skriver så har jo ikke hele befolkningen engang tilgang til de mest nødvendige ressursene som mat og fred. Men det betyr ikke at en art som kan være milliarder av år eldre ikke kan ha nådd det nivået. 

Anonymous poster hash: 63e0b...d63

[Lutetium 71]

En ting man kan tenke seg er at andre sivilisasjoner, mer avansert enn vår, sender ut mengder romsonder (vi har allerede sendt ut noen få selv, Voyager og Pioneer sondene er i ferd med å forlate solsystemet as we speak). Avanserte sivilisasjoner vil nok bygge inn ganske avansert AI i sine, selvreplikering mm. Kanskje det ikke finnes noen biologiske livsformer på "tur" mellom stjernene. Avstandene er tross alt ufattelige selv til de nærmeste stjernene, og rommet er svært ugjestmildt for de bløte kroppene våre (og sannsynligvis for de biologiske kroppene deres også). Spesielt stor risiko vil man ta om man vil komme dit med noen prosent av lyshastigheten, det minste småstein vil pulverisere hele skipet.

 

I 2018 sendes James Webb-teleskopet opp, Hubbles storebror. Mulig vi får noen flere svar da.

Endret 25. august 2015 av Lutetium 71

[Lanista1984]

 

Her var det mye å ta tak, men jeg tar bare litt av det. Nei, det er ingen "mening" med universet, at noen arter på tvers av planeter skal treffer hverandre eller ikke. Om det sker så skjer det, om ikke så gjør det ikke det. Det er ingen iboende "hensikt" bak universet, det eksisterer. Avstander er uansett ikke nødvendigvis til hinder for at man møter på andre (ekstremt) intelligente arter, allerede i dag kjenner man til flere fysiske teorier som kan muliggjøre at man kan reise ekstremt raskt i fremtiden, eller til og med kanskje "bøye" rommet ved bruk av ormehull eller andre teknikker for å gjøre selve avstandene i praksis mindre. 

 

At du avviser dette helt må du jo ta på din egen kappe, men som art har vi altså vært her i 100.000 år eller så som homo sapiens. Av disse er det bare en 4-5000 år flere kulturer har mistenkt at det er "noe" utenfor kula vi selv lever på. Egypterne bygde jo f. eks. pyramider med visse punkter fiksert mot stjernene. Av disse igjen så er det bare noen få hundre år vi har hatt teknologien som kreves for å bekrefte en del av det tidligere kulturer bare mistenkte, det er faktisk ikke veldig lenge siden oppfatningen var at jorda var flat og at alt kretset rundt jorda. Til tross for at dette bare er relativt kort tid siden har man klart å bekrefte en del, stadfestet jordas posisjon rundt sola og andre planeter, samt en rekke andre himmellegemer. Man har klart å stadfeste at man er i en galakse, og så ledes posisjonert melkeveien relativt til andre galakser og galaksehopene opp mot hverandre. Dette har man gjort på noen få hundreår, en brøkdels promille av hele jordas eksistens. Med dette i mente er vi med 99% sannsynlighet den mest avanserte arten på jorda så langt.

 

Tenker man seg en art som ikke bare har noen hundreår på baken, men kanskje hundretusener eller mange hundre millioner eller sågar milliarder av år på baken så blir det meningsløst å avvise en slik tenkt arts kapasiteter, inkludert dette med å reise langt. Grunnen til det er at vi ennå er langt fra å forstå mange av universets mekanismer, andre eksoplanetariske arters forståelse av dette kan ha låst opp tilgang til en teknologi hinsides vår fatteevne. Skulle menneskeheten leve så lenge, så ville jeg ikke vært så bekymret for at en eksoplanet er 20 lysår unna. Sannsynligheten for at alle disse eksplanetene man etterhvert finner har blitt ødelagt av kometer eller andre naturfenomener i universet er jo ikke så stor - høyst sannsynlig ligger disse eksoplanetene relativt beskyttet fra store asteroider/kometer bak gasskjemper slik jorda ligger skjermet på grunn av Jupiter i vårt eget solsystem. En kataklysmisk hendelse der en asteroide stor nok til å utrydde det meste eller alt liv skjer tross alt ikke så ofte, selv ikke i geologisk målestokk, det er jo en del millioner år siden sist. Det burde derfor være mulig å finne og kanskje dra til flere planeter som ikke har blitt ødelagt. 

