Hvor mye følelser viser dere på jobb?

[AnonymBruker]

Sikkert et litt rart spørsmål. Hos oss er det mange som viser masse følelser. Det kan være gråt, klemming, sinneutbrudd... Også utsagn som "jeg er så glad i deg", "nå klarer jeg ikke se på deg", "jeg hadde aldri klart meg uten deg" osv. Jeg føler meg ofte flat da jeg ikke er så komfortabel med å vise disse store følelsene på jobb. Jeg er såklart glad i kollegaene mine, og ekstra glad i enkelte som jeg har god kjemi med. Men jeg synes det er lettere å si "jeg synes du var flink i den saken",eller "du er så god til..." enn å si "du er helt fantastisk, kunne aldri klart meg uten deg". Er jeg kald og rar?

Anonymous poster hash: 7adbb...52d

[AnonymBruker]

Du er ikke kald og rar. Jeg vil heller si de andre er litt over the top. Jeg ville aldri sagt til en kollega at jeg aldri hadde klart meg uten ham/henne.

 

Jeg har også ei sånn på jobb, som, i mine øyne, overdriver språkbruken når det gjelder følelsesmessige ting. Hun får det til å virke som vi er bestevenner, selv om vi knapt kjenner hverandre. (Ingen kontakt utenom jobb). Akkurat henne har jeg gjennomskuet. Hun gjør akkurat det samme med alle de andre, særlig menn, fordi de fleste føler seg veldig betydningsfulle når man sier fine ting til dem, og på denne måten manipulerer hun kollegaer til å gjøre ting for seg. Hun er en flott dame å se på, og det bruker hun til det fulle. "Alle" vil være sammen med henne, fordi hun er pen og egentlig en varm og hyggelig person. De ser bare ikke hvordan hun manipulerer dem til å gjøre hennes arbeid for henne. (Hun ler av mannfolkene bak deres rygg i ettertid, på en "bestevenninnemåte" for å ufarliggjøre det hele.)

 

Det er ikke sikkert de på din avdeling driver med denne type manipulasjon. For alt jeg vet har du et yrke der man naturlig kommer svært nær hverandre og blir veldig godt kjent. Da er det mer naturlig å dele litt mer etter noen år sammen. Men jeg er også av den (litt kalde) typen som heller refererer til hvor godt noen har håndtert en sak, enn hvor avhengig jeg er av vedkommende.

Anonymous poster hash: c860b...cfb

[AnonymBruker]

Høres jo forsåvidt ut som dere har et veldig godt forhold på jobb da, om det er ektefølt:) Noen føler seg kanskje ikke trygge nok i gruppa til å kunne uttrykke slike følelser, og for andre er det ikke aktuelt, og det er helt ok. Man er ikke kald fordi om en er mer privat om sine følelser.

Anonymous poster hash: b03bb...725

[AnonymBruker]

Veldig lite. Jeg hadde ikke taklet om det var sånn du beskriver på jobb. Jeg er IKKE et følelsesmenneske, og synes det er plagsomt og kleint når folk begynner med føleri. Heldigvis jobber jeg i it-bransjen, og kun med menn, og det er lite følelser i sving . Det hender noen blir sinte og frustrerte, men det er aldri noen som snakker stygt til hverandre, det er mer irritasjon i stemmen og litt heftig debattstil. 

 

Det har hendt jeg har grått på jobb, men da har jeg holdt masken til jeg har kommet meg inn på do og kan gråte uten at noen ser det. 

Anonymous poster hash: c1d78...3de

[Cata]

Jeg viser litt for mye, men det er helst når jeg blir inderlig forbannet. Prøver vanligvis å holde en rolig og avbalansert tone.

Selv i de tilfellene jeg blir sint så har jeg enda til gode å skjelle ut noen, men jeg kan absolutt "skjelle ut" situasjoner: "Hvorfor er det aldri mulig å få mer enn 10 min sammenhengende arbeidsro i dette firmaet...?"

Altså skjer dette i helt andre situasjoner enn det TS beskriver. Jeg kan imidlertid også komme med:"Tusen takk, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg", hvis en kollega har vært ekstra hjelpsom. Men det uttales med et glimt i øyet og akkurat nok alvor til at han skjønner jeg setter pris på hjelpen.

Endret 28. august 2015 av Cata

[AnonymBruker]

Negative følelser streber jeg etter å unngå å vise. Jeg tror likevel at jeg felte noen tårer en gang jeg fikk kritikk som gikk på det personlige plan på jobb. 

 

Når det har gått lang tid fra jeg har sett en vikar for eksempel, så smiler jeg gjerne bredt og sier hei på en ganske blid måte for å fortelle at det var fint å se den personen igjen. 

 

Nå jobber jeg i en arbeidsplass der vi må være utpregede servicepersoner. Jeg leste over her om en som hadde en kollega som fikk det til å virke som om at de to var bestevenner. Hos oss må vi nesten være slik mot kundene våre. 

