Stemor trenger råd

[AnonymBruker]

For meg er det en selvfølge å bruke all min fritid på barna mine, det gjør ikke venninnen min som reiser bort en helg i ny og ne på venninnetur til en dårligere mor enn meg. Vi velger bare å gjøre ting forskjellig, men er begge gode mødre for akkurat våre barn. Med andre ord, så er du ikke noe bedre enn barnas mor, bare så det er sagt.

For meg virker det som om du forventer at barna skal bukke og nikke for deg fordi du "ofrer" deg for barna. Og som om du nesten vil være bedre enn barnas mor, med tanke på din sammenligning. Dette kan jeg tenke meg at barna fort merker, iallfall når du går rundt og er sur mye av tiden. Selv om du putter på et smil så forstår barn slikt.

Dere har gravd deres egen grav med å velge å flytte inn sammen etter 1 måneds forhold, hva slags mennesker gjør slikt da? Ingen grunn som er god nok for å gjøre noe slikt når dere har barn på hver deres kant.

Anonymous poster hash: 49c17...90a

Enig.

Virker som om TS forventer at barna skal bukke og takke fordi de får leve.

TS, stakkars barn - alt dette har gått altfor raskt for dem!!

Anonymous poster hash: 6d6eb...dac

[AnonymBruker]

Hvorfor fikk ikke barna til samboeren din være med dere i den store sammenkomsten i familien din? Er de ikke en del av familien?

Og hva vet du om hvordan mor til barna ordner det hjemme?

Har du plassert et skjult kamera der?

Her må du ta et oppgjør med deg selv. Kanskje til og med samboeren din orker å være mer hjemme da.

Anonymous poster hash: 23ded...e79

[Tante-Sofie]

Skal jeg ikke ha lov til å være sur en dag, bare fordi jeg er stemor?! Kom ikke her å si at dere som har egne barn aldri er sure!

Anonymous poster hash: dce7b...704

Jeg synes faktisk INGEN har lov å gå rundt og være sur en dag. Og jeg har både eget og stebarn. Er man sur, finner man ut hvorfor, og så løser man det. Er det en situasjon som ikke kan løses der og da, tar man seg sammen.

[AnonymBruker]

Jeg, som bruker all min fritid på barna, får alt dette til takk!

TS

Anonymous poster hash: dce7b...704

Hvorfor er det DU som bruker all fritid på barna, og ikke han som er barnas far? Hvorfor har han latt deg flytte inn som barnevakt og hushjelp i stedet for å være der med egne barn de ukene de er hos han?

Hvis ikke han evner å sette av tid til å ta seg av barna sine, så bør han kanskje vurdere å endre på samværsordningen slik at barna er hos sin mor mens far jobber/ikke har tid til dem.

Anonymous poster hash: 517ce...ad5

[AnonymBruker]

Ok. Jeg skal si noe konstruktivt her.

Det som skjer i hjemmet deres er ikke ulikt det som skjer i fosterhjem med fosterbarn. De første månedene (det første året for noen) kalles "hvetebrødsdagene". Alt er nytt, barnet våger ikke utagere, fosterforeldrene prøver å komme i posisjon til barnet osv. Så slår sannheten innover barnet. "HJELP! Jeg skal bo her med disse menneskene" og så kan det komme voldsomme reaksjoner. DA gjelder det å stå i det. Ikke forvente takknemlighet eller glede døgnet rundt. Da er det dags for å gi barnet tid, masse tid, ro, fred, lov til å være sint, lov til å utagere og som foreldre / fosterforeldre må man vise at uansett hva barnet gjør så vil de aldri skyve barnet fra seg. Kort sagt: De voksne må være voksne.

Klart at man må korrigere barnet og man må hjelpe barnet å kanalisere følelsene sine. Men å bli sur og tverr som et lite barn selv hjelper ingen.

Det er kanskje her far feiler? Han våger ikke korrigere dem. Han har også endret seg. Alt har endrer seg for disse barna.

Barna hans, er i likhet med fosterbarn, blitt kastet inn i en situasjon de har null kontroll over. Deres liv er blitt radikalt endret pga. noe dere voksne har bestemt. Da må også dere voksne tåle reaksjoner, takle sinne og dere må stå som noe påler gjennom dette - om dere tenker at dette familielivet skal fungere.