 

Skal dog gi deg litt rett i at mennesket har utviklet seg til å bli flinke til å samle ting. Grådighet kan true menneskets utvikling på sikt, for når det gjelder overlevelse på lang sikt vil det nok kreves et enormt kollektivt fokus der man tenker på det beste for arten fremfor dets enkeltindivider, noe som ikke i utgangspunktet ligger i den menneskelige natur. Noe av utfordringen ligger i at man fortsatt har de primitive instinktene i tillegg til intelligensen som er "låst opp" vha. storehjernen. 

Samtidig er jo dette noe som har hjulpet oss til å overleve så langt. Hadde man ikke hatt nok av de brutale egenskapene til å kjempe om dominansen blant de andre artene, så hadde vi jo heller ikke sittet her og diskutert dette på et digitalt forum, vi hadde vært utdødd. Jeg tror heller utfordringen vil være hvordan man forholder seg til de primitive egenskapene videre og hvordan man tenker seg at en hypotetisk intergalaktisk eller i det minste interstellar art har løst dette. Her kan man f. eks. tenke seg at de rasjonale egenskapene har blitt favorisert gjennom millioner av år med videre utvikling, for når man når et visst teknologisk nivå og har tilgang til de mest basale ressursene for befolkningen så skaper man også rom for å utvikle seg. Når man ikke trenger brutaliteten lenger, så kan man se for seg at evolusjonen vil velge bort dette naturlig. Et annet alternativ er at en slik art vil ha valgt bort egenskapene den ikke anser som matnyttige vha. genmanipulasjon, og dermed bevisst styrt evolusjonen i ønsket retning. 

 

Mennesket er som du skriver mellom linjene langt fra istand til å gjøre disse tingene, og som du skriver så har jo ikke hele befolkningen engang tilgang til de mest nødvendige ressursene som mat og fred. Men det betyr ikke at en art som kan være milliarder av år eldre ikke kan ha nådd det nivået. 

Anonymous poster hash: 63e0b...d63

 

Jeg beklager at jeg har oversett dette svaret.

Til tross for min skepsis rundt ormehull, skriver du som om vi burde hatt en kveld sammen på en strand, vekk fra lys og noen øl.

Takk for innlegget ditt.  

Jeg satt stor pris på det.

Jeg glad jeg ikke er alene..

Ja, det kommer flere spennende teleskoper fremover.

Det er bare å prøve å holde seg i live!

[Lanista1984]

En ting man kan tenke seg er at andre sivilisasjoner, mer avansert enn vår, sender ut mengder romsonder (vi har allerede sendt ut noen få selv, Voyager og Pioneer sondene er i ferd med å forlate solsystemet as we speak). Avanserte sivilisasjoner vil nok bygge inn ganske avansert AI i sine, selvreplikering mm. Kanskje det ikke finnes noen biologiske livsformer på "tur" mellom stjernene. Avstandene er tross alt ufattelige selv til de nærmeste stjernene, og rommet er svært ugjestmildt for de bløte kroppene våre (og sannsynligvis for de biologiske kroppene deres også). Spesielt stor risiko vil man ta om man vil komme dit med noen prosent av lyshastigheten, det minste småstein vil pulverisere hele skipet.

 

I 2018 sendes James Webb-teleskopet opp, Hubbles storebror. Mulig vi får noen flere svar da.

Beklager. Blandet trådene vedrørende teleskoper.

Hvor er vi i 2515?

Spurte noen i 1515 det samme spørsmålet om dette året? Eller i 1015? Hmm.. tviler.

 

Takk for svar. Glade det er flere som undrer.

For det er det vi gjør.

 

Vi ligger alle i rennesteinen. Men noen av oss ser på stjernene.

(En forfatter jeg ikke husker. Hemingway?) 

[Lutetium 71]

Beklager. Blandet trådene vedrørende teleskoper.

Hvor er vi i 2515?

Spurte noen i 1515 det samme spørsmålet om dette året? Eller i 1015? Hmm.. tviler.

 

Takk for svar. Glade det er flere som undrer.

For det er det vi gjør.

 

Vi ligger alle i rennesteinen. Men noen av oss ser på stjernene.

(En forfatter jeg ikke husker. Hemingway?) 

Wilde

[Lanista1984]

Wilde

Takk.