Hva har jeg gjort?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal poste dette, da jeg ikke fant noen passende kategori.

Nå har jeg virkelig rotet til livet mitt. Da jeg var barn ble jeg "misbrukt" av min far. Jeg vil ikke kalle det et direkte misbruk, for jeg tror ikke han vet hva han gjorde.

Jeg var et veldig nervøst barn og ville ikke sove alene. Jeg sov derfor i sengen til min mor og far. Jeg kan bare huske at dette skjedde ett par ganger, men uansett. Jeg våknet av at min far tok på meg nedentil. Jeg husker at jeg syntes det var merkelig, og prøvde å snike meg ut av sengen for å gå på do og vaske meg. Følte meg skitten. Jeg var vel 6-7 år da dette skjedde. Jeg tror også at pappa tok av feil av meg og mamma, siden jeg lå i midten. Tror derfor at han ikke gjorde det med vilje, at han gjorde det i søvne. Som sagt, jeg tror ikke at det skjedde mange ganger. Han har heller ikke gjort noe støtende etter at jeg ble eldre.

Jeg hadde fortrengt dette fordi jeg trodde jeg hadde innbilt meg dette. Jeg er fortsatt litt usikker på om det faktisk skjedde eller ikke. Da jeg var ca 18-19 år fikk jeg flashbacks og fikk ett sammenbrudd. Jeg hadde aldri fortalt dette til noen før dette sammenbruddet. Da fortalte jeg det til min mor. Hun ble sjokkert, men vi snakket ikke så mye om det. Jeg tror hun fikk sjokk og ikke helt trodde at det var sant. Jeg ba henne ikke fortelle noe til min far da jeg ikke vet hvordan han ville reagere. ( Jeg er redd for at han skal skade seg selv)

Jeg har i alle år slitt med depresjoner. Kan ikke huske når det startet, da jeg alltid har vært en trist person. Men jeg fikk diagnosen depresjon da jeg var 18. Har også forsøkt selvmord og vært innlagt på psykiatrisk.

Jeg er i en vanskelig periode nå. Samlivsbrudd og nedbemanning på jobb, så jeg blir uten inntekt fra neste måned. Har alltid hatt et godt forhold til min mor så hun vet at jeg har det jævlig om dagen. Jeg hadde en veldig dårlig dag i går, så jeg ringte mamma for å snakke. Hun hadde drukket og var brisen/småfull. Hun lurte på hvorfor ting var så vanskelig nå. Vi snakket en del og jeg fortalte at jeg tror det er pga barndommen min. Hun "skjønte" ikke hva jeg mente, da hun mener at jeg har hatt en god barndom. Jeg ble forbannet for at hun ikke skjønte hva jeg mente så jeg dro frem det som skjedde da jeg var barn, at jeg var redd for min far da jeg var yngre og at han slo meg et par ganger.Han var ofte sint. Hun kunne fortsatt ikke forstå at ting var vanskelig, så jeg ble sint og skrek til henne i telefonen. Hun gråt, jeg gråt, og jeg hørte at pappa gråt i bakgrunnen. Jeg ble dårlig av hele samtalen, så jeg måtte kaste opp. Da la mamma på. Jeg sendte henne melding om at vi kunne snakke om dette i dag, når hun var edru. Hun sendte meldinger tilbake( med en del skrivefeil pga at hun hadde drukket. Hun nektet for at hun var full.) og skrev bla. at hun og pappa ville dø, at de håpet at de ikke ville våkne opp.

Vi sendte litt meldinger i dag, men ingen nevnte noe om gårsdagen. Så jeg spurte henne om vi skulle snakke om det, eller bare glemme det. Hun ville gjerne snakke om det, men orket i dag. Jeg spurte henne om hun har fortalt pappa hva jeg har sagt, og hun sa ja.

Og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Har så dårlig samvittighet. Er redd for at foreldrene mine skal gjøre noe dumt og skade seg selv. Jeg har tilgitt pappa det som har skjedd, og vi har hatt et godt forhold etter at jeg ble voksen. De har også støttet meg veldig økonomisk.

Jeg er så redd. Hva skal jeg gjøre? Føler at jeg har ødelagt alt, og vil egentlig bare dø.

Anonymous poster hash: 705a9...ad9

[Lillevaffel]

Kjære deg.

Selv om jeg aldri har opplevd det du gjør, så forstår jeg deg så godt. Jeg forstår engstelsen, frykten for at noe skal skje og at ting skal bli vanskelig. For den frykten har jeg opplevd, bare ikke på samme måte som deg. Jeg vil bare gi deg en klem

Jeg har ikke et godt svar til deg, men hadde det vært meg hadde jeg snakket ut om det, og fått oppklaring i alt. Var han virkelig klar over hva han gjorde? Hvordan føler han at forholdet deres er nå?

Ta en dag hvor ingen av dere har dårlig tid eller skal noe.

Ønsker deg alt godt videre, og håper dere finner ut av det, virkelig!

[wintergirl]

Du har ihvertfall ikke gjort noe, ikke noe galt ihvertfall. Skjønner godt at den opplevelsen du hadde i barndommen har satt støkk i deg og du trenger å få en avklaring i saken, derfor bør du nok snakke med din far om det. Det er vel ingen annen utvei, ikke hvis du vil videre ihvertfall. Men da har du også tatt et langt skritt for din egen del. Og nå som kun foreldrene dine vet om det(din mor sa det til din far?) og ingen andre så har du gjort det veldig lett for dem. De må begge ta deg seriøst å snakke ut om det som har skjedd, så får vi håpe da at din far i all jørska/i søvne, faktisk prøvde seg på din mor og ikke deg. Men er foreldrene dine selvskadere? Du er redd de skal skade seg selv.