Ingen voksne trenger å brukke all sin tid på barna. Barn trenger ikke å alltid bli aktivisert eller å nærmest bli kvalt av voksenkontakt. Gi dem et pusterom. Gi dem tid til å venne seg til dette.

Å skape en ny familie tar tid. Det er dere voksne som må ta ansvaret for at ting skal fungere. Barna trenger tid for å finne ro og finne sin plass i denne nye familien. Husk at de har levd med far alene i mange år. Jeg er voksen og jeg trengte også masse tid bare på å venne meg til å bli samboer, og enda mer tid når vi faktisk ble samboere. Det er ikke gjort på en dag det å skulle leve og trives under samme tak.

Jeg tror du har alt for høye forventninger til barna. Ro litt ned, gi rom for sinne og utagering (akkurat som du vil ha rom for å kunne bli sur) og ikke forvent deg så mye takknemlighet, med det første.

Anonymous poster hash: 468a4...3c2

[AnonymBruker]

Hei ts.

Ser du får mye kritikk. Ville bare si at jeg flyttet inn til kjæresten min etter å ha kjent han i 3-4 uker. Han har et barn fra tidligere annen hver helg. Jeg var bare 23 år så jeg visste ikke hva jeg gikk til. Men vet du, det gikk bra. Barnet satte pris på at jeg var der. Han sa til og med at han var glad for at jeg var kjæresten til pappan hans. Selvfølgelig har det vært noen runder med sjalusi angående barnets mor og sønnen. Det samme med sønnen om meg, men heldigvis har kjæresten min vært forståelsesfull og pratet med meg og sønnen om det. Han har forstått at ting har vært "urettferdig" og han har forklart urettferdigheten til både meg og sønnen, på en sånn måte at vi begge skjønner hverandres side. Selv om det kanskje ikke er så enkelt for et barn å forstå. I dag har jeg og stesønn et veldig godt forhold. Han kommer like ofte til meg som til pappan hvis det er noe.

Håper det ordner seg for dere

Anonymous poster hash: af593...f7a

[AnonymBruker]

Akkurat HVA mener du jeg gjør feil i hverdagen? Ja, vi gjorde en tabbe ved å flytte sammen så raskt. Men vi prøver å gjøre det beste ut av det! Når ungene er her har vi både gode og vanskelige stunder. Jeg og stedatra kan finne på mye gøy og jeg kan sitte lenge å spille ps4 med guttungen. Da er det ikke noe snakk om at de har det fælt her. Poenge er at jeg forstår ikke hva jeg gjør galt nå- i hverdagen! Både jeg og far gjør vårr ytterste for at ungene skal ha det bra når de er her, men det er lite takknemlighet å spore. Ts

Anonymous poster hash: dce7b...704

Det er veldig vanskelig å komme inn som stemor til en "ung dame" Det kan bli en nesten uutholdelig situasjon. Jeg har vært stemor til en jente som var veldig lett å ha med å gjøre og som respekterte meg og vi har et veldig godt forhold. Og jeg har vært stemor for en tenåring som stort sett ikke så andre enn seg selv. Med den erfaringen jeg sitter inne med, råder jeg alle til å være særboere til barna er voksne. Hvorfor haster det slik? Man kan jo være kjærester selv om man ikke bor sammen.

Gang på gang viser det seg at det blir problemer med dine og mine og våre barn. Jo mindre barna er , jo bedre er det. Å komme inn som stemor til en tenåring er en veldig vanskelig oppgave. Jeg har ingen gode råd, bare ønsker deg lykke til.

Anonymous poster hash: 6f41a...237

[AnonymBruker]

Akkurat HVA mener du jeg gjør feil i hverdagen? Ja, vi gjorde en tabbe ved å flytte sammen så raskt. Men vi prøver å gjøre det beste ut av det! Når ungene er her har vi både gode og vanskelige stunder. Jeg og stedatra kan finne på mye gøy og jeg kan sitte lenge å spille ps4 med guttungen. Da er det ikke noe snakk om at de har det fælt her. Poenge er at jeg forstår ikke hva jeg gjør galt nå- i hverdagen! Både jeg og far gjør vårr ytterste for at ungene skal ha det bra når de er her, men det er lite takknemlighet å spore. TsAnonymous poster hash: dce7b...704

