Dårlig kosthold = dårlig psykisk helse

[Gjest lillelarve]

Helt enig! Det har så utrolig mye å si for min del. Uten godt kosthold og trening blir jeg stresset, oftere irritert og lei meg, trøtt, sliten, etc.

Jeg merket stor forandring psykisk etter jeg valgte å bli sunnere (bedre kosthold og trening)

- Fikk mer energi (og klarte å stå opp om morgenen, haha!!).

- Bedre selvfølelse.

- Mer styrke - klarte bære poser fra butikken + gå opp trapper og tunge bakker uten å bli sliten.

- Mer motivasjon til å klare ting i livet, f.eks. jobb/skole.

- Fikk en annen tankegang generelt. Så mer positivt på ting.

- Sov bedre.

- Ble kvitt uren hud.

- + en kropp jeg plutselig var stolt av. Det kom som en fin bonus føler jeg. Men likevel gjør det mye med meg som person. Jeg føler meg plutselig bra i klær jeg aldri kunne tenkt meg å bruke før.

- Mest av alt den gleden. Jeg ble bare glad. Ikke vet jeg hvorfor. Kanskje pga. alle de overnevnte tingene.

[AnonymBruker]

Bra og viktig tråd! Ingen tvil om at både kropp og sinn fungerer bedre og mer harmonisk av skikkelig næring :-) Jeg er akkurat ferdig utdannet og har begynt å jobbe 100%, og har innsett at om jeg skal fungere godt på jobb og hverdagen ellers er jeg faktisk helt avhengig av å ta kostholdet på alvor, og ikke minst ta meg tid til et par treningsøkter i uka.

Anonymous poster hash: 1d73d...1c3

[AnonymBruker]

Min erfaring er at jeg kan forebygge endel og ta bort noen topper og bunner ved hjelp av kosthold og trening - men det fordrer at jeg har en normal helsetilstand fra før.

Jeg har en kronisk sykdom - som også kan ha psykiske symptomer itillegg til fysiske.

Det hjelper ikke med kosthold og trening når jeg er i dårlige perioder - da er jeg for dårlig til at justeringer har effekt. Jeg følger dem fordiom, men det har ingen effekt.

Dog er det som du sier - at når man har et greit/bra utgangspunkt, så kan faktisk kosthold og trening innvirke endel.

For noen med et udelt dårlig kosthold vil det jo helt klart bety mye - men nå har jeg aldri hatt det.

Anonymous poster hash: 7c627...54d

[AnonymBruker]

Kan det ikke gå andre veien også? At dårlig psykisk helse fører til at det er vanskelig å opprettholde et godt kosthold?

Jeg har vært deprimert i en årrekke og har hatt svingende, som oftest lav, matlyst. I vinter, da jeg opplevde en tung kjærlighetssorg, ble det vanskelig å få ned mat i det hele tatt. Det eneste jeg hadde det minste lyst på, var sjokolade. Heldigvis tok jeg meg i nakkeskinnet, og fortsatte å true i meg ordentlig middag og noe frukt/bær/grønnsaker.

Da kan det lett bli en dårlig spiral. Når man faktisk har appetitt(det kan gå uker mellom hver gang) så lager/spiser man det selv om det ikke er veldig sunt. Så begynner man å tenke på hva andre hadde synes om kostholdet ens, og så kommer den dårlige samvittigheten snikende...

Hva skal man gjøre for å motivere seg selv til å ha et topp kosthold når det er så mye annet å streve med? Hmm...kanskje jeg burde spørre om dette i en egen tråd?

Anonymous poster hash: 85771...8b3

[Pringle]

Kan det ikke gå andre veien også? At dårlig psykisk helse fører til at det er vanskelig å opprettholde et godt kosthold?

Jeg har vært deprimert i en årrekke og har hatt svingende, som oftest lav, matlyst. I vinter, da jeg opplevde en tung kjærlighetssorg, ble det vanskelig å få ned mat i det hele tatt. Det eneste jeg hadde det minste lyst på, var sjokolade. Heldigvis tok jeg meg i nakkeskinnet, og fortsatte å true i meg ordentlig middag og noe frukt/bær/grønnsaker.

Da kan det lett bli en dårlig spiral. Når man faktisk har appetitt(det kan gå uker mellom hver gang) så lager/spiser man det selv om det ikke er veldig sunt. Så begynner man å tenke på hva andre hadde synes om kostholdet ens, og så kommer den dårlige samvittigheten snikende...

