Tidlig "midtlivskrise" - Jente, 19.

[AnonymBruker]

Jeg blir straks 19 og jeg er på et punkt i livet mitt der jeg ikke aner noe. Jeg har dager der jeg føler meg helt nede; jeg føler meg ikke lykkelig. Ikke det at man trenger å være lykkelig. Men jeg har ikke noe "lyst". Jeg har en flott samboer og en familie som elsker meg, jeg har tak over hodet og mat på bordet. Det er som om noe mangler i livet mitt. Noe som gjør livet mer komplett.

Jeg er redd for at jeg aldri blir å finne ut hva jeg vil bli, hva jeg vil jobbe med, hva jeg vil bruke livet mitt på. Jeg er redd for at tiden blir å fly, og plutselig sitter jeg der... som 40-50 år, i en jobb jeg ikke trives i. Og plutselig er jeg gammel, og så har jeg brukt opp årevis av livet mitt på noe som ikke gjorde meg lykkelig.

Jeg er ubestemt, og jeg klarer ikke finne ut hva jeg skal utdanne meg innen eller jobbe med. Jeg blir å ta meg et friår for å jobbe nå, for å tenke. Men jeg, uten utdanning og med lite erfaring, kommer sikkert bare til å få en butikkjobb, eller jobb i barnehage. Og da får jeg ikke erfare noe nytt.

Jeg er helt nede av og til... Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne..

Anonymous poster hash: 97538...908

[AnonymBruker]

Snu på det da, det er ca 50 år til du er pensjonist. Ta deg et friår, prøv og feil litt, til slutt finner du noe du liker du også. Vær glad for at du har det suget, og bruk det til å finne ut hva akkurat du vil bruke livet dit til, men ikke forvent at det ramler ned i hodet på deg i morra. De færreste 40-åringer i dag kan se tilbake på seg selv som 19-åring og si at de visste hvor de ville ende opp. Heldigvis, kan man vel si.

Anonymous poster hash: 01fb6...9b2

[AnonymBruker]

Takk for råd! Det var jo smart...

Er en naturlig engstelig person; er nok sikkert derfor jeg tenker for mye på det. Er bare så redd for å bruke hele livet mitt på å finne ut hva jeg trives best med. hehe...

TS

Anonymous poster hash: d4976...9c5

[solch]

Føler med deg. Det er skremmende og man vet ikke hva man vil, hva man vil bli, hvor man vil bo. Begynner å tvile på jobben min, vil skaffe meg ny leilighet, tviler på vennene mine. Blir stresset, for tenk hvis jeg ender opp med å ikke ta en utdanning og hva om jeg ikke kan gi ungene mine et bra hjem. Og jeg må få meg lappen, jeg har ikke engang startet på lappen. Og ingen hadde fortalt meg hvordan livet uten skolegang skulle være. Skal jeg bare gå på jobb, også komme hjem? Bare slutte å omgåes jevnaldrene hver eneste dag i uka, alt er nytt, annerledes, jeg vet ingenting. Jeg er redd for å bli ufør, redd for å måtte leve på nav. Jeg får ikke livet til å gi mening. Jeg begynner å slite med hukommelsen, den som alltid har vært så bra tideligere.

Vanskelig når virkeligheten slår deg i ansiket, også var den alt annet enn forventet, er det ikke?

Jente, 19.

Og jo, også er jeg sannsynligvis bare pen i max 10 år til. Etter det er jeg gammel nytt.

Endret 29. juli 2014 av solch

[AnonymBruker]

Jeg husker den overgangen etter vgs, men jeg husker at jeg syns det var spennende!

Hva med folkehøyskole istedenfor jobbeår? Da får du møtt masse nye folk og lære mye om deg selv:)

Jeg vil absolutt anbefale videre utdannelse. Det trenger ikke være noe du brenner for og alltid har villet bli (de fleste kan trives med mye forskjellig). Da går du en "klasse", du lærer nye ting, får et studentmiljø

Jeg tenker at livet har faser. Nå står du foran noen spennende år hvor du kan studere, reise og bli kjent med nye mennesker:) Så begynner jobbeperioden. Dere vil kanskje gifte dere etter hvert, og så er det kanskje tid for det første barnet. En ny jobb etter hvert, og kanskje et barn til:) osv osv.

Poenget er, kos deg! Når man er på din alder tror man gjerne at livet er over når man bikker 30, men tro meg, det er så mye spennende som kommer, i alle faser av livet:)

Anonymous poster hash: c4a64...eb3

[AnonymBruker]

Jeg har det helt likt! Jeg ligger våken om nettene og tenker at livet er over når jeg fyller 30.. Jeg vet heldigvis hva jeg vil studere, men aner ikke om jeg vil ha mann og barn. Har også svært få gode venner, har blitt sviket av en gammel bestevenninne så har problemer med å stole på folk.. Dermed isolerer jeg meg ganske og trives best for meg selv og med familien.

Anonymous poster hash: 9c857...62f

[Pomelo]

Jeg har det helt likt! Jeg ligger våken om nettene og tenker at livet er over når jeg fyller 30..

Anonymous poster hash: 9c857...62f

Akkurat det samme jeg sier

[AnonymBruker]

Jeg hadde det akkurat som deg da jeg var 18-19. Nå er jeg 29 og jeg har det sånn fortsatt.
Jeg har vært innom så mange ulike jobber og utdanninger at jeg kunne sikkert klart å drive et helt samfunn alene med all den erfaringen og utdanningen jeg har. Alt fra barnehage til elektriker har jeg vært innom, men etter bare noen måneder blir jeg rastløs og må finne på noe nytt og helt annet enn det jeg nettopp har kommet i rutine med. Nå skal jeg igjen ut i en ny praksis med deltidsutdanning så får vi se hvor lenge det holder.

Jeg har hele livet tenkt at jeg aldri kommer til å bli gammel. Jeg føler meg som jeg gjorde i begynnelsen av 20-årene og hadde en "kontrakt" at jeg skulle dø når jeg ble 30, for etter det er livet over. Så nå har jeg heldigvis ikke så lenge igjen med dette maset.

Anonymous poster hash: 627e6...24f

[AnonymBruker]

Hva lever man egentlig for etter fylte 30? Jeg mener, jeg er heeelt avhengig av å finne en utdanning jeg brenner for (og eventuelt en familie/mann og barn) for å se lyst på livet etter fylte 30..

Anonymous poster hash: 9c857...62f

[AnonymBruker]

Hva lever man egentlig for etter fylte 30? Jeg mener, jeg er heeelt avhengig av å finne en utdanning jeg brenner for (og eventuelt en familie/mann og barn) for å se lyst på livet etter fylte 30..

Anonymous poster hash: 9c857...62f

De fleste ønsker jo dette før de er 30, men kjære deg, du har 10ÅR på deg!

Og man er faktisk ikke ferdig som 30åring! Jeg er selv 28, og har alt det du beskriver. Men jeg føler meg fortsatt ung, og har det bedre enn aldri før:) Flere jeg kjenner er single og dater/fester og koser seg da selv om de er 30! På mitt studie var det flere over 30år og, man er aldri for gammel for å lære, og det kan jo også hende man har lyst på en ny utdannelse etter hvert.

Og en annen ting: det er ikke alle som brenner for et yrke. Man kan finne et studie som virker interessant og gir et yrke som virker bra. Så kan man prøve det ut, og kanskje begynner man å brenne for faget etterhvert:)

Lykke til!

Anonymous poster hash: c4a64...eb3