. Huff jeg kjenner meg så godt igjen i din situasjon og frustrasjon.Er selv mamma og bonusmamma å det er ikke alltid like lett,men rygg unna mor og far sitt samarbeid om barna,finnes ikke noe verre enn at en tredjeperson skal ha en mening om hvordan alt skal gjøres (skriver av erfaring) ikke prøv så hardt å vær en "morsfigur" vær en ressurs for barna når de måtte ha behov for det,la de komme til deg når de føler det trygt! Jaja det gikk kansje litt fort i svinga men gjort er gjort,fokuser på hva dere kan gjøre bra istede for det som er negativt.Dere voksne er jo tross alt "limet" i familien,å har dere det godt,har barna det godt :-) Puslespillbrikkene faller nok på plass en etter en,lykke til :-)

Anonymous poster hash: 0b0a3...a00

[AnonymBruker]

Takk til alle som kommer med noe konstruktiv. Jeg har lest alle innlegg og ser at det er mange og sterke meninger rundt dette. Jeg har fått mer forståelse for situasjonen og har bestemt meg for å prøve å endre min tankegang rundt barna. Jeg har aldri tatt på meg noen morsrolle ovenfor dem, bare så der er sagt. Men jeg har jo et barn selv, og for henne er jeg jo mor og det kan kanskje oppleves som om jeg prøver å "mødre" dem.. Jeg vet ikke...

De kommer til oss i morgen og jeg skal prøve å holde meg i skinnet. Ikke være sur og frustrert. Jeg skal gjøre mitt beste.

TS

Anonymous poster hash: dce7b...704

[Chaotic]

Tror alle - inkl deg TS, ser at ting har skjedd fort og det var sikkert en grunn for det. Er sikkert også derfor det er en utfordring for barna, men sånn jeg ser det utifra hva du skriver bør far komme mye mer på banen her. Jeg er selv stemor til to og vi flyttet sammen før jul og vi prøver at far gjør de tingene han gjorde med de før og at jeg selvfølgelig deltar og avlaster litt og litt etterhvert som ting går seg mer til. Har ikke vært noe problem med barna (vi var sammen 1,5 år før vi flyttet sammen og barna fikk litt lenger tid på å bli kjent så kan jo ha hjulpet).

Jeg tror i alle fall at det er viktig at ikke alle rutiner endres med en gang og at man tar det litt mer i barnas tempo. Det er flott at du engasjerer deg og stiller opp for barna, men det kan være de savner pappaen sin og da må han legge andre ting til side de ukene de er hos dere og heller prøve legge andre ting til de ukene barna ikke er der. Fortsett å bruk tid med dem, men uten å "presse" deg på så går det seg nok til. Og du må også kunne sette grenser hos dere så det er vel en ting du og faren må bli enige om. Viktig at dere har samme grenser i deres hjem.

Dere har en del utfordringer å jobbe med, men håper dere får det bedre alle sammen! Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg har to egne barn, bor sammen med faren, og det er ikke mye takknemlighet å spore til daglig hos mine barn heller, selvom vi tar vare på dem, gir dem mat og omsorg, følger opp skole og fritidsaktiviteter, setter grenser og oppdrar dem, og vier all vår fritid på dem. Og hvis vi en gang i året har barnevakt for å gå på fest eller dra noe sted, kan de fort bli sure og virker litt sjalu, ja.

Så egentlig forstår jeg ikke problemet ditt, skulle barna takket daglig/ukentlig for at du passer på dem, at de får bo hos dere(i sitt eget hjem i sin egen familie)? Kjefting og smelling er ikke til å unngå, tror jeg, hvis man har barn av det morgengretne/humørsyke/sjalu/selvstendige/utrygge/trygge/menneskelige slaget, og foreldrene er menneskelige også.

Anonymous poster hash: 89e3a...07d

[Gjest O.G.]

Flytte ilag etter en måned, det her må være en trolletråd, går ikke an for voksne folk å være så korka.

[AnonymBruker]

TS her.

Fordi jeg beholde anonymiteten velger jeg å ikke gå mer innpå hvorfor vi flyttet sammen så raskt. Men som sagt så var ungene involvert i livene våre før vi ble sammen på grunn av boforholdene våre. De var involvert før tanken på at vi skulle bli kjærester dukket opp. Det hadde vært rart om vi ikke kunne involvere barna etter vi ble kjærester, da de allerede var involvert fra før.