Hva skal man gjøre for å motivere seg selv til å ha et topp kosthold når det er så mye annet å streve med? Hmm...kanskje jeg burde spørre om dette i en egen tråd?

Anonymous poster hash: 85771...8b3

Veldig interessant! Jeg hadde dette utgangspunktet da jeg la om i fjor høst (livet var ikke fullt så ille, men jeg hadde en del jeg strevde med). Jeg startet med å skjære ned på åpenbare problemområder, som smågodt hver dag og mange kopper te med sukker, og bestemte meg for at jeg skulle spise frokost OG lunsj og noe frukt og grønt hver dag, samt ha middag de fleste dagene i uka etter en rulleringsplan. Og gå to korte turer ut hver dag. Snart ballet det på seg, og jeg fikk matlyst og ble opplagt! Da bestemte jeg meg for å finne fram til mat jeg virkelig likte og som ga meg energi. Og hvor var egentlig kalorifellene? Jeg spiste altfor mye stivelse. Bort med alle lettprodukter! Nå sover jeg ikke rutinemessig på dagtid lenger, jeg har gått ned neste 20 kilo, liker å lage mat, tar dips og pushups bare på moro, og jeg blir rastløs hvis jeg ikke har gått tur en dag. Det krever en innsats, men jeg slipper konstant bekymring.

[AnonymBruker]

Pringle, hva var det som drev deg til å foreta en endring? Gjorde du andre forandringer i livet også?

Jeg merker at jeg har ikke kommet meg helt på bena igjen, selv om selve kjærlighetssorgen begynner å avta. Det er slik at jeg på den ene siden har litt dårlig samvittighet for å ikke spise bedre, som jeg sa. På den andre siden så tenker jeg at jeg har 243 ting å kjempe mot og bekymre meg over, så hvordan skal jeg klare å legge ned tid og innsats på mat også?

Siden jeg har vokst opp med å spise skikkelig frokost, lunsj og middag hver dag, fortsatte jeg for det meste å gjøre det. Noen ganger har middagen blitt litt sammenrasket, men sikkert bedre enn ingenting. Dessverre merker jeg at de få gangene jeg har blitt fristet av mat siden i vinter, så har det vanligvis vært noe usunt... Skjønt jeg fikk også lyst på bær uten tilbehør

Anonymous poster hash: 85771...8b3

[Gjest Frisk_og_Glad]

Kosthold har utrolig mye å si for psykisk helse. Jeg må holde meg helt unna raske karbohydrater. Spiser lavkarbo, og passer på å få i meg variert næring.

[Pringle]

Pringle, hva var det som drev deg til å foreta en endring? Gjorde du andre forandringer i livet også?

Jeg merker at jeg har ikke kommet meg helt på bena igjen, selv om selve kjærlighetssorgen begynner å avta. Det er slik at jeg på den ene siden har litt dårlig samvittighet for å ikke spise bedre, som jeg sa. På den andre siden så tenker jeg at jeg har 243 ting å kjempe mot og bekymre meg over, så hvordan skal jeg klare å legge ned tid og innsats på mat også?

Siden jeg har vokst opp med å spise skikkelig frokost, lunsj og middag hver dag, fortsatte jeg for det meste å gjøre det. Noen ganger har middagen blitt litt sammenrasket, men sikkert bedre enn ingenting. Dessverre merker jeg at de få gangene jeg har blitt fristet av mat siden i vinter, så har det vanligvis vært noe usunt... Skjønt jeg fikk også lyst på bær uten tilbehør

Anonymous poster hash: 85771...8b3

Jeg satt på et foredrag sammen med en venn og måtte "diskret" kneppe opp bukseknappen, fordi magen sprengte på. Da innså jeg at jeg var nødt til å ta noen grep - nå. Det var fryktelig, for jeg var matlei og søtsugen, så jeg gruet meg til å begynne å bare spise "slankemat". Det gikk mye bedre etter en stund da smaksløkene hadde omstilt seg og mat begynte å smake godt, og enda bedre da jeg innså at jeg kunne spise hva jeg ville, bare jeg passet på mengdene.

Jeg begynte å trimme litt også, gå turer, og slutte å "spare opp" ærend - hvis jeg skulle ha noe i butikken eller på postkontoret, gjorde jeg det med en gang.

Og jeg sluttet å synes synd på meg selv, og startet etterhvert å jobbe med noen problematiske relasjoner. Det er definitivt vanskeligere enn å legge om kosten, men ble mye lettere med god ernæring som gir mer motstandskraft.