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg har nå snakket ut med foreldrene mine. Min far sier at han ikke kan ha gjort det med vilje. Jeg tror på han. Men det er vondt at min mor ikke har trodd på meg. Hun har oversett tegnene. Jeg prøvde også å fortelle det til min mor da jeg var yngre, men hun spøkte det bort. Så jeg satt igjen som et spørsmåltegn og tenkte at jeg ikke skulle si noe mer om det siden jeg ikke ble trodd. Da vi snakket om dette i går tok min mor offerrollen og fikk det til å virke som at det er min skyld at det nå er vanskelig i familien. Dette synes jeg var respektløst av henne. Det er ikke jeg som har gjort noe galt, jeg var et barn da det skjedde!

Jeg sitter hvertfall igjen med en rar følelse i kroppen. Jeg er lettere, men samtidig føler jeg ikke at ting vil bli som før. Har tilgitt min far, men klarer ikke å tilgi min mor enda pga oppførselen hennes de siste dagene. Er jeg urimelig? Jeg får dårlig samvittighet pga dette, samtidig som jeg tenker at det er riktig at de vet det. Har vært på gråten flere ganger i dag, sitter med tårer i øynene nå.

Livet er tøft. Nå vil jeg egentlig bare dø. Orker ikke mer motgang. Ser ikke for meg noen lykkelig fremtid..

Anonymous poster hash: 705a9...ad9

[wintergirl]

TS her.

Jeg har nå snakket ut med foreldrene mine. Min far sier at han ikke kan ha gjort det med vilje. Jeg tror på han. Men det er vondt at min mor ikke har trodd på meg. Hun har oversett tegnene. Jeg prøvde også å fortelle det til min mor da jeg var yngre, men hun spøkte det bort. Så jeg satt igjen som et spørsmåltegn og tenkte at jeg ikke skulle si noe mer om det siden jeg ikke ble trodd. Da vi snakket om dette i går tok min mor offerrollen og fikk det til å virke som at det er min skyld at det nå er vanskelig i familien. Dette synes jeg var respektløst av henne. Det er ikke jeg som har gjort noe galt, jeg var et barn da det skjedde!

Jeg sitter hvertfall igjen med en rar følelse i kroppen. Jeg er lettere, men samtidig føler jeg ikke at ting vil bli som før. Har tilgitt min far, men klarer ikke å tilgi min mor enda pga oppførselen hennes de siste dagene. Er jeg urimelig? Jeg får dårlig samvittighet pga dette, samtidig som jeg tenker at det er riktig at de vet det. Har vært på gråten flere ganger i dag, sitter med tårer i øynene nå.

Livet er tøft. Nå vil jeg egentlig bare dø. Orker ikke mer motgang. Ser ikke for meg noen lykkelig fremtid..

Anonymous poster hash: 705a9...ad9

Syns din mor er urimelig her. Flott at din far var til å snakke med. Håper din mor tar seg i sammen og lytter til deg. Det du opplevde som barn er meget ekkelt og setter selvfølgelig en støkk.Det BURDE din mor forstå også. Hvordan har du det i dag? Klem fra meg<3

[AnonymBruker]

Ikke bruk anførselstegn. Det der er misbruk. Overtramp. Det har ført til at du har fått et forvrengt bilde av hva omsorg er. Ikke rart du sliter nå, når du i hele oppveksten har hatt denne usikkerheten hengende over deg, der du ikke kan stole på hverken far eller mor. Det mønsteret henger fortsatt igjen, ser jeg, der du er bekymret for dem og deres egen helse.

DET SKAL DU SLUTTE MED!

Du har ikke gjort noe galt, du er den som er blitt utsatt for noe her og din mor har ingenting med å beskylde deg for noe som helst. Du skal befri deg selv for alt ansvar her, og du skal jobbe med å ta ansvar for deg selv og din egen helse. Snakker du med noen profesjonelle om dette? Hvis ikke, gjør det TVERT! Dette skal du ikke bære alene.

Anonymous poster hash: 2c95e...6ad

[AnonymBruker]

Ts her.

Jeg har gått til psykolog før, men sluttet da jeg ikke syntes det hjalp. Men jeg har vært hos legen i dag og bedt om psykolog igjen.

I dag har jeg det greit. Har fått skværet opp med min mor også. De har bestemt seg for å kjøpe ny bil til meg. Det er deres måte og be om unnskyldning på. Dette er også deres måte å vise at de er glad i meg på. Det har alltid vært sånn. Jeg har alltid fått det som jeg har villet hvis noe har vært galt. Jeg vet at det er feil, men det er bare sånn familien min er.

Takk for alle svar. Det er godt å se at dette ikke har vært min feil. Får håpe vi kommer oss gjennom dette, og at jeg blir kvitt angsten og depresjonen min,

Anonymous poster hash: 705a9...ad9

[roberta]

Jeg lærte en veldig viktig ting da jeg gikk til psykolog. Det er at foreldre er voksne mennesker med ansvar for seg selv og sine handlinger. De tar valg og må ta konsekvensene av det, slik både du og jeg og alle andre mennesker må. Jeg tenker på din far, men også på hvordan din mor har håndtert situasjonen - og jeg ber deg innstendig om ikke å ha dårlig samvittighet.

Livet er jammen ikke bare enkelt. Stor klem til deg.