Anonymous poster hash: dce7b...704

Selvom ungene deres var involvert med hverandre før dere ble sammen så trenger barn (og voksne også), mye lenger til på å bli ordentlig kjent med hverandre før man flytter sammen. Selvom barna kjenner hverandre fra før så er ikke det noen garanti for at dere forblir sammen. Dette var dumt av dere ts

Anonymous poster hash: 1f21c...0e1

[Tante-Sofie]

Så egentlig forstår jeg ikke problemet ditt, skulle barna takket daglig/ukentlig for at du passer på dem, at de får bo hos dere(i sitt eget hjem i sin egen familie)?

Det er vel ikke det de skal takke for, men jeg forventer da av ungene våre at de viser takknemlighet når vi gjør morsomme ting som å gå på kino, de får leker og ting de ikke trenger osv. Det ene barnet her i huset er veldig takknemlig av natur, og takker i det vide og det brede for ny utedress som var ekstra fin/kul eller takker et halvt år senere for julegaven. Da sier jeg selvfølgelig at det er hyggelig at de sier takk, men at sånne ting er en del av jobben vår som foreldre. Men hadde de ikke viste glede og takknemlighet (i normale doser) for spesielle ting vi finner på, hadde vi nok tatt en alvorsprat med dem.

[AnonymBruker]

Flytte ilag etter en måned, det her må være en trolletråd, går ikke an for voksne folk å være så korka.

Det går fint det - men IKKE når det er barn med i bildet!!

Anonymous poster hash: 6d6eb...dac

[AnonymBruker]

Det er vel ikke det de skal takke for, men jeg forventer da av ungene våre at de viser takknemlighet når vi gjør morsomme ting som å gå på kino, de får leker og ting de ikke trenger osv. Det ene barnet her i huset er veldig takknemlig av natur, og takker i det vide og det brede for ny utedress som var ekstra fin/kul eller takker et halvt år senere for julegaven. Da sier jeg selvfølgelig at det er hyggelig at de sier takk, men at sånne ting er en del av jobben vår som foreldre. Men hadde de ikke viste glede og takknemlighet (i normale doser) for spesielle ting vi finner på, hadde vi nok tatt en alvorsprat med dem.

Ungene mine viser takknemlighet og at de er glad i oss de også, men slikt det blir "kjefting og smelling" av, er jo når de ikke gjør det og vi forventer det, for eksempel har vi lett for å forvente at hvis vi har vært på tivoli eller hatt en ekstra morsom helg, skal de være glade og takknemlige for det, men akkurat da blir de sure og kravstore og lei seg fordi det morsomme tok slutt, de vil ikke legge seg,dagen etter er det skole og hverdag, de er slitne og høye på sukker og blir ufyselige "hvorfor gjør vi ALDRI noe gøy!"- når vi nettopp bare har gjort gøye ting. For eksempel.De går ikke rundt til daglig og tenker: Jammen ofrer mamma og pappa mye av sin tid på meg, derfor må jeg være ekstra grei mot dem, tvert i mot pusher de grenser og tar mye for gitt. Og slik er det vel med TS' stedatter også, og alle barn.

Anonymous poster hash: 89e3a...07d

[Gjest O.G.]

Det går fint det - men IKKE når det er barn med i bildet!!

Anonymous poster hash: 6d6eb...dac

Dumt foretak uansett det.

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren min har bodd sammen siden nyåret. Vi hadde vært sammen en knap måned før vi flyttet sammen av praktiske årsaker.. Dvs. Vi bodde såpass nærme at ungene allerede var involvert før vi ble sammen. Vanskelig å forklare, men det var naturlig at alt skjedde så raskt. Men vi begynner å kjenne på ettervirkningene av at alt skjedde så raskt.

Han har to barn fra før, jeg har ett. De kommer godt over ens, og det gjør jeg og barna også. Trodde jeg. Stedatter har alltid vært litt sjalu. Noe som er forståelig, siden de har hatt faren sin for seg selv i 6 år før jeg kom inn i bildet. Når de er her (50/50) prøver jeg å holde meg litt unna far, noe som bare fører til dårlig stemning.. Jeg føler også at samboeren min overser meg, men jeg vet han ikke mener å overse meg, han er bare ekstra sliten de ukene vi har barna. Det er jeg også. Ungene er krevende, jeg lager mat, vasker klær, kjører og henter, hjelper til med lekser. Far er også der og hjelper til, men han jobber mye og har mye aktiviteter på kveldstid. Siden mitt barn er såpass liten at hun legger seg klokke 19.00 ender det opp med at jeg sitter hjemme med ungene på de kveldene far er borte.