 

Klemming holder jeg meg borte fra, når det gjelder kollegaene mine er det fordi jeg ikke er noen utpreget klemmeperson privat. Jeg har heller ikke slike følelser ovenfor noen av dem at en klem ville føles naturlig. Andre ganger kan det være tøft å være profesjonell å unngå å gi kunden en klem når den personen er i en svært vanskelig situasjon.

Anonymous poster hash: 77504...5ad

[Anglofil]

Jeg synes egentlig dette er litt vanskelig å svare på. Jeg anser alle mine kolleger som åpensinnede og vennlige, men det er ikke slik at jobben er styrt av følelser. Jeg opplever at alle er profesjonelle og samtidig private, hvis man skjønner hva jeg mener? Det er det rom for å uttrykke f.eks glede. Og jeg opplever at det er en veldig god stemning på jobb; man feirer gjerne de som fyller rundt år og det kan godt være at noen tar med seg kake på jobb. Det kan være sosiale happenings og god stemning rundt lunsjbordet. Det er mye glede og latter, samtidig som det er profesjonelt. Vi har det rett og slett hyggelig på jobb.

 

Sinne og tristhet er det ikke så ofte vi opplever, men går jeg på jobb og jeg opplever noe vondt eller trist opplever jeg alle som svært støttende. Hvis jeg har opplevd noe vanskelig har også mine sjefer vært veldig forståelsesfulle og støttende.

 

Et sted hvor det hele tiden er følelsutbrudd hadde jeg derimot følt vært noe merkelig og rart. En mellomting er fint.

 

Mvh Yvonne

Endret 28. august 2015 av Yvonne

[Cinder]

Viser ingen følelser på jobb. Eneste lovlige følelsen er glede. Jeg faker glede når noen har gjordt noe bra dersom jeg ikke føler ekte glede.

[AnonymBruker]

Steinansikt, selv etter kjipe hendelser som hjertestans og andre dødsfall. Tar noen runder på boksesekk n¨r jeg kommer hjem om det er noe vanskelig som oppstår.

Anonymous poster hash: 5fbbc...f9e

[Florence]

Det er koselig å vise at man er glad for å se kollegaene, men det kan fort bli litt i overkant. Ellers er det takhøyde for dødsfall og lignende slik at den som er lei seg kan ta seg noen ekstra minutter alene på bakrommet når det er stille. 

[fullførsetningen]

Viser ikke særlig til følelser på jobb, kun entusiasme hvis det er noe som vekker entusiasme, eller lettere irritasjon over enkelte saker (men sier aldri noe negativt om kolleger eller andre), og prøver ellers å være så hyggelig som mulig. Er jeg i dårlig humør eller trøtt og sliten, blir jeg heller innesluttet og lite pratsom.

All glede jeg viser er ektefølt, jeg later aldri som om jeg er glad hvis jeg ikke er det. Det er jeg veldig dårlig på (helt elendig skuespiller), og føler at det ville blitt/eller blir gjennomskuet med en gang.

[AnonymBruker]

Er helt falsk og er i jobbrollen. Er meg selv, med ekte følelser, hjemme.

Anonymous poster hash: 9f95c...ade

[AnonymBruker]

Viser lite. Jeg gir jo positive tilbakemeldinger og ønsker folk en god dag og sånn. Nå er jeg i 2.uka i ny jobb da, så jeg kjenner ikke kollegene mine så godt haha. Men tviler sterkt på at jeg vil vise sånne følelser senere da jeg sjeldent gjør det uansett.

Anonymous poster hash: b326f...e23

[AnonymBruker]

Ts; takk for mange svar. Det er mange ulike meninger om dette og det er jo naturlig.

Anonymous poster hash: 7adbb...52d

[AnonymBruker]

I de jobbene jeg har hatt så har jeg aldri opplevd at kolleger er sånn. Har aldri fått ros,men kritikk har jeg fått.

Så jeg må ærlig talt si at jeg synes det høres rart ut

 

Selv har jeg vel vist normalt med følelser, men i en servicejobb jeg hadde måtte jeg kamuflere det at jeg hatet jobben og hadde det fælt. Vet ikke om jeg klarte det helt, men jeg viste i hvert fall ikke noe negativt mot kundene. Har jo også hatt jobber der jeg måtte ha steinansikt. Rett og slett fordi det var slik miljøet var.

 

Så jeg tilpasser meg nok litt, men det å gråte og bli helt overfølsom er ikke helt meg.

Anonymous poster hash: 944ad...b2f

[fresia]

det er mange på jobben min som er venner også privat. da blir det jo litt følelser, men mer at man kanskje gir en klem om det er lenge siden man har sett den personen o.l. det hadde ikke vært rart om noen sa "jeg hadde aldri klart meg uten deg" der jeg jobber, men da sies det med et glimt i øyet og bør ikke tas så alt for bokstavelig. vi er flinke til å rose hverandre, men sier også ifra om det er noe vi ikke liker. det har vært episoder hvor kollegaer har kranglet og skreket til hverandre, men dette er svæært sjelden.

 

jeg jobber med funksjonshemmede og viser også følelser til dem. gir dem ros og klemmer osv.