Nå har det toppet seg. Far hadde lovt ut å ta med ungene på noe en dag han skulle noe annet med meg. Datra på 12 var rasende og kjeftet og smelte på faren, og sa at hun ikke trivdes hos ham fordi jeg var så sur hele tiden. Truer alltid med at hun ikke vil være hos oss lengre. Ja, jeg kan være mye sur (mest frustrert egentlig) men det er fordi jeg ikke føler at jeg blir hørt eller satt pris på. Far er jo livende redd for at ungene ikke vil være hos han lengre og gir etter for alt. Da ender det opp med at jeg må forklare familien min at min samboer ikke kan være med på en stor familietilstelning likevel. Jeg synes dette er flaut og ikke minst sårt.

Han sier selv at han ikke vil gi opp, men at han har mye å jobbe med vedrørende barna. Spørsmålet mitt er egentlig hvordan vi skal takle dette? Det er også ett problem med krangling huset. Meg og han, han og ungene. Mitt barn sitter midt i dette og jeg føler jeg må skjerme henne hele tiden.

Jeg elsker denne mannen av hele mitt hjerte og kommer ikke til å gå i fra ham. Men det er vanskelig og vondt å leve sånn...

Anonymous poster hash: f9dfe...5e1

Anonymous poster hash: dce7b...704

Jeg ble gravid( med p piller) rett etter vi ble sammen og vi bestemte oss å beholde barnet. Flyttet sammen etter 6 mnd.

jeg har 1 barn fra før og han har tre. Nå har vi vært sammen i 1 år og har en gutt på 8 mnd. I tillegg til alt stresset måtte vi bruke tid til å bli bedre kjent på veien, ta oss av barna og gå gjennom alle ,,bivirkninger,, pga en sånn kaotisk start.

Ungene tok det såpas greit, men det tar både nerver og energi å komme til det punktet at alt blir noenlunde stabilt.

Jeg må tåle at han prioriterer sine barn og omvendt.

Det er ikke lett og sånne forhold krever enorm styrke for å overleve.

Anonymous poster hash: d0475...5b0

[Tante-Sofie]

Ungene mine viser takknemlighet og at de er glad i oss de også, men slikt det blir "kjefting og smelling" av, er jo når de ikke gjør det og vi forventer det, for eksempel har vi lett for å forvente at hvis vi har vært på tivoli eller hatt en ekstra morsom helg, skal de være glade og takknemlige for det, men akkurat da blir de sure og kravstore og lei seg fordi det morsomme tok slutt, de vil ikke legge seg,dagen etter er det skole og hverdag, de er slitne og høye på sukker og blir ufyselige "hvorfor gjør vi ALDRI noe gøy!"- når vi nettopp bare har gjort gøye ting.

Dette er oppførsel som ville resultert i "alvorlige samtaler" her. Ikke fordi jeg ikke tåler at ungene synes det er nedtur med hverdag igjen, men fordi de har et fokus som er usunt. Om man ikke lærer seg å tåle at det er mer hverdag enn fest, får de det ganske kjipt senere i livet. Å oppføre seg slik du beskriver, hadde vi rett og slett ikke akseptert. Ja, det morsomme tar slutt - det er ikke greit å bli sur og kravstor av den grunn.

[Jobbermedbarn]

Det er vanskelig og vite hva man skal skrive her, for det virker helt

uvirkelig at voksne mennesker kan gjøre noe så dumt...beklager TS!

Men for det første må du roe ned forventningene dine til disse barna, de

er i en slags krise, de er utrygge osv osv Også MÅ du få far på banen her,

og kanskje trekke deg langt unna en stund, det tror jeg er helt nødvendig hvis

dere skal få det bedre! Det beste hadde kanskje vært om du og barnet ditt flyttet

ut igjen, var kjærester og treffes innimellom men at far tar tilbake hovedansvaret.

Kanskje dere kan koble inn helsesøster på skolen så hun på 12 kan få noen

og prate med? Her må barnas følelser og opplevelser i sentrum og ikke deres!